Jeg er så misunnelig på folks arbeidslyst og iver etter å rydde, vaske, ordne og stelle i og omkring hus, hytter, biler og annet som trengs å ryddes eller stelles med. Jeg har inntrykk av at det bare er fantasien som setter grenser for utøvelse av denne altoppslukende hobbyen.
Når de i tillegg til alt dette makter å bygge på, pusse opp, bygge nytt og bygge om både hus, hytter og annet, ja så blir jeg rett og slett, i tillegg til misunnelig, skikkelig sjalu.
For hva er det egentlig jeg makter? Ikke mye, når jeg tenker meg om. Dagene går jo så alt for fort til å greie med alt som skal og må gjøres.
Ta for eksempel søppelproblematikken som til en hver tid er gjeldende i ethvert hjem. Du har ikke før satt i en ny pose i dunken føre den er full igjen. Jeg kan selvfølgelig komme med haugevis av lignende eksempler, men ser egentlig ikke hensikten med det, det er jo bare til å bli deprimert og nedtrykt av.
fkopek
koep
Forresten, jeg vil også nevne de haugene med rot som dukker opp overalt. Som ondskapsfullt venter på å sprette fram når du minst venter det. Jaja, søppel og rot er vel ikke det verste å bli kvitt, kanskje? Det eneste som trengs er litt initiativ, arbeidslyst og struktur, så er det ute av verden, ikke sant?
fkeo
ek¨k
Jeg vil presentere et dikt om søppel og rot, en liten forklaring på situasjonen omkring dette temaet, kanskje? Diktet heter «Søppel-veien videre «
kdk*
Søppel-veien videre
