Om musikaler, haiking, unge jenter og skumle hensikter.

En sein kveldsstund, på vei hjem fra en fantastisk forestilling med Nordland Teaters musikaloppsetning Cabarét, opplevde jeg en tankevekkende hendelse. I bilen, alene og full av egne tanker, ser jeg plutselig et par småjenter som står i veien og haiker. Mørkt er det ute, uten refleks er de, jentene, og i tillegg er det seint på kvelden, nærmere natt enn kveld, faktisk. Min første innskytelse er at jeg kjenner disse jentene som jeg tipper er 13-14 år gamle. Jeg stopper vanligvis ikke for haikere da jeg, som mange andre med meg, er litt redde for haikere etter alle de historiene og filmene vi har hørt og sett opp i gjennom årene. Jeg gjør et unntak for disse jentene, stopper og tilbyr dem skyss da jeg blir svært bekymret og engstelig for at noe skal hende dem. De to jentene framsto jo nærmest som en gavepakke til slemme mennesker der de sto, så troskyldige, og ventet på å få haik.

Jentene, som forøvrig viste seg å være ukjente for meg, ser litt nølende inn i bilen før de våger seg inn. Jeg spør hvor de skal og om de er på rømmen. De sier at de ikke rømmer hjemmenfra, men at de skal til Mosjøen på tivoli. Det viser seg at jentene er fra Mo i Rana, er 17 år gamle og hadde bommet på bussrutene til Mosjøen da de trodde det skulle gå en kveldsbuss dit.

img_2472
Mulig jeg ser snill ut, men det er det ingen garanti for. at jeg er. Det å haike med fremmede er noe alle, spesielt jenter, burde holde seg unna.

Da jeg spurte om hva de tenkte på som planla å haike til Mosjøen, svarte de at de ikke ville at foreldrene skulle få rett i at de ikke kunne reise til Mosjøen med buss på lørdagskvelden. De var tross alt i den alderen at de ikke ville at foreldrene skulle få rett i noen ting. Jentene sa dessuten at de var i stand til å vurdere hvem de skulle sette seg på hos og hvem de skulle styre unna. Jeg forsøkte å forklare for jentene at de slett ikke kunne vite at jeg var harmløs og snill bare med å se inn i bilen til meg. Det er jo dessuten slik at noen allierer seg med «snille» damer for å kunne kidnappe småjenter, messet jeg videre. De virket ikke videre berørte av mine bekymringer, jentene, ikke i det hele tatt. Jeg ba dem om i alle fall ikke å begi seg opp i Korgfjellet til fots, men heller stå i ro i Korgen og vente på eventuell skyss. Jeg håper og tror de hørte etter dette rådet, i alle fall. De lovet meg dessuten, om noe halvhjertet, å ta kontakt med sine foreldre om de ikke fikk skyss videre til Mosjøen.

Ungdommelig mot, eller kanskje jeg heller skulle kalle det overmot, uovervinnelighet og en urokkelig tro på egen vurderingsevne gjorde sitt til at disse to jentene gikk til det skrittet det er å haike 10 mil en sein lørdags kveld. Jeg håper bare at jentene kom seg trygt fram til Mosjøen.

Det eneste jeg angrer på i sakens anledning er at jeg ikke spurte jentene om deres navn slik at jeg kunne ha kontaktet foreldrene for informasjon og eventuell henting av dem. For som den erfarne jente-mora jeg er, vet jeg jo at det er en uendelig rekke med tenkelige og utenkelige bekymringer knyttet til unger jenter og haiking. Og jeg vet med meg selv at om dette hadde vært mine døtre, ja, så hadde jeg blitt evig takknemlig over å få en telefon fra en fremmed om at mine døtre sto et eller annet sted i natten og forsøkte seg på haiking.