Om minner, døden, sorg, savn og veien videre.

I dag er det den 2. juli, en dag som bestandig har vært spesiell for meg. Det er min brors fødselsdag. Ole Morten, min lillebror var et år og to dager yngre enn meg. Vi brukte å feire bursdagene våre i lag. Vi var verdens beste venner og hadde hverandre uansett hva som hendte. Vi var, som det heter i psykologien, pseudo-tvillinger.

Det glade 70-tllet, bestevenner på tur.
Det glade 70-tallet, bestevenner på tur.

Den siste bursdagen han hadde var den dagen han ble 18 år. Han ble bare 18 år gammel, Ole Morten, 18 år og 4 dager, for å være nøyaktig. På natta den 6. juli kjørte han seg i hjel, uten sertifikat og full av alkohol. Han er et av de tragiske ofrene for trafikkdøden i ruspåvirket tilstand. Et tall i statistikken over trafikkdrepte for året 1985.

Jeg husker enda den forferdelige smerten og følelsen i brystet da jeg fikk budsakapet. Alt dette skjedde for 30 år siden i år.

Han var død.  Jeg fikk ingen form for benektelse eller sjokk-reaksjon da jeg fikk beskjeden om at han var død. Jeg visste med en gang at dette var sant. Også visste jeg en ting til, livet som jeg kjente det, mitt liv, kom aldri til å bli som før igjen.

Så var det å stålsette seg til det som kom. Syning, begravelse, tomme dager og sorg. Det var en helt uvirkelig situasjon. Jeg gikk rundt som en maskin. Huset vårt fullt av folk, oppvarting, kaffeservering, planlegging, menneskemyldring og alt det som jeg ville var å få være i fred. Jeg var 19 år, trodde jeg var voksen, men ser jo i ettertid at det var jeg overhode ikke. Jeg var sårbar og redd det meste av tiden.

Det var ikke snakk om noe krisepsykologi på den tiden. Det var bare snakk om å glemme og gå videre snarest mulig.

Etter at han døde har jeg mistet mye glede i livet. Spilloppene og latteren vi hadde i lag er borte, den sinnsyke humoren vår som egentlig bare vi forsto noe av, likeså. Alle høytidsdager som jul og påske og andre merkedager er ikke egentlig fullt ut gledesfulle dager for meg. De dagene minner meg på hvordan ting var og hvordan ting kunne vært. Det er alltid en litt melankoli innbakt i disse dagene for meg.

Det å miste sin beste venn og eneste søsken gjorde at jeg ble sittende igjen med store og tunge sår. Sår som bare ble dekket til, gjemt bort og ikke fikk grohjelp. I tillegg bar jeg på en enorm skyldfølelse over at jeg ikke var der og reddet han. Det er en kjent psykologisk reaksjon, det å få skyldfølelse for slike ting.

Jeg vil  presentere et lite dikt om det som jeg tenker på i forbindelse med alt som vi hadde, det som vi mistet og det som vi ikke lenger har.

flplsæ

Som alltid, glimt i øyet og lur i blikket.
Som alltid, glimt i øyet og lur i blikket.

ddk

 Ikke sett på 30 år 

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din tid

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

fkpo

Ikke bestandig glad, nei, melankolien var nærværende hos Ole Morten også.
Ikke bestandig glad, nei, melankolien var nærværende hos Ole Morten også.

6 kommentarer om “Om minner, døden, sorg, savn og veien videre.”

  1. Dette var spesielt å lese! Fantastisk godt skrevet, det var rett og slett vakkert! Føler så absolutt med deg, og dette beviser bare at livet er som å balansere på en tynn line mellom to fjell, vi kan når som helst falle av!

    Varme tanker sendes deg og din Familie! ❤

    Likt av 1 person

Det er stengt for kommentarer.