En AprilsNarrs Bekjennelser

I dag er det som kjent 1.april. «Alle Narrers Dag» er vel også en flott tittel på denne dagen, synes jeg. I forbindelse med denne merkedagen vil jeg derfor presentere en rekke med aprilsnarrer som jeg i løpet av årene har kommet med. Så får det være opp til leseren å vurdere om disse aprilspøkene har vært troverdige eller ikke. Det må presiseres at i allefall jeg selv har gått på alle disse spøkene, blindt og ukritisk, for så å oppdage lureriet etterhvert.  Her kommer en oversikt over noen av mine aprilsnarrer, rekkefølgen er uvesentlig.

En AprilsNarrs Bekjennelser

 

Den første spøk jeg dro engang var det å skulle trimme

Hver dag  jeg skulle ut å gå, for formen min og finne

 

Den andre spøken var det at jeg skulle spise sunt

Og sunnheten den skulle vare hele året rundt

 

Den tredje spøken var å ikke surfe sånn på nettet

Ja, passe på at alt var bra så ingen gikk fra vettet

 

Den fjerde spøken var den om å komme meg til køys

Og ikke sitte oppe for å holde på med tøys

 

Den femte spøk var viktig, ikke kjøre alt for fort

Men passe meg for gasspedalen, hmm,  tro om det er gjort

 

Den sjette spøk den handlet om å ikke bli så sår

Om du sa noe slemt til meg, jeg reiser meg og går

 

 Den sjuende var vanskelig å komme på, fordi

Den handlet om å våkne opp før formiddag, rundt ti

 

Den åttende av spøkene var artig, syntes jeg

Den handler om at jeg skal være snillere med meg

 

Den niende er vanskelig, men må jo være med

Den handler om misunnelsen jeg ikke ønsker se

 

 Den tiende i rekken spøker er om mulig riktig

Den handler om at kjærligheten er det som er viktig

  

IMG_0724
Bukkene Bruse er de første luringene som jeg har hørt om.

Den Bipolare Verden og jeg

I dag er det Verdens Bipolardag og i den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til bipolare. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og bipolare da jeg har levd i lag med bipolare i snart 30 år.

Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.
Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.

Det å leve i samliv med en bipolar oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre mennesker gir jo utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser man har eller ikke har. Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene er forskjellige avhengig av sinnstilstanden til partneren, såklart, og ikke minst min egen sinnstilstand.  Det som er viktigst, tror jeg, er å finne sin egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det å klare å stå i seg selv når det blåser som verst om ørene.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer, og akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så da trenger jeg å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er hypomane, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå.

Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.
Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.

 

Det er i alle fall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

Jeg har skrevet et dikt om Den bipolare verden og jeg  i forbindelse med dagen i dag-

 

Den Bipolare Verden og jeg

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

 

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting

En TidsOptimists hverdag

Tanker omkring et, for meg, nytt begrep, nemlig tidsOptimist. En tidsOptimist er, som jeg har forstått det, en som har all verdens tid og alikevel kommer for seint. Eller en som har planlagt all verdens gjøremål og har all verdens tid, tror en selv, til å gjøre alle disse tingene for så og oppdage at tiden ikke var god nok til å rekke alt som var planlagt og som var så lystbetont. Tja, en kan sikkert være en tidsOptimist når det kommer til andre ting enn de mer lystbetonte tingene en skal gjøre også, vil jeg tro. For eksempel når man har bestemt seg for at man skal rydde og vaske før man setter seg ned og skriver dikt også blir det bare tid til diktskriving.

Som en den utpregede tidsOptimisten jeg er har jeg skrevet et dikt for å sette ord på noen tanker omkring dette begrepet. Ja, dette er altså ikke en unnskyldning for alle de gangene jeg kommer for seint, men en forklaring, kanskje, bare så det er sagt.

En TidsOptimists Hverdag.

Så har jeg igjen falt for fristelsen, gitt
Har ventet for lenge og ting gikk for vidt
Så sitter jeg her, tida den gikk for fort
Jaja, akk o ve, er vel ganske fort gjort

Det har seg sånn, vet du, at jeg trodde det
At alt som jeg ville det rakk jeg få med
Tja, viser seg visst at det ikke er slik
men er jo forsåvisst opplevelsesrikt

Jeg regner på tiden, og planlegger godt
Ja legger inn kosetid mye og flott
Men, hva  som blir feil, nei, det vet ikke jeg
For tida jeg satte av går i fra meg

Så satt jeg der travel da tida bort rant
I stress og i kav hele kosen forsvant
Tilbake er jeg, jaja, neste gang, klart
Da er jeg i tide, for jeg har erfart

Våren er ingen tidsoptimist for den, hverken før eller senere.
Våren er ingen tidsoptimist. Den kommer når den skal komme den.

Nav – direktøren og meg

Nav-direktøren mener på NRK.no at det er for enkelt å få sykemeldinger grunnet diffuse plager og psykiske diagnoser, noe som er uheldig for både den enkelte og for samfunnet. Dette støttes av en doktorgradsstudie der det hevdes at folk får depresjonsbriller på og isolerer seg fra samfunnet. Det hevdes i tillegg at leger og annet helsepersonell ikke er bevisste  på at det er bra for mennesker og arbeide til tross for sykdom, skade eller lyte.

Jaja, snakk om å til de grader sparke de som fra før ligger nede. Jeg må bare skrive et «NAV – direktørDikt» . Dette for å uttrykke min frustrasjon og fortvilelse over at en så til de grader «vellykket» mann skal komme og diktere min lege om hvordan hun best skal behandle meg, og i tillegg hva som skal til for meg for at jeg snarest mulig skal bli et friskt og samfunnsnyttig menneske og ikke en belastning for NAV og samfunnet.

Nav – Direktøren og meg

 

Kjære, stødige herr NAV-direktør,
Du stramme mann med livet i vigør
Du vet visst bedre enn oss alle
Hvordan jeg skal unngå falle
Hvordan jeg skal finne mitt humør

Du har oppskrift på mitt liv, du, mann
Du vet hvordan jeg skal finne fram
Min lege kan visst ingenting, nei
Hun som kjenner meg og min vei
Du kan bedre ,du vet best, du mann

Kjære direktør, hør litt på meg
Skulle gjerne vært litt mer som deg
Jobbet fullt – vært i debatten
Sovet gjennom hele natten
Formant de syke hvordan gå rett lei

Du som er så sterk og stor og stram
Klart du vinner over meg, får fram
Hva jeg ikke mestrer, klarer
Uavhengig hva jeg svarer
Kjenner jeg på masse ussel skam

11042976_10205009487095584_2105483567834567668_n
Mørketid etter möte med NAV-direktøren

Alle kan spille bass

«Alle kan spille bass» sto det på ei tekstmelding fra ho Johanna i dag. Dette er dagens skriveutfordring, skriv et innlegg om det. Så da blir det bass-innslag i dag. Dere bassister, dere får tilgi meg eller la være, her kommer Bass-dikt på en fredag.

BassDikt på en fredag


 

En rytme i kroppen jeg trenger å finne 
En jordende klang med en kraft som gjør hel
En egen forførende stemme må vinne
Må trenge seg inn og må bli meg til del
En stemme med basstonens syngende klang
Som viser meg veien ja, gang etter gang


 

Så sitter jeg her uten roen jeg trenger 
Og tiden den rusler sin vei uten meg
Hva er det som inni meg selv bare stenger
og hindrer meg finne den sanneste veg
En stemme med basstonens syngende klang
Som viser meg veien ja, gang etter gang


 

Så tenker jeg videre på mine lyter
De kommer på rekke og rad, på geledd
Som trillende toner som høyfrekvent syter
Mens basstone-tonen min ikke er kledd
Så sier jeg så, muligens  mest på trass 
At alle i verden kan da spille bass


 

IMG_0354
CelloKassen får være vikar for BassKassen i dag.

 

                                           

Støvsugerens flukt, del II, angrende retrett

Jeg elsker deg - jeg elsker deg - sa støvsugern til meg
Nå har jeg vært på runde trodde jeg var lei av deg
Men kjære deg beklager at jeg en gang trodde det
At andre hjem var bedre stilt for meg - nja - jeg fikk se

Jeg svarer kjekt - som før - tilgitt er du - kom hjem igjen
For egentlig så er du jo min kjempegode venn
Ja -  bra du så at livet hos de andre ikke var
Det som du trodde - at du ikke der fant dine svar

Han bøyde nakken - ydmykt - han var glad da han kom inn
Så godt å komme hjem igjen - få fred og ro i sinn
Så var vi ganske enige - min støvsuger og jeg
At ingenting bilr grønnere om vi går hver vår vei
Glad og lykkelig hjemme i godstolen igjen,
Glad og lykkelig hjemme i godstolen igjen,

RødstrømpeTrenden og jeg

RødstrømpeTrenden og meg – tja – si det
Jeg ønsker jo bare å være i fred
Å slippe og delta i noen debatt
Å sitte her –  kose meg – dag eller natt

Ja – er det så viktig å være med her
Å kjempe og sloss for at kvinner i sær
Skal få et rettferdig og levende liv
Få slappe av – leve godt – rett på en hvil

Jeg tenker meg om – hva om alle som meg
Ja –  snudde seg bort – så en helt annen vei
Da ville jo verden blitt et tyranni
Der bare de sterke fikk noe å si

Er tiden vi lever i rettferdig – sann
Er kvinne nå likeverdig med mann
Vel – tror ikke det –  men jeg sier som så
At håpet det lever – for framtiden – nå

Rødstrømpene mine, varmer godt og har mange fine fargenyanser i seg.
Rødstrømpene mine, varmer godt og har mange fine fargenyanser i seg.