Kategoriarkiv: Helse og samfunn

Hæsjtægg sommerkroppen – om virkelighet, drømmer og ideal.

De av oss som følger litt med i media vet at noe av det hotteste som finnes for tiden er fokuset på sommerkroppen, eller # sommerkroppen som det heter i sosiale media. For de av oss som er litt mer uinnvidde, så betyr tegnet # emneknagg og brukes bla for å forenkle søk i sosiale media.

Hva er det som er så spesielt med sommerkroppen da, er ikke den som andre kropper, mon tro? Er det slik at vi får ny kropp når sommeren kommer, kanskje? Ja, dette kan vi jo lure på. Ut i fra egne studier av mediaoppslag som feks. hvordan få perfekt sprettrumpe eller hvordan få unge bryster så får vi likevel en slags forståelse av hva # sommerkroppen er for noe. # Sommerkroppen er et fenomen som går ut på det å ha en mest mulig perfekt kropp. En kropp med rette former, perfekt formede muskler, vaskebrettmage, sprettrompe, pupper som en glamourmodell, en fin og glatt hud og et  langt, velstelt og velpleid hår, bare for å nevne noen av kriteriene for dette kroppsidealet. Så, når man har fått denne perfekte kroppen, deler man bilder av seg selv i sosiale media med # sommerkroppen for å vise for verden at man har oppnådd drømmen om den perfekte kropp. Det som ofte ikke kommer fram er at bildene både er fikset på og retusjerte før de deles med oss andre.

Hva gjør dette fokuset på det perfekte utseende med oss mennesker? Hvordan virker det inn på oss det at vi har sånn fokus på det ytre og hvordan vi ser ut, eller rettere sagt, hvordan vi ikke ser ut? Jeg kan bare tenke meg hva disse utopiske bildene av de «vellykkede» sommerkroppene gjør med et ungt, uformet og usikkert sinn. Den usikkerheten og fortvilelsen som mange opplever over å ikke greie å få sin egen sommerkropp til å ligne disse idealene kan gjøre et ungt sinn svært fortvilet og føre til både spiseforstyrrelser, angst og depresjoner. Følelser som kanskje også kommer er, som jeg også har skrevet om her, skammen og følelsen av utilstrekkelighet over sin egen tilkortkommenhet og manglende evne til å glede seg over sin egen kropp. Jeg vil presisere at dette utseendefokuset ikke rammer bare unge mennesker, men også gjør noe med oss som er godt voksne.

19112996_10211443754388245_772813899_n
En 50 år gammel sommerkropp som har opplevd både godt og ondt, kroppen er totalt i ulage med samfunnets forventninger til hvordan en sommerkropp skal være. Den har bla for lite muskelmasse, for høy BMI og er i tillegg alt for dårlig trent. Den makter imidlertid godt å klippe sommerplenen, nyte sola og smile mot verden.

 

Vi opplever jo at unge kvinner seriøst vurderer å ta brystforstørrelse, utsette seg for intimkirurgi eller andre samfunnsskapte syke trender, og dette har jeg skrevet om før, her. Men det er kanskje ikke så mye fokus på at mange voksne kvinner velger å ta operasjoner for å fikse på utseendet etter fødsel av barn, og dette er jo i stor grad med på å opprettholde et trasig og trist syn på det å være kvinne og det å være i endring. Ja, det finnes faktisk kirurger som gjennomfører forsnevringsplastikk slik at kvinnen får et underliv tilnærmelsesvis likt det hun hadde før graviditeten, i tillegg får mange kvinner utført bukplastikk for å stramme opp magen etter fødsel. Når vi som voksne kvinner går i denne plastikk-kirurgifella og tar slike operasjoner så er vi vel ikke noe særlig til rollemodeller for våre døtre, eller hva?

Jeg leste også i media her om dagen at det er flere som har sett seg lei på dette evige kroppspresset og ønsker å gjøre noe for at vi skal få et bedre syn på oss selv uavhengig av hvordan vi ser ut. Den kjente «Skam» skuespilleren, Ulrikke Falch har startet en kampanje med post-it lapper for å bekjempe dårlig selvbilde og kroppspress. Ideen går ut på å henge opp kroppspositive post-it lapper overalt hvor det ferdes mennesker, det være seg prøverom, offentlige toaletter, treningssentre mm. Dette er jo en fin tanke og målet er å være en positiv motvekt til all negativitet omkring dette med kroppsfiksering.

Så får vi håpe at det en gang kan bli en slutt på dette evige maset om den perfekte kroppen, det være seg sommer, vår, vinter eller høstkroppen. Vi får begynne med oss selv vi som er voksne, ha positivt fokus på egen kropp, framsnakke den overfor andre og heller ha oppmerksomhet på hva vi mestrer i stedet for å ha fokus på det vi ikke mestrer,  samt virkelig tenke over hva som er viktig her i livet. Hva er det som gir oss god psykisk helse? Hva er det som gir oss gode levevilkår? Hva er det som gir oss livskvalitet? Hvis vi alle kunne ha et mye større fokus på disse spørsmålene så ville vi være mer fornøyde med oss selv uansett hvordan kroppen vår ser ut.

 

 

 

 

Om selvmord og det å LEVE

Jeg var på et et foredrag her om dagen i regi av foreningen LEVE Nordland. For de som ikke vet hva LEVE er, så er det Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, en forening som har som hovedoppgave å støtte pårørende og berørte etter selvmord samt bidra til forebygging av selvmord. I Hemnes kommune har vi et lokallag av foreningen LEVE og dette foredraget var i regi av LEVE Hemnes.

18716729_10211293853040805_332795839_n
LEVE, en frivillig organisasjon med et stort, hårete mål, nullvisjon for selvmord, dette sender signaler om at vi har ingen å miste.

Selvmord er en av verdens største dødsårsaker, spesielt blant unge mennesker. Vi vet at det er mellom 500 – 550 mennesker som tar selvmord i landet vårt i årlig, og det regnes i tillegg et mørketall på rundt 25%. 70% av de som tar sitt eget liv er menn. Når vi vet at disse tallene er stabile og ikke nedadgående er selvmord en av våre største helseutfordringer.

Hva kan vi så gjøre for å oppfylle samfunnets nullvisjon mot selvmord, hva skal til for å hindre fortvilte mennesker i å ta sitt eget liv? Her er det vel en del svar som er opplagte, feks.det å ivareta den psykiske helsen til befolkningen, som det så fint står å lese om her.  Men så var det dette med veien fra plan til handling, da, hvordan gjøres det?

Rachel Ingesdatter Furnes har opplevd alle foreldres største mareritt, hun har mistet sin sønn, Marius, i selvmord. Rachel har holdt en del foredrag rundt om etter at sønnen tok sitt eget liv for litt over tre år siden.

Rachel hoder et sterkt, sårt, trist og verdig foredrag der vi får høre alt om hva som skjedde den skjebnetunge dagen da Marius tok sitt eget liv og hvordan tiden har vært i årene etter selvmordet. Rachel forteller og gråter, vi som sitter i salen hører på og gråter. Alle som er til stede har opplevd tap, alle kjenner seg igjen. Alle vet hva Rachel snakker om, hva hun mener når hun snakker om tap av arbeidsevne, hukommelsestap, nedsatt arbeidsevne, det å leve i en boble og bli igjen når livet går videre for de andre.

fullsizeoutput_1837
Rachel Ingesdatter Furnes er modig og tøff som står fram og forteller om livet etter at sønnen Marius tok sitt liv. Hun sier at han fortjener å snakkes om, han var slik en herlig gutt, snill og god, med glimt i øyet.

Rachel har også en del spørsmål som hun stiller seg, spørsmål om hvordan man møter en etterlatt, for eksempel. Hun opplevde selv å bli unngått av enkelte fagfolk, de visste ikke hvordan de skulle møte henne. Dette gjorde alt enda verre for henne enn om de bare hadde tatt kontakt og forklart at de ikke visste hva de skulle si. Rachel snakker også om viktigheten av at vi snakker med ungene våre om alle sider ved det å være menneske. Vi er så opptatte av å fortelle våre barn at de må være snille og greie, sier hun, men av og til klarer vi ikke å være snille og greie. Slik er det for oss alle, og vi må tørre å snakke om hva som skjer når vi ikke er snille og greie også.

Når det gjelder foreningen LEVE, så gjøres det livsviktig arbeid her, daglig. Det at det finnes en slik organisasjon kan gjøre det uoverkommelige litt mer overkommelig. Å ha noen å henvende seg til om man opplever å miste noen i brå død kan være den hjelpen man trenger for selv å overleve.

En ting er sikkert, en nullvisjon mot selvmord er et høyt, hårete mål som er vårt siviliserte samfunn verdig, for vi har ingen å miste.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har skrevet til min lillebror, som døde brått og uventet i ei trafikkulykke i 1985. Diktet er en slags filosofering over hva som hadde skjedd om vi møttes igjen i dag, han og jeg.

Møte mellom verdener

kdåk

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

fojop

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

fkå@k

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

åkåk

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om samhørighet, Verdens Bipolardag og pårørendes ekspertise.

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.

Nå er det jo selvfølgelig slik at de utfordringer vi kan møte med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Ingen mennesker er bare sin egen sykdom, det er så mye mer i et menneske enn bare en eventuell diagnose, og dette er en svært viktig innsikt. De forskjellige utfordringene knyttet til å være i lag med en med bipolar lidelse, avhenger av sinnstilstanden til han eller henne, så klart, men ikke minst vår egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg, og mange med meg også antar jeg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene, det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg som jeg skrev for å markere  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er bra med å være i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er om det blir ufarliggjort og snakket om. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at våre barn får et normalisert bilde av hvordan psyke og sinn kan være, de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kan komme i kontakt med i løpet av et liv, en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag, er å ha stor toleranse for hverandre, og dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

Om Kvinner, voldtekt, feminisme og 8. mars

I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Dette er en dag som de fleste av oss har et slags forhold til. I fra latterliggjøring fra de som ikke synes det trengs å ha en egen kvinnedag til de som mener at dette er en dag som er både viktig og svært nødvendig.

Kampen mot voldtekt og for rettssikkerhet for kvinner er helt sentral på 8. mars-markeringene rundt om i landet. I Norge henlegges ca 80% av alle voldtektssaker som etterforskers og i tillegg vet vi at de fleste som voldtas eller forsøkes voldtatt ikke anmelder eller forteller om dette til noen grunnet blant annet skam og skyldfølelse. I den forbindelse har Kvinnefronten laget en nettside, mørketall.no der de oppfordrer kvinner til å gå inn og fortelle sine egne historier om overgrep. Begrunnelsen for denne siden er at økt fokus på dette samfunnsproblemet kan føre til at tausheten omkring overgrep brytes og løftes opp og fram. Så kan kanskje de av oss som har opplevd overgrep og voldtekter få hjelp og støtte til å bearbeide slike opplevelser og traumer.

fullsizeoutput_13a1
Tilkneppet og engstelig synes denne kvinnen å være, men vi får håpe at også hun får retten til et trygt liv uten redselen for voldtekt og overgrep.

 

Norske Kvinners sanitetsforening har startet en kampanje der de har fokus på Vold mot kvinner, og jobber bl.a i mot nulltoleranse for voldtekt av kvinner. Det er et stort samfunnsproblem når 1 av 10 kvinner voldtas i Norge, som er verdens mest likestilte land. Gjennom symbolet «bær en rød knapp» setter de fokus på dette.

Så får vi håpe at resten av oss mennesker ikke er like opptatte av å vise hvor lite vi trenger å markere kvinnedagen, som den ene av disse damene som var på Lindmo nå på lørdagskvelden. Håpløst når mennesker med makt benytter seg av slike hersketeknikker for å minimalisere betydningen av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette viser en total mangel på innsikt i historie og samfunn. Når en offentlig person bruker så mye krefter på å latterliggjøre og marginalisere feminisme som bevegelse og alt hva det står for, stiller i alle fall jeg spørsmål  både ved personens kunnskap, empati og kompetanse.

Rødstrømpene mine er noe slitte og bærer preg av mye bruk, men fungerer fortsatt som de skal. De symboliserer kraft, styrke og rett til å styre eget liv. Mitt mål for neste år er å ikke akseptere urettferdighet, utnytting, overgrep, misbruk eller latterliggjøring av noen kvinner, barn eller for den del store, sterke menn.

fullsizeoutput_13a4
Johanna, en av mange sterke, unge kvinner som skal markere kvinnedagen i dag med å gå i tog. Pussyhatten er så klart på da.

 

Jeg har ikke noe  8. mars-tog å gå i her jeg bor, men jeg markerer kvinnedagen med å melde meg inn i Kvinnefronten i dag. Til de av dere som har en 8. mars-markering i nærheten, ta på deg Pussyhatten, møt opp og vis at du bryr deg.

Om intimkirurgi, pornopåvirkning og fitteskam

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som sikkert skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det kommer i tillegg fram i en fersk undersøkelse Norstat har gjort for Nrk Innafor at 1 av 8 unge jenter har vurdert intimkirurgi. Viser til denne artikkelen i Aftenposten 25. januar i år, der det skrives om skam, unge jenter og pornoindustrien.

Vedlagt video av noen av jentene fra Jentefronten og  8. marskomiteen i Oslo som jobber i mot ei fri fitte fjernt fra alt som har med intimkirurgi å gjøre, med slagordet og parolen  «La Fitta Flagre» som skal presenteres  på den internasjonale kvinnedagen under 8. marstoget i Oslo.

Fra venstre: Johanna Martinsen Brygfjeld, Oline Margrethe Rustad, Sara Luna Pålsdatter og Martine Forseth-Reichberg

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på våre jenters fitter og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Den billigste operasjonen jeg fant er kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tyeligvis. Ja, man kan kanskje begynne med fettsuginga og operere seg innover etterhvert som man får mer penger? Men om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å spørre dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også dreier seg om gutter/unge menn, og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter. En liten trøst er imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Ei fri, flagrende fitte er bedre enn ei kontrollert ei». Eventuellt «Foreldre for Frihet i Fitte og Penisuttrykk». Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforelde og oldeforeldre. Vi tar på oss en Pussyhat, en ide fra Pussyhat Project, lett å strikke er den og, og et sterkt symbol verden over, og forsøker å få med oss et eller annet 8. marstog for å markere den internasjonale kvinnedagen, gjerne under parolen «La Fitta Flagre». For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

img_0849
En forkjemper for det naturlige uttrykk, en bestemor, 76 år, i nystrikket Pussyhat, hun har opplevd et langt liv uten noen som helst form for intimkirurgi og har nok ikke engang hørt om ordet før nå nylig.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, tar dere en videreutdanning. Gå for utdanning innen Traumeterapi – IoPT, for eksempel, eller hopp på en videreutdanning til psykiater. For i det store og hele, i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.

Om nye naboer, murer, reinsdyr og nasjonaldager.

I dag, på Samefolkets dag, så jeg igjen snurten av våre to nye naboer. Stille og fredelige gikk de der for seg selv, de to, opptatt med sine egne ting som de var, vandrende i rolig meditasjon så det ut for. De er litt skye og forsiktige, de nye naboene våre, det skal sies. Litt engstelige, også kanskje, når alt kommer til alt. Hvorfor de er sånn, det vet ikke jeg, kanskje det bare ligger til deres natur? Jeg tror egentlig ikke de har opplevd så mye fælt og trasig, de to, tror ikke det er derfor de er litt redde og engstelige av seg, men man vet jo aldri med nye fjes, hva som skjules i dem av opplevelser og hendelser. Kanskje vi kan få vite mer om vi blir litt kjent med dem?

fullsizeoutput_12a6
Her er et bilde av det siste tilskuddet nye naboer for oss på Gammalskolæ i Brygfjelddalen.

Alltid trivelig å få nye naboer, Har en følelse av at de kommer fra øst disse to, men er jo ikke helt sikker, da. Første gang jeg så dem hadde de i alle fall stø kurs øst mot vest. Det virket da som om de bare var på gjennomreise. Tror imidlertid de ble stoppet av en naturlig mur litt lenger vest av oss, da elva Bjuråga jo stenger for videre ferdsel for de som ikke drister seg over. Regner med at disse to ikke føler seg videre truet og jaget her de er og derfor ikke satser liv og lemmer på å krysse ei kald, stri elv på denne tiden av året. Jeg synes det er hyggelig med disse nye naboene. De er jo litt eksotiske for meg, da, for jeg kan ikke huske å ha opplevd sånne naboer her før. Men dette er vel vesner som har vært her i området lenge før jeg og mine ætter kom hit, så i så måte er det nok jeg som er eksotisk og fremmed? Jeg regner med at disse ikke kommer til å få innvandringsforbud her i dalen? Og om de skulle få det, så er det vel lite eller ingenting som greier å stoppe dem i deres vandring fra øst mot vest? For jeg ser jo hvor mye lettere livet deres er her i denne fredelige dalen enn når de er på snaufjellet og jobber seg gjennom vinteren med en evig kamp for føden og livet og med trusler fra alle kanter i tillegg.

6. februar er samenes nasjonaldag, noe som markeres over hele landet på et eller annet vis. Kanskje det er en ide å legge forholdene bedre til rette for at vi som nasjon tar et mer omsorgsfullt og varmt grep om det at vi faktisk har et folk i landet vårt med status som urfolk? Det hadde vært flott om politikerne våre kunne vist dette på andre måter også enn bare å nevne det i festtaler og vise fram de samiske kunstnerene våre rundt om i verden som et slags alibi for vår ivaretakelse av vårt urfolk. Ikke noe galt med samiske kunstnere, altså, men samefolket består av så mye mer enn dem.

fullsizeoutput_1298
Utsikt mot øst i Brygfjelddalen, Tverrfjellet i horisonten, bakom ligger Okstindan og Sverige, men disse grensene stopper nok heller ikke våre nye naboer

Til slutt vil jeg presentere diktet «Alt er mitt» om manglende solidaritet, samhold og inkludering. Passer dessverre godt til deler av verdenssamfunnet i dag.

Alt er mitt

Det er mitt, sa den ene og slo seg på brystet 

For jeg er

Den største og sterkeste her

Jeg vil ikke ha deg

Jeg vil ikke la deg

Få være her

Ha deg vekk

La oss i fred

 

pfoko Hør på meg, sa den andre, mer ilter i

blikket

For jeg er

Den klokeste, viseste her

Jeg vil ikke se deg

Jeg vil ikke be deg

Du er ikke

Ønsket her

La oss i fred

 

Om musikaler, haiking, unge jenter og skumle hensikter.

En sein kveldsstund, på vei hjem fra en fantastisk forestilling med Nordland Teaters musikaloppsetning Cabarét, opplevde jeg en tankevekkende hendelse. I bilen, alene og full av egne tanker, ser jeg plutselig et par småjenter som står i veien og haiker. Mørkt er det ute, uten refleks er de, jentene, og i tillegg er det seint på kvelden, nærmere natt enn kveld, faktisk. Min første innskytelse er at jeg kjenner disse jentene som jeg tipper er 13-14 år gamle. Jeg stopper vanligvis ikke for haikere da jeg, som mange andre med meg, er litt redde for haikere etter alle de historiene og filmene vi har hørt og sett opp i gjennom årene. Jeg gjør et unntak for disse jentene, stopper og tilbyr dem skyss da jeg blir svært bekymret og engstelig for at noe skal hende dem. De to jentene framsto jo nærmest som en gavepakke til slemme mennesker der de sto, så troskyldige, og ventet på å få haik.

Jentene, som forøvrig viste seg å være ukjente for meg, ser litt nølende inn i bilen før de våger seg inn. Jeg spør hvor de skal og om de er på rømmen. De sier at de ikke rømmer hjemmenfra, men at de skal til Mosjøen på tivoli. Det viser seg at jentene er fra Mo i Rana, er 17 år gamle og hadde bommet på bussrutene til Mosjøen da de trodde det skulle gå en kveldsbuss dit.

img_2472
Mulig jeg ser snill ut, men det er det ingen garanti for. at jeg er. Det å haike med fremmede er noe alle, spesielt jenter, burde holde seg unna.

Da jeg spurte om hva de tenkte på som planla å haike til Mosjøen, svarte de at de ikke ville at foreldrene skulle få rett i at de ikke kunne reise til Mosjøen med buss på lørdagskvelden. De var tross alt i den alderen at de ikke ville at foreldrene skulle få rett i noen ting. Jentene sa dessuten at de var i stand til å vurdere hvem de skulle sette seg på hos og hvem de skulle styre unna. Jeg forsøkte å forklare for jentene at de slett ikke kunne vite at jeg var harmløs og snill bare med å se inn i bilen til meg. Det er jo dessuten slik at noen allierer seg med «snille» damer for å kunne kidnappe småjenter, messet jeg videre. De virket ikke videre berørte av mine bekymringer, jentene, ikke i det hele tatt. Jeg ba dem om i alle fall ikke å begi seg opp i Korgfjellet til fots, men heller stå i ro i Korgen og vente på eventuell skyss. Jeg håper og tror de hørte etter dette rådet, i alle fall. De lovet meg dessuten, om noe halvhjertet, å ta kontakt med sine foreldre om de ikke fikk skyss videre til Mosjøen.

Ungdommelig mot, eller kanskje jeg heller skulle kalle det overmot, uovervinnelighet og en urokkelig tro på egen vurderingsevne gjorde sitt til at disse to jentene gikk til det skrittet det er å haike 10 mil en sein lørdags kveld. Jeg håper bare at jentene kom seg trygt fram til Mosjøen.

Det eneste jeg angrer på i sakens anledning er at jeg ikke spurte jentene om deres navn slik at jeg kunne ha kontaktet foreldrene for informasjon og eventuell henting av dem. For som den erfarne jente-mora jeg er, vet jeg jo at det er en uendelig rekke med tenkelige og utenkelige bekymringer knyttet til unger jenter og haiking. Og jeg vet med meg selv at om dette hadde vært mine døtre, ja, så hadde jeg blitt evig takknemlig over å få en telefon fra en fremmed om at mine døtre sto et eller annet sted i natten og forsøkte seg på haiking.

Om bipolar lidelse, skolegang, håp og mestring.

Vår eldste datter, Åshild, fikk da hun var 18 år, diagnosen bipolar lidelse etter lengre tid med store og omfattende depresjoner samt episoder med forhøyet stemningsleie som til slutt endte med innleggelse på Bodø sykehus, akuttpsykiatrisk avdeling. Denne sykdommen kom snikende på henne omtrent samtidig som hun kom i tenårene. Den begynte forholdsvis varsomt og forsiktig med litt redusert stemningsleie, noe angst, skolevegring og framtidsfrykt. Det hele kunne rett og slett  bare forveksles med en hvilken som helst vanlig tenårings noe depressive tilbøyeligheter. Periodene sykdommen var på besøk hos oss var heller ikke spesielt lange. Det kunne dreie seg om et par, tre uker til å begynne med. Men for hver gang den kom tilbake på besøk til oss, sykdommen, noe den gjorde oftere og oftere, ble den litt mindre varsom og mer pågående, helt til den en dag bare tvang seg på, tok seg til rette og flyttet inn til oss. Da var det ikke snakk om bare litt redusert stemningsleie lenger, nei, da ble den til handlingslammende, dype depresjoner i kombinasjon med lammende angst, full skolevegring og en frykt for framtiden som var totalt ødeleggende.

img_5295
Blid og skoleglad jente, fortsatt uten tendenser til tunge tanker og depressivt sinn.

Jenta ble skjermet fullstendig de første dagene etter innleggelsen på akuttposten. Hun var manisk og trengte skjermingen for sin egen del. Det ble forsøkt diverse medikamenter for å få stemningsleiet ned, og vi merket etterhvert at hun ble endret, trøtt og sliten av disse medisinene. Vekta økte også betraktelig på grunn av enkelte av medisinene, noe som jo ikke er artig for noen, men jeg kan bare tenke meg hvordan dette måtte oppleves for en tenåring. Etter hvert ble det funnet en medisin som hun kunne bruke og som ikke hadde så mange og trasige bivirkninger. Opplevelsen av vårt møte med psykiatrisk akuttpost må sies å være fint. Ettersom Åshild hadde samtykket i at vi, som hennes nærmeste pårørende, skulle få vite hvordan det gikk med henne, fikk vi en god og fin dialog med personalet på sykehuset, samt fastlege og Vop i etterkant av innleggelsen.

Tiden gikk og hun skulle tilbake til skolen igjen, 3. året på Mosjøen videregående skole, musikklinja. En fantastisk skole med tanke på tilrettelegging og oppfølging av Åshild med lærere som brydde seg og som var tilstede for henne og også for oss. Fastlegen hadde anbefalt henne å ta siste året på to år da kroppen og hjernen trengte ro og de kognitive ferdighetene var reduserte grunnet de store belastningene hun hadde vært igjennom med tunge depresjoner i tillegg til den maniske episoden. Vi møtte da på en utenkelig utfordring i forhold til lånekassen, der det ikke ble gitt fullt stipend til ungdommer som ikke gikk full tid på skolen. Det fantes heller ikke noen unntak i fra denne regelen. Dette satte oss som foreldre i en stor knipe da vi ikke hadde økonomi til å hjelpe henne med de resterende pengene som hun trengte for å kunne gå sisteåret på to år. For å kunne gå på videregående skole måtte hun bo på hybel og husleien på hybler er omlag det en ungdom mottar i fullt stipend pr måned. Her må jeg berømme det lokale NAV-kontoret med en saksbehandler utenom det vanlige for en utrettelig innsats for at hun skulle få økonomisk hjelp slik at hun fikk gått ferdig skolen. Det var nye regler på vei som tilsa at hun og andre i tilsvarende situasjon ikke lenger hadde rett på stønad gjennom NAV. For enten så var du syk 100 prosent, eller så var du frisk og måtte gå full tid på skolen. Her var det ikke plass til skjønnsvurderinger eller individuelle forskjeller. Jeg vet ikke hvilke regler saksbehandleren benyttet seg av, men hun var i alle fall kreativ og fant løsninger slik at Åshild fikk vedtaket om økonomisk hjelp før de nye NAV-reglene kom, og hun fullførte videregående, siste året på to år som planlagt.

Så ble det lærerskole, og med hennes utfordringer tok den litt lengre tid, et år eller så lengre. Her er det bare igjen å beklage at det ikke finnes støtteordninger som kan være der for mennesker som må bruke lengre tid enn vanlig på å skaffe seg utdannelse, annet enn studielån, da. De samme reglene gjelder fortsatt, full tid, fullt lån og stipend, halv tid, mindre lån og stipend. Det er ikke så enkelt når helsa ikke er optimalt tilstede og legene anbefaler redusert tid for å unngå stress som kan føre til at man blir syk igjen. En bønn fra oss til NAV -systemet og lånekassen er at det ikke må være økonomiske hindringer i veien for at et menneske skal få ta en utdannelse etter sykdom, da det jo på sikt blir atskillig dyrere for samfunnet med en ung ufør enn litt ekstra økonomisk støtte til utdanning.

13428643_10154200589951501_1164399912474064774_n
Ferdig utdannet lærer, heldig er den ungen som får Åshild som lærer, for den ungen blir både sett, hørt og respektert.

Ferdig utdannet lærer våren 2016, med en enorm styrke og lærdom som det ikke er mange forunt å ha med seg i sekken i så ung alder. En lærdom som gjør at Åshild er i stand til å se og ense barn og unges utfordringer på en helt spesiell måte. Hun er også i stand til å sette seg inn i mange av de utfordringene og problemene som mange barn og unge har med tanke på psykisk helse, skolevegring, angstprobelmatikk og andre aktuelle problemstillinger innenfor psykisk helse. Ikke dårlig ballast for en nyutdannet lærer, må jeg si.

Og når det var som mørkest i livet, hvem hadde trodd at det kunne bli slik da?

Nå er hun forresten i Vietnam der hun studerer utviklingsstudier, om forhold Nord/Sør og utviklingslandenes situasjon. Her ligger det en link til hennes blogg Ut i verden, en spennende og svært lesbar blogg som skildrer opplevelser knyttet til studier i utlandet.

«Tabu-prisen», eller «Jeg Tørr» prisen,om psykisk helse og åpenhet.

 Tabuprisen er en pris som deles ut årlig av Rådet for psykisk helse og det er åpent for alle å komme med forslag på kandidater til denne prisen.

Tabuprisen 2016 er nå delt ut og mottaker var «Jeg mot meg»-gjengen fra NRK-serien med samme navn. Dette var nok både fortjent og verdig og mottakerne er nok både stolte og glade for å få en slik oppmuntring.

Nå har det seg slik at jeg var en av dem som sendte inn forslag på hvem som skulle få denne prisen i år. Jeg foreslo min fastlege Kristin Axelsen som prisvinner av årets Tabupris. Jeg var jo, som seg hør og bør, spent på om jeg kom til å nå fram med min nominasjon, men den gang ei. Ja, det er vel vanskelig å konkurrere mot et tv-program, antar jeg. Eller for den del, mot kjendiser og andre som er mye i media og som har mottatt denne prisen før.

Her er et lite utdrag av min begrunnelse for hvorfor jeg synes at min fastlege, Kristin Axelsen, burde fått Tabu-prisen 2016.

«Kristin er en modig og kompromissløs lege som alltid er på oss pasienters side og som ikke er redd for å stå i stormen for oss.  Hun står alltid på de svakes side, er sterk i sin argumentasjon og er svært tydelig i sin kommunikasjon. Det at hun bruker sine egne utfordringer i livet som knagger for behandling gjør sitt til at vi som pasienter får en større tro på at det også er håp for oss. Kristin er også en svært kunnskapsrik og empatisk lege, en som du kan stole på. Hun stiller opp og gir det lille ekstra slik at vi som pasienter føler oss sett og respektert. Hun ufarliggjør det tabuet det fortsatt er for mange å slite med psykiske utfordringer og hun alminneliggjør det å slite psykisk slik at vi som er hennes pasienter alltid går i fra timene hennes med litt lettere skritt enn da vi kom.  Mitt ønske for Tabuprisen 2016 er at den tildeles Kristin Axelsen, en fastlege utenom det vanlige, med hjerte for mennesker generelt og for mennesker som sliter med psykiske utfordringer av alle slag, spesielt»

IMG_4950
Åpenhet omkring vanskelige temaer som f.eks psykisk helse sprer seg som ringer i vann og bidrar til større forståelse og innsikt hos oss mennesker.

 

For de som ikke kjenner til Kristin Axelsen, vil jeg vise til en Facebook-status som hun skrev her i vår der hun er åpen om utfordringer  knyttet til det å være pårørende til utviklingshemmede, samt hva mobbing kan gjøre mot mennesker . Denne Facebook-statusen er delt over 300 ganger og viser viktigheten av at vi alle er rause, åpne og inkluderende på lik linje med min flotte fastlege.

Så derfor vil jeg nå dele ut min egen lille tabupris til legen med det store hjertet. Eller jeg må vel finne et annet navn på prisen slik at jeg ikke blir tatt for plagiat. Jeg velger derfor å kalle prisen for «Jeg Tørr» prisen, for modigere og flottere dame skal du lete lenge etter.

Årets mottaker av den nyopprettede «Jeg Tørr» prisen går i sin helhet til Kristin Axelsen for sitt modige og utrettelige arbeid for sine pasienter med fokus på åpenhet, trygghet og varme.

 

 

 

Om slitenhet i vellykkethetstyranniets tidsalder.

Av og til er det slik at dagene blir tunge og triste. Det kan være dager fylt opp med gamle minner, tunge tanker, savn etter en som er borte eller andre ting som gjør at følelsene går i svart. Da er det slik at vi kan velge å leve i det eller kjempe i mot for å slippe unna sånne tanker og følelser.

Andre ganger er det ikke tankene som er tunge og triste, men kroppen som er det. Slik er det fatt i min kropp for tiden og slik har det vært lenge nå. Den er tom og uten kraft, kroppen min, nesten som om at den har bestemt seg for at den skal være min uvenn og ikke lenger vil være min beste venn, slik som den egentlig burde vært. Den har stjålet energien min og gjemt den så godt at jeg ikke er kar om å finne den igjen.

Denne sommeren har vært slitsom for meg. Det har våren og vinteren også vært, forresten, når jeg nå tenker meg om. Jeg er kraftløs og sliten hele tiden og sitter for det meste inne og ser i veggen, eller for å være mer nøyaktig, jeg ser jo ikke i veggen, men på en eller annen skjerm. Jeg blir ikke mindre sliten av meg selv når jeg ser på alle de lykkelige menneskene som legger ut det ene lykkeglimtet etter det andre på sosiale medier. De har fjellklatret, fjellvandret og skogvandret, de har trent, jogget og vært på kanotur, de har snekret, malt og plantet, de har vært på kajakktur, feriereiser og temareiser, de har vært på sykkelturer, på yogareiser og laget god mat, de har vært sosiale med andre, truffet gode venner og drukket vin og så har de sikkert også stått tidlig opp dagen etter. Mens jeg bare har sittet her og sett på dem.

 

IMG_5084
En sliten, gammel båt, er den uten nytteverdi eller kan den fortsatt brukes til noe? Jeg er helt sikker på at mosen som dekker bunnen er glad for at båten fortsatt fins i alle fall.

Jeg vet ikke når jeg finner tilbake til kraften min , den som gjør at jeg makter å reise meg opp og gå ut i verden igjen. Den som gjør at også jeg kommer meg avgårde på fjelltur slik at jeg får lagt ut inspirerende bilder på Facebook. Bilder som gjør at du blir imponert over mitt spennende liv, alt hva jeg får til og alt hva jeg mestrer å gjennomføre. Jeg vet ikke når jeg igjen kommer til å få lyst til å gjøre ting som jeg synes er artige eller spennende å gjøre. Når jeg igjen kommer til å få kraft og styrke til å være, uten å bli så sliten?  Jaja, den som lever får se, sier nå bare jeg.

13903249_10208594936329574_2267004944170821891_n
Denne karen jobber og står på, helt uavhengig av at han er utrydningstruet og i faresonen for å slutte og være til. Det er ikke sikkert hr. Humle er klar over farene, eller så har han bare bestemt seg for å leve fullt og helt, til tross for de overhengende truslene.

 

For bak min siltenhet ligger det en takknemlighet over at jeg er meg. Jeg vil jo ikke være noen andre enn meg selv, jeg. Kroppen min er dessuten min beste og klokeste venn, og som gode venner skal, sier den i fra når ikke alt er som det skal være. Når den slår seg vrang, kroppen min, er det for å hjelpe meg. Det kan være et signal om at jeg må endre noe i mitt liv, f.eks stiller den opp med forkjølelse hver gang den synes at jeg stresser for mye og da må jeg jo ta det med ro og slappe av.

Jeg vil presentere et dikt som heter «Om å bær på skuldran» , det kan kanskje forklare en del om hvorfor vi blir så slitne av og til, vi mennesker. Hva det er som vi bærer ekstra på skuldrene våre, varierer jo fra menneske til menneske akkurat som den aktuelle børen også gjør det. Ja, selv tyngden på vår egen bør er jo varierende fra dag til dag eller fra time til time. Og så er det nok også slik at noen har større anlegg for å bære mer eller påtar seg større bører enn hva andre mennesker gjør.

 

Om å bær på skuldran

Eg har deg på skuldra mi, alltid, bestandig

Du sett fast på meg, og eg slit sånn me det

Sku ønsk det at eg kunn få ta deg i handa

Ha løfta deg varsomt, og hjålpæ deg ne

vfkk

Du sett fast på skuldra mi, kan ikke anna

Du sett der du sett, og du slit der du e

Men kanskje du vell eg ska ta deg i handa

Ja, ta deg i handa, så du får gå ne

fpp

Eg har deg på skuldra mi, får ingen kvile

Du sett der du sett, og vi slit du og eg

Men frå i dag tar vi oss fri tell å leve

Vi skilles som vænnæ, og ferdi med det