Om samhørighet, verdens bipolardag, iopt og pårørendetanker

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en kjenner på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Å være en kjenner på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse, mennesker med andre diagnoser, mennesker uten diagnoser og om meg selv. Og har også lært mye om dette med sammenhengen mellom diagnoser, traumer og sykdommer gjennom min utdanning til Traumeterapeut IoPT, se mer om dette her: https://www.iopt.no

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.


Ellers så er det viktig å ha fokus på det som fungerer og akseptere våre ulikheter og forskjeller. Det å godta at vi alle er ulike og har forskjellige behov som mennesker, er en viktig egenskap som vi godt kan jobbe enda mer med for å akseptere fullt ut, de fleste av oss. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et innlegg jeg skrev for å markere  World Introvert Day, som er den 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er selvsagt når man er i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er at man snakker om det. Ting blir mer ufarliggjort da. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at vi får et mer normalisert bilde av hvordan psyke og sinn fungerer. Vi får sett mange av de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kommer i kontakt med i løpet av et liv. Dette er en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket og tenker overhode ikke på hva de andre sier til at hun gjør det.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse, er å ha stor toleranse for hverandre. Dette gjelder selvfølgelig begge veier Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik det er å leve i lag med alle typer av mennesker, med eller uten diagnoser. Eller sagt på en annen måte, det er utfordrende, spennende og uforutsigbart, slik som selve livet er.  Det er i alle fall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

intimkirurgi, pornopåvirkning og menneskeverd

For et par år siden var et av fokusene under 8. marstoget i Oslo på intimkirurgi, pornopåvirkning og skam over eget underliv. Dette var en parole som engasjerte mange, og det ikke uten grunn. For da, som nå, er det en skrekkelig praksis med at unge mennesker er så misfornøyde med sitt eget utseende at de går igjennom operasjoner i den tro at det vil hjelpe dem til et bedre selvbilde.

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som, visstnok skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det er tankevekkende for oss alle at flott ungdom ikke føler seg god nok og heller vil være en annen enn den de er. Så får vi alle håpe at disse tre er sånn nogenlunde fornøyde med eget utseende og står over dyre operasjoner for å endre på utseende og eventuelle lyter.

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på jenters komplekser og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Eller hva skal man si om å betale kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tydeligvis? Så kan man jo begynne med fettsuginga da og operere seg videre etterhvert som man får mer penger? For man kan forstørre rumpa med eget fettvev til 42000kr eller få seg et realt kitorisløft til 15000kr.

Jaja, om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å stille dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som feks «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også er gjeldende for gutter/unge menn. Man kan jo for eksempel både løfte opp pungen, få lengre eller tykkere penis. Og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter å ikke oppleve seg selv som et vellykket menneske grunnet at man ikke tilfredsstiller kravene for hvordan man skal se ut. Merkelig er det imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker eller få pengekjære plastikk-kirurger til å slutte med den aggressive markedsføringen opp i mot kirurgiske inngrep. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Jeg er som jeg er og det er godt nok det».  Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforeldre, oldeforeldre og andre som føler for det. Vi kan ta på oss feministuttrykket, 8. mars-antrekket og fylle oss opp med empati for den oppvoksende slekt, finne oss en parole i et 8. marstog som vi vil gå under og gjøre vårt til at fokuset flyttes fra ytre fasade til menneskelig omtanke. Det er alltid mange paroler å velge i mellom så det skulle ikke være noe problem. For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

IoPT er en terapiform med egen teori, med en metode som har fokus på å jobbe med å styrke det sunne jeget vårt og få kontakt med vår frie vilje.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, om å ta dere en videreutdanning. Gå for utdanningen til Traumeterapeut IoPT,  sjekk lenken https://www.iopt.no for mer info! For i det store og hele og i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.