Om vold, ungdom og uskyld.

Det var en helt vanlig fredagskveld, på grensen til natt at det skjedde, på den tiden da ungdommer flest over hele landet er på vei hjem etter å ha vært ute i lag med venner, på ungdomsklubber, hos hverandre eller bare vært ute og gått seg en tur. En venn av min sønn gikk hjem alene, det er jo ikke farlig, for vi bor jo på et godt sted der man er trygg og sikker når man er ute og går. På veien hjem opplevde denne 14-åringen alles mareritt, han ble overfalt, forsøkt ranet, utsatt for grov vold, sparket og slått og til sist forlatt i hjelpeløs tilstand. To store gutter/menn sto bak dette overfallet, så mye hadde gutten fått med seg. Saken er nå politianmeldt og alle håper og tror på en oppklaring.

En slik hendelse er alle foreldres mareritt og jeg som mor reagerer med engstelse og fortvilelse over at sånne ting kan skje på vår lille, trygge plass. Tanker om hva som ligger til grunn og hvem disse gjerningspersonene er kommer jo også. Var dette en planlagt handling? Gikk de to gjerningspersonene rundt i vår lille bygd og lette etter noen å ta, en eller annen som var alene og ubeskyttet som de kunne banke opp og kanskje i tillegg rane? Eller var handlingen impuls-styrt? Uansett årsak til denne hendelsen så er håpet at min sønns venn får både hjelp og støtte i tiden framover for å forebygge videre traumatisering og en eventuell angst.

IMG_2141
Når man bor slik til som vi gjør,  går man ikke rundt og tenker på om man skal bli slått ned og ranet, man har andre tanker i hodet, feks om øksa er kvass nok til ved-kliving. 

Når det gjelder vold mot barn og ungdom så viser statistikken at det er høye tall for vold mot ungdom. Jenter utsettes typisk for vold fra voksne og seksuelle overgrep, mens gutter typisk er utsatt for vold fra jevnaldrende, i følge denne rapporten foretatt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress..

Jeg er ikke så naiv at jeg ikke skjønner at dette samfunnsproblemet også angår oss her på vårt lille «trygge» sted, men jeg hadde nok ikke tenkt tanken at barn eller ungdommer ikke skulle være trygge på vei hjem fra ungdomsklubben i min lille bygd, det må jeg vedgå. Vi må ta inn over oss at vold mot barn og ungdom er et symptom på et samfunn i ubalanse og forsøke å finne løsninger som fremmer dialogen mellom mennesker. En ting er sikkert, den uskylden og tryggheten som til nå har hvilt over min hjembygd er borte, og hvem vet, kanskje den alltid har vært en illusjon?