På skuldrene, om å ha ansvar, ta ansvar, eller om å bære på egne eller andres laster.

Skuldrene våre er symbolske for så mangt. Går du eller jeg med skuldrene høyt hevet er det ofte tegn på stress, angst og  anspenthet. Når vi går slik er vi i en situasjon der vi ikke makter å slappe av eller ta ting som de kommer. Vi er klare for reaksjon og handling og er også på vakt og klare for å forsvare oss mot de angrep som vi frykter kan komme. Dette er egenskaper som jo er viktig for mennesket å ha i gitte situasjoner, det er når disse egenskapene eller kroppsholdningene blir kroniske vi opplever det som et problem.

Et annet kroppslig uttrykk er å gå med bøyde skuldre. Et ønske om å gjemme seg, kanskje, når vi gjør slik mot oss selv. Så klart kan jo dette være ok å gjøre av og til, men ingen skulle gjemme seg et helt liv. 

Angst og bekymringer fører til et plaget sinn. Bekymringer over ting som oftest ikke sker.
Angst og bekymringer fører til et plaget sinn. Bekymringer over ting som oftest ikke skjer.

Så er det jo slik at vi av og til får andre menneskers problemer, utfordringer, sorg, smerte, o.l. på våre skuldre. Det er da vi må kjenne på hva som er vårt og hva  vi kanskje bærer på for andre eller hjelper andre med å bære på. Nå er det ikke slik at jeg mener at vi ikke skal hjelpe hverandre med problemer, utfordringer o.l. Jeg mener bare at vi ikke må ta fra andre deres eget ansvar for det som er deres. Eller la andre legge sine problemer over på våre skuldre uten at vi har bedt om det eller sier oss villige til å hjelpe eller bære i lag med dem. Vi må trene oss på å ikke bære mer for andre enn vi selv kan makte, klare eller synes er greit.

Vi trenger ikke å få skyldfølelse om vi prioriter våre egne følelser og tar ansvar for våre egne skuldre. Det som er viktig er at vi er enige med oss selv om hva vi vil gjøre og ikke gjøre. Da unngår vi kanskje å bli et offer for ubevisste handlinger og gamle mønster. I praksis kan det kanskje være nok å spørre oss selv om det som tynger oss virkelig er egne bekymringer, kanskje det faktisk er en annens? Ja, hva kan vi gjøre med andres bekymringer? Ikke vet jeg, annet enn at jeg ikke kan bære andres bekymringer alene uten å miste en del av meg selv.

Det kan være mye å bære på skuldrene våre av og til.
Det kan være mye å bære på skuldrene våre av og til.

Jeg har skrevet et dikt om det å ha noe eller noen på skuldra. Diktet er skrevet på dialekt.  Diktet heter «Om å bær på skuldran»

våpk

Om å bær på skuldran

kkko

Eg har deg på skuldra mi, alltid, bestandig

Du sett fast på meg og eg slit sånn med det

Sku ønsk det at eg kunn fått tatt deg i handæ

Ha løftæ deg varsomt og hjålpæ deg ne

foæ 

Du sett fast på skuldra mi, kan ikke annæ

Du sett der du sett og du slit der du e

Men kanskje du vell eg ska ta deg i hannæ

Ja, ta deg i hannæ så du får gå ned

vpko 

Vi sett sånn i lag vi har ikkje nå støtte

Førr arman, førr kroppen, førr sjel og førr sinn

Du veit det nok og at vi gjær ingen nøtte

Førr deg eller meg, ingen kjem tell å vinn

kvvk 

Eg har deg på skuldra mi, får ingen kvile

Du sett der du sett, og vi slit du og eg

Men frå i dag tar vi oss fri tell å leve

Vi skilles som vænna og ferdi me det

2 kommentarer om “På skuldrene, om å ha ansvar, ta ansvar, eller om å bære på egne eller andres laster.”

  1. Det er viktig å skille mellom hva vi kan gjøre for andre, og hva de selv må gjøre. Det er er en stor «seier» den dagen du greier å si at du ikke kan leve den andres liv. Det er en stor lettelse, samtidig som du føler et svik mot den det gjelder, men man må leve sine egne liv………begge to. Den dagen den andre ber deg om hjelp og støtte, er du der, men det er den andre som må ta det tyngste taket…….

    Likt av 1 person

Det er stengt for kommentarer.