Om høsten, hybler, maurtuer og savn.

I dag  har jeg studert naturen. Høsten er på sitt fineste nå og med den kommer det nye opplevelser i fleng for mange, både barn, ungdom og foreldre.

Jenter på studietur ute i høstens landskap.
Jenter på studietur ute i høstens landskap.

Starte opp på videregående skole er en slik ny opplevelse. Og for noen familier er dette en større endring i livet enn det er for andre. Det er ingen tvil om at det er bygdefolket som opplever denne endringen størst. Ungene, for det er jo det de er, flytter som regel på hybel for å gå på videregående. Huset hjemme blir både tomt og stille uten poden i hus. Så kan vi jo komme med de vanlige utsagnene som feks. «Jeg flyttet nå på hybel da jeg var 15 og  klarte meg godt «, «Jeg lærte mye mer i allefall enn de som bodde hjemme, om både ansvar, økonomi og matstell», o.s.v. Det kan så være, og kanskje er det noe i disse utsagnene også, for den del. Og en ting er sikkert, må man flytte på hybel, ja, så må man.

På min ferd ute i naturen gjorde jeg meg noen tanker om nettopp dette. Og ser til mauren, som det nok sikkert er naturlig for oss mennesker å sammenligne oss med. I alle fall virker det som om det er et sånt samfunn vi vil ha, maurtue-samfunnet, der alle jobber for fullt og virkelig står på. Alle kjenner sin plass og følger de nedfelte regler og rutiner blindt og uten motsigelser. Ja, jeg lurer på om det finnes noen deprimerte maur og hvor de i såfall befinner seg.

På min videre ferd ute i det fri kom jeg over denne lille maurtua, puslete og unnselig lå den der. Det var noen få aktive maur i aktivitet i og omkring den. Tanken som slår meg da er at dette må da være ei hybel-maurtue? Hit er det nok de kommer de små maurene som reiser hjemmefra for å studere for så og vende hjem igjen og jobbe videre for maurtue-flokken? Denne lille tua var såpass luguber og lite stelt at den nok passet utmerket til hybel for maur-ungdommen. Sikkert skikkelig dyrt å bo der også, antar jeg.

Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?
Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?

Så kom jeg over moder-maurtua og den var svær, den. Her ble det jobbet iherdig og taktfast. Ja, det er vel vinterdvalen som planlegges, kanskje. I alle fall, omgivelsene her var mye finere og utsikten var selvfølgelig på topp. Maurens Beverly Hills, kanskje? Jeg lurer likevel på en ting, er savnet hos maurdronninga, som jo er mora til alle maurebarna, like stort som det er hos oss foreldre når ungene flytter på hybel? Tja, ikke vet jeg, men det hjelper sikkert på for dronninga å vite at ungene har det bra?

Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.
Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.

På bakgrunn av dette vil jeg presentere et lite dikt om det å bli igjen når ungene forlater redet, diktet heter «Et barns ferd mot vokselivet»

Pååpl@gPÅ

Et barns ferd mot voksenlivet

p@dpå

Et barns ferd i mot voksenlivet er som det skal være

Men mitt barns ferd mot voksenlivet kan jeg ikke bære

Mitt barn, så søtt, må være der, bestandig være lite

Jeg tåler ikke tanken på at barnet mitt skal slite

f@epå

Mitt barns ferd i mot voksenlivet skulle ikke være 

Det skulle bare være hjemme, leke, kose, lære

Mitt barn, så søtt, bestandig hos meg, evig være hjemme

Men,  fire år, for alltid, nei, det kan jeg bare glemme