En Tidsoptimists hverdag, del 2

I fjor på denne tiden skrev jeg En tidsOptimists Hverdag om et, for meg da, nytt begrep, nemlig det å være en tidsoptimist. En tidsoptimist er, som jeg fortsatt forstår det, en som har all verdens tid og likevel kommer for seint. Eller en som har planlagt all verdens gjøremål og har all verdens tid til å gjøre alt dette på, for så å oppdage at tiden ikke strakk til for å rekke å gjøre alt det som var planlagt. Eller ei som hver morgen beregner alt for liten tid fra at hun står opp til hun skal være ute av døra på vei til jobb. Eller en som har det så innmari koselig på kvelden og utover natta at det virker som evigheter til det blir morgen og som derfor får like stort sjokk hver gang vekkeklokka ringer den påfølgende morgenen. Slike eksempler fins det nok like mange av som det finnes tidsoptimister. Det er bare fantasien som setter stopper for de ulike tidsoptimistenes livsutfordringer, antar jeg.

Og ja, man kan sikkert være en tidsoptimist også når det kommer til andre ting enn det som er de lystbetonte oppgavene, vil jeg tro. For eksempel når man har bestemt seg for at man skal rydde og vaske før man setter seg ned og skriver dikt også blir det bare tid til diktskriving.

Grunnen til at jeg kom på dette gamle blogginnlegget og ønsker å dele diktet «En TidsOptimists Hverdag» igjen er jo selvfølgelig den at jeg fortsatt sliter med de samme utfordringene som før som følge av det å være en tidsoptimist. Dette ble igjen så klart og tydelig i morges da jeg var på tur på jobb. Det var søndagsmorgen, alt for tidlig på mårran for meg og jeg var alt for sent ute, som vanlig, med hodet fullt av unnskyldninger. Unnskyldninger som var klare for å presenteres til den ventende nattevakta som sikkert bare lengtet etter senga og ønsket meg dit peppern gror og enda lenger unna, vil jeg tro. Jaja, jeg kom meg nå inn døra på jobb, akkurat presis og nattevakta fikk avløsning. Alt vel da antar jeg? For ja, en ting er sikkert, om begrepet tidsoptimist muligens var nytt for meg i fjor, så var nok dessverre ikke betydningen av begrepet nytt for meg, men det kan jo være en liten trøst i det å vite at vi er flere i samme båt?

IMG_0117
Våren er ingen tidsoptimist, den kommer når den skal, den.

Her kommer diktet «En TidsOptimists Hverdag» om en som ofte havner i tidsklemma.

En TidsOptimists Hverdag.

Så har jeg igjen falt for fristelsen, gitt
Har ventet for lenge og ting gikk for vidt
Så sitter jeg her, tida den gikk for fort
Jaja, akk o ve, er vel ganske fort gjort

Det har seg sånn, vet du, at jeg trodde det
At alt som jeg ville det rakk jeg få med
Tja, viser seg visst at det ikke er slik
men er jo forsåvisst opplevelsesrikt

Jeg regner på tiden, og planlegger godt
Ja, legger inn kosetid, mye og flott
Men, hva som blir feil, nei, det vet ikke jeg
For tida jeg satte av går i fra meg

Så satt jeg der travel da tida bort rant
I stress og i kav hele kosen forsvant
Tilbake er jeg, jaja, neste gang, klart
Da er jeg i tide, for jeg har erfart