Om badetøy, utseende, alder, ukeblader, skam og fornuft

Jeg så en artikkel her om dagen, på Facebook så klart, i fra bladet Tara, Norges beste 40+ magasin, som det titulerer seg som. Artikkelen omhandlet hvordan jeg skal bli både trenet og slank hvis jeg følger de enkle og lettfattelige rådene som presenteres her. Dagen etter kom det opp nok et Tara-artikkelråd om hvordan jeg skulle bli kvitt grevinnehenget med tre enkle øvelser. Den tredje dagen dukket det opp en artikkel i fra det samme magasinet om hvordan trene hele kroppen på 10 minutter. Så satt jeg der da, i sofaen min, og skummet artikler i fra dette vidunder-magasinet om hvordan jeg skulle bli den beste utgaven av meg selv, ytre sett, altså. Hvordan jeg skulle gå ned i vekt, trene mer og rett for min aldersgruppe, kvinne 40+, samt hva jeg skulle spise, og når og hvordan dette skulle foregå. Samtidig så presenteres det for meg hva jeg skal ha på meg som framhever mine beste sider og hvilke fargeregler for hår som gjelder for kvinner i min aldersgruppe. For det må du huske på om du farger håret ditt at det er fargeregler ute og går. Du må for all del ikke gå i den fella at du farger håret likedan når du er 40+ som da du var rundt 20. Eller for den del, gjøre noen av disse hårtabbene som gjør deg eldre, altså f.eks det å ha den samme hårfrisyren i mer enn et år, eller den enda mer utilgivelige synden det er å farge håret for mørkt. Alle disse artiklene er skrevet med ett for øyet, å få meg til å se så ung, fresh og sprek ut som mulig.

Ja, og nå vet jeg jo også, etter å ha lest, eller rettere sagt, sett overskriften på en artikkel om Vendela Supermodel inne på Tara sine nettsider, at det er greit å gå i badedrakt selv om man er 49 år, for det sier Vendela. Og når ho sier at ho synes det er greit å gå i badedrakt, ja, så må det vel være greit for meg og, eller? For vi er jo 0mtrent like gamle, Vendela og jeg. Selv om jeg oppbrakt og skamfull må vedgå at jeg fylte  fylte 50 år tidligere i sommer.

img_4615
Vendela og jeg har det til felles at vi begge liker å bade. Og da må vi altså gå i badetøy tross vår høye alder. Det kan vel sies at Vendela nok har et større utvalg av badetøy å velge i enn meg, kanskje?

Det er i grunnen mye flott lesestoff i et blad som Tara, bladet som er skreddersydd for kvinner over 40. Dette spesielt om du er interessert i dyre reiser, skjønnhetsstoff og helsetips. Ja, og så er jo alt dette lesestoffet selvfølgelig krydret med lekre bilder av flotte 40+ damer som nok oftest både bruker rett farge for håret samt at de følger bladets retningslinjer med tanke på både rett trening, kosthold og make up tilpasset alder. Hvis du, som jeg, ikke er helt inne på dette med skjønnhetstips, makeup og hårstyling, ikke riktig har talent for det estetiske med sminke og hår, ja da møter du på et problem innenfor denne glaserte vedens verdisystem. For hvordan skal du da klare å passe inn?  Ikke vet jeg, men vil likevel komme med et enkelt, lite og lettfattelig tips, som i tillegg er gratis: bruk solbriller. Ved at du bruker solbriller bestandig er det jo ingen som ser din tilkortkommethet når det gjelder manglende eller ufullstendig makeup.

IMG_4815
Ved at du bruker solbriller alltid, ute i møte blant folk, skjuler du din manglende kompetanse når det gjelder makeup.

Disse evige dilemmane i livet, de som omhandler det å måle vellykkethet ut i fra hvor mye jeg trener, hva jeg veier, eller hva jeg spiser eller ikke spiser, eller hvor jeg reiser på ferie hen, disse dilemmaene er med på å styre hverdagen for mange av oss. Når dette legges til grunn for hvordan jeg har det med meg selv møter jeg på mange vanskeligheter og kan oppleve tilkortkommenhet. Om jeg så bestreber meg for å legge slike normer til grunn for hvordan jeg skal ha det med meg selv, ja, så fører det vel ofte til forvirring, triste tanker og usikkerhet. For hvis jeg skal følge ukebladenes oppskrift på lykke så møter jeg jo bare motstridende og ulike oppskrifter på hvordan jeg skal leve alt etter hvilket blad jeg leser. Når målet mitt er å lykkes i livet, så har jeg valget mellom å følge oppskriften i fra den glaserte presse kontra min egen oppskrift på hvordan jeg vil eller skal leve mitt liv. Så må jeg tillate meg å feile på veien og ikke falle helt sammen om ting ikke blir som det skulle hver gang.

Jeg vil presentere diktet Skammens Apostel for å illustrere noen av disse evige dilemmaene og hva de gjør med meg.

Skammens Apostel

Skammens Apostel han er her igjen

Kommer og truer og er ingen venn

Selv om jeg sier til han – han må gå

Flirer han bare og presser seg på

fjåpæ

Skammens Apostel han jobber så hardt

trenger ei hvile –  nei –  han har full fart

Presser seg på – han mange med seg

Skammens Apostler på jakt etter meg

Om døden, sorg og markeringer

Sorg, død og savn er noe som vi alle mennesker kommer til å kjenne på før eller siden, det er noe som er helt sikkert. Vi kan ikke komme oss unna denne siden ved det å være menneske hvis vi ikke er av de ytterst få prosentene av oss som mangler følelser for andre enn oss selv. Vi vet jo selvfølgelig at det er mange forskjellige grunner til at vi kan kjenne på disse følelsene, men akkurat i dag vil jeg skrive om den mest ugjennkallelige grunnen, nemlig om døden. Ikke om den naturlige døden som rammer den som er gammel, trett av dage og sliten av livet, men om den brå, uventede døden som kommer når vi minst aner at den er på vei inn til oss.

Seks år siden Utøya og regjeringskvartalet. Seks år siden det ble skutt, bombet og drept uten empati og med kaldt blod. Målrettet og uten nåde ble de meiet ned, alle som kom i terroristens vei. Det var som om hele vår vestlige verden stoppet opp for oss andre, vi som ikke var der. For alle av oss kjente vi noen eller visste om noen som var der, eller var berørte av det som skjedde på annen måte. Vi fulgte nyhetssendinger hele døgnet og mottok den ene rystende meldingen etter den andre.

Når tragedien rammer, for det gjør den jo med jevne mellomrom, ja, så rammer den noen ganger som store katastrofer, og andre ganger bare katastrofalt for få mennesker eller få familier.

Min private Utøya-tragedie har jeg skrevet om her, det er min histore om hvordan det var å miste min lillebror i en tragisk trafikkulykke i 1985. Livet ble aldri det samme som før for oss gjenlevende etter at han døde, hverken for meg eller for de andre i min familie.

Så når tragedien rammer, om det er mange som omkommer, slik at storsamfunnet setter sitt søkelys på situasjonen eller det bare er et lite dødsfall som ikke er av interesse for andre enn de nærmeste, ja så er jo tragedien like stor for de berørte, uansett. De pårørende er like opptatt av situasjonen, ønsker forklaringer på hva som har skjedd, om de kunne gjort noe annerledes, om de kunne forhindret det ugjenkallelige som de pårørende er i store, nasjonale katastrofer.

De pårørende blir også alltid, nesten, i alle fall, rammet av skyldfølelse over det som har skjedd. De skulle vært der, stoppet bilen, hindret selvmordet, passet bedre på, heller fått sykdommen selv framfor sitt barn, eller for den del, nektet barnet sitt å dra bort, osv. Dette er naturlige reaksjoner, skyldfølelse kommer vel av at følelsene blir for sterke og tunge å bære, kanskje? Så får vi bare håpe at skyldfølelsen slipper taket en gang, for ellers så blir jo livet uutholdelig å bære og å leve for den etterlatte. For en ting er sikkert, det finnes bare to valg å ta når vi kommer ut for en slik tragedie og det er å leve videre eller å dø. De av oss som velger å leve videre får mange tunge stunder der sorgen, savnet og de tunge følelsene er bortimot uutholdelige. Det er da vi må ta tiden til hjelp og holde ut, for det er det eneste vi kan gjøre, holde ut, vente og håpe at det blir bedre en gang.

13819343_10208490767005406_821010853_n
Hendelser som dette setter spor som det tar lang tid å lege, som her hvor en gravemaskin har laget store merker i grønn plen. Healing tar tid og det blir garantert ikke som før når det en gang kommer nytt liv her på plenen. Om ikke som før, så kan det likevel bli en vakker og sterk plen igjen, om den får riktig pleie og støtte.

Så får jeg heller bli tilgitt for at jeg kaller det min private Utøya-tragedie det som skjedde med min bror i 1985, for det var jo ikke en terroraksjon det som skjedde den gang. De reaksjonene som denne hendelsen har frambrakt i meg eller andre som opplever tilsvarende tragedier er jo likevel de samme som for pårørende som opplever å miste noen i brå død forårsaket av terror. Livet blir snudd på hodet, alt blir for alltid forandret.

Når det gjelder markeringer av slike merkedager, det være seg hendelsene på Utøya, Vassdal-tragedien i 86 eller  tsunamien som rammet i 2004, ja, så er det vel både og for de pårørende, regner jeg med. Noen setter sikkert pris på disse markeringene mens andre gjør det ikke, antar jeg. Det er jo en fin måte å minnes de døde på det å ha slike markeringer. Det som i tillegg er viktig å huske på er alle de som dør utenom disse store tragediene. De som bare blir borte uten den helt store oppmerksomheten fra andre enn nær familie. Sorgen og savnet er uansett det samme, men markeringen uteblir og oppmerksomheten rundt det som har skjedd er som regel fraværende fra andre enn de berørte. Jeg vil derfor lage en markering over de u-markerte, de som ikke er husket på av andre enn familien sin, de som er gjemt og glemt av samfunnet etter sin død og som ikke får annen markering enn blomster på grava til jul og sommer. Her er en markering for dere. Med diktet «Møte mellom verdener» , skrevet i forbindelse med min egen markering av 30 årsdagen for min brors død, markeres de u-markerte i dag.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om kjerringer, konserter og sure damer

Jeg var tilstede på konsert på Fru Haugans hotell her om dagen. Konserten «Flere Spor Av Arvid Martinsen». En konsert der jeg på mange måter var mer tilstedeværenede enn de fleste. Det var familien  min som hadde konsert og både samboer og datter var med på scenen. Ja, jeg var til og med og selv på scenen en liten tur, jeg hadde åpningsnummeret og  presenterte et av mine egne dikt, diktet «Min Drøm».

IMG_3699
Symbolikk i fleng her, noter, katter, mennesker og byen Mosjøen, forent i samme plgg, samspill og harmoni råder i alle fall i Mosjø-kofta, men ikke på alle konsertene, tydeligvis.

Like før konserten startet ble jeg praia av ei dame. Ei litt sinna og sur ei, muligens var ho også litt bitter i tillegg, det kunne virke slik på meg, i alle fall. «Du», ropte ho til meg, surt, «du kjærringa tell han Arvid», sa ho, «ja», sa jeg, «du har å si til han Arvid at vi skal ha stoler her, ellers så kommer vi til å kreve pengene tilbake. Det sto ikke noe i avisa om at det ikke var stoler på konserten og vi klarer ikke å stå hele konserten», sa ho, fortsatt like sur. Jeg regner med at denne humørsprederen ikke akkurat brukte ordet kjerring på en positiv måte, i alle fall føltes det ikke slik for meg. Jeg følte meg skikkleig antastet og forulempet av denne litt sinte energien som slo i mot meg fra den stol-løse dama med den strenge stemmen. Jeg følte meg hensatt til skoletiden, da jeg var elev på barneskolen i Korgen og smått fikk kjeft fra medelever for ting som min far, læreren, hadde sagt og gjort.

Begrepet kjerring er et omdiskutert begrep og mange reagerer med sinne over å bli kalt nettopp dette. Nå er jo jeg i en situasjon som er litt spesiell, jeg har mottatt «Hedrestittelen Årets Kjerring» fra VefsnEnsemblet i 2014, på folkemunne kalt Kjerringprisen.  Jeg har muligens derfor et litt annet syn på dette med å kalles kjerring enn kanskje det som er vanlig blant folk flest? Jeg tipper at denne dama ikke hadde peiling på at jeg faktisk hadde mottatt denne prisen da ho titulerte meg som kjerring, for om ho hadde visst det, hadde ho nok kommet med en annen karakteristikk av meg, tror jeg, hennes humør tatt i betraktning, altså.

Det var et skikkleig irritert og surt kvinnemenneske som henvenvdte seg til meg, rundt om ti minutter før konsert-start. Jeg sto igjen som et spørsmålstegn over hvor uhøflige enkelte får seg til å være. Dette mennesket, som jeg aldri før hadde sett, snakket med, hatt, eller har noe utestående med, henvender seg altså til meg på en sånn ufin og lite hyggelig måte p.g.a. noen manglende stoler. Jeg tar meg i å tenke over hva det er som plager sånne sinnatagger. Hva er det som gjør at de må snakke sånn til sine medmennesker? Det må jo gå an å være litt høflige selv om ting går litt i mot en? Begrepet I-landsproblemer har nå fått enda en ny forståelse for meg. Jeg lurer på hvordan ho hadde reagert om jeg hadde tatt ho fatt for noe som hennes familiemedlemmer var ansvarlig for?  Ja, for hvordan kunne nå jeg egentlig ha ansvar for at det ikke var stoler på Fru Haugans Hotel, på Trongskarlingen, konsertarenaen til hotellet, det lurer jeg på. Og hvordan er dette i det hele tatt mitt ansvar?  Ikke vet jeg, men noen tror visst det.

En ting skal du vite, du blidensol av en konsertgjenger, at de stolene som kom fram etterhvert nok ikke kom fram som følge av din henvendelse til meg, for jeg var alt for sjokkert over din uhøflighet og selvsentrering til å komme på å kreve at noen stoler ble satt fram for deg. Ps: om du hadde fått pengene tilbake fra Arvid, tja, si det, jeg hadde nesten håpet at du ikke hadde fått det, men snill som han er, hadde du nok likevel fått de igjen om du hadde forblitt stol-løs utover kvelden.

Jeg vil enda en gang presentere diktet «Min Drøm» til deg og andre misfornøyde konsertgjengere rundt omkring i verden, slik at dere kanskje, om mulig, kan tenke over den største viktigheten av å ha stoler på konserter kontra andre mindre utfordringer i livet og verden for øvrig.

Min Drøm

Sjå førr deg ei stjærnæ der aillteng e bra

 

Sjå førr deg ein klode – den som du vell ha

 

Sjå førr deg ein værdn der aill kuinn få gå

 

Sjå førr deg ei framti der ingen ska må

 

opræ

Sjå førr deg den stjærnæ du egentle e

 

Sjå førr deg den klodn som e me på det  

 

Sjå førr deg den værdn som lar deg få va

 

I noti og framti – tell live sei ja

 

pårkg@å

Eg vell at du ser på deg sjøl – det du har 

 

Eg vell at du finn i deg sjøl dennæ svar

 

Eg vell at du slutt me å snakk deg sjøl ne

 

Eg ber deg – pass på deg sjøl – vekti e det.