I dag har jeg lyst til å skrive litt om oss som er makelige anlagte. Vi som helst slapper av i sofaen, leser ei god bok, sitter og surfer på pc-en eller bare roer helt ned uten stress og kav. Det ligger ofte en stor dose selvforakt bak et sånt valg av livsførsel, ikke sant? Da er vi ikke blant de mer vellykkede i samfunnet. De som trener, er i aktivitet, er sunne, friske og slanke. Det som er pussig med en sånn livsttil er at det ofte koker under overflaten. Det indre stresset er mange ganger i full aktivitet og da kunne det jo vært en ide for noen og enhver av oss å heller få inn litt ytre stress. Ja, for å få en ballanse mellom indre og ytre stress, mener jeg. I allefall, jeg har skrevet en liten historie om «Pessimistens Årssyklus». Dette for å minne andre på hvordan det kan oppleves å være en skikkelig SofaSliter når alt mulig må og skal gjøres. Jeg ser på de andre som jobber og tenker stygge tanker om alt som må gjøres. Ja, og tenker kanskje litt misunnelige tanker om de flittige medmenneskene mine som jobber og sliter og koser seg med alle arbeidsoppgavene. Denne gangen er har jeg skrevet på dialekt. Ja, for når noe så vanskelig skal uttrykkes, må jeg ta mitt eget språk til hjelp. Om du ikke forstår, ja så kan du jo tenke deg til innholdet!
Pessimistens årssyklus
I dag vart eg frista, då sola kom fram
Å sjå ut av glaset, mænn huff for ei skam
Førr makan tell vindu, så sjetn de va
Du store mi ti, nei, det her va kje bra
Såg utover plæn, grese kom seg kje opp
Det stanga i mot nåkka og det sa stopp
Sku tatt meg på tak vaska glas, raka plæn
Ha rydda kreng husan og starta å træn
Du store ti, fader meg, huff, førr eit gnål
I vårlufta vell eg helst slapp av og skål
Førr fuglan, førr sola, førr livet som så
Og slætt ikkje arbei og tenk at eg må
Så tenkt eg på sommarn, så fint då å va
Ja, då ska eg kos meg og bære slapp a
Ska ligg der i sola, på plæn, kos meg rått
Nei, vent litt, den plæn, må jo stelles så smått
Førr, jammen som takk for at eg raka bort
Så væks sjølsagt grese gudsjammerlig fort
Og plænklepparn går ikkje helit av seg sjøl
Nei, arbei og slit må eg jusst no som før
Mænn høstn e fin, då får eg ro meg ne
Slapp a, ligg og røtæ, ja va heilt i fre
Nei, vent litt igjen, når no eg tænk meg om
Då ska eg jo rydd opp og ordn i rom
Så håp eg på vintern, førr då får eg ro
Førr då ha eg ryddæ og gres kan kje gro
Mænn snymåking, vedbæring, hutte meg tu
Så kaldt ute, nei, alt vart bærre ei gru
Nei, uansett årsti, eg drokn i slit
Alt som ska jærest, det kjem vesstnok hit
I tellegg så har vi bestandi sånt ver
De andre har sola, ho e ikkje her
