Om døden, sorg og markeringer

Sorg, død og savn er noe som vi alle mennesker kommer til å kjenne på før eller siden, det er noe som er helt sikkert. Vi kan ikke komme oss unna denne siden ved det å være menneske hvis vi ikke er av de ytterst få prosentene av oss som mangler følelser for andre enn oss selv. Vi vet jo selvfølgelig at det er mange forskjellige grunner til at vi kan kjenne på disse følelsene, men akkurat i dag vil jeg skrive om den mest ugjennkallelige grunnen, nemlig om døden. Ikke om den naturlige døden som rammer den som er gammel, trett av dage og sliten av livet, men om den brå, uventede døden som kommer når vi minst aner at den er på vei inn til oss.

Seks år siden Utøya og regjeringskvartalet. Seks år siden det ble skutt, bombet og drept uten empati og med kaldt blod. Målrettet og uten nåde ble de meiet ned, alle som kom i terroristens vei. Det var som om hele vår vestlige verden stoppet opp for oss andre, vi som ikke var der. For alle av oss kjente vi noen eller visste om noen som var der, eller var berørte av det som skjedde på annen måte. Vi fulgte nyhetssendinger hele døgnet og mottok den ene rystende meldingen etter den andre.

Når tragedien rammer, for det gjør den jo med jevne mellomrom, ja, så rammer den noen ganger som store katastrofer, og andre ganger bare katastrofalt for få mennesker eller få familier.

Min private Utøya-tragedie har jeg skrevet om her, det er min histore om hvordan det var å miste min lillebror i en tragisk trafikkulykke i 1985. Livet ble aldri det samme som før for oss gjenlevende etter at han døde, hverken for meg eller for de andre i min familie.

Så når tragedien rammer, om det er mange som omkommer, slik at storsamfunnet setter sitt søkelys på situasjonen eller det bare er et lite dødsfall som ikke er av interesse for andre enn de nærmeste, ja så er jo tragedien like stor for de berørte, uansett. De pårørende er like opptatt av situasjonen, ønsker forklaringer på hva som har skjedd, om de kunne gjort noe annerledes, om de kunne forhindret det ugjenkallelige som de pårørende er i store, nasjonale katastrofer.

De pårørende blir også alltid, nesten, i alle fall, rammet av skyldfølelse over det som har skjedd. De skulle vært der, stoppet bilen, hindret selvmordet, passet bedre på, heller fått sykdommen selv framfor sitt barn, eller for den del, nektet barnet sitt å dra bort, osv. Dette er naturlige reaksjoner, skyldfølelse kommer vel av at følelsene blir for sterke og tunge å bære, kanskje? Så får vi bare håpe at skyldfølelsen slipper taket en gang, for ellers så blir jo livet uutholdelig å bære og å leve for den etterlatte. For en ting er sikkert, det finnes bare to valg å ta når vi kommer ut for en slik tragedie og det er å leve videre eller å dø. De av oss som velger å leve videre får mange tunge stunder der sorgen, savnet og de tunge følelsene er bortimot uutholdelige. Det er da vi må ta tiden til hjelp og holde ut, for det er det eneste vi kan gjøre, holde ut, vente og håpe at det blir bedre en gang.

13819343_10208490767005406_821010853_n
Hendelser som dette setter spor som det tar lang tid å lege, som her hvor en gravemaskin har laget store merker i grønn plen. Healing tar tid og det blir garantert ikke som før når det en gang kommer nytt liv her på plenen. Om ikke som før, så kan det likevel bli en vakker og sterk plen igjen, om den får riktig pleie og støtte.

Så får jeg heller bli tilgitt for at jeg kaller det min private Utøya-tragedie det som skjedde med min bror i 1985, for det var jo ikke en terroraksjon det som skjedde den gang. De reaksjonene som denne hendelsen har frambrakt i meg eller andre som opplever tilsvarende tragedier er jo likevel de samme som for pårørende som opplever å miste noen i brå død forårsaket av terror. Livet blir snudd på hodet, alt blir for alltid forandret.

Når det gjelder markeringer av slike merkedager, det være seg hendelsene på Utøya, Vassdal-tragedien i 86 eller  tsunamien som rammet i 2004, ja, så er det vel både og for de pårørende, regner jeg med. Noen setter sikkert pris på disse markeringene mens andre gjør det ikke, antar jeg. Det er jo en fin måte å minnes de døde på det å ha slike markeringer. Det som i tillegg er viktig å huske på er alle de som dør utenom disse store tragediene. De som bare blir borte uten den helt store oppmerksomheten fra andre enn nær familie. Sorgen og savnet er uansett det samme, men markeringen uteblir og oppmerksomheten rundt det som har skjedd er som regel fraværende fra andre enn de berørte. Jeg vil derfor lage en markering over de u-markerte, de som ikke er husket på av andre enn familien sin, de som er gjemt og glemt av samfunnet etter sin død og som ikke får annen markering enn blomster på grava til jul og sommer. Her er en markering for dere. Med diktet «Møte mellom verdener» , skrevet i forbindelse med min egen markering av 30 årsdagen for min brors død, markeres de u-markerte i dag.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

5 kommentarer om “Om døden, sorg og markeringer”

Det er stengt for kommentarer.