Kategoriarkiv: Helse og samfunn

Om høsten, hybler, maurtuer og savn.

I dag  har jeg studert naturen. Høsten er på sitt fineste nå og med den kommer det nye opplevelser i fleng for mange, både barn, ungdom og foreldre.

Jenter på studietur ute i høstens landskap.
Jenter på studietur ute i høstens landskap.

Starte opp på videregående skole er en slik ny opplevelse. Og for noen familier er dette en større endring i livet enn det er for andre. Det er ingen tvil om at det er bygdefolket som opplever denne endringen størst. Ungene, for det er jo det de er, flytter som regel på hybel for å gå på videregående. Huset hjemme blir både tomt og stille uten poden i hus. Så kan vi jo komme med de vanlige utsagnene som feks. «Jeg flyttet nå på hybel da jeg var 15 og  klarte meg godt «, «Jeg lærte mye mer i allefall enn de som bodde hjemme, om både ansvar, økonomi og matstell», o.s.v. Det kan så være, og kanskje er det noe i disse utsagnene også, for den del. Og en ting er sikkert, må man flytte på hybel, ja, så må man.

På min ferd ute i naturen gjorde jeg meg noen tanker om nettopp dette. Og ser til mauren, som det nok sikkert er naturlig for oss mennesker å sammenligne oss med. I alle fall virker det som om det er et sånt samfunn vi vil ha, maurtue-samfunnet, der alle jobber for fullt og virkelig står på. Alle kjenner sin plass og følger de nedfelte regler og rutiner blindt og uten motsigelser. Ja, jeg lurer på om det finnes noen deprimerte maur og hvor de i såfall befinner seg.

På min videre ferd ute i det fri kom jeg over denne lille maurtua, puslete og unnselig lå den der. Det var noen få aktive maur i aktivitet i og omkring den. Tanken som slår meg da er at dette må da være ei hybel-maurtue? Hit er det nok de kommer de små maurene som reiser hjemmefra for å studere for så og vende hjem igjen og jobbe videre for maurtue-flokken? Denne lille tua var såpass luguber og lite stelt at den nok passet utmerket til hybel for maur-ungdommen. Sikkert skikkelig dyrt å bo der også, antar jeg.

Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?
Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?

Så kom jeg over moder-maurtua og den var svær, den. Her ble det jobbet iherdig og taktfast. Ja, det er vel vinterdvalen som planlegges, kanskje. I alle fall, omgivelsene her var mye finere og utsikten var selvfølgelig på topp. Maurens Beverly Hills, kanskje? Jeg lurer likevel på en ting, er savnet hos maurdronninga, som jo er mora til alle maurebarna, like stort som det er hos oss foreldre når ungene flytter på hybel? Tja, ikke vet jeg, men det hjelper sikkert på for dronninga å vite at ungene har det bra?

Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.
Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.

På bakgrunn av dette vil jeg presentere et lite dikt om det å bli igjen når ungene forlater redet, diktet heter «Et barns ferd mot vokselivet»

Pååpl@gPÅ

Et barns ferd mot voksenlivet

p@dpå

Et barns ferd i mot voksenlivet er som det skal være

Men mitt barns ferd mot voksenlivet kan jeg ikke bære

Mitt barn, så søtt, må være der, bestandig være lite

Jeg tåler ikke tanken på at barnet mitt skal slite

f@epå

Mitt barns ferd i mot voksenlivet skulle ikke være 

Det skulle bare være hjemme, leke, kose, lære

Mitt barn, så søtt, bestandig hos meg, evig være hjemme

Men,  fire år, for alltid, nei, det kan jeg bare glemme

Valgflesk, bokstavelig talt, og noen lettvektere.

I kveld var det folkemøte i regi av Avisa Hemnes om det kommende kommunevalget. Tema for møtet var å stille alle listetoppene til veggs. Alle toppene ble utfordret av en dyktig møteleder, hverandre og ikke minst spørsmål i fra salen.

Nå er det vel ikke noen vits i å komme med partipropaganda i et blogginnlegg for det er det nok av ellers. Jeg vil heller komme med noen personlige betraktninger omkring dette møtet.

Det var en selsom forsamling oppe på podiet i kveld. Alt fra store blåsere, symbolisert med de to største partiene i Norge, Arbeiderpartiet og Høyre, den nye damen, som presenterte seg som en frisk pust inn i vårt kommunale demokrati, representert ved Miljøpartiet de Grønne og vår egen SV-dronning, trønderjenta med den fineste kjolen, Senterpartimannen med den vakre stemmen, og han som, dette er hans egne ord, har liten utdanning og røyker, slik som alle FRP-ere og sist, men ikke minst,  den tannløse sjørøveren som representerte Samfunnspartiet (også egne ord).

fjkø

Kommunepolitikere, en gjeng med arbeidssomme og flinke mennesker som er villige til å ofre mye av sin fritid for at vi skal få det best mulig.
Kommunepolitikere, en gjeng med arbeidssomme og flinke mennesker som er villige til å ofre mye av sin fritid for at vi skal få det best mulig.

Det var selvfølgelig de to blåserne som var i størst fokus og snakket mest, ja, det skulle nå egentlig bare mangle, sånn er det alltid, det er de største som får si mest. Det som var overraskende for meg var mangelen på stemme fra den uutdannede røykeren.  Han var for det meste stille og så noe forsagt ut der han satt inneklemt midt i mellom ei traust dame på den ene siden og ei svært verbal og kunnskapsrik ei på den andre.

Den tannløse sjørøveren fikk god taletid, og har jo en del poenger, men det spørs om ikke han felles av sine egne ord, nettopp det at han symbolsk sett blir sett på som en tannløs røver uten makt? Tja, vi kan jo alltids håpe at han kommer i en vippeposisjon, da kan det hende det begynner å vokse ut tenner igjen?

Ellers så kom det jo fram en del politiske gulrøtter som vi så klart alle kjenner i vår kommune, det skulle nå ellers mangle, det er jo valg.

Jeg vil presentere et dikt til ære for kommunevalget, diktet heter Kommunevalgblues.

cpå@

KK

Kommunevalgblues

kovpd

En sier, stem på meg, for det er viktig

jeg er jo den klokeste av de du ser

koef

En til sier samme ting, med annen stemme

for viktig er endringen, hør nå jeg ber

ok¨

Den tredje sa akkurat samme, det samme

forvirringen øker og jammen, jeg ler

ok¨

For stemmer jeg sak, på min liste, si det

Nja, stemmer vel heller på den jeg vil se

Valgflesk eller sunn mat? ER vel øyet som ser, det.
Valgflesk eller sunn mat?

En skoletapers hverdag

Jeg ønsker å dele noen tanker omkring dette med å være en skoletaper. I vårt samfunn blir vi jo ofte vurdert og målt ut i fra våre skoleresultater og det er mange ganger definert som det viktigste, det å være flink på skolen. Om du som barn og ungdom ikke passer inn i skolesystemet, ja så har du et problem. Et stort problem!

Jeg har en datter, Johanna, som hadde og har dette problemet. Vennene hennes gledet seg til å starte i 1. klasse, det gjorde ikke Johanna. Ho ville være hjemme, ordne med sine egne ting, male, synge, lage teater, tegne og bruke kreativiteten sin slik.

Passer bedre på en scene enn i et klasserom.  Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.
Passer bedre på en scene enn i et klasserom. Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.

Johanna ville forresten ikke gå i barnehagen heller, hun måtte få lov til å slutte et halvt år før hun skulle da hun vantrivdes sånn. Det var ikke det at hun ikke hadde venner, det hadde hun i massevis. Det var heller et signal om manglede ro og fred i omgivelsene. Hun ville ikke være der, hun passet ikke inn. Det var en lykkelig liten jente som fikk være hjemme det siste halve året før skolestart.

Allerede høsten i 1. klasse begynte det å komme fram et mønster. Mønster på mistilpasning og vantrivsel. Læreren fortalte på det første foreldremøtet vi var på at alle elevene trivdes på skolen, utenom en, men det tok hun ikke på alvor da det så ut som om hele klassen koste seg på skolen. Så allerede da opplevde Johanna å ikke bli tatt seriøst eller bli trodd på.

Skolehverdagen var et sårt punkt for den lille jenta, hun opplevde at de andre lærte å lese og skrive, men ikke ho. Vi satt mang en gang i lag over skolebøkene ho og jeg for å øve på lesning og matte. Alt forgjeves, Johanna gråt og jeg var til tider så frustrert at jeg ble sint. Ho sa til meg at ho var glad jeg ikke var lærer, for det passet jeg ikke til. Hun var dessuten ubestikkelig når det gjaldt belønning for lekselesning. Hun skulle få penger for å øve på og lese, men nei, ho hadde penger nok, ho skulle få opplevelser, nei, ho ville være hjemme. Ho trengte ikke å lære og lese for ho fikk bare venninna si til å lese for seg på skolen, som ho sa.

Det var først i 5. Klasse vi fikk vite at ho muligens hadde lese og skrivevansker. Ho hadde da vært i ei lesegruppe i lag med en gammel, erfaren lærer som endelig reagerte.

SÅ ble det henvisning til ppt med diagnose dysleksi. Da ble det hjelp i form av data og rett til muntlige prøver o.a. Uten at det gjorde skoledagen noe bedre. Forresten, det var rundt denne tiden det ble hevdet fra skolens side at Johannas problemer på skolen nok hadde en sammenheng med faren og søsterens psykiske helse. Det var nemlig skrevet et brev fra skolen til ppt der dette ble brukt som en forklaring på Johannas skoleproblemer. Altså, som vi opplevde det, en total ansvarsfraskriving der forholdene i hjemmet ble brukt som unnskyldning for Johannas manglende skoleinteresse. Vi fikk forresten medhold fra psykologen som foretok utredningen av Johanna på ppd at det ikke var ho det var noe i veien med, men skolesystemet.

Skolehverdagen var fortsatt full av nederlag, aldri opplevde hun å lykkes, bli sett eller tatt på alvor. Konferasetimene var verst.  Der var det bare fokus på at Johanna var negativ og lite motivert for skole. Det var så underlig for oss som foreldre å høre karakteristikker av hvordan skolen opplevde Johanna, negativ og lite arbeidssom. Vi som hadde verdens herligste lille unge, som både var blid, hjelpsom, klok og flott. Det var på en av disse konferansetimene en lærer kom med de bevingede ord: ”Jeg kan ikke forstå at du ikke liker matematikk, du Johanna,  du som er så flink i det” Ja, det kan sammenlignes med å si til meg:”Jeg forstår ikke at du Ellen Agnete ikke liker å støvsuge, du som er så flink til det”.

En skolehverdag skal ikke være slik at du ikke blir sett eller tatt på alvor om du ikke passer inn i systemet. Johanna har mange flotte kvaliterer som overhode ikke betydde noenting eller som ingen på skolen så. Disse kvalitetene er jo med på å skape hele mennesker og det er synd at ikke alle sider blir sett og vurdert som like viktige både i skoleverket og i samfunnet for øvrig.

Det er dessuten rart med den læreren som uttalte at det må jo være et system der unger som ikke er flinke i musikk eller kunst og håndverk også får muligherer til å få gode karakterer i disse fagene. Akkurat som om det blir tilrettelagt for Johanna og andre som henne slik de får sjangsen til å få gode karakterer i matte, norsk eller engelsk selv om de ikke er flinke til det. Dette er en undelig praksis og jeg er tenker hver gang jeg leser om elever som går ut av grunnskole eller videregående skole med bare 6.ere i karakterer, at det er denne praksisen med tilrettelegging for gode karakterer i estetiske fag som har vært gjeldende.

Det er trist at til og med de estetiske fagene på skolen er blitt ødelagt av oppgaveskriving og prøver slik at det er de skoleflinke elevene som også her blir vinnere. Johanna, som er sterkest i fagene kunst og håndverk og musikk opplevde til og med der å komme til kort og ikke få karakterer etter innsatsen grunnet disse oppgavene som ho måtte skrive.

De ti årene på grunnskolen var svært tunge og vanskelig å komme seg igjennom for Johanna. Hun gråt månedlig over at hun måtte gå på skolen og hun ønsket at skolen skulle brenne opp. Hun kalte skolen for et barndomssugende monster, alltid var yndlingsfagene hennes mat og friminutt. Det var tungt for oss som foreldre å se på at Johanna hadde det så vanskelig og at hun slet så med skolehverdagen. Det eneste som trøstet oss var at når man har en så tung periode  så tidlig i livet, ja så blir man herdet og takler motgangen man eventuelt møter senere i livet bedre enn om man ikke har møtt motgang før.

Heldigvis for Johanna og oss som foreldere fantes det lyspunkter, hun hadde venner i fleng, var sosialt sterk og klarte seg derfor bra.

Jeg vil presisere at alle lærerne og assistenter som Johanna har hatt har vært snille, gode mennesker og det er ikke disse jeg vil til livs. De har gjort så godt de har kunnet, de. Jeg ønsker bare at alle som jobber i skoleverket er obs på disse elevene. Spesielt de som bare sitter der, de som tilsynelatende følger med, men som ikke er til stede i det hele tatt. Dette er ofte jenter som ikke bråker eller forstyrrer undervisningen. De er der bare for at de må. Sånne jenter som Johanna. Vet du hva Johanna gjorde i skoletimene? Hun talte, alt hun så, for å få tiden til å gå i klasserommet, mens hun ventet på fritt, helg eller aller helst, på sommerferien.

Intervju med Johanna i Det Nye om høysensitivitet.

IMG_3226
Verdens mest omsorgsfulle og snille jente som hadde fortjent en skolehverdag uten gråt, der ho ble sett for den ho var.

fkop

Jeg vil presentere en sang som jeg har skrevet til Johanna, sangen er skrevet etter at hun var ferdig med grunskolen og kom inn i et skolesystem på videregående som passet bedre for henne.

Til Johanna

Jeg kunne ikke leve livet

slik som andre sa – du skal

Jeg passet ikke – maktet ikke – ville ei

Jeg ønsket bare sommeren

for da var dagen mindre blå

da var jeg glad – da var jeg trygg – da smilte jeg

opfk

Så kom det i mot meg nye vakre dager

som lærte meg å like det som livet lager

Jeg lever livet som jeg ønsker

ikke slik som andre vil

Nå er jeg glad – nå er jeg trygg – nå smiler jeg..

Rariteter i Arken

Nå har det skjedd igjen, kommunen vår, Hemnes, har fått fokus og oppmerksomhet i fra hele landet. Negativt fokus. Saken gjelder det siste kommunestyremøtet der diskusjonen tydeligvis har gått alt for langt og der tema selvfølgelig var bosetting av flyktninger.

Jeg stiller meg undrende til holdninger og kunnskaper som mange politikere har når diskusjonene blir så store. Og uten å ta denne diskusjonen noe videre eller nevne navn på representanter som har sånne holdninger, ja så vil jeg på det sterkeste be om humanisme og empati for de som ikke har muligheten til å ha mitt eller ditt liv.

Ellers så vil jeg bare, selv om det nok kan oppfattes som sårende for enkelte, si at jeg er svært glad for at innslaget som ble kringkastet over alt i dag fra det aktuelle møtet ikke er representativt for de fleste mennesker i vår lille kommune. Det er dessuten slik at vi ikke blir gjenkjent på dialekten vår, heldigvis, da den aktuelle politikeren jo har en helt annen dialekt enn mange av oss andre som bor her. Ja, kanskje han er en slags flyktning han og, når alt kommer til alt? Det tror jeg nok at han er. For vi som bor her i vår kommune er ikke kjent for å ha slike holdninger til andre mennesker, så det må være noe han har med seg fra sin egen kultur.

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv sies det i diktet «Du må ikke sove»

Her kommer mitt dikt om samme tema: «Stå opp»

klgd

Stå opp

kæd

Du sitter der trygg og du sitter der rik

Du har alt det som du behøver

Du har ingen frykt for ditt liv, selv med svik

For tryggheten er ingen røver

fopæke

Vi sitter i freden vår, dømmer og rår

Vi slår oss på brystet, vi velger

Å være i kjærlighet, eller i sår

Mon tro hva som virkelig selger

åpkvdk

Vår kjærlighet rommer, om bare vi ser

Så mye mer enn det vi først så

I livet, i frihet der ligger det mer

Vi må bare våge og stå på

ggh

Venner tross forskjellig farge, eller kanskje nettopp derfor?
Venner tross forskjellig farge, eller kanskje nettopp derfor?

Ode til Hverdagshelten

I dag vil jeg skrive om min største Hverdagshelt. En flott fyr som er fylt med raushet, omsorg, empati, autoritet, visdom og godt humør, nemlig min sønns lærer gjennom tre flotte skoleår, Per Arne Skreslett, Lærer ved Korgen Sentralskole.

Hva gjør så en Hverdagshelt? Hva er det som gjør at vi andre synes enkelte fortjener betegnelsen Hverdagshelter? Jeg vet ikke hvordan dette er for deg, men for meg er definisjonen klar, en Hverdagshelt gjør blant annet dette:

vd–vdøkk

  • Stiller opp for andre ut over det som forventes
  • Utgjør en forskjell
  • Ser og forstår andres behov i alle mulige og umulige situasjoner
  • Er raus og inkluderende
  • Setter grenser for seg selv og andre
  • Sier i fra på vegne av seg selv og andre

Ja, listen er så klart mye lenger, men dette er vel de viktigste punktene for meg, tror jeg.

Tenk på hvor mange Hverdagshelter det må til for å skape en ”ekte” helt. De som vi leser om i media, de som er på TV? Det hadde ikke blitt noe av disse uten våre Hverdagshelter, det er i allefall sikkert.

Så til spørsmålet mitt, hva er det viktigste? Å være en ekte Hverdagshelt eller å komme på Tv? Tja, si det, det er vel individuelt, men jeg er ikke i tvil om hvem av disse jeg foretrekker.

Min Hverdagshelt er ikke så opptatt av å komme på TV, tror jeg,  han har nok med å være verdens beste lærer.

Hverdagshelter har egne biler, denne brukes som følgebil, drosje, is-bil, bagasje-bil, sykebil osv, osv.
Hverdagshelter har egne biler, denne brukes som følgebil, drosje, is-bil, bagasje-bil, sykebil osv, osv.

ghgf

Forresten, tenk på det du, vi alle er forhåpentligvis en Hverdagshelt for noen, ja det er jeg sikker på.

kfÆPæ

Jeg vil med dette presentere diktet ”Ode til Hverdagshelten”

 

Ode til Hverdagshelten 

kvdsÆKÆP

En Hverdagshelt det er en mann eller kvinne

Som står på helt uten plan om å vinne

Som oftest i bakgrunnen er, ikke først

Som er den som støtter og bidrar, nok størst

pkvK

En Hverdagshelt det er en gutt eller jente

Som bidrar for fellesskap uten å vente

Alt alt er om dem, de ser verden litt stor

De ønsker å bidra litt mer til vår jord

fpk*PP

Så se deg omkring, se de flotte og fine

Som gir til oss alle, ja mine og dine

Tenk verden foruten, det ville vært trist

Ja, kjedelig også, så sikkert og visst

O

Folkeaksjon Mot Ensomhet

Ensomhet, Det usynlige folkehelseproblemet, leser jeg i Magasinet fra Dagbladet. Det kan være like dødelig som både fedme og røyking står det også. I tillegg lese jeg at dette er noe som rammer 1 million nordmenn. Litt av et tall, 1 million, det er mange mennesker det. Det vil jo i praksis si at jeg kjenner mange ensomme mennesker og det gjør sikkert du også. Det kan forresten være at jeg er i den statistikken, eller kanskje du er der for alt jeg vet. Dette er nemlig ikke noe vi  mennesker velger å snakke om. Eller kanskje vi ikke tør eller vil snakke om det? Hvis vi innrømmer vår ensomhet overfor andre er vi ikke helt vellykkede mennesker. Da viser vi at vi ikke mestrer livet som det skal mestres, der hovedfokus jo er på lykke, vellykkethet og status. Og vi viser fram vår egen sårbarhet, det er skummelt det.

vv@k@

Ensomhet eller samhold, tja, er vel opp til øyet som ser, men alle vil ligge godt.
Ensomhet eller samhold, tja, er vel opp til øyet som ser, men alle vil ligge godt.

ijiejfips

Så hvordan har det blitt slik her hos oss? Hva er det som gjør at ensomhet er blitt et sånt stort folkehelseproblem? Og ikke minst, hvorfor har det blitt slik?

Nå er ikke jeg den som har svar på disse vanskelige spørsmålene, såklart, men litt undring over de har jeg da. Er det sant at vi alle har nok med oss selv? er det sant at vi alle er oss selv nærmest? Er det sant at jeg ikke skal gjøre annet enn å passe mine egne saker? Tja, ikke vet jeg, men svarene våre på disse spørsmålene avgjør jo i stor grad hvordan vi vil ha samfunnet vårt. Hva vi vil vise fram til våre barn, hvilke verdier vil vi gi videre, hva er viktig for oss og hvordan vil vi ha livene våre?

løvf

Når dette er sagt så er det jo opp til alle å ta ansvar for hverandre. Det er ikke bestandig slik at det er den som bor alene som er den som er mest ensom. Det er ikke automatisk slik at den single vennen din er den som trenger mest omsorg fra deg. Vi har jo alle et ansvar for hverandre og dette gjelder de/oss ensomme også. Vi kan jo forsøke å ta kontakt med andre om vi føler oss ensomme og forlatte. Vi trenger ikke bestandig vente på at andre skal ta initiativ. Men her kommer det nok inn en del psykologiske sperrer som egenverd, selvbilde og selvtillit. For er det ikke det som nettopp er ensomhet i et nøtteskall, det å ikke ha noen å ta kontakt med?

Alle føler vi oss jo ensomme en gang i blant, men det er når følelsen blir grunnleggende og skadelig for deg selv, oss selv, at det er definert som et stort helseproblem.

Ensomhet som folkehelseproblem er iallefall et faktum og jeg vil med dette lage en «Folkeaksjon Mot Ensomhet». 

Her passer det med et lite ensomhetsdikt som er skrevet  til den som er i en svært vanskelig livssituasjon, preget av sorg, ensomhet og bitterhet, diktet heter Livstretthet med snev av håp.

kfå@fk

Livstretthet med snev av håp

ofkokå

Han sitter der, ensom, alene

som hunden din i det du går

han sa ikke tankene sine 

han dekket til, skjulte sitt sår

fepofpo

Et sår som var fullt opp av tiden

fra den gang da livet var ungt

så kom det i minner, ja siden

da livet ble vanskelig, tungt

pofopeæ

Jeg ønsket så veldig å si det

at livet er ikke i går

for livet er nå og du er med

ja, selv du som ruger på sår

Den bipolare verden og jeg, del to, depresjonens svøpe.

En depresjon kommer sjelden alene, eller var det ikke slik uttrykket var, kanskje? Nåja, min erfaring sier i allefall at depresjoner kan være smittsomme greier. Akkurat som virus. De dukker uventet opp, oftest uten grunn og selvfølgelig alltid ubedt. Ja, ikke er de velkommen inn i varmen heller når de kommer, nei, aldri. Det hindrer dem ikke fra å komme på besøk. De kommer når det passer dem og når vi minst aner det. De står bare plutselig innenfor døra vår og slår seg ned hjemme hos oss, i vårt eget hus. De nekter å gå og sier ikke hvor lenge de skal være på besøk heller. Overtar styringa over huset gjør de også og er fryktelig irriterende når de bosetter seg og nekter å røre seg fra godstolen som de har inntatt.

deokp¨

I lag med depresjonen kommer også ensomhet og sorg. Ikke til å undres over, så klart. For hver gang en depresjon går over tror man jo at dette var siste gangen.

Jaja, alt til sin tid, som noen har sagt, så klokt og velformulert.

Det skal sies at jeg synes det er nok med en depresjon i gangen da, og heldigvis er det oftest det som skjer. For når det kommer to eller flere depresjoner på besøk på en gang, ja, da er det litt slitsomt å være hjemme synes jeg.

Det passer godt med et lite depresjons-dikt nå for å illustrere depresjonens vesen, dens makt og tilbakevendende kraft. Her kommer diktet DEPRESJON.

koe

csl

DEPRESJON

Tristheten er uten lyter,

Er en evig følgesvenn

Kommer ofte nok tilbake

For å treffe meg igjen

kdkø

Treffe meg, skjønt jeg vil ikke

At den kommer, ber om fri!

Ber om nåde for å rikke

Ved dens makt, disharmoni

kæopdk

Om jeg bare kunne omgå

Denne venn som banker på

Ikke være inne, hjemme

Eller bare be ham gå!

Være sammen og i lag er botemiddel for ensomhet og depresjoner.
Være sammen og i lag er botemiddel for ensomhet og depresjoner.

Status savnet – fryktes omkommet

Vi går inn i dødens årstid nå, leste jeg i nyhetene her om dagen. Dødens årstid, litt av et begrep. Dette blir forklart med at jo bedre været blir i Middelhavet, jo mer trafikkert blir det av hjelpeløse, redde og fortvilte flyktninger som prøver å komme seg vekk fra terror, frykt og død.

Jeg har ikke så mye kunnskaper om båtliv, men forstår såpass at det å legge ut på en seilas i disse båtene, overfylte av mennesker er som å spille russisk rulett.

Det ventes 100 000 flyktninger til Italia i år. Hittil i år er det omkommet 1600 mennesker i følge NRK. En tragedie av umenneskelig karakter. Det er uforståelig for oss som lever trygge, gode liv at noen våger å ta sjansen på krysningen over Middelhavet. Det forteller mye om redselen og hjelpeløsheten at mennesker satser på noe slikt.

Nå vil ikke jeg på noen som helst måte påberope meg forståelsen av hverken krigens redsler, angst for livet, tortur eller det å tjene seg rike på andre menneskets elendighet, disse opplevelsene er jeg forskånet for. Det som jeg på en måte kan sette meg inn i er de pårørendes fortvilelse og skrekk. Med tanke på de  som kom seg av gårde med en av disse flyktningebåtene. For det er ikke slik bestandig at det er hele familier som reiser i lag og som omkommer i lag uti dypet av Middelhavet. Det må jo finnes utallige pårørende på den andre siden av havet som ikke vet hverken hvordan det har gått på ferden eller om de er kommet fram. De hører bare om båter som går ned og om mennesker som omkommer.

Tenk den redselen som disse pårørende må ha i seg. Den gamle mora som var for dårlig til å reise, den gravide kona eller den syke søsteren. Menneskeskjebner vi ikke kan fatte, de døde er døde, mens familene venter, håper og ber.

Et lite dikt om tap, håp og sorg passer nå.

gkoperg

Status savnet – fryktet omkommet

 

Du kommer tilbake, du er ikke borte

Ja, noen har sett deg og vet hvor du er

Jeg sitter og håper, men skulle ha gjort det

Ha tenkt på at kanskje du ikke er mer

Men tanken er håpet som gir oss å leve

Som fyller mitt sinn, du er ikke forbi

Jeg kjenner på tia som vet det å kreve

Mens tårene kommer og får slippe fri

 

Så liten, alene, så knugende stille

Hvor er du, hvem er det du nå har til venn

Jeg kan ikke gi opp og håpe du lille

Du finnes og snart vil vi leke igjen

Men mørket brer om seg, jeg kan ikke flykte

Jeg må bare leve og kjenne det at

Mitt sinn blir formørket, jeg ser ingen lykte

For borte det er du, min kjæreste skatt

 

Jeg ønsket så veldig å bli ved din side

Jeg vet ikke hva jeg skal nå finne på

Min tanke er redsel, tro måtte du lide

Min elskede du, ingen svar får jeg nå

glkgopr

Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.
Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.

MødreMøte på psykiatrisk sykehus

 

I tider som vi er inne i nå, med fokus på psykiatri og helse passer det med et lite tilbakeblikk.

 

image
Vakker og sterk, symbol på overlevelse og livets gang.

Møte med ei mor da jeg var på psykiatrisk sykehus på jobb for noen år siden.

hpod

For en følelse det var det å møte denne mora. Det slo rett i magen på meg og tårene presset på. En følelse av panikk på hennes sine vegne. Hennes hjelpeløshet og hennes frykt for sitt tenåringsbarn gjorde meg veldig urolig og svært, svært sorgfull.

Da ho spurte meg om hva jeg trodde, om han kom til å bli som før igjen, ja så visste jeg slett ikke hva jeg skulle si. Ho så på meg med håpefulle øyne, men hva skulle jeg svare? For noen er denne sykdommen alt, den dominerer livet totalt og tar over all styring og tar fullstendig kontroll over mennesket. For  andre igjen er den kontrollerbar og en del av dem, men ikke alt. Det er ikke slik at det er likt fra menneske til menneske. Det er heller ikke slik at vi kan si at sånn og sånn vil det bli for den som har fått denne diagnosen. Det eneste vi kan si er at det ikke er noe annet å gjøre enn at vi får ta tiden til hjelp og se hva som skjer etterhvert som årene går. Bipolar lidelse er en sykdom man må ha respekt for, på lik linje med alle sykdommer.

Mora er meg for en tid tilbake, det ser jeg så klart.  Hun er fortvilet, redd og på jakt etter svar. Hun ser ingen lyspunkter. Det er over det livet ho kjente og var trygg på. Nå er det hennes syke barn som tar all tid og krefter.

Ho tenker på alt som har gått galt, alt som kan gå galt i framtiden og på alt hun ikke greier å styre og gjøre noe med. I kroppen hennes er det full panikk. Ho vil bare gråte, legge seg under teppet og være der til alt det vonde er forsvunnet. Til det har gått over og barnet igjen er som før. Hva om barnet aldri blir som før? Hva skal ho da ta seg til? Hvordan skal ho klare å leve med det? Hva skal til for å klare å stå oppreist i det som skjer. Hvordan kan ho klare å overvinne den forferdelige angsten som har tatt over livet hennes? Vil den noen gang gå over, den store sorgen?

Å, hvor ho ønsker seg normale, dagligdagse tenåringsproblemer. Tenk om barnet hadde vært opptatt med kjæresterier og vært lei seg p.g.a en ulykkelig forelskelse.  Dette er noe hun har innsikt i, kjenner til og forstår. En slik depresjon kommer jo av noe og er av en slik art at hun har kontroll over hvorfor og hva som har utløst følelsen.

Eller barnet hennes kunne vært utagerende og frekk mot henne og virkelig satt hennes tålmodighet på prøve med å krangle, diskutere og argumentere om innetider, leggetider, data og tv-bruk, alkohol  eller andre ting foreldre og tenåringer er uenige om. Dette er temaer som  voksne forstår og kan sette seg inn i. Noe som man kan snakke med andre foreldre om og belyse. Alle foreldre opplever jo dette med sine ungdommer. Det er en del av livet. Det er så lett å snakke om disse tingene med andre.

Det som ikke er lett er når det kommer andre ting til. Når barnet blir sykt og livet ikke lenger dreier seg om skole, venner, småfesting, kjærester eller andre tenåringsting. Hvem skal foreldrene da snakke med? Det er vanskelig for foreldre som opplever at barnet blir alvorlig psykisk syk å snakke med andre foreldre som ikke har opplevd  noe av det samme. Det er vanskelig for ei mor eller en far som har et barn innlagt på psykiatrisk sykehus å høre om de ”små” problemene enkelte foreldre har med sine barn,  Det er nesten så man får lyst til å riste litt forstand inn i sånne foreldre. Vær glad at barnet ditt er ”normalt” og at dere har disse ”normale” problemene med deres barn. Hva hadde ikke vi som foreldre til ”syke” barn villet gitt for å bytte med dere, å ha slike ”enkle” ting å tenke på i hverdagen?

Tiden går og psykosen går etter hvert over. Nå skal alt tilbake til som det var før psykosen. Før barnet ble innlagt, før livet raknet og alt ble snudd på hodet. Hvordan skal det går til, hva er det som er normalt med å ha et barn som er sløvet og tregt på grunn av medisiner og ettervirkninger av en svært alvorlig tilstand som har herjet med den unge kroppen. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som ikke reagerer  som før og som er tung i kroppen og trett grunnet de sterke medisinene som holder sinnet nede og kroppen sølv.  Hva er det som er normalt med å få et barn hjem som ikke mestrer selv den enkleste konsentrasjonsoppgave og ikke klarer å gjøre noe skolearbeid lenger grunnet manglende eller reduserte kognitive evner. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som er full av framtidsfrykt og som ikke lenger klarer med sitt eget liv. Eller et barn som er gått tilbake aldersmessig og blitt hjelpesløs. Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som ikke lenger er som den bruker å være, men er en helt annen? Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som legger på seg 10 kg i full fart grunnet medisinen og som er ulykkeig  grunnet vekta. Hva er det  som er normalt med å få hjem en ungdom som har en kropp som er preget av bivirkninger grunnet de sterke medisinene?

Ikke vet jeg, men en ting er sikkert, tiden er ofte en venn som har tålmodighet og medfølelse.

Et dikt til oppsummering passer bra.

hpdpc,d

Depresjonens forledelse 

Et nakent fjes

En sliten rygg

Din tanke den er tom

du kjenner ikke dagens lys

Står fast i mørke rom

 

Et blikk i frykt som intet ser

Som hjelper deg på  dør

Som viser deg hvor dagen er

Som hjelper med din bør

 

Vi ser du står helt uten klær

vi ser du mangler ord

 Men vi vet den vil komme fram

Den kraft som i deg bor

gdæg

Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.
Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.

Nav – direktøren og meg

Nav-direktøren mener på NRK.no at det er for enkelt å få sykemeldinger grunnet diffuse plager og psykiske diagnoser, noe som er uheldig for både den enkelte og for samfunnet. Dette støttes av en doktorgradsstudie der det hevdes at folk får depresjonsbriller på og isolerer seg fra samfunnet. Det hevdes i tillegg at leger og annet helsepersonell ikke er bevisste  på at det er bra for mennesker og arbeide til tross for sykdom, skade eller lyte.

Jaja, snakk om å til de grader sparke de som fra før ligger nede. Jeg må bare skrive et «NAV – direktørDikt» . Dette for å uttrykke min frustrasjon og fortvilelse over at en så til de grader «vellykket» mann skal komme og diktere min lege om hvordan hun best skal behandle meg, og i tillegg hva som skal til for meg for at jeg snarest mulig skal bli et friskt og samfunnsnyttig menneske og ikke en belastning for NAV og samfunnet.

Nav – Direktøren og meg

 

Kjære, stødige herr NAV-direktør,
Du stramme mann med livet i vigør
Du vet visst bedre enn oss alle
Hvordan jeg skal unngå falle
Hvordan jeg skal finne mitt humør

Du har oppskrift på mitt liv, du, mann
Du vet hvordan jeg skal finne fram
Min lege kan visst ingenting, nei
Hun som kjenner meg og min vei
Du kan bedre ,du vet best, du mann

Kjære direktør, hør litt på meg
Skulle gjerne vært litt mer som deg
Jobbet fullt – vært i debatten
Sovet gjennom hele natten
Formant de syke hvordan gå rett lei

Du som er så sterk og stor og stram
Klart du vinner over meg, får fram
Hva jeg ikke mestrer, klarer
Uavhengig hva jeg svarer
Kjenner jeg på masse ussel skam

11042976_10205009487095584_2105483567834567668_n
Mørketid etter möte med NAV-direktøren