Status savnet – fryktes omkommet

Vi går inn i dødens årstid nå, leste jeg i nyhetene her om dagen. Dødens årstid, litt av et begrep. Dette blir forklart med at jo bedre været blir i Middelhavet, jo mer trafikkert blir det av hjelpeløse, redde og fortvilte flyktninger som prøver å komme seg vekk fra terror, frykt og død.

Jeg har ikke så mye kunnskaper om båtliv, men forstår såpass at det å legge ut på en seilas i disse båtene, overfylte av mennesker er som å spille russisk rulett.

Det ventes 100 000 flyktninger til Italia i år. Hittil i år er det omkommet 1600 mennesker i følge NRK. En tragedie av umenneskelig karakter. Det er uforståelig for oss som lever trygge, gode liv at noen våger å ta sjansen på krysningen over Middelhavet. Det forteller mye om redselen og hjelpeløsheten at mennesker satser på noe slikt.

Nå vil ikke jeg på noen som helst måte påberope meg forståelsen av hverken krigens redsler, angst for livet, tortur eller det å tjene seg rike på andre menneskets elendighet, disse opplevelsene er jeg forskånet for. Det som jeg på en måte kan sette meg inn i er de pårørendes fortvilelse og skrekk. Med tanke på de  som kom seg av gårde med en av disse flyktningebåtene. For det er ikke slik bestandig at det er hele familier som reiser i lag og som omkommer i lag uti dypet av Middelhavet. Det må jo finnes utallige pårørende på den andre siden av havet som ikke vet hverken hvordan det har gått på ferden eller om de er kommet fram. De hører bare om båter som går ned og om mennesker som omkommer.

Tenk den redselen som disse pårørende må ha i seg. Den gamle mora som var for dårlig til å reise, den gravide kona eller den syke søsteren. Menneskeskjebner vi ikke kan fatte, de døde er døde, mens familene venter, håper og ber.

Et lite dikt om tap, håp og sorg passer nå.

gkoperg

Status savnet – fryktet omkommet

 

Du kommer tilbake, du er ikke borte

Ja, noen har sett deg og vet hvor du er

Jeg sitter og håper, men skulle ha gjort det

Ha tenkt på at kanskje du ikke er mer

Men tanken er håpet som gir oss å leve

Som fyller mitt sinn, du er ikke forbi

Jeg kjenner på tia som vet det å kreve

Mens tårene kommer og får slippe fri

 

Så liten, alene, så knugende stille

Hvor er du, hvem er det du nå har til venn

Jeg kan ikke gi opp og håpe du lille

Du finnes og snart vil vi leke igjen

Men mørket brer om seg, jeg kan ikke flykte

Jeg må bare leve og kjenne det at

Mitt sinn blir formørket, jeg ser ingen lykte

For borte det er du, min kjæreste skatt

 

Jeg ønsket så veldig å bli ved din side

Jeg vet ikke hva jeg skal nå finne på

Min tanke er redsel, tro måtte du lide

Min elskede du, ingen svar får jeg nå

glkgopr

Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.
Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.