På rett hylle, om oppvaskmaskiner, Handy-menn og Johnny

Tenk at det går an å være så snill som Johnny!

Vi trengte en hjelpende hånd, upraktiske og med verdensrekord i å inneha tommeltotter som vi er så fikk vi selvfølgelig ikke til å sette vårt nyinnkjøpte vidunder , oppvaskmaskinen, på plass.

Og der kom Johnny, han satte like godt av to timer til oss og vips, der var maskinen montert. Det er så fantastisk at det finnes sånne mennesker, mennesker som gir bort sin tid og sin kompetanse til sånne som oss. Sånne mennesker som oss som ikke vet att fram på hverken driller, skrutrekkere eller annet verktøy.

vf-

Det er en unik egenskap det å kunne slike ting. Det å være Handy og i tillegg hjelpsom, slik som Johnny, er gull verdt for oss alle. Tenk på hva sånne mennesker bidrar med i samfunnet. Stiller opp på dugnader, reparerer og fikser og ser ingenting ulikt. Ja, jeg bøyer meg i støvet og tar av meg hatten mens jeg bidrar med sangen jeg lovet til den som kunne hjelpe oss med å få maskinen på plass. Sangen heter «Til Johnny»

11904636_10206223122915721_7854617901769995590_n
Maskinen er på plass og den virker også.

okpfæo

Til Johnny

Tenk at du kom da vi trengte deg mest

Du kom og du gjorde dagen til fest

Din hjelpende hånd er en støtte så flott

Jeg tar av meg hatten, for dette er rått

gjrj

Om oppvaskmaskiner som har gått seg vill.

Vi hadde en gang en oppvaskmaskin, den var gammel og god, men i vår tok den kvelden. Så satt vi her da, optimistiske og vel forlikte i heimen om at denne kunne vi klare oss uten, vi kunne jo bare vaske koppene, vi, slik som vi gjorde før i tiden.

Ikke noe problem, vi vasket oss igjennom sommeren, gjennom barneselskap, stort bursdagsselskap og andre sammenkomster. Vi var skjønt enige om at dette gikk over all forventning.

Men etterhvert som tiden gikk, ble det stadige uroligheter og irritasjonsmomenter omkring alle de skitne koppene som til enhver tid sto rundt og slang på kjøkkenet vårt. Det ble så ille at vi nesten sluttet å lage middag for å spare oppvask.

I går sprakk det for oss og vi dro til Mo i Rana, utrustet med kredittkort for å investere i ny oppvaskmaskin.

I dag, mens jeg var på jobb, greide Arvid og Ole Bjarne det kunststykket det var å få maskinen inn på kjøkkenet. Men der stopper også alt opp for oss. Nå sitter jeg her i sofaen, oppgitt og overveldet og leser i bruksanvisningen for hvordan montere oppvaskmaskiner.

Det har seg slik at for å få den nye inn, ja så må den gamle ut, men den sitter jo fast i både vannrør og på andre måter, så for oss er dette helt uforståelig og ufattelig. En oppgave som vi desverre ikke mestrer, for hvordan kan vi tørre å dra, skru og slite i gammelmaskinen for å få den ut, vi kan jo risikere både vannlekkasjer og andre uhumskheter.

Vi ønsker oss en Handy-mann/dame som kan komme og hjelpe oss, vi kan gjøre arbeidsbytte, oppvaskmaskinmontering mot en sang? Det er vel en ok deal?

Jeg håper på svar fra en vennlig sjel på min bønn om hjelp, et eget lite oppvaskmaskin-dikt kommer i alle fall her:

En oppvaskmaskin burde få stå på plass, ikke midt på et gulv, men med en pen duk og litt blomster så blir det ikke så verst?
En oppvaskmaskin burde få stå på plass, ikke midt på et gulv, men med en pen duk og litt blomster så blir det ikke så verst?

kfk@

Oppvaskmaskinen skal komme til nytte

Om det ingen tvil, det er sikkert og visst

Og kunne du hjelpe oss, gi oss i bytte 

En handy-håndstrekning vi ber deg, til sist

Du får egen vise, en skikkelig sang

Med nyskrevet tekst og musikk i din klang

gopær

Jeg håper vi får napp fra en som kan fikse

Som ordner og mekker maskinen vår inn 

Som gjør så vi slipper å mikse og trikse

Som hjelper så vi får litt ro i vårt sinn

Og ellers så blir vel maskinen vår fin

Som blomsterbord, prydet med duk og stearin

En skoletapers hverdag

Jeg ønsker å dele noen tanker omkring dette med å være en skoletaper. I vårt samfunn blir vi jo ofte vurdert og målt ut i fra våre skoleresultater og det er mange ganger definert som det viktigste, det å være flink på skolen. Om du som barn og ungdom ikke passer inn i skolesystemet, ja så har du et problem. Et stort problem!

Jeg har en datter, Johanna, som hadde og har dette problemet. Vennene hennes gledet seg til å starte i 1. klasse, det gjorde ikke Johanna. Ho ville være hjemme, ordne med sine egne ting, male, synge, lage teater, tegne og bruke kreativiteten sin slik.

Passer bedre på en scene enn i et klasserom.  Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.
Passer bedre på en scene enn i et klasserom. Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.

Johanna ville forresten ikke gå i barnehagen heller, hun måtte få lov til å slutte et halvt år før hun skulle da hun vantrivdes sånn. Det var ikke det at hun ikke hadde venner, det hadde hun i massevis. Det var heller et signal om manglede ro og fred i omgivelsene. Hun ville ikke være der, hun passet ikke inn. Det var en lykkelig liten jente som fikk være hjemme det siste halve året før skolestart.

Allerede høsten i 1. klasse begynte det å komme fram et mønster. Mønster på mistilpasning og vantrivsel. Læreren fortalte på det første foreldremøtet vi var på at alle elevene trivdes på skolen, utenom en, men det tok hun ikke på alvor da det så ut som om hele klassen koste seg på skolen. Så allerede da opplevde Johanna å ikke bli tatt seriøst eller bli trodd på.

Skolehverdagen var et sårt punkt for den lille jenta, hun opplevde at de andre lærte å lese og skrive, men ikke ho. Vi satt mang en gang i lag over skolebøkene ho og jeg for å øve på lesning og matte. Alt forgjeves, Johanna gråt og jeg var til tider så frustrert at jeg ble sint. Ho sa til meg at ho var glad jeg ikke var lærer, for det passet jeg ikke til. Hun var dessuten ubestikkelig når det gjaldt belønning for lekselesning. Hun skulle få penger for å øve på og lese, men nei, ho hadde penger nok, ho skulle få opplevelser, nei, ho ville være hjemme. Ho trengte ikke å lære og lese for ho fikk bare venninna si til å lese for seg på skolen, som ho sa.

Det var først i 5. Klasse vi fikk vite at ho muligens hadde lese og skrivevansker. Ho hadde da vært i ei lesegruppe i lag med en gammel, erfaren lærer som endelig reagerte.

SÅ ble det henvisning til ppt med diagnose dysleksi. Da ble det hjelp i form av data og rett til muntlige prøver o.a. Uten at det gjorde skoledagen noe bedre. Forresten, det var rundt denne tiden det ble hevdet fra skolens side at Johannas problemer på skolen nok hadde en sammenheng med faren og søsterens psykiske helse. Det var nemlig skrevet et brev fra skolen til ppt der dette ble brukt som en forklaring på Johannas skoleproblemer. Altså, som vi opplevde det, en total ansvarsfraskriving der forholdene i hjemmet ble brukt som unnskyldning for Johannas manglende skoleinteresse. Vi fikk forresten medhold fra psykologen som foretok utredningen av Johanna på ppd at det ikke var ho det var noe i veien med, men skolesystemet.

Skolehverdagen var fortsatt full av nederlag, aldri opplevde hun å lykkes, bli sett eller tatt på alvor. Konferasetimene var verst.  Der var det bare fokus på at Johanna var negativ og lite motivert for skole. Det var så underlig for oss som foreldre å høre karakteristikker av hvordan skolen opplevde Johanna, negativ og lite arbeidssom. Vi som hadde verdens herligste lille unge, som både var blid, hjelpsom, klok og flott. Det var på en av disse konferansetimene en lærer kom med de bevingede ord: ”Jeg kan ikke forstå at du ikke liker matematikk, du Johanna,  du som er så flink i det” Ja, det kan sammenlignes med å si til meg:”Jeg forstår ikke at du Ellen Agnete ikke liker å støvsuge, du som er så flink til det”.

En skolehverdag skal ikke være slik at du ikke blir sett eller tatt på alvor om du ikke passer inn i systemet. Johanna har mange flotte kvaliterer som overhode ikke betydde noenting eller som ingen på skolen så. Disse kvalitetene er jo med på å skape hele mennesker og det er synd at ikke alle sider blir sett og vurdert som like viktige både i skoleverket og i samfunnet for øvrig.

Det er dessuten rart med den læreren som uttalte at det må jo være et system der unger som ikke er flinke i musikk eller kunst og håndverk også får muligherer til å få gode karakterer i disse fagene. Akkurat som om det blir tilrettelagt for Johanna og andre som henne slik de får sjangsen til å få gode karakterer i matte, norsk eller engelsk selv om de ikke er flinke til det. Dette er en undelig praksis og jeg er tenker hver gang jeg leser om elever som går ut av grunnskole eller videregående skole med bare 6.ere i karakterer, at det er denne praksisen med tilrettelegging for gode karakterer i estetiske fag som har vært gjeldende.

Det er trist at til og med de estetiske fagene på skolen er blitt ødelagt av oppgaveskriving og prøver slik at det er de skoleflinke elevene som også her blir vinnere. Johanna, som er sterkest i fagene kunst og håndverk og musikk opplevde til og med der å komme til kort og ikke få karakterer etter innsatsen grunnet disse oppgavene som ho måtte skrive.

De ti årene på grunnskolen var svært tunge og vanskelig å komme seg igjennom for Johanna. Hun gråt månedlig over at hun måtte gå på skolen og hun ønsket at skolen skulle brenne opp. Hun kalte skolen for et barndomssugende monster, alltid var yndlingsfagene hennes mat og friminutt. Det var tungt for oss som foreldre å se på at Johanna hadde det så vanskelig og at hun slet så med skolehverdagen. Det eneste som trøstet oss var at når man har en så tung periode  så tidlig i livet, ja så blir man herdet og takler motgangen man eventuelt møter senere i livet bedre enn om man ikke har møtt motgang før.

Heldigvis for Johanna og oss som foreldere fantes det lyspunkter, hun hadde venner i fleng, var sosialt sterk og klarte seg derfor bra.

Jeg vil presisere at alle lærerne og assistenter som Johanna har hatt har vært snille, gode mennesker og det er ikke disse jeg vil til livs. De har gjort så godt de har kunnet, de. Jeg ønsker bare at alle som jobber i skoleverket er obs på disse elevene. Spesielt de som bare sitter der, de som tilsynelatende følger med, men som ikke er til stede i det hele tatt. Dette er ofte jenter som ikke bråker eller forstyrrer undervisningen. De er der bare for at de må. Sånne jenter som Johanna. Vet du hva Johanna gjorde i skoletimene? Hun talte, alt hun så, for å få tiden til å gå i klasserommet, mens hun ventet på fritt, helg eller aller helst, på sommerferien.

Intervju med Johanna i Det Nye om høysensitivitet.

IMG_3226
Verdens mest omsorgsfulle og snille jente som hadde fortjent en skolehverdag uten gråt, der ho ble sett for den ho var.

fkop

Jeg vil presentere en sang som jeg har skrevet til Johanna, sangen er skrevet etter at hun var ferdig med grunskolen og kom inn i et skolesystem på videregående som passet bedre for henne.

Til Johanna

Jeg kunne ikke leve livet

slik som andre sa – du skal

Jeg passet ikke – maktet ikke – ville ei

Jeg ønsket bare sommeren

for da var dagen mindre blå

da var jeg glad – da var jeg trygg – da smilte jeg

opfk

Så kom det i mot meg nye vakre dager

som lærte meg å like det som livet lager

Jeg lever livet som jeg ønsker

ikke slik som andre vil

Nå er jeg glad – nå er jeg trygg – nå smiler jeg..