Ensomhet, Det usynlige folkehelseproblemet, leser jeg i Magasinet fra Dagbladet. Det kan være like dødelig som både fedme og røyking står det også. I tillegg lese jeg at dette er noe som rammer 1 million nordmenn. Litt av et tall, 1 million, det er mange mennesker det. Det vil jo i praksis si at jeg kjenner mange ensomme mennesker og det gjør sikkert du også. Det kan forresten være at jeg er i den statistikken, eller kanskje du er der for alt jeg vet. Dette er nemlig ikke noe vi  mennesker velger å snakke om. Eller kanskje vi ikke tør eller vil snakke om det? Hvis vi innrømmer vår ensomhet overfor andre er vi ikke helt vellykkede mennesker. Da viser vi at vi ikke mestrer livet som det skal mestres, der hovedfokus jo er på lykke, vellykkethet og status. Og vi viser fram vår egen sårbarhet, det er skummelt det.

vv@k@

ijiejfips

Så hvordan har det blitt slik her hos oss? Hva er det som gjør at ensomhet er blitt et sånt stort folkehelseproblem? Og ikke minst, hvorfor har det blitt slik?

Nå er ikke jeg den som har svar på disse vanskelige spørsmålene, såklart, men litt undring over de har jeg da. Er det sant at vi alle har nok med oss selv? er det sant at vi alle er oss selv nærmest? Er det sant at jeg ikke skal gjøre annet enn å passe mine egne saker? Tja, ikke vet jeg, men svarene våre på disse spørsmålene avgjør jo i stor grad hvordan vi vil ha samfunnet vårt. Hva vi vil vise fram til våre barn, hvilke verdier vil vi gi videre, hva er viktig for oss og hvordan vil vi ha livene våre?

løvf

Når dette er sagt så er det jo opp til alle å ta ansvar for hverandre. Det er ikke bestandig slik at det er den som bor alene som er den som er mest ensom. Det er ikke automatisk slik at den single vennen din er den som trenger mest omsorg fra deg. Vi har jo alle et ansvar for hverandre og dette gjelder de/oss ensomme også. Vi kan jo forsøke å ta kontakt med andre om vi føler oss ensomme og forlatte. Vi trenger ikke bestandig vente på at andre skal ta initiativ. Men her kommer det nok inn en del psykologiske sperrer som egenverd, selvbilde og selvtillit. For er det ikke det som nettopp er ensomhet i et nøtteskall, det å ikke ha noen å ta kontakt med?

Alle føler vi oss jo ensomme en gang i blant, men det er når følelsen blir grunnleggende og skadelig for deg selv, oss selv, at det er definert som et stort helseproblem.

Ensomhet som folkehelseproblem er iallefall et faktum og jeg vil med dette lage en «Folkeaksjon Mot Ensomhet». 

Her passer det med et lite ensomhetsdikt som er skrevet  til den som er i en svært vanskelig livssituasjon, preget av sorg, ensomhet og bitterhet, diktet heter Livstretthet med snev av håp.

kfå@fk

Livstretthet med snev av håp

ofkokå

Han sitter der, ensom, alene

som hunden din i det du går

han sa ikke tankene sine 

han dekket til, skjulte sitt sår

fepofpo

Et sår som var fullt opp av tiden

fra den gang da livet var ungt

så kom det i minner, ja siden

da livet ble vanskelig, tungt

pofopeæ

Jeg ønsket så veldig å si det

at livet er ikke i går

for livet er nå og du er med

ja, selv du som ruger på sår