Kategoriarkiv: Om livet

Bittersang

Jeg hadde en gang en venn, en elskelig og snill venn som jeg gledet meg stort over å tilbringe tid i lag med. Hva som skjedde, nei, det vet ikke jeg. En dag var hun bare borte for meg. Borte vekk, enten så var det hun som vokste i fra meg eller så var det jeg som vokste i fra henne. Det er ikke godt å si, egentlig. Sårt, ja, den gangen, veldig sårt. Men vet du, nå er det helt greit. Vi hadde nok lært det som vi skulle av hverandre, sånn liker jeg å se på det.

Jeg har skrevet litt til henne om hvordan jeg opplever henne og hennes liv. Nå er det vel ikke slik at dette bare angår henne, nei, tvert i mot. Det kan like godt passe på meg selv, eller på deg. Det er jo svært viktig for oss alle at vi å går inn i oss selv og gjør det beste ut av livet vårt. Bruker det som vi har fått tildelt av ressurser og ferdigheter. Ja, gjøre det beste med det som vi har igjen av livet vårt og sørge for at vi selv har det bra. Enkelt, nei, men hvem har sagt at livet er det?

Og om du skulle kjenne deg truffet av disse ordene, ja, så kan du jo gjøre noe med det om du vil. Du har kanskje en gammel venn du har mistet kontakten med eller ikke lenger føler du har tid til. Husk da at det ofte ikke er så mye som skal til for vi som mennesker føler oss sett. Et lite besøk, en invitasjon på kafe, en trimtur, ja ikke vet jeg hva du kan finne på og gjøre. Jeg vet bare at det er fint å bli møtt av en venn og invitert inn i noe for at jeg er den jeg er!

Og du, du må ikke være redd for at denne gamle vennen min er deg, det er ingen du kjenner, det kan jeg garantere! Ja, kanskje jeg bare har drømt alt sammen?

fmom

Her kommer Bittersang, til en gammel venn.

tprl

Bittersang

toeo k

Jeg vil bare glemme

Få ting til å stemme

Få livet tilbake

Igjen livet smake

Nå, sorgen fortrenges

Ja,  tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

frpr

Jeg vil bare gjemme

Min såreste stemme

Den hører jeg ikke

Nei, ikke å rikke

Nå, sorgen fortrenges

Ja, tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

go@e

Tenk om jeg satset

På meg ikke lastet

De andre jeg kjenner

Jeg hadde som venner

Nå, sorgen fortrenges

Ja, tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

goprep

IMG_1207
Et ensomt og trist fjes gjemt i en sopp som vet at høsten snart kommer.

Pessimistens Årssyklus

I dag har jeg lyst til å skrive litt om oss som er makelige anlagte. Vi som helst slapper av i sofaen, leser ei god bok, sitter og surfer på pc-en eller bare roer helt ned uten stress og kav. Det ligger ofte en stor dose selvforakt bak et sånt valg av livsførsel, ikke sant? Da er vi ikke blant de mer vellykkede i samfunnet. De som trener, er i aktivitet, er sunne, friske og slanke. Det som er pussig med en sånn livsttil  er at det ofte koker under overflaten. Det indre stresset er mange ganger i full aktivitet og da kunne det jo vært en ide for noen og enhver av oss å heller få inn litt ytre stress. Ja, for å få en ballanse mellom indre og ytre stress, mener jeg. I allefall, jeg har skrevet en liten historie om «Pessimistens Årssyklus».  Dette for å minne andre på hvordan det kan oppleves å være en skikkelig SofaSliter når alt mulig må og skal gjøres. Jeg ser på de andre som jobber og tenker stygge tanker om alt som må gjøres.  Ja, og tenker kanskje litt misunnelige tanker om de flittige medmenneskene mine som jobber og sliter og koser seg med alle arbeidsoppgavene. Denne gangen er har jeg skrevet på dialekt. Ja, for når noe så vanskelig skal uttrykkes, må jeg ta mitt eget språk til hjelp. Om du ikke forstår, ja så kan du jo tenke deg til innholdet!

Pessimistens årssyklus 

 I dag vart eg frista, då sola kom fram

Å sjå ut av glaset, mænn huff for ei skam

Førr makan tell vindu, så sjetn de va

Du store mi ti, nei, det her va kje bra

Såg utover plæn, grese kom seg kje opp

Det stanga i mot nåkka og det sa stopp

Sku tatt meg på tak vaska glas, raka plæn

Ha rydda kreng husan og starta å træn

Du store ti, fader meg, huff,  førr eit gnål

I vårlufta vell eg helst slapp av og skål

Førr fuglan,  førr sola, førr livet som så

Og slætt ikkje arbei og tenk at eg må

 

Så tenkt eg på sommarn, så fint då å va

Ja, då ska eg kos meg og bære slapp a

Ska ligg der i sola, på plæn, kos meg rått

Nei, vent litt, den plæn, må jo stelles så smått

Førr, jammen som takk for at eg raka bort 

Så væks sjølsagt grese gudsjammerlig fort

Og plænklepparn går ikkje helit av seg sjøl

Nei, arbei og slit må eg jusst no som før

 

Mænn høstn e fin, då får eg ro meg ne

Slapp a, ligg og røtæ, ja va heilt i fre

Nei, vent litt igjen, når no eg tænk meg om

Då ska eg jo rydd opp og ordn i rom

Så håp eg på vintern, førr då får eg ro

Førr då ha eg ryddæ og gres kan kje gro

Mænn snymåking, vedbæring, hutte meg tu

Så kaldt ute, nei, alt vart bærre ei gru

Nei, uansett årsti, eg drokn i slit

Alt som ska jærest, det kjem vesstnok hit

I tellegg så har vi bestandi sånt ver 

De andre har sola, ho e ikkje her

 

IMG_0561
Noen er glade i jobbing og tur. Dina er god venn og motivator.

 

Den Bipolare Verden og jeg

I dag er det Verdens Bipolardag og i den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til bipolare. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og bipolare da jeg har levd i lag med bipolare i snart 30 år.

Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.
Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.

Det å leve i samliv med en bipolar oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre mennesker gir jo utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser man har eller ikke har. Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene er forskjellige avhengig av sinnstilstanden til partneren, såklart, og ikke minst min egen sinnstilstand.  Det som er viktigst, tror jeg, er å finne sin egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det å klare å stå i seg selv når det blåser som verst om ørene.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer, og akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så da trenger jeg å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er hypomane, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå.

Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.
Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.

 

Det er i alle fall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

Jeg har skrevet et dikt om Den bipolare verden og jeg  i forbindelse med dagen i dag-

 

Den Bipolare Verden og jeg

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

 

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting

Nav – direktøren og meg

Nav-direktøren mener på NRK.no at det er for enkelt å få sykemeldinger grunnet diffuse plager og psykiske diagnoser, noe som er uheldig for både den enkelte og for samfunnet. Dette støttes av en doktorgradsstudie der det hevdes at folk får depresjonsbriller på og isolerer seg fra samfunnet. Det hevdes i tillegg at leger og annet helsepersonell ikke er bevisste  på at det er bra for mennesker og arbeide til tross for sykdom, skade eller lyte.

Jaja, snakk om å til de grader sparke de som fra før ligger nede. Jeg må bare skrive et «NAV – direktørDikt» . Dette for å uttrykke min frustrasjon og fortvilelse over at en så til de grader «vellykket» mann skal komme og diktere min lege om hvordan hun best skal behandle meg, og i tillegg hva som skal til for meg for at jeg snarest mulig skal bli et friskt og samfunnsnyttig menneske og ikke en belastning for NAV og samfunnet.

Nav – Direktøren og meg

 

Kjære, stødige herr NAV-direktør,
Du stramme mann med livet i vigør
Du vet visst bedre enn oss alle
Hvordan jeg skal unngå falle
Hvordan jeg skal finne mitt humør

Du har oppskrift på mitt liv, du, mann
Du vet hvordan jeg skal finne fram
Min lege kan visst ingenting, nei
Hun som kjenner meg og min vei
Du kan bedre ,du vet best, du mann

Kjære direktør, hør litt på meg
Skulle gjerne vært litt mer som deg
Jobbet fullt – vært i debatten
Sovet gjennom hele natten
Formant de syke hvordan gå rett lei

Du som er så sterk og stor og stram
Klart du vinner over meg, får fram
Hva jeg ikke mestrer, klarer
Uavhengig hva jeg svarer
Kjenner jeg på masse ussel skam

11042976_10205009487095584_2105483567834567668_n
Mørketid etter möte med NAV-direktøren

Støvsugerens flukt

Fredag 06.02.15

Fredag, i gamle dager var det opplagt hva fredagene ble brukt til, helgevasken, såklart. Nåja, skulle gjerne hatt inne den rutinen jeg også, men hvordan får man innarbeidet en rutine når man ikke er interessert i å innarbeide den? Tja, er vel ikke mer å si om dette med husarbeide enn det som dette diktet forteller, eller hva?

Skjermbilde 2015-02-21 kl. 13.36.34
Skulle vært like glad i husarbeid som denne karen!
Ute av døra, på tur bort
Ute av døra, på tur bort

Nå kommer jeg og tar deg, det sa støvsugern til meg
Du unngår meg, du unngår meg, det gjør meg veldig lei
Hva skal jeg gjøre for å få deg til å ta meg fram
Jeg ser at du går omveier å huff det er en skam
_____________
Jeg svarer kjekt, hør her, du er en plage der du står
Du brisker deg, du brisker deg, du lager bare sår
Jeg var tilfreds at du var borte, ikke bodde her
Såklart at jeg går omveier, går her når du står der
_____________
Så kneiset han med nakken støvsugern, så han var sur
Han sa som så hør hit jeg stikker bort, jeg drar på tur
Til andre som er hyggelig og tar meg som jeg er 
Så kan du bare sitte her med feiekost så sær
IMG_2101
Snart borte nå…

Bakgrunn så blå

Torsdag 05.02.15

I dag har Johanna, min datter, laget blogg til meg, tenk noe så artig, da. Egen blogg…

Jeg som ikke er hverken opptatt av moter, sminke eller hår, mon tro hva jeg kan skrive om? Ikke er jeg tenåring eller ung voksen heller, er det ikke bare slike som skriver blogg da?

Jaja, jeg får ta sjangsen… Er jo ikke akkurat palget med å finne ting å skrive om og ikke går jeg tom for ord heller, det er sikkert 🙂

Johanna synes at jeg, som er så full av ord må ha en egen blogg. Hun mener at jeg ofte er direkte i både tale og tekBakgrunn blast (for dirkete?) og at jeg kan blogge om dette.  I tillegg har jeg  et humør som er veldig variabelt, noe som til tider er svært plagesomt. Indre uro er for meg et stressymptom og indre stress er en av mine «beste» venner…

I dag er det imidlertid bare en sval bris som stryker meg lett over kinn…det er en god følelse det. Tenk å få kjenne på en slags ro, om enn flyktig….eller ikke flyktig… de neste dagene vil vise hvor lenge denne fine følelsen vil vare 🙂 Dagens dikt er skrevet til det blå bildet av meg og heter «Bakgrunn så blå»

________________________________________________

Bakgrunn så blå

Ustøtt står jeg i dag med en bakgrunn av blått

Livet lyser om mørket snart kommer

Det er blåtimen nå, ikke dag, ikke natt

Jeg ser opp, tenker tanker som flommer

_____________

I et tusendels glimt farer tanken forbi

Det at jeg ikke er som jeg skulle

Denne tanken er med meg til all evig tid

Lydløst prøver jeg si slutt å tulle 

_____________

Da er kraften min borte, den er ikke her

Den er langt fra meg, ikke tilstede

Det er sårt for den trenger jeg, ønsker den nær

Den må komme tilbake og lede