Om bipolar lidelse, skolegang, håp og mestring.

Vår eldste datter, Åshild, fikk da hun var 18 år diagnosen bipolar lidelse etter lengre tid med store og omfattende depresjoner samt episoder med forhøyet stemningsleie som til slutt endte med innleggelse på Bodø sykehus, akuttpsykiatrisk avdeling. Denne sykdommen kom snikende på henne omtrent samtidig som hun kom i tenårene. Den begynte forholdsvis varsomt og forsiktig med litt redusert stemningsleie, noe angst, skolevegring og framtidsfrykt. Det hele kunne rett og slett  bare forveksles med en hvilken som helst vanlig tenårings noe depressive tilbøyeligheter. Periodene sykdommen var på besøk hos oss var heller ikke spesielt lange. Det kunne dreie seg om et par, tre uker til å begynne med. Men for hver gang den kom tilbake på besøk til oss, sykdommen, noe den gjorde oftere og oftere, ble den litt mindre varsom og mer pågående, helt til den en dag bare tvang seg på, tok seg til rette og flyttet inn til oss. Da var det ikke snakk om bare litt redusert stemningsleie lenger, nei, da ble den til handlingslammende, dype depresjoner i kombinasjon med lammende angst, full skolevegring og en frykt for framtiden som var totalt ødeleggende.

img_5295
Blid og skoleglad jente, fortsatt uten tendenser til tunge tanker og depressivt sinn.

Jenta ble skjermet fullstendig de første dagene etter innleggelsen på akuttposten. Hun var manisk og trengte skjermingen for sin egen del. Det ble forsøkt diverse medikamenter for å få stemningsleiet ned, og vi merket etterhvert at hun ble endret, trøtt og sliten av disse medisinene. Vekta økte også betraktelig på grunn av enkelte av medisinene, noe som jo ikke er artig for noen, men jeg kan bare tenke meg hvordan dette måtte oppleves for en tenåring. Etter hvert ble det funnet en medisin som hun kunne bruke og som ikke hadde så mange og trasige bivirkninger. Opplevelsen av vårt møte med psykiatrisk akuttpost må sies å være fint. Ettersom Åshild hadde samtykket i at vi, som hennes nærmeste pårørende, skulle få vite hvordan det gikk med henne, fikk vi en god og fin dialog med personalet på sykehuset, samt fastlege og Vop i etterkant av innleggelsen.

Tiden gikk og hun skulle tilbake til skolen igjen, 3. året på Mosjøen videregående skole, musikklinja. En fantastisk skole med tanke på tilrettelegging og oppfølging av Åshild med lærere som brydde seg og som var tilstede for henne og også for oss. Fastlegen hadde anbefalt henne å ta siste året på to år da kroppen og hjernen trengte ro og de kognitive ferdighetene var reduserte grunnet de store belastningene hun hadde vært igjennom med tunge depresjoner i tillegg til den maniske episoden. Vi møtte da på en utenkelig utfordring i forhold til lånekassen, der det ikke ble gitt fullt stipend til ungdommer som ikke gikk full tid på skolen. Det fantes heller ikke noen unntak i fra denne regelen. Dette satte oss som foreldre i en stor knipe da vi ikke hadde økonomi til å hjelpe henne med de resterende pengene som hun trengte for å kunne gå sisteåret på to år. For å kunne gå på videregående skole måtte hun bo på hybel og husleien på hybler er omlag det en ungdom mottar i fullt stipend pr måned. Her må jeg berømme det lokale NAV-kontoret med en saksbehandler utenom det vanlige for en utrettelig innsats for at hun skulle få økonomisk hjelp slik at hun fikk gått ferdig skolen. Det var nye regler på vei som tilsa at hun og andre i tilsvarende situasjon ikke lenger hadde rett på stønad gjennom NAV. For enten så var du syk 100 prosent, eller så var du frisk og måtte gå full tid på skolen. Her var det ikke plass til skjønnsvurderinger eller individuelle forskjeller. Jeg vet ikke hvilke regler saksbehandleren benyttet seg av, men hun var i alle fall kreativ og fant løsninger slik at Åshild fikk vedtaket om økonomisk hjelp før de nye NAV-reglene kom, og hun fullførte videregående, siste året på to år som planlagt.

Så ble det lærerskole, og med hennes utfordringer tok den litt lengre tid, et år eller så lengre. Her er det bare igjen å beklage at det ikke finnes støtteordninger som kan være der for mennesker som må bruke lengre tid enn vanlig på å skaffe seg utdannelse, annet enn studielån, da. De samme reglene gjelder fortsatt, full tid, fullt lån og stipend, halv tid, mindre lån og stipend. Det er ikke så enkelt når helsa ikke er optimalt tilstede og legene anbefaler redusert tid for å unngå stress som kan føre til at man blir syk igjen. En bønn fra oss til NAV -systemet og lånekassen er at det ikke må være økonomiske hindringer i veien for at et menneske skal få ta en utdannelse etter sykdom, da det jo på sikt blir atskillig dyrere for samfunnet med en ung ufør enn litt ekstra økonomisk støtte til utdanning.

13428643_10154200589951501_1164399912474064774_n
Ferdig utdannet lærer, heldig er den ungen som får Åshild som lærer, for den ungen blir både sett, hørt og respektert.

Ferdig utdannet lærer våren 2016, med en enorm styrke og lærdom som det ikke er mange forunt å ha med seg i sekken i så ung alder. En lærdom som gjør at Åshild er i stand til å se og ense barn og unges utfordringer på en helt spesiell måte. Hun er også i stand til å sette seg inn i mange av de utfordringene og problemene som mange barn og unge har med tanke på psykisk helse, skolevegring, angstprobelmatikk og andre aktuelle problemstillinger innenfor psykisk helse. Ikke dårlig ballast for en nyutdannet lærer, må jeg si.

Og når det var som mørkest i livet, hvem hadde trodd at det kunne bli slik da?

Nå er hun forresten i Vietnam der hun studerer utviklingsstudier, om forhold Nord/Sør og utviklingslandenes situasjon. Her ligger det en link til hennes blogg Ut i verden, en spennende og svært lesbar blogg som skildrer opplevelser knyttet til studier i utlandet.

12 kommentarer om “Om bipolar lidelse, skolegang, håp og mestring.”

  1. Så flott å lese, du må være verdens stolteste mamma! Har ikke sett Åshild siden vi flyttet fra Korgen i 2001, skal si hun har blitt en modig og flott ung dame som er med på å skape åpnenhet om sykdommen sin

    Liker

  2. Denne jenta er jeg utrolig glad i og stolt av å ha som venn. Vi hadde begge våre utfordringer gjennom studietiden, men vi kom oss gjennom det og vi kan begge nå smykke oss med tittelen adjunkt 😊
    Åshild er ei fantastisk herlig jente og nydelig på så mange vis. Ønsker henne all mulig lykke og glede fremover. Vi kommer nok til å holde kontakten 😊
    Gratulerer til hele familien og ikke minst til Åshild.
    Stor klem fra Jasmine og meg ❤

    Liker

Det er stengt for kommentarer.