Status savnet – fryktes omkommet

Vi går inn i dødens årstid nå, leste jeg i nyhetene her om dagen. Dødens årstid, litt av et begrep. Dette blir forklart med at jo bedre været blir i Middelhavet, jo mer trafikkert blir det av hjelpeløse, redde og fortvilte flyktninger som prøver å komme seg vekk fra terror, frykt og død.

Jeg har ikke så mye kunnskaper om båtliv, men forstår såpass at det å legge ut på en seilas i disse båtene, overfylte av mennesker er som å spille russisk rulett.

Det ventes 100 000 flyktninger til Italia i år. Hittil i år er det omkommet 1600 mennesker i følge NRK. En tragedie av umenneskelig karakter. Det er uforståelig for oss som lever trygge, gode liv at noen våger å ta sjansen på krysningen over Middelhavet. Det forteller mye om redselen og hjelpeløsheten at mennesker satser på noe slikt.

Nå vil ikke jeg på noen som helst måte påberope meg forståelsen av hverken krigens redsler, angst for livet, tortur eller det å tjene seg rike på andre menneskets elendighet, disse opplevelsene er jeg forskånet for. Det som jeg på en måte kan sette meg inn i er de pårørendes fortvilelse og skrekk. Med tanke på de  som kom seg av gårde med en av disse flyktningebåtene. For det er ikke slik bestandig at det er hele familier som reiser i lag og som omkommer i lag uti dypet av Middelhavet. Det må jo finnes utallige pårørende på den andre siden av havet som ikke vet hverken hvordan det har gått på ferden eller om de er kommet fram. De hører bare om båter som går ned og om mennesker som omkommer.

Tenk den redselen som disse pårørende må ha i seg. Den gamle mora som var for dårlig til å reise, den gravide kona eller den syke søsteren. Menneskeskjebner vi ikke kan fatte, de døde er døde, mens familene venter, håper og ber.

Et lite dikt om tap, håp og sorg passer nå.

gkoperg

Status savnet – fryktet omkommet

 

Du kommer tilbake, du er ikke borte

Ja, noen har sett deg og vet hvor du er

Jeg sitter og håper, men skulle ha gjort det

Ha tenkt på at kanskje du ikke er mer

Men tanken er håpet som gir oss å leve

Som fyller mitt sinn, du er ikke forbi

Jeg kjenner på tia som vet det å kreve

Mens tårene kommer og får slippe fri

 

Så liten, alene, så knugende stille

Hvor er du, hvem er det du nå har til venn

Jeg kan ikke gi opp og håpe du lille

Du finnes og snart vil vi leke igjen

Men mørket brer om seg, jeg kan ikke flykte

Jeg må bare leve og kjenne det at

Mitt sinn blir formørket, jeg ser ingen lykte

For borte det er du, min kjæreste skatt

 

Jeg ønsket så veldig å bli ved din side

Jeg vet ikke hva jeg skal nå finne på

Min tanke er redsel, tro måtte du lide

Min elskede du, ingen svar får jeg nå

glkgopr

Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.
Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.

MødreMøte på psykiatrisk sykehus

 

I tider som vi er inne i nå, med fokus på psykiatri og helse passer det med et lite tilbakeblikk.

 

image
Vakker og sterk, symbol på overlevelse og livets gang.

Møte med ei mor da jeg var på psykiatrisk sykehus på jobb for noen år siden.

hpod

For en følelse det var det å møte denne mora. Det slo rett i magen på meg og tårene presset på. En følelse av panikk på hennes sine vegne. Hennes hjelpeløshet og hennes frykt for sitt tenåringsbarn gjorde meg veldig urolig og svært, svært sorgfull.

Da ho spurte meg om hva jeg trodde, om han kom til å bli som før igjen, ja så visste jeg slett ikke hva jeg skulle si. Ho så på meg med håpefulle øyne, men hva skulle jeg svare? For noen er denne sykdommen alt, den dominerer livet totalt og tar over all styring og tar fullstendig kontroll over mennesket. For  andre igjen er den kontrollerbar og en del av dem, men ikke alt. Det er ikke slik at det er likt fra menneske til menneske. Det er heller ikke slik at vi kan si at sånn og sånn vil det bli for den som har fått denne diagnosen. Det eneste vi kan si er at det ikke er noe annet å gjøre enn at vi får ta tiden til hjelp og se hva som skjer etterhvert som årene går. Bipolar lidelse er en sykdom man må ha respekt for, på lik linje med alle sykdommer.

Mora er meg for en tid tilbake, det ser jeg så klart.  Hun er fortvilet, redd og på jakt etter svar. Hun ser ingen lyspunkter. Det er over det livet ho kjente og var trygg på. Nå er det hennes syke barn som tar all tid og krefter.

Ho tenker på alt som har gått galt, alt som kan gå galt i framtiden og på alt hun ikke greier å styre og gjøre noe med. I kroppen hennes er det full panikk. Ho vil bare gråte, legge seg under teppet og være der til alt det vonde er forsvunnet. Til det har gått over og barnet igjen er som før. Hva om barnet aldri blir som før? Hva skal ho da ta seg til? Hvordan skal ho klare å leve med det? Hva skal til for å klare å stå oppreist i det som skjer. Hvordan kan ho klare å overvinne den forferdelige angsten som har tatt over livet hennes? Vil den noen gang gå over, den store sorgen?

Å, hvor ho ønsker seg normale, dagligdagse tenåringsproblemer. Tenk om barnet hadde vært opptatt med kjæresterier og vært lei seg p.g.a en ulykkelig forelskelse.  Dette er noe hun har innsikt i, kjenner til og forstår. En slik depresjon kommer jo av noe og er av en slik art at hun har kontroll over hvorfor og hva som har utløst følelsen.

Eller barnet hennes kunne vært utagerende og frekk mot henne og virkelig satt hennes tålmodighet på prøve med å krangle, diskutere og argumentere om innetider, leggetider, data og tv-bruk, alkohol  eller andre ting foreldre og tenåringer er uenige om. Dette er temaer som  voksne forstår og kan sette seg inn i. Noe som man kan snakke med andre foreldre om og belyse. Alle foreldre opplever jo dette med sine ungdommer. Det er en del av livet. Det er så lett å snakke om disse tingene med andre.

Det som ikke er lett er når det kommer andre ting til. Når barnet blir sykt og livet ikke lenger dreier seg om skole, venner, småfesting, kjærester eller andre tenåringsting. Hvem skal foreldrene da snakke med? Det er vanskelig for foreldre som opplever at barnet blir alvorlig psykisk syk å snakke med andre foreldre som ikke har opplevd  noe av det samme. Det er vanskelig for ei mor eller en far som har et barn innlagt på psykiatrisk sykehus å høre om de ”små” problemene enkelte foreldre har med sine barn,  Det er nesten så man får lyst til å riste litt forstand inn i sånne foreldre. Vær glad at barnet ditt er ”normalt” og at dere har disse ”normale” problemene med deres barn. Hva hadde ikke vi som foreldre til ”syke” barn villet gitt for å bytte med dere, å ha slike ”enkle” ting å tenke på i hverdagen?

Tiden går og psykosen går etter hvert over. Nå skal alt tilbake til som det var før psykosen. Før barnet ble innlagt, før livet raknet og alt ble snudd på hodet. Hvordan skal det går til, hva er det som er normalt med å ha et barn som er sløvet og tregt på grunn av medisiner og ettervirkninger av en svært alvorlig tilstand som har herjet med den unge kroppen. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som ikke reagerer  som før og som er tung i kroppen og trett grunnet de sterke medisinene som holder sinnet nede og kroppen sølv.  Hva er det som er normalt med å få et barn hjem som ikke mestrer selv den enkleste konsentrasjonsoppgave og ikke klarer å gjøre noe skolearbeid lenger grunnet manglende eller reduserte kognitive evner. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som er full av framtidsfrykt og som ikke lenger klarer med sitt eget liv. Eller et barn som er gått tilbake aldersmessig og blitt hjelpesløs. Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som ikke lenger er som den bruker å være, men er en helt annen? Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som legger på seg 10 kg i full fart grunnet medisinen og som er ulykkeig  grunnet vekta. Hva er det  som er normalt med å få hjem en ungdom som har en kropp som er preget av bivirkninger grunnet de sterke medisinene?

Ikke vet jeg, men en ting er sikkert, tiden er ofte en venn som har tålmodighet og medfølelse.

Et dikt til oppsummering passer bra.

hpdpc,d

Depresjonens forledelse 

Et nakent fjes

En sliten rygg

Din tanke den er tom

du kjenner ikke dagens lys

Står fast i mørke rom

 

Et blikk i frykt som intet ser

Som hjelper deg på  dør

Som viser deg hvor dagen er

Som hjelper med din bør

 

Vi ser du står helt uten klær

vi ser du mangler ord

 Men vi vet den vil komme fram

Den kraft som i deg bor

gdæg

Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.
Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.

Bittersang

Jeg hadde en gang en venn, en elskelig og snill venn som jeg gledet meg stort over å tilbringe tid i lag med. Hva som skjedde, nei, det vet ikke jeg. En dag var hun bare borte for meg. Borte vekk, enten så var det hun som vokste i fra meg eller så var det jeg som vokste i fra henne. Det er ikke godt å si, egentlig. Sårt, ja, den gangen, veldig sårt. Men vet du, nå er det helt greit. Vi hadde nok lært det som vi skulle av hverandre, sånn liker jeg å se på det.

Jeg har skrevet litt til henne om hvordan jeg opplever henne og hennes liv. Nå er det vel ikke slik at dette bare angår henne, nei, tvert i mot. Det kan like godt passe på meg selv, eller på deg. Det er jo svært viktig for oss alle at vi å går inn i oss selv og gjør det beste ut av livet vårt. Bruker det som vi har fått tildelt av ressurser og ferdigheter. Ja, gjøre det beste med det som vi har igjen av livet vårt og sørge for at vi selv har det bra. Enkelt, nei, men hvem har sagt at livet er det?

Og om du skulle kjenne deg truffet av disse ordene, ja, så kan du jo gjøre noe med det om du vil. Du har kanskje en gammel venn du har mistet kontakten med eller ikke lenger føler du har tid til. Husk da at det ofte ikke er så mye som skal til for vi som mennesker føler oss sett. Et lite besøk, en invitasjon på kafe, en trimtur, ja ikke vet jeg hva du kan finne på og gjøre. Jeg vet bare at det er fint å bli møtt av en venn og invitert inn i noe for at jeg er den jeg er!

Og du, du må ikke være redd for at denne gamle vennen min er deg, det er ingen du kjenner, det kan jeg garantere! Ja, kanskje jeg bare har drømt alt sammen?

fmom

Her kommer Bittersang, til en gammel venn.

tprl

Bittersang

toeo k

Jeg vil bare glemme

Få ting til å stemme

Få livet tilbake

Igjen livet smake

Nå, sorgen fortrenges

Ja,  tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

frpr

Jeg vil bare gjemme

Min såreste stemme

Den hører jeg ikke

Nei, ikke å rikke

Nå, sorgen fortrenges

Ja, tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

go@e

Tenk om jeg satset

På meg ikke lastet

De andre jeg kjenner

Jeg hadde som venner

Nå, sorgen fortrenges

Ja, tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

goprep

IMG_1207
Et ensomt og trist fjes gjemt i en sopp som vet at høsten snart kommer.

Pessimistens Årssyklus

I dag har jeg lyst til å skrive litt om oss som er makelige anlagte. Vi som helst slapper av i sofaen, leser ei god bok, sitter og surfer på pc-en eller bare roer helt ned uten stress og kav. Det ligger ofte en stor dose selvforakt bak et sånt valg av livsførsel, ikke sant? Da er vi ikke blant de mer vellykkede i samfunnet. De som trener, er i aktivitet, er sunne, friske og slanke. Det som er pussig med en sånn livsttil  er at det ofte koker under overflaten. Det indre stresset er mange ganger i full aktivitet og da kunne det jo vært en ide for noen og enhver av oss å heller få inn litt ytre stress. Ja, for å få en ballanse mellom indre og ytre stress, mener jeg. I allefall, jeg har skrevet en liten historie om «Pessimistens Årssyklus».  Dette for å minne andre på hvordan det kan oppleves å være en skikkelig SofaSliter når alt mulig må og skal gjøres. Jeg ser på de andre som jobber og tenker stygge tanker om alt som må gjøres.  Ja, og tenker kanskje litt misunnelige tanker om de flittige medmenneskene mine som jobber og sliter og koser seg med alle arbeidsoppgavene. Denne gangen er har jeg skrevet på dialekt. Ja, for når noe så vanskelig skal uttrykkes, må jeg ta mitt eget språk til hjelp. Om du ikke forstår, ja så kan du jo tenke deg til innholdet!

Pessimistens årssyklus 

 I dag vart eg frista, då sola kom fram

Å sjå ut av glaset, mænn huff for ei skam

Førr makan tell vindu, så sjetn de va

Du store mi ti, nei, det her va kje bra

Såg utover plæn, grese kom seg kje opp

Det stanga i mot nåkka og det sa stopp

Sku tatt meg på tak vaska glas, raka plæn

Ha rydda kreng husan og starta å træn

Du store ti, fader meg, huff,  førr eit gnål

I vårlufta vell eg helst slapp av og skål

Førr fuglan,  førr sola, førr livet som så

Og slætt ikkje arbei og tenk at eg må

 

Så tenkt eg på sommarn, så fint då å va

Ja, då ska eg kos meg og bære slapp a

Ska ligg der i sola, på plæn, kos meg rått

Nei, vent litt, den plæn, må jo stelles så smått

Førr, jammen som takk for at eg raka bort 

Så væks sjølsagt grese gudsjammerlig fort

Og plænklepparn går ikkje helit av seg sjøl

Nei, arbei og slit må eg jusst no som før

 

Mænn høstn e fin, då får eg ro meg ne

Slapp a, ligg og røtæ, ja va heilt i fre

Nei, vent litt igjen, når no eg tænk meg om

Då ska eg jo rydd opp og ordn i rom

Så håp eg på vintern, førr då får eg ro

Førr då ha eg ryddæ og gres kan kje gro

Mænn snymåking, vedbæring, hutte meg tu

Så kaldt ute, nei, alt vart bærre ei gru

Nei, uansett årsti, eg drokn i slit

Alt som ska jærest, det kjem vesstnok hit

I tellegg så har vi bestandi sånt ver 

De andre har sola, ho e ikkje her

 

IMG_0561
Noen er glade i jobbing og tur. Dina er god venn og motivator.

 

Nav-Direktøren og jeg, del to

Nav-Direktøren og jeg, del to.

I dag har det vært i alle nyhetene at Nav-direktøren har fått sparken. Han har feilet og sløst bort en masse penger som samfunnet ikke har fått noe igjen for. Dette i  følge kloke hoder. Marsjordre, gitt fyken eller blitt oppsagt, samme det, han må gå.

Nå er det vel ikke sånn at han kommer til å lide noen nød uansett, den mannen. For det er også sagt at han fikk lønna si på skarve 1,3 millioner kroner med seg da han ruslet ut av NAV-døra og inn i sin nye jobb som spesialrådgiver i arbeids og sosialdepartementet.

Håper bare for hans del at han ikke blir så skamfull og flau over tabbene sine at han ikke greier å møte opp på sin nye jobb. Så får vi også håpe at han får støtte, veiledning og psykologisk oppbacking i denne tunge tiden. En annen sak er vel det at en så stødig, sterk og handlekraftig mann trenger vel ikke slike ting som støtte og hjelp.

Det trengs ny energi inn i NAV, sier vår minister fra FRP. Jeg vil derfor presentere noen forslag til nettopp dette:

 

NAV-Direktøren og jeg, del 2

 

 

 Kjære du som har tatt over som vår direktør

Jeg håper at du ikke har de holdninger som han fra før

Til svake mennesker, til oss som ikke er i form

Som ikke greier leve livet etter fastsatt norm

 

For livet kommer på så mange måter ut til folk

Og det er snart og dømme etter hvilken bolk

Vi prøver leve livet vårt, hvordan vi bidrar mest

TIl samfunnet, der det er om å gjøre være best

 

Nå er jeg ikke best til noe, jeg, men vet da det

At nye takter trenges for at nye ting skal skje

Den energi vi trenger mest i dag, du direktør

Er vennlighet, forståelse og kanskje at du spør

 

Tenk om du ville snakket med oss rundt om i vårt land

Ha brydd deg om det som jeg mener, jeg og alle mann

Da hadde vi nok blitt så mye bedre i humør

Vi begge to, ja du og jeg, du kjære direktør

 

 

IMG_0787
Jeg bøyer hodet i repekt for alle oss som sliter, sliter med å nå fram, bli hørt og tatt på alvor.