Om frykt, fordommer, fremmede og fremmedfrykt.

Jeg har to hunder, de er 11 og 3 år, begge er tisper. De krangler ikke, lever i lag og er godt fornøyde med det, tror jeg. Jeg kan ikke si at de har noen stor relasjon seg i mellom, egentlig, men bor nå i samme hus, løper i lag etter katta av og til, tigger om mat og elsker å ligge i senga i lag med meg. Det er en slags gjensidig respekt og forståelse dem i mellom, virker det som. De tolererer hverandre og ser ut til å ha en slags overenstemmelse om at når de skal leve og bo i lag vil de gjøre det beste ut av situasjonen. Den ene er en puddel og den andre er en finsk lapphund, den eneste likheten er fargen på pelsen, den er lys på begge. Ellers er de så ulike som det går an å være, bortsett i fra at de begge er hunder, da.

IMG_3817
Ikke mye likheter mellom Michelle og Dina, bortsett fra fargen da.

Så en dag kom det en fremmed til oss. En fremmed som hadde opplevd å miste hjemmet sitt og som håpet å få bo hos oss for å komme til hektene igjen. Sosialister som vi er her i huset, åpnet vi vennlig døra for henne. Det skulle bare mangle at ho ikke skulle få husrom og hjerterom hos oss, vi hadde jo plass og ho var velkommen. Den fremmede var ung, nyskjerrig på livet og snill og ho var en svensk lapphund. Av og til var ho litt plagsom og maste på oss om å få ta del i de samme godene som de andre to hundene våre hadde. Ho ville også tigge mat, springe etter katta og sove i senga. Dette ble for mye for den ene lyshårede hunden vår. Ho begynte å blåse seg skikkelig opp og uttrykke misnøye over den nyinnkomne. Det gikk så langt at ho gikk fysisk til angrep på ho, antaglig for å bli kvitt ho, tipper jeg.

IMG_1870
Den fremmede, Fia, en svensk lapphund med glimt i øyet og ønske om et godt liv.

Den andre av våre to hunder, den lille puddelen Michelle, prøver seg som diplomat. Her er det ikke snakk om å gjemme seg til tross for en fysisk underlegenhet som er påtagende. Ho kjefter og smeller som bare en liten puddel kan gjøre og prøver å skille de to kamphanene, eller kanskje de må kalles kamphøner? Dette er jo så klart til liten eller ingen nytte. Den fremmede må ut, ikke snakk om annet sier den lyshårede hunden med ettertrykk til sin samboende puddel. Ho må ikke tro at ho kan komme hit og ta godene fra oss som bor her. Det er trangt nok i senga som det er  om ikke det skal ligge en svensk lapphund i lag med oss.

Den overnevnte sekvensen om hundene våre ligner ikke så rent lite på situasjonen omkring flyktningestrømmen som vi opplever i verden i dag. Rasisten Dina er verdens snilleste og hyggeligste hund, sånn til daglig. Ja, ho er elskelig og flott med oss som ho kjenner, men dukker det opp noen fremmede, da får vi se en annen side av ho. Sånn er det med mange av menneskene i verden også. Hyggelige og tilsynelatende snille mennesker som ikke vil noen noe ondt inntil det blir snakk om å hjelpe andre mennesker på flukt. Da kommer sinnet, mistroen, frykten og fordommene fram. For hvordan kan de tro at de bare kan komme hit og ligge i våre senger og spise av vår mat?

Jeg hadde håpet at vi som mennesker var kommet lengre enn dyrene når det gjelde å vise empati, omsorg og støtte med mennesker på flukt og mennesker i nød. Tenk om vi kunne gått sammen om å være best på omsorg for andre, vi som har det så godt og som lever i trygghet og overflod? Hvis vi kunne hatt litt mer fokus på medmenneskelighet og gitt litt mer av oss selv til de som trenger det, så hadde vi sett at det var både plass i senga og mat til alle om vi var villige til å dele litt mer. Ja, kanskje det til og med var muligheter for å få leke litt med katta for alle som ville også?

IMG_3110.JPG
Foffo, en yndet lekekamerat som alltid kommer seg i skjul når han blir jaktet på.

2 kommentarer om “Om frykt, fordommer, fremmede og fremmedfrykt.”

Det er stengt for kommentarer.