Om kjerringer, konserter og sure damer

Jeg var tilstede på konsert på Fru Haugans hotell her om dagen. Konserten «Flere Spor Av Arvid Martinsen». En konsert der jeg på mange måter var mer tilstedeværenede enn de fleste. Det var familien  min som hadde konsert og både samboer og datter var med på scenen. Ja, jeg var til og med og selv på scenen en liten tur, jeg hadde åpningsnummeret og  presenterte et av mine egne dikt, diktet «Min Drøm».

IMG_3699
Symbolikk i fleng her, noter, katter, mennesker og byen Mosjøen, forent i samme plgg, samspill og harmoni råder i alle fall i Mosjø-kofta, men ikke på alle konsertene, tydeligvis.

Like før konserten startet ble jeg praia av ei dame. Ei litt sinna og sur ei, muligens var ho også litt bitter i tillegg, det kunne virke slik på meg, i alle fall. «Du», ropte ho til meg, surt, «du kjærringa tell han Arvid», sa ho, «ja», sa jeg, «du har å si til han Arvid at vi skal ha stoler her, ellers så kommer vi til å kreve pengene tilbake. Det sto ikke noe i avisa om at det ikke var stoler på konserten og vi klarer ikke å stå hele konserten», sa ho, fortsatt like sur. Jeg regner med at denne humørsprederen ikke akkurat brukte ordet kjerring på en positiv måte, i alle fall føltes det ikke slik for meg. Jeg følte meg skikkleig antastet og forulempet av denne litt sinte energien som slo i mot meg fra den stol-løse dama med den strenge stemmen. Jeg følte meg hensatt til skoletiden, da jeg var elev på barneskolen i Korgen og smått fikk kjeft fra medelever for ting som min far, læreren, hadde sagt og gjort.

Begrepet kjerring er et omdiskutert begrep og mange reagerer med sinne over å bli kalt nettopp dette. Nå er jo jeg i en situasjon som er litt spesiell, jeg har mottatt «Hedrestittelen Årets Kjerring» fra VefsnEnsemblet i 2014, på folkemunne kalt Kjerringprisen.  Jeg har muligens derfor et litt annet syn på dette med å kalles kjerring enn kanskje det som er vanlig blant folk flest? Jeg tipper at denne dama ikke hadde peiling på at jeg faktisk hadde mottatt denne prisen da ho titulerte meg som kjerring, for om ho hadde visst det, hadde ho nok kommet med en annen karakteristikk av meg, tror jeg, hennes humør tatt i betraktning, altså.

Det var et skikkleig irritert og surt kvinnemenneske som henvenvdte seg til meg, rundt om ti minutter før konsert-start. Jeg sto igjen som et spørsmålstegn over hvor uhøflige enkelte får seg til å være. Dette mennesket, som jeg aldri før hadde sett, snakket med, hatt, eller har noe utestående med, henvender seg altså til meg på en sånn ufin og lite hyggelig måte p.g.a. noen manglende stoler. Jeg tar meg i å tenke over hva det er som plager sånne sinnatagger. Hva er det som gjør at de må snakke sånn til sine medmennesker? Det må jo gå an å være litt høflige selv om ting går litt i mot en? Begrepet I-landsproblemer har nå fått enda en ny forståelse for meg. Jeg lurer på hvordan ho hadde reagert om jeg hadde tatt ho fatt for noe som hennes familiemedlemmer var ansvarlig for?  Ja, for hvordan kunne nå jeg egentlig ha ansvar for at det ikke var stoler på Fru Haugans Hotel, på Trongskarlingen, konsertarenaen til hotellet, det lurer jeg på. Og hvordan er dette i det hele tatt mitt ansvar?  Ikke vet jeg, men noen tror visst det.

En ting skal du vite, du blidensol av en konsertgjenger, at de stolene som kom fram etterhvert nok ikke kom fram som følge av din henvendelse til meg, for jeg var alt for sjokkert over din uhøflighet og selvsentrering til å komme på å kreve at noen stoler ble satt fram for deg. Ps: om du hadde fått pengene tilbake fra Arvid, tja, si det, jeg hadde nesten håpet at du ikke hadde fått det, men snill som han er, hadde du nok likevel fått de igjen om du hadde forblitt stol-løs utover kvelden.

Jeg vil enda en gang presentere diktet «Min Drøm» til deg og andre misfornøyde konsertgjengere rundt omkring i verden, slik at dere kanskje, om mulig, kan tenke over den største viktigheten av å ha stoler på konserter kontra andre mindre utfordringer i livet og verden for øvrig.

Min Drøm

Sjå førr deg ei stjærnæ der aillteng e bra

 

Sjå førr deg ein klode – den som du vell ha

 

Sjå førr deg ein værdn der aill kuinn få gå

 

Sjå førr deg ei framti der ingen ska må

 

opræ

Sjå førr deg den stjærnæ du egentle e

 

Sjå førr deg den klodn som e me på det  

 

Sjå førr deg den værdn som lar deg få va

 

I noti og framti – tell live sei ja

 

pårkg@å

Eg vell at du ser på deg sjøl – det du har 

 

Eg vell at du finn i deg sjøl dennæ svar

 

Eg vell at du slutt me å snakk deg sjøl ne

 

Eg ber deg – pass på deg sjøl – vekti e det. 

6 kommentarer om “Om kjerringer, konserter og sure damer”

  1. OBS! Han Per Blidensol han var ein blid kar! Hehe! Mange folk sørpå i landet meiner og at vi her nord seier dette ordet i feil tyding. KJERRING = Den kjære eller min kjære der for dei. Er det ikkje noko som heiter for «troll til kjerringer» m.m. 🙂 Eg har og eingong kalla deg for «kjærringa hannes Arvid Marthinsen»! På Bakeribyggfestivalen på Mo i 2013 var han der og hadde konsert og fortalte om seg sjølv og livet sitt. Rett nedfor scenen satt det ei dame som var ekstra «med» og hadde på seg fine og fargerike klede. Eg visste ikkje korleis du såg ut ennå då. Eg tenkte at «Hmmm. Det må no væl va kjerringa tæl han Arvid Marthinsen!» Så spurte eg ho om ho var det! Det var ho sjølvsagt ikkje! Ho var ei av dei frå det såkalla NAPHA som og gjesta oss på festivalen då. Ho tok det heldigvis berre med humor. Og ho kom sørfra. 🙂 Beste helsing Ståle

    Likt av 1 person

Det er stengt for kommentarer.