Om samhørighet, Verdens Bipolardag og pårørendes ekspertise.

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.

Nå er det jo selvfølgelig slik at de utfordringer vi kan møte med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Ingen mennesker er bare sin egen sykdom, det er så mye mer i et menneske enn bare en eventuell diagnose, og dette er en svært viktig innsikt. De forskjellige utfordringene knyttet til å være i lag med en med bipolar lidelse, avhenger av sinnstilstanden til han eller henne, så klart, men ikke minst vår egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg, og mange med meg også antar jeg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene, det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg som jeg skrev for å markere  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er bra med å være i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er om det blir ufarliggjort og snakket om. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at våre barn får et normalisert bilde av hvordan psyke og sinn kan være, de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kan komme i kontakt med i løpet av et liv, en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag, er å ha stor toleranse for hverandre, og dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

Om psykoser, spenning, psykiske lidelser og Nordland Teater.

Vi var så utrolig heldige, min familie og jeg, å få være prøvepublikum da Nordland Teater hadde prøve til forestillingen DET EVENTYRLIGE DISSOSIA. Forestillingen tar, kort fortalt, for seg historien om Lisa og hennes psykoseopplevelse.

For et stykke og for en oppsetning, fantastiske skuespillere, flott musikk, regi, kulisser og kostymer. Ja, god energi over hele forestillingen, nydelig. Dette må bare oppleves, hører dere, oppleves!

fullsizeoutput_13c7
Nordland Teater setter opp et stykke som ikke er satt opp før i Skandinavia og som har fokus på psykiske lidelser, klapp på skuldrene for det.

Jeg er over gjennomsnittet interessert i psykiatri og psykiske lidelser, det må jeg få understreke. Selv er jeg tidvis plaget av depressive tendenser og har nok et snev av angst i meg. Jeg er også pårørende til familiemedlemmer som har bipolar lidelse og har derfor sett psykosens grep i virkeligheten. Den framstillinga som teateret presenterte av psykosens gang var virkelig skremmende, spennende, nifs og virkelighetstro og jeg reagerte med gru og frysninger flere ganger under forestillingen. Det var også mange hysterisk morsomme sekvenser med, noe som viser det mangfold av roller eller stemmer som er tilstede i oss når vi blir så psykisk syke. Det å få framstilt og spilt ut hvordan det kan være inne i et menneskes hode mens psykosen pågår, utviklingen over tid, samt de redsler den psykoserammede opplever gjør sitt til at vi får en litt bedre innsikt i hvordan det kan oppleves å gå inn i en psykose. Den virkelighetstro situasjonen som spilles ut gjør også sitt til at vi bedre fatter de opplevelsene som en psykoserammet forsøker å formidle når sykdommen pågår. Det blir også så innlysende for alle i løpet av forestillingen at et psykotisk menneske trenger hjelp, støtte og omsorg for å komme seg ut av psykosens grep.

I løpet av forestillingen får vi også et innblikk i dette med motsetninger mellom pårørendes ønsker og krav til den syke om medisinering og den motstand som kan ligge i den enkelte i mot de samme medisinene. Det er en kjent sak at det for enkelte kan være motstand mot å ta tunge medisiner mot psykiske lidelser, da jo kroppen kan reagere svært negativt på medisinene i form av bivirkninger som vektøkning, sløvhet og treghet mm. Denne problemstillingen er godt kjent for meg og det har jeg skrevet jeg om i dette innlegget, MødreMøte på psykiatrisk sykehus. Det er alltid vanskelig dette med hva som er rett når det gjelder medisinering. For noen mennesker virker medisinene uten at de blir sløve, dorske eller tunge i kroppen, mens andre igjen opplever en mye vanskeligere hverdag som følge av disse tunge antipsykotiske medikamentene. Hva som er rett vet ikke jeg, men jeg har opplevd at medisiner oftest må til når psykosen er kommet. Det er både uverdig og skremmende for et menneske å så totalt miste kontrollen over seg selv og sitt liv og gå inn i psykosens verden.

Takk til Nordland Teater for at dere har satt fokus på psykiske lidelser og for at dere har våget å sette opp denne forestillingen, den trengs og den er viktig.

Så da blir min oppfordring: våg å dra på Nordland Teaters forestilling «DEN EVENTYRLIGE DISSOSIA» og opplev en forestilling som garantert vil berøre deg sterkt, i tillegg blir du  både forskrekket og overrasket og ikke minst, du får deg noen herlige lattersalver.

fullsizeoutput_13ca
Opplevelser i kø for den som vil, her blir du både berørt og beveget.

Om Kvinner, voldtekt, feminisme og 8. mars

I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Dette er en dag som de fleste av oss har et slags forhold til. I fra latterliggjøring fra de som ikke synes det trengs å ha en egen kvinnedag til de som mener at dette er en dag som er både viktig og svært nødvendig.

Kampen mot voldtekt og for rettssikkerhet for kvinner er helt sentral på 8. mars-markeringene rundt om i landet. I Norge henlegges ca 80% av alle voldtektssaker som etterforskers og i tillegg vet vi at de fleste som voldtas eller forsøkes voldtatt ikke anmelder eller forteller om dette til noen grunnet blant annet skam og skyldfølelse. I den forbindelse har Kvinnefronten laget en nettside, mørketall.no der de oppfordrer kvinner til å gå inn og fortelle sine egne historier om overgrep. Begrunnelsen for denne siden er at økt fokus på dette samfunnsproblemet kan føre til at tausheten omkring overgrep brytes og løftes opp og fram. Så kan kanskje de av oss som har opplevd overgrep og voldtekter få hjelp og støtte til å bearbeide slike opplevelser og traumer.

fullsizeoutput_13a1
Tilkneppet og engstelig synes denne kvinnen å være, men vi får håpe at også hun får retten til et trygt liv uten redselen for voldtekt og overgrep.

 

Norske Kvinners sanitetsforening har startet en kampanje der de har fokus på Vold mot kvinner, og jobber bl.a i mot nulltoleranse for voldtekt av kvinner. Det er et stort samfunnsproblem når 1 av 10 kvinner voldtas i Norge, som er verdens mest likestilte land. Gjennom symbolet «bær en rød knapp» setter de fokus på dette.

Så får vi håpe at resten av oss mennesker ikke er like opptatte av å vise hvor lite vi trenger å markere kvinnedagen, som den ene av disse damene som var på Lindmo nå på lørdagskvelden. Håpløst når mennesker med makt benytter seg av slike hersketeknikker for å minimalisere betydningen av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette viser en total mangel på innsikt i historie og samfunn. Når en offentlig person bruker så mye krefter på å latterliggjøre og marginalisere feminisme som bevegelse og alt hva det står for, stiller i alle fall jeg spørsmål  både ved personens kunnskap, empati og kompetanse.

Rødstrømpene mine er noe slitte og bærer preg av mye bruk, men fungerer fortsatt som de skal. De symboliserer kraft, styrke og rett til å styre eget liv. Mitt mål for neste år er å ikke akseptere urettferdighet, utnytting, overgrep, misbruk eller latterliggjøring av noen kvinner, barn eller for den del store, sterke menn.

fullsizeoutput_13a4
Johanna, en av mange sterke, unge kvinner som skal markere kvinnedagen i dag med å gå i tog. Pussyhatten er så klart på da.

 

Jeg har ikke noe  8. mars-tog å gå i her jeg bor, men jeg markerer kvinnedagen med å melde meg inn i Kvinnefronten i dag. Til de av dere som har en 8. mars-markering i nærheten, ta på deg Pussyhatten, møt opp og vis at du bryr deg.

Om intimkirurgi, pornopåvirkning og fitteskam

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som sikkert skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det kommer i tillegg fram i en fersk undersøkelse Norstat har gjort for Nrk Innafor at 1 av 8 unge jenter har vurdert intimkirurgi. Viser til denne artikkelen i Aftenposten 25. januar i år, der det skrives om skam, unge jenter og pornoindustrien.

Vedlagt video av noen av jentene fra Jentefronten og  8. marskomiteen i Oslo som jobber i mot ei fri fitte fjernt fra alt som har med intimkirurgi å gjøre, med slagordet og parolen  «La Fitta Flagre» som skal presenteres  på den internasjonale kvinnedagen under 8. marstoget i Oslo.

Fra venstre: Johanna Martinsen Brygfjeld, Oline Margrethe Rustad, Sara Luna Pålsdatter og Martine Forseth-Reichberg

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på våre jenters fitter og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Den billigste operasjonen jeg fant er kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tyeligvis. Ja, man kan kanskje begynne med fettsuginga og operere seg innover etterhvert som man får mer penger? Men om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å spørre dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også dreier seg om gutter/unge menn, og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter. En liten trøst er imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Ei fri, flagrende fitte er bedre enn ei kontrollert ei». Eventuellt «Foreldre for Frihet i Fitte og Penisuttrykk». Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforelde og oldeforeldre. Vi tar på oss en Pussyhat, en ide fra Pussyhat Project, lett å strikke er den og, og et sterkt symbol verden over, og forsøker å få med oss et eller annet 8. marstog for å markere den internasjonale kvinnedagen, gjerne under parolen «La Fitta Flagre». For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

img_0849
En forkjemper for det naturlige uttrykk, en bestemor, 76 år, i nystrikket Pussyhat, hun har opplevd et langt liv uten noen som helst form for intimkirurgi og har nok ikke engang hørt om ordet før nå nylig.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, tar dere en videreutdanning. Gå for utdanning innen Traumeterapi – IoPT, for eksempel, eller hopp på en videreutdanning til psykiater. For i det store og hele, i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.

Om nye naboer, murer, reinsdyr og nasjonaldager.

I dag, på Samefolkets dag, så jeg igjen snurten av våre to nye naboer. Stille og fredelige gikk de der for seg selv, de to, opptatt med sine egne ting som de var, vandrende i rolig meditasjon så det ut for. De er litt skye og forsiktige, de nye naboene våre, det skal sies. Litt engstelige, også kanskje, når alt kommer til alt. Hvorfor de er sånn, det vet ikke jeg, kanskje det bare ligger til deres natur? Jeg tror egentlig ikke de har opplevd så mye fælt og trasig, de to, tror ikke det er derfor de er litt redde og engstelige av seg, men man vet jo aldri med nye fjes, hva som skjules i dem av opplevelser og hendelser. Kanskje vi kan få vite mer om vi blir litt kjent med dem?

fullsizeoutput_12a6
Her er et bilde av det siste tilskuddet nye naboer for oss på Gammalskolæ i Brygfjelddalen.

Alltid trivelig å få nye naboer, Har en følelse av at de kommer fra øst disse to, men er jo ikke helt sikker, da. Første gang jeg så dem hadde de i alle fall stø kurs øst mot vest. Det virket da som om de bare var på gjennomreise. Tror imidlertid de ble stoppet av en naturlig mur litt lenger vest av oss, da elva Bjuråga jo stenger for videre ferdsel for de som ikke drister seg over. Regner med at disse to ikke føler seg videre truet og jaget her de er og derfor ikke satser liv og lemmer på å krysse ei kald, stri elv på denne tiden av året. Jeg synes det er hyggelig med disse nye naboene. De er jo litt eksotiske for meg, da, for jeg kan ikke huske å ha opplevd sånne naboer her før. Men dette er vel vesner som har vært her i området lenge før jeg og mine ætter kom hit, så i så måte er det nok jeg som er eksotisk og fremmed? Jeg regner med at disse ikke kommer til å få innvandringsforbud her i dalen? Og om de skulle få det, så er det vel lite eller ingenting som greier å stoppe dem i deres vandring fra øst mot vest? For jeg ser jo hvor mye lettere livet deres er her i denne fredelige dalen enn når de er på snaufjellet og jobber seg gjennom vinteren med en evig kamp for føden og livet og med trusler fra alle kanter i tillegg.

6. februar er samenes nasjonaldag, noe som markeres over hele landet på et eller annet vis. Kanskje det er en ide å legge forholdene bedre til rette for at vi som nasjon tar et mer omsorgsfullt og varmt grep om det at vi faktisk har et folk i landet vårt med status som urfolk? Det hadde vært flott om politikerne våre kunne vist dette på andre måter også enn bare å nevne det i festtaler og vise fram de samiske kunstnerene våre rundt om i verden som et slags alibi for vår ivaretakelse av vårt urfolk. Ikke noe galt med samiske kunstnere, altså, men samefolket består av så mye mer enn dem.

fullsizeoutput_1298
Utsikt mot øst i Brygfjelddalen, Tverrfjellet i horisonten, bakom ligger Okstindan og Sverige, men disse grensene stopper nok heller ikke våre nye naboer

Til slutt vil jeg presentere diktet «Alt er mitt» om manglende solidaritet, samhold og inkludering. Passer dessverre godt til deler av verdenssamfunnet i dag.

Alt er mitt

Det er mitt, sa den ene og slo seg på brystet 

For jeg er

Den største og sterkeste her

Jeg vil ikke ha deg

Jeg vil ikke la deg

Få være her

Ha deg vekk

La oss i fred

 

pfoko Hør på meg, sa den andre, mer ilter i

blikket

For jeg er

Den klokeste, viseste her

Jeg vil ikke se deg

Jeg vil ikke be deg

Du er ikke

Ønsket her

La oss i fred

 

Om fyllekjøringens forbannelse og håp om endringspotensiale.

Så har det skjedd igjen, leser jeg i Rana Blad, en bil er blitt forlatt etter en utforkjøring. Denne gangen i Brygfjelddalskrysset, nærmest utenfor min egen stuedør, med andre ord. Fører er konfrontert og det er mistanke om promillekjøring står det også å lese. Jeg vil presisere at jeg ikke vet hvem dette dreier seg om. Dette innlegget er ikke ment som en skyllebøtte mot akkurat denne fyllekjøreren. Det er heller ment som et hjertesukk over alle ruspåvirkede sjåfører som setter både seg selv og ikke minst andres liv i fare ved en sånn uforsvarlig, umoden og livsfarlig handling som kan få så store og fatale konsekvenser.

Hva er det som gjør at enkelte velger å ta bilen når de har drukket? Eller for den del, ruset seg på annen måte, med narkotika eller piller? Ikke vet jeg, det er vel like mange grunner til fyllekjøring som det finnes fyllekjørere, antar jeg. Men vi kan vel trygt si at det er en tradisjon for fyllekjøring i vår kommune, dessverre. Når du som barn vokser opp med at foreldre «lurer» seg hjem med bilen etter fest selv om de har drukket kan det være vanskelig å skjønne at man ikke må gjøre det samme selv når man skal hjem fra fest. Vi vet også at det kan være vanskelig å få tak i taxi når vi skal hjem etter julefesten, og da fristes vel enkelte til å ta en «lettvint» løsning og velge bilen for å komme seg hjem? Når det i tillegg er minimale sjanser for at man blir «tatt» av politiet om man kjører i fylla, ja så er det jo nesten fritt fram for den som måtte ønske å debutere som fyllekjører eller fortsette sin karriere som erfaren fyllekjører. For vi vet jo at om du først har debutert som fyllekjører, ja så er dessverre sjansen stor for at du vil fortsette med denne uheldige og destruktive adferden.

Dette er til deg som får denne trangen, denne skadelige og destruktive lysten i deg til å sette ditt eget og andres liv i fare ved å benytte deg av motorkjøretøy i ruspåvirket tilstand. Hva er det som gjør at du trosser enhver fornuft, setter deg inn i bilen, på mopeden, snøskuteren eller båten, for den del, enten som påsitter eller som fører når du eller sjåføren er ruspåvikret, hva er det du tenker på?

fullsizeoutput_7d1
Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er hva når man er ruspåvirket, og da må man la kjøretøyet stå.

Jeg og min familie er ofre for fyllekjøringens sørgelige konsekvenser. To ganger har fyllekjøring hatt fatale konsekvenser for vår familie her i Brygfjelddalen. Jeg har både mistet min eneste bror og et av mine søskenbarn som følge av fyllekjøring. Så det at du velger å kjøre i fylla, gjør noe med både meg og resten av min familie, skal du vite. Hver eneste gang vi hører om eller leser om en slik hendelse blir vi preget, triste og svært lei oss over det som har skjedd. Du kunne i det minste tatt hensyn til familier som oss, kunne du ikke? Tenkt på hva våre familier har mistet som følge av fyllekjøringens forbannelse?  Vi kunne fortalt deg ting som kanskje gjorde det litt vanskeligere for deg å kjøre neste gang? Det er bare å spørre oss så skal vi fortelle. Men det tørr du vel ikke, for da avslører du deg jo som fyllekjører overfor oss. Jeg vil ikke en gang komme inn på hvordan du belaster din egen familie med det du gjør når du velger å kjøre i ruspåvirket tilstand. Den redselen og angsten de føler for at det skal hende noe hver gang du er på tur ut på fest er nok med på å prege livet deres mye mer enn det du forstår.

Til dere som har venner som kjører i fylla, har jeg ett å si, ring politiet! Her er det ikke snakk om å skåne noen fra å miste sertifikatet eller å hindre at noen blir tatt av politiet. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp. Konfronter vennen din i etterkant, ta problemet på alvor og la ikke vennen din bagatellisere dette.

Til dere som har barn som kjører i fylla, ring politiet! Kontakt eventuelt lege for hjelp og støtte og følg om nødveidig barnet ditt til lege for samtaler om hva som kan gjøres. Legg skammen til side hvis du føler den, ikke prøv å skjule hva barnet ditt har gjort, det er den største bjørnetjenesten du kan gjøre i mot ditt barn. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp, konfronter barnet med dette og ikke la barnet bagatellisere dette.

Til deg som kjører i fylla, oppsøk hjelp før det er for sent, husk, du er ikke alene om dette og skammen over handlingene dine må ikke sette en stopper for det å ta i mot hjelp. Det kan dreie seg om ditt eget eller andres liv.

Vi vet jo heldigvis at de fleste ungdommer og voksne ikke kjører i ruspåvirket tilstand, bare så det er sagt, men for oss som har opplevd det verste, det å miste noen som følge av kjøring i ruspåvirket tilstand er det likevel så sårt hver gang vi hører om sånne saker.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har presentert før, «Møte mellom verdener» som handler om en undring over hva som kunne skjedd om vi møtte igjen en som har vært død i mange år.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Juleforberedelser og galskap hånd i hånd?

Latent i oss alle ligger det kanskje en liten tyrann på lur som bare lengter etter å komme ut og fram, eller hva?  Dette er i alle fall noe som jeg tar meg i å lure på etter noen merkelige opplevelser på butikker nå i førjulstida. Det har seg slik at jeg, to dager på rad, faktisk, har opplevd en del innestengt raseri, passivt aggressive kommentarer og sinte ytringer, frustrasjoner, oppgitte fakter samt råkjøring med handlevogner fra mennesker som i en slags psykoselignende tilstand raser rundt omkring varereolene på jakt etter juleforberedelses-ingredienser. Det er ikke mye motstand som skal til for den enkelte før det oppstår noen eller alle av de overnevnte følelsesutbruddene. Kan det muligens være slik for disse juleforberedelses-maratonspringerne at de opplever det som om det er en slags skjult agenda i fra butikkenes side, det at de skal være fri for de vanlige juleingrediensene? En slags stille markering i fra de butikkansattes side for å tydeliggjøre at vi er de som har makt over hvordan kundens jul skal bli? For hvordan kan det egentlig bli jul i huset uten alt hvetemelet som kunden trenger for all bakinga kunden skal gjøre seg ferdige med, eller for den del, de billige lysene som var annonsert? Ja, da er det jo stor krise for kunden at butikken er utsolgt for nettopp hvetemel og billige stearinlys. Kom ikke i skade for å nevne begrepet i-landsproblemer for en juleforberedelses-stressa kunde da, det kan i så fall bli din bane, for her er det snakk om mye mer alvorlige temaer enn i-landsproblematikk, nemlig, dette gjelder liv og død!

fullsizeoutput_fca
En julestjerne i papir, ødelagt allerede før den er montert, kan være et symbol på manglende lys og kontroll i adventstida.

Jeg føler nærmest en slags angst ved å gå på butikken i disse tider for jeg vet jo aldri hva eller hvem jeg treffer på. Vil jeg være vitne til at et stakkars butikkpersonale blir overøst med en verbal skyllebøtte over manglende mandler eller sukker i butikkhyllene, samt kjefting over at de varene som er bestilte ikke er kommet på plass i reolene enda?  Eller kommer det ei handlevogn etterfulgt av en julestresser fykende i ryggen på meg der jeg intetanende står og passer mine egne saker i et eller annet hjørne av butikken? Kanskje jeg blir snakket til av en misfornøyd kunde som sier at vi heller burde dratt til nabobutikken for å handle, for her på denne butikken mangler de alltid to av de tre tingene som står på lappen?

«Kunden har alltid rett», sies det, og ja, sånn er det vel i handelsstanden fortsatt, men jeg tror vi må moderere denne setninga litt nå i førjulstida. Vi kunne for eksempel si at «kunden har, som alltid rett, men er du ute på egenhånd og er litt julepsykotisk, må du ha med følge på butikken», en slags anstand som passer på at du ikke går over streken og gjør handlinger eller sier ting du vil angre på når januaren igjen kommer smygende med sin stille ro, sin nådeløse kulde og sitt varierende humør.  For da, ut i midten av januar, når julens sterke grep endelig har sluppet taket i deg og du igjen er blitt deg selv, kan det være godt å ha et ukomplisert, avklart og greit forhold til sin vanlige nærbutikk.

Ja, dette var noen av mine førjulsobservasjoner. Jeg regner med at utover desembermåneden kan muligens disse menneskenes atferd bli enda mer uforutsigbar, utagerende og utfordrende. Om du skulle være et slik menneske eller kjenner noen slike mennesker, vil jeg be deg om å lese diktet «Juledikt» som jeg har skrevet, som handler om nettopp dette med julestress og kav.

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

Om levd liv, psyke og sinn

%d bloggers like this: