Om musikaler, haiking, unge jenter og skumle hensikter.

En sein kveldsstund, på vei hjem fra en fantastisk forestilling med Nordland Teaters musikaloppsetning Cabarét, opplevde jeg en tankevekkende hendelse. I bilen, alene og full av egne tanker, ser jeg plutselig et par småjenter som står i veien og haiker. Mørkt er det ute, uten refleks er de, jentene, og i tillegg er det seint på kvelden, nærmere natt enn kveld, faktisk. Min første innskytelse er at jeg kjenner disse jentene som jeg tipper er 13-14 år gamle. Jeg stopper vanligvis ikke for haikere da jeg, som mange andre med meg, er litt redde for haikere etter alle de historiene og filmene vi har hørt og sett opp i gjennom årene. Jeg gjør et unntak for disse jentene, stopper og tilbyr dem skyss da jeg blir svært bekymret og engstelig for at noe skal hende dem. De to jentene framsto jo nærmest som en gavepakke til slemme mennesker der de sto, så troskyldige, og ventet på å få haik.

Jentene, som forøvrig viste seg å være ukjente for meg, ser litt nølende inn i bilen før de våger seg inn. Jeg spør hvor de skal og om de er på rømmen. De sier at de ikke rømmer hjemmenfra, men at de skal til Mosjøen på tivoli. Det viser seg at jentene er fra Mo i Rana, er 17 år gamle og hadde bommet på bussrutene til Mosjøen da de trodde det skulle gå en kveldsbuss dit.

img_2472
Mulig jeg ser snill ut, men det er det ingen garanti for. at jeg er. Det å haike med fremmede er noe alle, spesielt jenter, burde holde seg unna.

Da jeg spurte om hva de tenkte på som planla å haike til Mosjøen, svarte de at de ikke ville at foreldrene skulle få rett i at de ikke kunne reise til Mosjøen med buss på lørdagskvelden. De var tross alt i den alderen at de ikke ville at foreldrene skulle få rett i noen ting. Jentene sa dessuten at de var i stand til å vurdere hvem de skulle sette seg på hos og hvem de skulle styre unna. Jeg forsøkte å forklare for jentene at de slett ikke kunne vite at jeg var harmløs og snill bare med å se inn i bilen til meg. Det er jo dessuten slik at noen allierer seg med «snille» damer for å kunne kidnappe småjenter, messet jeg videre. De virket ikke videre berørte av mine bekymringer, jentene, ikke i det hele tatt. Jeg ba dem om i alle fall ikke å begi seg opp i Korgfjellet til fots, men heller stå i ro i Korgen og vente på eventuell skyss. Jeg håper og tror de hørte etter dette rådet, i alle fall. De lovet meg dessuten, om noe halvhjertet, å ta kontakt med sine foreldre om de ikke fikk skyss videre til Mosjøen.

Ungdommelig mot, eller kanskje jeg heller skulle kalle det overmot, uovervinnelighet og en urokkelig tro på egen vurderingsevne gjorde sitt til at disse to jentene gikk til det skrittet det er å haike 10 mil en sein lørdags kveld. Jeg håper bare at jentene kom seg trygt fram til Mosjøen.

Det eneste jeg angrer på i sakens anledning er at jeg ikke spurte jentene om deres navn slik at jeg kunne ha kontaktet foreldrene for informasjon og eventuell henting av dem. For som den erfarne jente-mora jeg er, vet jeg jo at det er en uendelig rekke med tenkelige og utenkelige bekymringer knyttet til unger jenter og haiking. Og jeg vet med meg selv at om dette hadde vært mine døtre, ja, så hadde jeg blitt evig takknemlig over å få en telefon fra en fremmed om at mine døtre sto et eller annet sted i natten og forsøkte seg på haiking.

Om bipolar lidelse, skolegang, håp og mestring.

Vår eldste datter, Åshild, fikk da hun var 18 år, diagnosen bipolar lidelse etter lengre tid med store og omfattende depresjoner samt episoder med forhøyet stemningsleie som til slutt endte med innleggelse på Bodø sykehus, akuttpsykiatrisk avdeling. Denne sykdommen kom snikende på henne omtrent samtidig som hun kom i tenårene. Den begynte forholdsvis varsomt og forsiktig med litt redusert stemningsleie, noe angst, skolevegring og framtidsfrykt. Det hele kunne rett og slett  bare forveksles med en hvilken som helst vanlig tenårings noe depressive tilbøyeligheter. Periodene sykdommen var på besøk hos oss var heller ikke spesielt lange. Det kunne dreie seg om et par, tre uker til å begynne med. Men for hver gang den kom tilbake på besøk til oss, sykdommen, noe den gjorde oftere og oftere, ble den litt mindre varsom og mer pågående, helt til den en dag bare tvang seg på, tok seg til rette og flyttet inn til oss. Da var det ikke snakk om bare litt redusert stemningsleie lenger, nei, da ble den til handlingslammende, dype depresjoner i kombinasjon med lammende angst, full skolevegring og en frykt for framtiden som var totalt ødeleggende.

img_5295
Blid og skoleglad jente, fortsatt uten tendenser til tunge tanker og depressivt sinn.

Jenta ble skjermet fullstendig de første dagene etter innleggelsen på akuttposten. Hun var manisk og trengte skjermingen for sin egen del. Det ble forsøkt diverse medikamenter for å få stemningsleiet ned, og vi merket etterhvert at hun ble endret, trøtt og sliten av disse medisinene. Vekta økte også betraktelig på grunn av enkelte av medisinene, noe som jo ikke er artig for noen, men jeg kan bare tenke meg hvordan dette måtte oppleves for en tenåring. Etter hvert ble det funnet en medisin som hun kunne bruke og som ikke hadde så mange og trasige bivirkninger. Opplevelsen av vårt møte med psykiatrisk akuttpost må sies å være fint. Ettersom Åshild hadde samtykket i at vi, som hennes nærmeste pårørende, skulle få vite hvordan det gikk med henne, fikk vi en god og fin dialog med personalet på sykehuset, samt fastlege og Vop i etterkant av innleggelsen.

Tiden gikk og hun skulle tilbake til skolen igjen, 3. året på Mosjøen videregående skole, musikklinja. En fantastisk skole med tanke på tilrettelegging og oppfølging av Åshild med lærere som brydde seg og som var tilstede for henne og også for oss. Fastlegen hadde anbefalt henne å ta siste året på to år da kroppen og hjernen trengte ro og de kognitive ferdighetene var reduserte grunnet de store belastningene hun hadde vært igjennom med tunge depresjoner i tillegg til den maniske episoden. Vi møtte da på en utenkelig utfordring i forhold til lånekassen, der det ikke ble gitt fullt stipend til ungdommer som ikke gikk full tid på skolen. Det fantes heller ikke noen unntak i fra denne regelen. Dette satte oss som foreldre i en stor knipe da vi ikke hadde økonomi til å hjelpe henne med de resterende pengene som hun trengte for å kunne gå sisteåret på to år. For å kunne gå på videregående skole måtte hun bo på hybel og husleien på hybler er omlag det en ungdom mottar i fullt stipend pr måned. Her må jeg berømme det lokale NAV-kontoret med en saksbehandler utenom det vanlige for en utrettelig innsats for at hun skulle få økonomisk hjelp slik at hun fikk gått ferdig skolen. Det var nye regler på vei som tilsa at hun og andre i tilsvarende situasjon ikke lenger hadde rett på stønad gjennom NAV. For enten så var du syk 100 prosent, eller så var du frisk og måtte gå full tid på skolen. Her var det ikke plass til skjønnsvurderinger eller individuelle forskjeller. Jeg vet ikke hvilke regler saksbehandleren benyttet seg av, men hun var i alle fall kreativ og fant løsninger slik at Åshild fikk vedtaket om økonomisk hjelp før de nye NAV-reglene kom, og hun fullførte videregående, siste året på to år som planlagt.

Så ble det lærerskole, og med hennes utfordringer tok den litt lengre tid, et år eller så lengre. Her er det bare igjen å beklage at det ikke finnes støtteordninger som kan være der for mennesker som må bruke lengre tid enn vanlig på å skaffe seg utdannelse, annet enn studielån, da. De samme reglene gjelder fortsatt, full tid, fullt lån og stipend, halv tid, mindre lån og stipend. Det er ikke så enkelt når helsa ikke er optimalt tilstede og legene anbefaler redusert tid for å unngå stress som kan føre til at man blir syk igjen. En bønn fra oss til NAV -systemet og lånekassen er at det ikke må være økonomiske hindringer i veien for at et menneske skal få ta en utdannelse etter sykdom, da det jo på sikt blir atskillig dyrere for samfunnet med en ung ufør enn litt ekstra økonomisk støtte til utdanning.

13428643_10154200589951501_1164399912474064774_n
Ferdig utdannet lærer, heldig er den ungen som får Åshild som lærer, for den ungen blir både sett, hørt og respektert.

Ferdig utdannet lærer våren 2016, med en enorm styrke og lærdom som det ikke er mange forunt å ha med seg i sekken i så ung alder. En lærdom som gjør at Åshild er i stand til å se og ense barn og unges utfordringer på en helt spesiell måte. Hun er også i stand til å sette seg inn i mange av de utfordringene og problemene som mange barn og unge har med tanke på psykisk helse, skolevegring, angstprobelmatikk og andre aktuelle problemstillinger innenfor psykisk helse. Ikke dårlig ballast for en nyutdannet lærer, må jeg si.

Og når det var som mørkest i livet, hvem hadde trodd at det kunne bli slik da?

Nå er hun forresten i Vietnam der hun studerer utviklingsstudier, om forhold Nord/Sør og utviklingslandenes situasjon. Her ligger det en link til hennes blogg Ut i verden, en spennende og svært lesbar blogg som skildrer opplevelser knyttet til studier i utlandet.