Den Bipolare Verden og Jeg, del 2.

Den 30. mars er Verdens Bipolardag. I den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i snart 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser vi har eller ikke har fått. Ja, selv du som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med.

IMG_0079
Arvid og Åshild. To mennesker med bipolar lidelse. Lite visste vi den gang om hva som ventet oss videre i livet, både på godt og på ondt.

Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Dette avhenger av sinnstilstanden til disse, så klart, men ikke minst min egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg og mange med meg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er i hypomani-rushet, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani.

Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg om introverte som jeg skrev da det var  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det viktigste er  å ha stor toleranse for hverandre, dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

12894526_10154036818551501_381828600_o
Arvid og Åshild tuller med snapchat og maskebytte, men er vel uansett de samme innvendig om de bytter masker?
Jeg vil avslutte med et dikt jeg skrev til Verdens Bipolardag i fjor. Diktet heter «Den Bipolare  Veden og jeg».

Den Bipolare Verden og Jeg 

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting

Om kvinnedagen og røde strømper

I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Denne dagen har nå eksistert som symbol i 106 år. Tenk det, 106 år, lang tid, det. Dette er en dag som de fleste av oss har et slags forhold til. Fra latterliggjøring i fra de som ikke synes det trengs å ha en egen kvinnedag til de som mener at dette er en dag som er både viktig og nødvendig.

Rødstrømpene mine er noe slitte og bærer preg av mye bruk, men fungerer fortsatt som de skal. De symboliserer kraft, styrke og rett til å styre eget liv. Mitt mål for neste år er å ikke akseptere urettferdighet, utnytting, misbruk og latterliggjøring av noen kvinner, barn eller for den del store, sterke menn.

Så får vi håpe at resten av oss mennesker ikke er like opptatte av å vise hvor lite vi trenger å markere kvinnedagen som disse to damene som vi kan lese om her i Oppdalingen: Vi trenger ikke kvinnedagen. Håpløst når mennesker med makt benytter seg av slike hersketeknikker for å minimalisere betydningen av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette viser en total mangel på innsikt i historie og samfunn.

Det er vel lite som er endret i fra fjoråret når det gjelder kvinners situasjon og jeg vil derfor dele diktet som jeg skrev til min egen 8.mars markering i fjor. Diktet heter «RødstrømpeTrenden og meg»

IMG_1156
Rødstrømpene mine, varmer godt og har mange fine fargenyanser i seg.

«RødstrømpeTrenden og meg»

RødstrømpeTrenden og meg – tja – si det
Jeg ønsker jo bare å være i fred
Å slippe og delta i noen debatt
Å sitte her –  kose meg – dag eller natt

Ja – er det så viktig å være med her
Å kjempe og sloss for at kvinner i sær
Skal få et rettferdig og levende liv
Få slappe av – leve godt – rett på en hvil

Jeg tenker meg om – hva om alle som meg
Ja –  snudde seg bort – så en helt annen vei
Da ville jo verden blitt et tyranni
Der bare de sterke fikk noe å si

Er tiden vi lever i rettferdig – sann
Er kvinne nå likeverdig med mann
Vel – tror ikke det –  men jeg sier som så
At håpet det lever – for framtiden – nå