Om frykt, fordommer, fremmede og fremmedfrykt.

Jeg har to hunder, de er 11 og 3 år, begge er tisper. De krangler ikke, lever i lag og er godt fornøyde med det, tror jeg. Jeg kan ikke si at de har noen stor relasjon seg i mellom, egentlig, men bor nå i samme hus, løper i lag etter katta av og til, tigger om mat og elsker å ligge i senga i lag med meg. Det er en slags gjensidig respekt og forståelse dem i mellom, virker det som. De tolererer hverandre og ser ut til å ha en slags overenstemmelse om at når de skal leve og bo i lag vil de gjøre det beste ut av situasjonen. Den ene er en puddel og den andre er en finsk lapphund, den eneste likheten er fargen på pelsen, den er lys på begge. Ellers er de så ulike som det går an å være, bortsett i fra at de begge er hunder, da.

IMG_3817
Ikke mye likheter mellom Michelle og Dina, bortsett fra fargen da.

Så en dag kom det en fremmed til oss. En fremmed som hadde opplevd å miste hjemmet sitt og som håpet å få bo hos oss for å komme til hektene igjen. Sosialister som vi er her i huset, åpnet vi vennlig døra for henne. Det skulle bare mangle at ho ikke skulle få husrom og hjerterom hos oss, vi hadde jo plass og ho var velkommen. Den fremmede var ung, nyskjerrig på livet og snill og ho var en svensk lapphund. Av og til var ho litt plagsom og maste på oss om å få ta del i de samme godene som de andre to hundene våre hadde. Ho ville også tigge mat, springe etter katta og sove i senga. Dette ble for mye for den ene lyshårede hunden vår. Ho begynte å blåse seg skikkelig opp og uttrykke misnøye over den nyinnkomne. Det gikk så langt at ho gikk fysisk til angrep på ho, antaglig for å bli kvitt ho, tipper jeg.

IMG_1870
Den fremmede, Fia, en svensk lapphund med glimt i øyet og ønske om et godt liv.

Den andre av våre to hunder, den lille puddelen Michelle, prøver seg som diplomat. Her er det ikke snakk om å gjemme seg til tross for en fysisk underlegenhet som er påtagende. Ho kjefter og smeller som bare en liten puddel kan gjøre og prøver å skille de to kamphanene, eller kanskje de må kalles kamphøner? Dette er jo så klart til liten eller ingen nytte. Den fremmede må ut, ikke snakk om annet sier den lyshårede hunden med ettertrykk til sin samboende puddel. Ho må ikke tro at ho kan komme hit og ta godene fra oss som bor her. Det er trangt nok i senga som det er  om ikke det skal ligge en svensk lapphund i lag med oss.

Den overnevnte sekvensen om hundene våre ligner ikke så rent lite på situasjonen omkring flyktningestrømmen som vi opplever i verden i dag. Rasisten Dina er verdens snilleste og hyggeligste hund, sånn til daglig. Ja, ho er elskelig og flott med oss som ho kjenner, men dukker det opp noen fremmede, da får vi se en annen side av ho. Sånn er det med mange av menneskene i verden også. Hyggelige og tilsynelatende snille mennesker som ikke vil noen noe ondt inntil det blir snakk om å hjelpe andre mennesker på flukt. Da kommer sinnet, mistroen, frykten og fordommene fram. For hvordan kan de tro at de bare kan komme hit og ligge i våre senger og spise av vår mat?

Jeg hadde håpet at vi som mennesker var kommet lengre enn dyrene når det gjelde å vise empati, omsorg og støtte med mennesker på flukt og mennesker i nød. Tenk om vi kunne gått sammen om å være best på omsorg for andre, vi som har det så godt og som lever i trygghet og overflod? Hvis vi kunne hatt litt mer fokus på medmenneskelighet og gitt litt mer av oss selv til de som trenger det, så hadde vi sett at det var både plass i senga og mat til alle om vi var villige til å dele litt mer. Ja, kanskje det til og med var muligheter for å få leke litt med katta for alle som ville også?

IMG_3110.JPG
Foffo, en yndet lekekamerat som alltid kommer seg i skjul når han blir jaktet på.

Arctic Race, sykkel og sånn.

Arctic Race er kommet for å bli og i år er det vår tur. Vi som bor på Helgeland får oppleve dette store, internasjonale sykkelrittet mellom 11.-14. august i år. Dette vil være en unik og spennende opplevelse for oss alle.

Jeg ser på Facebook at ordføreren vår her i Hemnes kommune stråler i lykkerus over etappetildelingen. Hun har jobbet intenst og aktivt for at vi skulle få deler av dette sykkelrittet lagt til vår kommune.

IMG_3963
Vår flotte ordfører har så mange typer jobber. Her er ho konferansier for BrygfjelddalsEnsemblets «Det er Jul» 2014.

Det er ikke så rart at vår kjære ordfører opplever lykkerus og er glad i dag da, etter å ha vært til stede ved bekjentgjøringen av  hvor etappene går for Arctic Race. To av dagene kommer nemlig rittet innom Hemnes kommune og Korgfjellet og vi får en unik mulighet her i kommunen vår til å vise oss fram fra vår beste side.

Vår beste side viser vi blant annet fram fra toppen av Korgfjellet. Her, i dette flotte, varme fjellandskapet har alle en unik mulighet til å skue utover vår vakre kommune. Vi ser rett inn i Okstindene mot øst, evig kalde og utilnærmelige for folk flest ligger de der, tindene, dekket av et tykt lag med snø. Av og til synlige og andre ganger gjemt bak et stort, tungt tåkelag.

Tindene støttes opp av de vakre fjellene omkring med Brygfjeldet i spissen. Her er det ikke snakk om hvem som er størst eller sterkest. Alle fjellene trengs og alle er avhengige av hverandre for at de skal fortsette og stå trygt. Ingen krangel og diskusjon fjellene imellom heller, ser det ut for å være. Alle fjellene er like mye verdt for hverandre og ser ut til å være gode venner. De har kanskje en egen trygghet og selvtillit i seg selv som gjør at de er sikre på sitt egenverd uavhengige av hvor de står og hvem de har til nabo?

IMG_3960
Noen av de vakre fjellene som vi ser så tydelig i fra Korgfjellet, målområdet på en av dagene under Artic Race 2016.

Jeg personlig er i alle fall glad for at vi her på Helgeland til tider er så rause med hverandre at vi ser at et slikt arrangement er av betydning for hele landsdelen. Så må jeg jo tilføye at det var ekstra bra at to av byene her på Helgeland som alltid er så uenige om alt fikk deler av etappene de også. For jeg kan levende forestille meg diskusjonene som hadde kommet i etterkant om bare en av byene hadde fått tilgang på en etappe. For de er ikke like flinke som fjellene til å samarbeide, være rause og til å unne hverandre suksess om ikke begge får sitt, hver gang.

Vi får håpe at dette arrangementet kommer til å bli en like stor opplevelse for oss på Helgeland som det har vært for de lenger nord i landet de forutgående årene. Med samarbeid, struktur og ivrige hender blir det nok en sikker suksess. Flott valg av tidspunkt for rittet er det også, for vi vet jo alle at i august, ja, så er det finvær på Helgeland.

Kofferten i gangen

Så var dagen der, ferien var slutt og kofferten var pakket. Den hadde stått ferdig pakket i gangen fra kvelden i forveien. Stor, svart og dyster står den som et monument over tiden som er over. Tiden som gikk så alt for fort og som bare plutselig ikke lenger er mer.

IMG_3954
En koffert i gangen bærer bud om så mye, alt etter hvem sin det er og hvor den er på vei.

Hvor mange ganger i årene som ligger foran oss kommer den til å stå slik ferdigpakket i gangen? Slike tanker kommer på sånne koffert-dager. Det er noe så endelig med en ferdigpakket koffert. Den kan skjule ulike forventninger som glede, spenning eller sorg. Eller som i dette tilfellet, for oss som foreldre i alle fall, svunne tider, en barndom som er ugjenkallelig forbi og for alltid vil være ute av rekkevidde.

Ja, og så vet vi jo at en ferdigpakket koffert i en gang er et symbol på adskillelse og nye opplevelser. Adskillelse for kortere eller lengre tid. Ja, for alltid når kofferten står der, ferdig pakket i gangen, er det noen som reiser, som forlater og som blir borte. De nye opplevelsene omkring kofferten avhenger så klart av om du er den som er igjen eller den som reiser.

En koffert i en gang er i alle fall et sterkt signal på endring. Noe som har vært er over og da kommer det noe nytt inn i stedet. For alltid ved en slutt er det en ny begynnelse. Så gjelder det bare å finne tråden, den som viser oss hvor begynnelsen på det nye er. Aller helst den røde tråden, kanskje den fører til den røde kofferten med håp om nye møter?

IMG_3955
En ferdig pakket koffert i en gang kan også være flyt opp med glede og undring. Glede over det som kommer og undring over hvordan det kommer til å bli, kanskje.

 

Her passer det med et lite koffertdikt som avslutning.

 

Kofferten i gangen

For tidlig, så visste du godt

At kofferten, skulle ha stått 

Et helt annet sted

Stått helt, helt i fred

En tanke kom fram, ja, så smått

dkoe 

Om kofferten ikke var til

Jeg tror faktisk det at jeg vil

Få kofferten bort

Må se få det gjort

For kofferten spiller et spill

De introvertes dag.

I dag, 2. januar, er World Introvert Day leser jeg på nettet. De introvertes dag, altså. Introvert er et annet ord for å være innadvent og er altså det motsatte av å være ekstrovert eller utadvent. Å være introvert betyr bl.a at man:

  • Trives godt i eget selskap
  • Foretrekker samtaler med få framfor gruppesamtaler
  • Jobber helst alene framfor gruppearbeid
  • Uttrykker seg best skriftlig
  • Ikke liker konflikter
  • Foretrekker dype samtaler framfor småprat 
  • Beskrives som lavmælt eller rolig
  • Føles tom for energi etter å ha vært i lag med masse folk selv om det har vært hyggelig
  • Lar anrop ofte gå til telefonsvarer
IMG_2859
Som introvert trives jeg i mitt eget selskap og synes det er flott å treffe på sånne vakre trær.

Jeg tok en test for å sjekke om jeg var introvert og hvor introvert jeg eventuelt var og fikk 17 av 19 ja på denne testen. Det vil si at jeg er klart introvert i følge testsvaret. De to spørsmålene jeg ikke svarte ja på var om jeg blir beskrevet som lavmælt og rolig og om jeg pleier å tenke før jeg snakker. På disse to spørsmålene er jeg helt utenfor rammen for å være introvert. Jeg blir ikke akkurat beskrevet som en rolig og lavmælt person av andre og jeg sier ofte ting uten å tenke meg om.

Her er link til testen: 

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Ikke-trist-eller-sar_-bare-litt-stille-7675623.html

Så flott da, at det er en egen dag for oss introverte, for alle andre dager i året er visst de ekstrovertes dag. For det er jo de ekstroverte egenskapene som blir dyrket og sett på som de egenskapene som er mest nyttige, viktige og riktige å ha for mennesker i et samfunn? Jaja, det er ikke noe jeg kan gjøre ved det.

Nå passer det med et lite dikt om introverte og ekstroverte og de utfordringer og gleder som finnes ved å eksistere i lag, kanskje?

I lag

Sammen, i lag, vi kan leve og lære

Sammen, i lag, vi kan kjenne på det

ingenting farlig, om vi bare godtar

vi er forskjellige, men vi er med