En atomfabel, om gode og dårlige måter å lære på.

 

I år er det 20 år siden min far, Ole Brygfjeld, døde, 76 år gammel, etter mange år preget av sykdom.  Han var født under enkle kår, og vokste opp til å bli en markant skikkelse innen politikk og samfunn. Han var en sterk og klok debattant  som mang en gang greide å snu en forsamling med sine politiske innlegg. Han hadde ordet i sin makt og kunne nok bli sett på som en vanskelig motstander innen politikken om han snudde den siden til, men alltid jobbet han for de svakeste og var en ihuga sosialist. Han var opptatt av likhet, kunnskap og lærdom og satt som oftest med hodet ned i ei bok. Han passet kanskje ikke så godt inn i sine omgivelser alltid, da han jo ikke var den som var så aktiv i dette med fysisk arbeid. Han ble derfor av enkelte sett på som en som var litt lat. Kunne nok hatt et annet liv om han hadde hatt mer tilknytning til det akademiske virke, men han valgte altså å bli boende i Brygfjelldalen all sin dag. Pappa tok, mot alle odds, en utdannelse som lærer og jobbet som lærer i tillegg til å være ordfører i en årrekke, ikke snakk om å ha full stilling som ordfører i den tiden, nei.

fullsizeoutput_267d
Pappa og kongen på trappa på Korgen sentralskole i 1959. Den kalde krigen pågår for fullt, det er nok det pappa så alvorstungt tenker på mens kongen nok smilende gleder seg over den vakre, nordnorske naturen og den gode luften.

 

Jeg var på en konsert i vår, der jeg presenterte egne dikt, og der møtte jeg ei dame fra Trofors, Bjørghild Hjerpås.  Hun hadde liggende et dikt hjemme som pappa hadde skrevet en gang på tidlig 80 -tall.  Hun hadde vært på årsmøte i Arbeiderpartiet i Bodø og da hadde pappa lest opp et nyskrevet dikt fra talerstolen som han hadde skrevet i pausen. Dette var jo midt i den verste «Nei til atomvåpen» tiden, og diktet handlet om dette, sa Bjørghild. Hun ville gjerne at jeg skulle få dette diktet og noen dager etter vårt møte kom det et brev i posten der diktet lå vedlagt.

Diktet er så aktuelt også i dag med den spente situasjonen vi har rundt om i verden og jeg synes derfor det passer godt å presentere det, til ettertanke for noen og enhver, så her kommer diktet «Atomfabel» av Ole Brygfjeld

Atomfabel

En kort atomfabel i romalderen

Tidlig morgen står ved vegen  – ventende på buss til skolen
Lita jente der forlegen –  i den nye kjolen
Så i aust kjem opp ei stjerne – fortere enn alle andre.
Og mot morgenhimlens fjerne – ser du den mot vest og vandre
fkopå
Stakkars jente – om du visste – hva det var du der fikk se
Supermaktens våpenkiste – En rakett med ABC
¨Konstruert for siste slaget – som skal stå på denne jord
Verste våpen som er laget – Ikke boka med de ord
d@,åkopop
I din ransel – vesle jente – har du og ein ABC
og det skal du ha i mente – STERKEST våpen det er ordet!
Lær og  bruk det gode våpnet – lær og bruk det med forstand
Som en nøkkel til å åpne – døra inn til FREDENS land!
påflpål
Stans, de mange mørke makter – som vil legge oss i band.
Lær av ham, som uten fakter – bøyde seg og skreiv i sand.
Ta fram alle kalde våpen – smi dem om med ordets glød
For ei framtid som er åpen – og har nok av daglig brød
Ole Brygfjeld 

 

2 tanker om “En atomfabel, om gode og dårlige måter å lære på.”

Det er stengt for kommentarer.