Om samhørighet, Verdens Bipolardag og pårørendes ekspertise.

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.

Nå er det jo selvfølgelig slik at de utfordringer vi kan møte med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Ingen mennesker er bare sin egen sykdom, det er så mye mer i et menneske enn bare en eventuell diagnose, og dette er en svært viktig innsikt. De forskjellige utfordringene knyttet til å være i lag med en med bipolar lidelse, avhenger av sinnstilstanden til han eller henne, så klart, men ikke minst vår egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg, og mange med meg også antar jeg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene, det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg som jeg skrev for å markere  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er bra med å være i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er om det blir ufarliggjort og snakket om. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at våre barn får et normalisert bilde av hvordan psyke og sinn kan være, de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kan komme i kontakt med i løpet av et liv, en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag, er å ha stor toleranse for hverandre, og dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.