Den Bipolare Verden og jeg

I dag er det Verdens Bipolardag og i den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til bipolare. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og bipolare da jeg har levd i lag med bipolare i snart 30 år.

Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.
Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.

Det å leve i samliv med en bipolar oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre mennesker gir jo utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser man har eller ikke har. Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene er forskjellige avhengig av sinnstilstanden til partneren, såklart, og ikke minst min egen sinnstilstand.  Det som er viktigst, tror jeg, er å finne sin egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det å klare å stå i seg selv når det blåser som verst om ørene.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer, og akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så da trenger jeg å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er hypomane, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå.

Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.
Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.

 

Det er i alle fall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

Jeg har skrevet et dikt om Den bipolare verden og jeg  i forbindelse med dagen i dag-

 

Den Bipolare Verden og jeg

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

 

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting