På skuldrene, om å ha ansvar, ta ansvar, eller om å bære på egne eller andres laster.

Skuldrene våre er symbolske for så mangt. Går du eller jeg med skuldrene høyt hevet er det ofte tegn på stress, angst og  anspenthet. Når vi går slik er vi i en situasjon der vi ikke makter å slappe av eller ta ting som de kommer. Vi er klare for reaksjon og handling og er også på vakt og klare for å forsvare oss mot de angrep som vi frykter kan komme. Dette er egenskaper som jo er viktig for mennesket å ha i gitte situasjoner, det er når disse egenskapene eller kroppsholdningene blir kroniske vi opplever det som et problem.

Et annet kroppslig uttrykk er å gå med bøyde skuldre. Et ønske om å gjemme seg, kanskje, når vi gjør slik mot oss selv. Så klart kan jo dette være ok å gjøre av og til, men ingen skulle gjemme seg et helt liv. 

Angst og bekymringer fører til et plaget sinn. Bekymringer over ting som oftest ikke sker.
Angst og bekymringer fører til et plaget sinn. Bekymringer over ting som oftest ikke skjer.

Så er det jo slik at vi av og til får andre menneskers problemer, utfordringer, sorg, smerte, o.l. på våre skuldre. Det er da vi må kjenne på hva som er vårt og hva  vi kanskje bærer på for andre eller hjelper andre med å bære på. Nå er det ikke slik at jeg mener at vi ikke skal hjelpe hverandre med problemer, utfordringer o.l. Jeg mener bare at vi ikke må ta fra andre deres eget ansvar for det som er deres. Eller la andre legge sine problemer over på våre skuldre uten at vi har bedt om det eller sier oss villige til å hjelpe eller bære i lag med dem. Vi må trene oss på å ikke bære mer for andre enn vi selv kan makte, klare eller synes er greit.

Vi trenger ikke å få skyldfølelse om vi prioriter våre egne følelser og tar ansvar for våre egne skuldre. Det som er viktig er at vi er enige med oss selv om hva vi vil gjøre og ikke gjøre. Da unngår vi kanskje å bli et offer for ubevisste handlinger og gamle mønster. I praksis kan det kanskje være nok å spørre oss selv om det som tynger oss virkelig er egne bekymringer, kanskje det faktisk er en annens? Ja, hva kan vi gjøre med andres bekymringer? Ikke vet jeg, annet enn at jeg ikke kan bære andres bekymringer alene uten å miste en del av meg selv.

Det kan være mye å bære på skuldrene våre av og til.
Det kan være mye å bære på skuldrene våre av og til.

Jeg har skrevet et dikt om det å ha noe eller noen på skuldra. Diktet er skrevet på dialekt.  Diktet heter «Om å bær på skuldran»

våpk

Om å bær på skuldran

kkko

Eg har deg på skuldra mi, alltid, bestandig

Du sett fast på meg og eg slit sånn med det

Sku ønsk det at eg kunn fått tatt deg i handæ

Ha løftæ deg varsomt og hjålpæ deg ne

foæ 

Du sett fast på skuldra mi, kan ikke annæ

Du sett der du sett og du slit der du e

Men kanskje du vell eg ska ta deg i hannæ

Ja, ta deg i hannæ så du får gå ned

vpko 

Vi sett sånn i lag vi har ikkje nå støtte

Førr arman, førr kroppen, førr sjel og førr sinn

Du veit det nok og at vi gjær ingen nøtte

Førr deg eller meg, ingen kjem tell å vinn

kvvk 

Eg har deg på skuldra mi, får ingen kvile

Du sett der du sett, og vi slit du og eg

Men frå i dag tar vi oss fri tell å leve

Vi skilles som vænna og ferdi me det

Om høsten, hybler, maurtuer og savn.

I dag  har jeg studert naturen. Høsten er på sitt fineste nå og med den kommer det nye opplevelser i fleng for mange, både barn, ungdom og foreldre.

Jenter på studietur ute i høstens landskap.
Jenter på studietur ute i høstens landskap.

Starte opp på videregående skole er en slik ny opplevelse. Og for noen familier er dette en større endring i livet enn det er for andre. Det er ingen tvil om at det er bygdefolket som opplever denne endringen størst. Ungene, for det er jo det de er, flytter som regel på hybel for å gå på videregående. Huset hjemme blir både tomt og stille uten poden i hus. Så kan vi jo komme med de vanlige utsagnene som feks. «Jeg flyttet nå på hybel da jeg var 15 og  klarte meg godt «, «Jeg lærte mye mer i allefall enn de som bodde hjemme, om både ansvar, økonomi og matstell», o.s.v. Det kan så være, og kanskje er det noe i disse utsagnene også, for den del. Og en ting er sikkert, må man flytte på hybel, ja, så må man.

På min ferd ute i naturen gjorde jeg meg noen tanker om nettopp dette. Og ser til mauren, som det nok sikkert er naturlig for oss mennesker å sammenligne oss med. I alle fall virker det som om det er et sånt samfunn vi vil ha, maurtue-samfunnet, der alle jobber for fullt og virkelig står på. Alle kjenner sin plass og følger de nedfelte regler og rutiner blindt og uten motsigelser. Ja, jeg lurer på om det finnes noen deprimerte maur og hvor de i såfall befinner seg.

På min videre ferd ute i det fri kom jeg over denne lille maurtua, puslete og unnselig lå den der. Det var noen få aktive maur i aktivitet i og omkring den. Tanken som slår meg da er at dette må da være ei hybel-maurtue? Hit er det nok de kommer de små maurene som reiser hjemmefra for å studere for så og vende hjem igjen og jobbe videre for maurtue-flokken? Denne lille tua var såpass luguber og lite stelt at den nok passet utmerket til hybel for maur-ungdommen. Sikkert skikkelig dyrt å bo der også, antar jeg.

Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?
Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?

Så kom jeg over moder-maurtua og den var svær, den. Her ble det jobbet iherdig og taktfast. Ja, det er vel vinterdvalen som planlegges, kanskje. I alle fall, omgivelsene her var mye finere og utsikten var selvfølgelig på topp. Maurens Beverly Hills, kanskje? Jeg lurer likevel på en ting, er savnet hos maurdronninga, som jo er mora til alle maurebarna, like stort som det er hos oss foreldre når ungene flytter på hybel? Tja, ikke vet jeg, men det hjelper sikkert på for dronninga å vite at ungene har det bra?

Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.
Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.

På bakgrunn av dette vil jeg presentere et lite dikt om det å bli igjen når ungene forlater redet, diktet heter «Et barns ferd mot vokselivet»

Pååpl@gPÅ

Et barns ferd mot voksenlivet

p@dpå

Et barns ferd i mot voksenlivet er som det skal være

Men mitt barns ferd mot voksenlivet kan jeg ikke bære

Mitt barn, så søtt, må være der, bestandig være lite

Jeg tåler ikke tanken på at barnet mitt skal slite

f@epå

Mitt barns ferd i mot voksenlivet skulle ikke være 

Det skulle bare være hjemme, leke, kose, lære

Mitt barn, så søtt, bestandig hos meg, evig være hjemme

Men,  fire år, for alltid, nei, det kan jeg bare glemme

Om husarbeid, rot, manglende arbeidslyst og søppel.

Jeg er så misunnelig på folks arbeidslyst og iver etter å rydde, vaske, ordne og stelle i og omkring hus, hytter, biler og annet som trengs å ryddes eller stelles med. Jeg har inntrykk av at det bare er fantasien som setter grenser for utøvelse av denne altoppslukende hobbyen.

Når de i tillegg til alt dette makter å bygge på, pusse opp, bygge nytt og bygge om både hus, hytter og annet, ja så blir jeg rett og slett, i tillegg til misunnelig, skikkelig sjalu.

For hva er det egentlig jeg makter? Ikke mye, når jeg tenker meg om. Dagene går jo så alt for fort til å greie med alt som skal og må gjøres.

Ta for eksempel søppelproblematikken som til en hver tid er gjeldende i ethvert hjem. Du har ikke før satt i en ny pose i dunken føre den er full igjen. Jeg kan selvfølgelig komme med haugevis av lignende eksempler, men ser egentlig ikke hensikten med det, det er jo bare til å bli deprimert og nedtrykt av.

fkopek

Et lite søppelberg i en yttergang kan fortelle mye om de som bor i huset. Eller kanskje de bare har rede her søppelposene?
Et lite søppelberg i en yttergang kan fortelle mye om de som bor i huset. Eller kanskje de bare har rede her, søppelposene?

koep

Forresten, jeg vil også nevne de haugene med rot som dukker opp overalt. Som ondskapsfullt venter på å sprette fram når du minst venter det. Jaja, søppel og rot er vel ikke det verste å bli kvitt, kanskje?  Det eneste som trengs er litt initiativ, arbeidslyst og struktur, så er det ute av verden, ikke sant?

fkeo

Et roterom, finnes det i alle hus mon tro? Her er i alle fall Afrika i front, hit kan vi jo stikke av om rotet fortsetter å ødelegger dagene.
Flere roterom, finnes det i alle hus mon tro? Her er i alle fall Afrika i front, hit kan vi jo stikke av om rotet fortsetter å ødelegge dagene våre.

ek¨k

Jeg vil presentere et dikt om søppel og rot, en liten forklaring på situasjonen omkring dette temaet, kanskje? Diktet heter «Søppel-veien videre «

kdk*

Søppel-veien videre 

 

Tenk, søppel og rot har tatt bolig hos meg

Det nytter jo ikke å gå annen veg

For uansett hvor hen jeg setter min fot

Så lander den visstnok i hauger av rot

 

Hvor kommer det fra alt det søppel og rot

Det vokser og vokser, jeg mister mitt mot

For uansett hvor hen jeg skuer og ser

Så ser jeg alt rotet, ser ut som det ler

 

Men en dag, i rot-kaos, kommer jeg på

At søppel og rot må jo også få stå

Få være i lag med oss andre, i hus

Får bo her hos meg, leve i sus og dus

 

Så hos meg er det nå et rede så stort

Det rommer alt skrot og det vokser visst fort

Jaja, kanskje tiden vil hjelpe meg, den

Å rydde ut redet, for den er min venn 

 

 

o

Valgflesk, bokstavelig talt, og noen lettvektere.

I kveld var det folkemøte i regi av Avisa Hemnes om det kommende kommunevalget. Tema for møtet var å stille alle listetoppene til veggs. Alle toppene ble utfordret av en dyktig møteleder, hverandre og ikke minst spørsmål i fra salen.

Nå er det vel ikke noen vits i å komme med partipropaganda i et blogginnlegg for det er det nok av ellers. Jeg vil heller komme med noen personlige betraktninger omkring dette møtet.

Det var en selsom forsamling oppe på podiet i kveld. Alt fra store blåsere, symbolisert med de to største partiene i Norge, Arbeiderpartiet og Høyre, den nye damen, som presenterte seg som en frisk pust inn i vårt kommunale demokrati, representert ved Miljøpartiet de Grønne og vår egen SV-dronning, trønderjenta med den fineste kjolen, Senterpartimannen med den vakre stemmen, og han som, dette er hans egne ord, har liten utdanning og røyker, slik som alle FRP-ere og sist, men ikke minst,  den tannløse sjørøveren som representerte Samfunnspartiet (også egne ord).

fjkø

Kommunepolitikere, en gjeng med arbeidssomme og flinke mennesker som er villige til å ofre mye av sin fritid for at vi skal få det best mulig.
Kommunepolitikere, en gjeng med arbeidssomme og flinke mennesker som er villige til å ofre mye av sin fritid for at vi skal få det best mulig.

Det var selvfølgelig de to blåserne som var i størst fokus og snakket mest, ja, det skulle nå egentlig bare mangle, sånn er det alltid, det er de største som får si mest. Det som var overraskende for meg var mangelen på stemme fra den uutdannede røykeren.  Han var for det meste stille og så noe forsagt ut der han satt inneklemt midt i mellom ei traust dame på den ene siden og ei svært verbal og kunnskapsrik ei på den andre.

Den tannløse sjørøveren fikk god taletid, og har jo en del poenger, men det spørs om ikke han felles av sine egne ord, nettopp det at han symbolsk sett blir sett på som en tannløs røver uten makt? Tja, vi kan jo alltids håpe at han kommer i en vippeposisjon, da kan det hende det begynner å vokse ut tenner igjen?

Ellers så kom det jo fram en del politiske gulrøtter som vi så klart alle kjenner i vår kommune, det skulle nå ellers mangle, det er jo valg.

Jeg vil presentere et dikt til ære for kommunevalget, diktet heter Kommunevalgblues.

cpå@

KK

Kommunevalgblues

kovpd

En sier, stem på meg, for det er viktig

jeg er jo den klokeste av de du ser

koef

En til sier samme ting, med annen stemme

for viktig er endringen, hør nå jeg ber

ok¨

Den tredje sa akkurat samme, det samme

forvirringen øker og jammen, jeg ler

ok¨

For stemmer jeg sak, på min liste, si det

Nja, stemmer vel heller på den jeg vil se

Valgflesk eller sunn mat? ER vel øyet som ser, det.
Valgflesk eller sunn mat?