Om selvmord og håp og mot til å snakke om det.

En kveld for ganske lenge siden, rundt et bål, satt vi, en ung mann og en ganske mye eldre meg. Vi hadde en samtale om livet og døden, psyken og sinnet og snakket om vanskelige følelser og depresjoner. Han sa: Jeg er nå glad for at jeg er her nå, at jeg er i live, for det er ikke noen selvfølge at jeg det er. Jeg spurte han hva han mente med det, om han hadde tenkt på å ta livet sitt noen gang? Ja, svarte han, mange ganger, men det er lenge siden nå. Jeg spurte om hvordan han i såfall hadde tenkt å avslutte livet sitt? Han hadde mange tanker om hvordan han kunne ta livet av seg, sa han. Han kunne hoppe fra en stor høyde, sette seg foran et tog, ta for mange tabletter eller henge seg i et tre. Tydelig at dette var noe han hadde tenkt mye og detaljert på. Men ikke nå lenger, sa han, for nå har jeg det så bra og er så glad for at jeg fortsatt er her på jorda.

fullsizeoutput_261c
Mange betroelser kan komme rundt et bål en fin kveld, det gjelder bare å legge til rette for den gode samtalen og ha mot og styrke til å ta i mot det som kan komme fram. 

 

Det antas at omlag 800 000 mennesker, verden over, dør som følge av selvmord hvert år. Det vil si et menneske hvert 40. sekund (Kilde: fn.no ). Den 10. september er det verdensdagen for selvmordsforebygging, det skal da arrangeres markeringer i over 70 land. Når vi vet at det bare i Norge dør bortimot 600 mennesker som følge av selvmord årlig, så sier det seg selv at dette er en viktig markering. Sånne markeringer er med på å sette fokus på noen av de vanskeligste sidene ved det å være menneske. I år var det blant annet lysmarkering den 7. september, der det ble tent 590 lys på jernbanetorget i Oslo for å markere de 590 menneskene som tok sitt eget liv i 2015. Foreningen Leve har mange ulike arrangementer rundt om i landet de nærmeste dagene for å markere, informere, ha appeller, snakke om og forsøke å forebygge selvmord og selvmordsplaner. Dette er noe som alle unge, og for den del resten av oss også, skulle ha fått mulighet til å deltatt på. Om det ikke direkte angår deg eller meg, så kan det angå noen vi kjenner, en venn, eller noen vi tilfeldigvis møter på vår vei, og da kan det være fint å vite hva vi kan gjøre for å hjelpe. Vi vet også at det er rundt regnet 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord pr år, noe som gjør dette til svære og betydelige samfunnsutfordringer. For om det er liten oppfølging og støtte til de etterlatte etter selvmord, hvordan er det da med oppfølgingen av de etterlatte etter et selvmordsforsøk?

Det er dokumentert at selvmord tar flest unge liv i Norge, langt over både trafikkulykker, overdoser og kreft. Med dette som bakteppe er det svært viktig å ha fokus på hvordan forebygge og forhindre at mennesker går til et så drastisk skritt som det er å ta sitt eget liv. Vi vet forresten at det også blant eldre er en økende tendens til å ta sitt eget liv, jfr dama som i følge Dagbladets artikkel den 5. sept d.å. mange ganger hadde tenkt på å hoppe ut av vinduet på sykehjemmet der ho bodde, men hadde slått det i fra seg da hun var for dårlig til beins til å komme seg opp i vinduskarmen. Når det ikke blir tatt tak i menneskets psykiske helse og på alvor gjort nok for å forebygge depresjoner, tunge tanker og følelser helt fra starten av livet, så vil den dystre statistikken fortsette å være som den er. Et varmere samfunn der vi mer er opptatt av indre verdier framfor ytre fasader og status vil gjøre sitt til at vår psykiske helse blir bedre.

Og du, husk alltid at det ofte kan være litt usant i det som blir sagt, når et menneske forsøker seg på å bagatellisere eventuelle selvmordsplaner. Dette er et tema som er så vanskelig å snakke om for de fleste at de til nød kan våge å innrømme at de har hatt sånne planer en gang eller flere, men da for lenge siden. Nå, derimot, har de det bra og har ikke sånne tanker lenger. Om du skulle være i den minste tvil om at dette stemmer, så kan du jo be vedkommende om å kontakte legen eller andre fagfolk for å få hjelp og støtte. Om dette ikke fører fram så kan du selv ta kontakt med lege eller andre fagfolk og drøfte dine bekymringer. Det er alltid bedre å bry seg for mye enn for lite i sånne situasjoner.

Så tilbake til oss to rundt bålet den gangen. Den unge mannen utviste stort mot som turte å dele sine innerste tanker med meg. Han viste dessuten en stor dose klokskap som ville snakke om de vanskelige tingene som opptok han i stedet for å stenge det inne i seg selv. Alt for mange av oss holder dessverre disse tankene for oss selv og føler ikke at vi kan snakke om det med noen. Noe som igjen kan føre til at tankene blir mer og mer uoverkommelige og uhåndterbare og som igjen kan føre til en fatal utgang.

La oss alle tenne et lys den 10. september for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging.