Om slitenhet i vellykkethetstyranniets tidsalder.

Av og til er det slik at dagene blir tunge og triste. Det kan være dager fylt opp med gamle minner, tunge tanker, savn etter en som er borte eller andre ting som gjør at følelsene går i svart. Da er det slik at vi kan velge å leve i det eller kjempe i mot for å slippe unna sånne tanker og følelser.

Andre ganger er det ikke tankene som er tunge og triste, men kroppen som er det. Slik er det fatt i min kropp for tiden og slik har det vært lenge nå. Den er tom og uten kraft, kroppen min, nesten som om at den har bestemt seg for at den skal være min uvenn og ikke lenger vil være min beste venn, slik som den egentlig burde vært. Den har stjålet energien min og gjemt den så godt at jeg ikke er kar om å finne den igjen.

Denne sommeren har vært slitsom for meg. Det har våren og vinteren også vært, forresten, når jeg nå tenker meg om. Jeg er kraftløs og sliten hele tiden og sitter for det meste inne og ser i veggen, eller for å være mer nøyaktig, jeg ser jo ikke i veggen, men på en eller annen skjerm. Jeg blir ikke mindre sliten av meg selv når jeg ser på alle de lykkelige menneskene som legger ut det ene lykkeglimtet etter det andre på sosiale medier. De har fjellklatret, fjellvandret og skogvandret, de har trent, jogget og vært på kanotur, de har snekret, malt og plantet, de har vært på kajakktur, feriereiser og temareiser, de har vært på sykkelturer, på yogareiser og laget god mat, de har vært sosiale med andre, truffet gode venner og drukket vin og så har de sikkert også stått tidlig opp dagen etter. Mens jeg bare har sittet her og sett på dem.

 

IMG_5084
En sliten, gammel båt, er den uten nytteverdi eller kan den fortsatt brukes til noe? Jeg er helt sikker på at mosen som dekker bunnen er glad for at båten fortsatt fins i alle fall.

Jeg vet ikke når jeg finner tilbake til kraften min , den som gjør at jeg makter å reise meg opp og gå ut i verden igjen. Den som gjør at også jeg kommer meg avgårde på fjelltur slik at jeg får lagt ut inspirerende bilder på Facebook. Bilder som gjør at du blir imponert over mitt spennende liv, alt hva jeg får til og alt hva jeg mestrer å gjennomføre. Jeg vet ikke når jeg igjen kommer til å få lyst til å gjøre ting som jeg synes er artige eller spennende å gjøre. Når jeg igjen kommer til å få kraft og styrke til å være, uten å bli så sliten?  Jaja, den som lever får se, sier nå bare jeg.

13903249_10208594936329574_2267004944170821891_n
Denne karen jobber og står på, helt uavhengig av at han er utrydningstruet og i faresonen for å slutte og være til. Det er ikke sikkert hr. Humle er klar over farene, eller så har han bare bestemt seg for å leve fullt og helt, til tross for de overhengende truslene.

 

For bak min siltenhet ligger det en takknemlighet over at jeg er meg. Jeg vil jo ikke være noen andre enn meg selv, jeg. Kroppen min er dessuten min beste og klokeste venn, og som gode venner skal, sier den i fra når ikke alt er som det skal være. Når den slår seg vrang, kroppen min, er det for å hjelpe meg. Det kan være et signal om at jeg må endre noe i mitt liv, f.eks stiller den opp med forkjølelse hver gang den synes at jeg stresser for mye og da må jeg jo ta det med ro og slappe av.

Jeg vil presentere et dikt som heter «Om å bær på skuldran» , det kan kanskje forklare en del om hvorfor vi blir så slitne av og til, vi mennesker. Hva det er som vi bærer ekstra på skuldrene våre, varierer jo fra menneske til menneske akkurat som den aktuelle børen også gjør det. Ja, selv tyngden på vår egen bør er jo varierende fra dag til dag eller fra time til time. Og så er det nok også slik at noen har større anlegg for å bære mer eller påtar seg større bører enn hva andre mennesker gjør.

 

Om å bær på skuldran

Eg har deg på skuldra mi, alltid, bestandig

Du sett fast på meg, og eg slit sånn me det

Sku ønsk det at eg kunn få ta deg i handa

Ha løfta deg varsomt, og hjålpæ deg ne

vfkk

Du sett fast på skuldra mi, kan ikke anna

Du sett der du sett, og du slit der du e

Men kanskje du vell eg ska ta deg i handa

Ja, ta deg i handa, så du får gå ne

fpp

Eg har deg på skuldra mi, får ingen kvile

Du sett der du sett, og vi slit du og eg

Men frå i dag tar vi oss fri tell å leve

Vi skilles som vænnæ, og ferdi med det