Kategoriarkiv: Om livet

Om minner, døden, sorg, savn og veien videre.

I dag er det den 2. juli, en dag som bestandig har vært spesiell for meg. Det er min brors fødselsdag. Ole Morten, min lillebror var et år og to dager yngre enn meg. Vi brukte å feire bursdagene våre i lag. Vi var verdens beste venner og hadde hverandre uansett hva som hendte. Vi var, som det heter i psykologien, pseudo-tvillinger.

Det glade 70-tllet, bestevenner på tur.
Det glade 70-tallet, bestevenner på tur.

Den siste bursdagen han hadde var den dagen han ble 18 år. Han ble bare 18 år gammel, Ole Morten, 18 år og 4 dager, for å være nøyaktig. På natta den 6. juli kjørte han seg i hjel, uten sertifikat og full av alkohol. Han er et av de tragiske ofrene for trafikkdøden i ruspåvirket tilstand. Et tall i statistikken over trafikkdrepte for året 1985.

Jeg husker enda den forferdelige smerten og følelsen i brystet da jeg fikk budsakapet. Alt dette skjedde for 30 år siden i år.

Han var død.  Jeg fikk ingen form for benektelse eller sjokk-reaksjon da jeg fikk beskjeden om at han var død. Jeg visste med en gang at dette var sant. Også visste jeg en ting til, livet som jeg kjente det, mitt liv, kom aldri til å bli som før igjen.

Så var det å stålsette seg til det som kom. Syning, begravelse, tomme dager og sorg. Det var en helt uvirkelig situasjon. Jeg gikk rundt som en maskin. Huset vårt fullt av folk, oppvarting, kaffeservering, planlegging, menneskemyldring og alt det som jeg ville var å få være i fred. Jeg var 19 år, trodde jeg var voksen, men ser jo i ettertid at det var jeg overhode ikke. Jeg var sårbar og redd det meste av tiden.

Det var ikke snakk om noe krisepsykologi på den tiden. Det var bare snakk om å glemme og gå videre snarest mulig.

Etter at han døde har jeg mistet mye glede i livet. Spilloppene og latteren vi hadde i lag er borte, den sinnsyke humoren vår som egentlig bare vi forsto noe av, likeså. Alle høytidsdager som jul og påske og andre merkedager er ikke egentlig fullt ut gledesfulle dager for meg. De dagene minner meg på hvordan ting var og hvordan ting kunne vært. Det er alltid en litt melankoli innbakt i disse dagene for meg.

Det å miste sin beste venn og eneste søsken gjorde at jeg ble sittende igjen med store og tunge sår. Sår som bare ble dekket til, gjemt bort og ikke fikk grohjelp. I tillegg bar jeg på en enorm skyldfølelse over at jeg ikke var der og reddet han. Det er en kjent psykologisk reaksjon, det å få skyldfølelse for slike ting.

Jeg vil  presentere et lite dikt om det som jeg tenker på i forbindelse med alt som vi hadde, det som vi mistet og det som vi ikke lenger har.

flplsæ

Som alltid, glimt i øyet og lur i blikket.
Som alltid, glimt i øyet og lur i blikket.

ddk

 Ikke sett på 30 år 

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din tid

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

fkpo

Ikke bestandig glad, nei, melankolien var nærværende hos Ole Morten også.
Ikke bestandig glad, nei, melankolien var nærværende hos Ole Morten også.

Om begravelser, hersketeknikker og prioriteringer

Det å holde på med kreative uttrykk gjør noe med mennesket. Det er i det kreative uttrykket vi finner tak i vår lidenskap. Nå er det mange måter å være kreativ på, det vet vi jo alle. Ingen uttrykk er bedre enn noe annet uttrykk, de er bare forskjellige. Jeg skriver for eksempel dikt fortere enn andre bytter dekk, uten at det er noen vits i å kunne det da.

Ja, som følge av mine skriverier er jeg blitt dratt inn i et spennende univers fullt opp av det uforutsette og med stor grad av uforutsigbarhet. Det er lite som gjør meg så glad som når jeg får et skriveoppdrag, det være seg en sang-tekst, dikt, monolog o.l.

Men som følge av mine skriverier har det også dukket opp ukoselige og triste erfaringer. Det jeg kan oppleve når jeg møter noen menneskers reaksjoner, eller skal jeg si «ikke reaksjoner» på det som jeg holder på med er bl.a dette:

  • Usynliggjøring/ignorering
  • Latterliggjøring
  • Fordømmelse 
  • Påføring av skyld og skam   

De som er kjent med det politiske språket vet at disse punktene kalles hersketeknikker. Det finnes flere av disse teknikkene, så klart og jeg er fullstendig klar over at jeg selv bruker mange hersketeknikker gjennom å skrive dette blogginnlegget.

Opplevelsen av å bli møtt med hersketeknikker er ikke god. Det er sårende, trist og uverdig. Jeg har til dels lært meg å leve med dette, men synes det er ufattelig trist at det jeg står for og er opptatt av betyr så lite for enkelte.

Jeg vil på vegne av oss som opplever slike situasjoner herved erklære at Jante Husmannsånd er død og begravet. Det skjedde under fredelige former i dag. Begravelsen fant sted under ei fin lita bjørk på Gammalskola i Brygfjelddalen. Seremonien gikk greit, det var ingen sørgende å se i gravfølget og jeg var både prest, organist og taler. Alt i alt ei fin stund.

Et fint lite gravsted med minner om det som var.
Et fint lite gravsted med minner om det som har vært.

Vil forresten presisere at det er Jante-loven som har vært mitt problem, Husmannsånden har heldigvis vært fraværende hos meg, oppvokst som jeg er både som lærer-unge og ikke minst ordfører-unge. Men gjett om jeg fikk høre det, da. Jeg vil tro at det finnes de som bare er preget av Husmannsånden. Og så har vi vel de som er preget av begge to, både Jante og Husmannsånd, ikke godt det, for de uheldige.

Til alle oss berørte, nå er begravelsen over, vi kan feire og begynne et nytt liv uten Jante-loven og Husmannsånden.

Så vil jeg avslutte med en sang. Faktisk ikke helt i den positive og glade toneart, og heller ikke særlig snill, egentlig. Vi får være glade over at sangen bare handler om ting som har vært, ikke som de nå er. Sangen heter «Det handler om prioriteringer»

DET HANDLER OM PRIORITERINGER.

1.vers.

Jeg har ikke tid, jeg må prioritere

Jeg er jo så sliten og trett,  ja, så lei 

Jeg gidder så visst ikke være til stede 

På det som du prøver å dytte på meg

kllk

Refr.

Men hvis jeg er med selv

Se det er no annet 

No annet,  for jeg er jo så veldig flink

Da venter jeg selvsagt at du er tilstede 

I lag med de andre og skryter av meg

fppå

2. Vers.

Jeg gidder forresten så visst ikke nevne

Det arbeid du gjorde, ja, når var nå det

Det var jo så tåpelig alt, ja, det hele 

Så dumt at jeg egentlig bare vil le

ver

3. Vers.

Jeg håper du innser din egen begrensning

Og slutter å mase og lar meg i fred.

Jeg gidder jo ikke å gi deg av tiden 

Når jeg eller ingen av mine er med 

Refr.

Ode til Hverdagshelten

I dag vil jeg skrive om min største Hverdagshelt. En flott fyr som er fylt med raushet, omsorg, empati, autoritet, visdom og godt humør, nemlig min sønns lærer gjennom tre flotte skoleår, Per Arne Skreslett, Lærer ved Korgen Sentralskole.

Hva gjør så en Hverdagshelt? Hva er det som gjør at vi andre synes enkelte fortjener betegnelsen Hverdagshelter? Jeg vet ikke hvordan dette er for deg, men for meg er definisjonen klar, en Hverdagshelt gjør blant annet dette:

vd–vdøkk

  • Stiller opp for andre ut over det som forventes
  • Utgjør en forskjell
  • Ser og forstår andres behov i alle mulige og umulige situasjoner
  • Er raus og inkluderende
  • Setter grenser for seg selv og andre
  • Sier i fra på vegne av seg selv og andre

Ja, listen er så klart mye lenger, men dette er vel de viktigste punktene for meg, tror jeg.

Tenk på hvor mange Hverdagshelter det må til for å skape en ”ekte” helt. De som vi leser om i media, de som er på TV? Det hadde ikke blitt noe av disse uten våre Hverdagshelter, det er i allefall sikkert.

Så til spørsmålet mitt, hva er det viktigste? Å være en ekte Hverdagshelt eller å komme på Tv? Tja, si det, det er vel individuelt, men jeg er ikke i tvil om hvem av disse jeg foretrekker.

Min Hverdagshelt er ikke så opptatt av å komme på TV, tror jeg,  han har nok med å være verdens beste lærer.

Hverdagshelter har egne biler, denne brukes som følgebil, drosje, is-bil, bagasje-bil, sykebil osv, osv.
Hverdagshelter har egne biler, denne brukes som følgebil, drosje, is-bil, bagasje-bil, sykebil osv, osv.

ghgf

Forresten, tenk på det du, vi alle er forhåpentligvis en Hverdagshelt for noen, ja det er jeg sikker på.

kfÆPæ

Jeg vil med dette presentere diktet ”Ode til Hverdagshelten”

 

Ode til Hverdagshelten 

kvdsÆKÆP

En Hverdagshelt det er en mann eller kvinne

Som står på helt uten plan om å vinne

Som oftest i bakgrunnen er, ikke først

Som er den som støtter og bidrar, nok størst

pkvK

En Hverdagshelt det er en gutt eller jente

Som bidrar for fellesskap uten å vente

Alt alt er om dem, de ser verden litt stor

De ønsker å bidra litt mer til vår jord

fpk*PP

Så se deg omkring, se de flotte og fine

Som gir til oss alle, ja mine og dine

Tenk verden foruten, det ville vært trist

Ja, kjedelig også, så sikkert og visst

O

Ironisk tilbakeblikk

I dag er det dagen for frihet, likhet og brorskap. Det er en fin dag det, en dag fylt med gode ord og flotte taler. Måtte det bare vare, ordene og talene og fylle oss med handlinger som gavner oss alle! Kanskje slik at vi alle får en litt bedre og snillere hverdag?

I den forbindelse synes jeg det passer godt med et lite dikt om barneoppdragelse. Dette er spesielt myntet på hvordan jenter blir håndterte. Nå vil ikke jeg påstå at denne teknikken er allmenn, neida, ikke på noen måte. Men den passer på mange måter inn i vår vestlige kultur. Her skal vi for en hver pris formes til å bli like og til og ikke skille oss ut. Ja, vi bør for all del ikke vise eget initiativ hvis ikke dette er tilpasset samfunnet og de andre. Nei, for da blir vi utstøtt, ledd av eller latterliggjort, både som barn og senere som voksne.

Forventninger om hvordan vi bør være gjør noe med oss. Ja, i allefall  gjør det noe med meg. Jeg vil selv helst bestemme, ikke la samfunn, pregning eller  gamle, ubrukelige mønster råde over hvordan jeg skal være. Så nå er det bare å fortsette med å vikle meg selv ut slik at jeg kommer fram som den egentlige meg. Det er jo mye mer komplisert å være i alle rollene jeg  hele tiden velger å være i enn å være bare i meg selv, ikke sant?

Her kommer diktet «Ironisk Tilbakeblikk» som illustrerer noe av hva det betyr å miste sin egen identitet og selvbilde for å passe inn. Identiteten vår kan vi heldigvis finne fram til igjen etterhvert, om vi velger å jobbe bevisst og målrettet med oss selv. Vi må bare huske på å være varsomme, snille og kjærlige mot oss selv når vi jobber med dette!

ågpreåpgpåe

Her er et tydelig eksempel på fredelig sameksistens. Gå til naturen se på samspillet der.
Her er et tydelig eksempel på fredelig sameksistens. Gå til naturen, se på samspillet der.

pgrl

Ironisk tilbakeblikk

 

Demp deg, ja, demp deg du lille jente, prøv ikke stikke deg fram

Ikke flir høyt du lille jente, for det er nemlig en skam

 

Føttene fint ned i gulvet skal være, ja, husk sitt nå pent med dem

Ydmyk og tjenende vinner du venner, ja, slik skal du komme deg frem

 

Mykhet og ynde er det som vi venter av jenter som deg her i dag

Så hør på mitt ord, gjør som jeg har befalt deg, så får vi det bra i lag

gjijgi

Ny blomstring fra karrig jord er mulig når håp og tro er tilstede!
Ny blomstring fra karrig jord er mulig når håp og tro er tilstede!

Status savnet – fryktes omkommet

Vi går inn i dødens årstid nå, leste jeg i nyhetene her om dagen. Dødens årstid, litt av et begrep. Dette blir forklart med at jo bedre været blir i Middelhavet, jo mer trafikkert blir det av hjelpeløse, redde og fortvilte flyktninger som prøver å komme seg vekk fra terror, frykt og død.

Jeg har ikke så mye kunnskaper om båtliv, men forstår såpass at det å legge ut på en seilas i disse båtene, overfylte av mennesker er som å spille russisk rulett.

Det ventes 100 000 flyktninger til Italia i år. Hittil i år er det omkommet 1600 mennesker i følge NRK. En tragedie av umenneskelig karakter. Det er uforståelig for oss som lever trygge, gode liv at noen våger å ta sjansen på krysningen over Middelhavet. Det forteller mye om redselen og hjelpeløsheten at mennesker satser på noe slikt.

Nå vil ikke jeg på noen som helst måte påberope meg forståelsen av hverken krigens redsler, angst for livet, tortur eller det å tjene seg rike på andre menneskets elendighet, disse opplevelsene er jeg forskånet for. Det som jeg på en måte kan sette meg inn i er de pårørendes fortvilelse og skrekk. Med tanke på de  som kom seg av gårde med en av disse flyktningebåtene. For det er ikke slik bestandig at det er hele familier som reiser i lag og som omkommer i lag uti dypet av Middelhavet. Det må jo finnes utallige pårørende på den andre siden av havet som ikke vet hverken hvordan det har gått på ferden eller om de er kommet fram. De hører bare om båter som går ned og om mennesker som omkommer.

Tenk den redselen som disse pårørende må ha i seg. Den gamle mora som var for dårlig til å reise, den gravide kona eller den syke søsteren. Menneskeskjebner vi ikke kan fatte, de døde er døde, mens familene venter, håper og ber.

Et lite dikt om tap, håp og sorg passer nå.

gkoperg

Status savnet – fryktet omkommet

 

Du kommer tilbake, du er ikke borte

Ja, noen har sett deg og vet hvor du er

Jeg sitter og håper, men skulle ha gjort det

Ha tenkt på at kanskje du ikke er mer

Men tanken er håpet som gir oss å leve

Som fyller mitt sinn, du er ikke forbi

Jeg kjenner på tia som vet det å kreve

Mens tårene kommer og får slippe fri

 

Så liten, alene, så knugende stille

Hvor er du, hvem er det du nå har til venn

Jeg kan ikke gi opp og håpe du lille

Du finnes og snart vil vi leke igjen

Men mørket brer om seg, jeg kan ikke flykte

Jeg må bare leve og kjenne det at

Mitt sinn blir formørket, jeg ser ingen lykte

For borte det er du, min kjæreste skatt

 

Jeg ønsket så veldig å bli ved din side

Jeg vet ikke hva jeg skal nå finne på

Min tanke er redsel, tro måtte du lide

Min elskede du, ingen svar får jeg nå

glkgopr

Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.
Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.

Bittersang

Jeg hadde en gang en venn, en elskelig og snill venn som jeg gledet meg stort over å tilbringe tid i lag med. Hva som skjedde, nei, det vet ikke jeg. En dag var hun bare borte for meg. Borte vekk, enten så var det hun som vokste i fra meg eller så var det jeg som vokste i fra henne. Det er ikke godt å si, egentlig. Sårt, ja, den gangen, veldig sårt. Men vet du, nå er det helt greit. Vi hadde nok lært det som vi skulle av hverandre, sånn liker jeg å se på det.

Jeg har skrevet litt til henne om hvordan jeg opplever henne og hennes liv. Nå er det vel ikke slik at dette bare angår henne, nei, tvert i mot. Det kan like godt passe på meg selv, eller på deg. Det er jo svært viktig for oss alle at vi å går inn i oss selv og gjør det beste ut av livet vårt. Bruker det som vi har fått tildelt av ressurser og ferdigheter. Ja, gjøre det beste med det som vi har igjen av livet vårt og sørge for at vi selv har det bra. Enkelt, nei, men hvem har sagt at livet er det?

Og om du skulle kjenne deg truffet av disse ordene, ja, så kan du jo gjøre noe med det om du vil. Du har kanskje en gammel venn du har mistet kontakten med eller ikke lenger føler du har tid til. Husk da at det ofte ikke er så mye som skal til for vi som mennesker føler oss sett. Et lite besøk, en invitasjon på kafe, en trimtur, ja ikke vet jeg hva du kan finne på og gjøre. Jeg vet bare at det er fint å bli møtt av en venn og invitert inn i noe for at jeg er den jeg er!

Og du, du må ikke være redd for at denne gamle vennen min er deg, det er ingen du kjenner, det kan jeg garantere! Ja, kanskje jeg bare har drømt alt sammen?

fmom

Her kommer Bittersang, til en gammel venn.

tprl

Bittersang

toeo k

Jeg vil bare glemme

Få ting til å stemme

Få livet tilbake

Igjen livet smake

Nå, sorgen fortrenges

Ja,  tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

frpr

Jeg vil bare gjemme

Min såreste stemme

Den hører jeg ikke

Nei, ikke å rikke

Nå, sorgen fortrenges

Ja, tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

go@e

Tenk om jeg satset

På meg ikke lastet

De andre jeg kjenner

Jeg hadde som venner

Nå, sorgen fortrenges

Ja, tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

goprep

IMG_1207
Et ensomt og trist fjes gjemt i en sopp som vet at høsten snart kommer.

Pessimistens Årssyklus

I dag har jeg lyst til å skrive litt om oss som er makelige anlagte. Vi som helst slapper av i sofaen, leser ei god bok, sitter og surfer på pc-en eller bare roer helt ned uten stress og kav. Det ligger ofte en stor dose selvforakt bak et sånt valg av livsførsel, ikke sant? Da er vi ikke blant de mer vellykkede i samfunnet. De som trener, er i aktivitet, er sunne, friske og slanke. Det som er pussig med en sånn livsttil  er at det ofte koker under overflaten. Det indre stresset er mange ganger i full aktivitet og da kunne det jo vært en ide for noen og enhver av oss å heller få inn litt ytre stress. Ja, for å få en ballanse mellom indre og ytre stress, mener jeg. I allefall, jeg har skrevet en liten historie om «Pessimistens Årssyklus».  Dette for å minne andre på hvordan det kan oppleves å være en skikkelig SofaSliter når alt mulig må og skal gjøres. Jeg ser på de andre som jobber og tenker stygge tanker om alt som må gjøres.  Ja, og tenker kanskje litt misunnelige tanker om de flittige medmenneskene mine som jobber og sliter og koser seg med alle arbeidsoppgavene. Denne gangen er har jeg skrevet på dialekt. Ja, for når noe så vanskelig skal uttrykkes, må jeg ta mitt eget språk til hjelp. Om du ikke forstår, ja så kan du jo tenke deg til innholdet!

Pessimistens årssyklus 

 I dag vart eg frista, då sola kom fram

Å sjå ut av glaset, mænn huff for ei skam

Førr makan tell vindu, så sjetn de va

Du store mi ti, nei, det her va kje bra

Såg utover plæn, grese kom seg kje opp

Det stanga i mot nåkka og det sa stopp

Sku tatt meg på tak vaska glas, raka plæn

Ha rydda kreng husan og starta å træn

Du store ti, fader meg, huff,  førr eit gnål

I vårlufta vell eg helst slapp av og skål

Førr fuglan,  førr sola, førr livet som så

Og slætt ikkje arbei og tenk at eg må

 

Så tenkt eg på sommarn, så fint då å va

Ja, då ska eg kos meg og bære slapp a

Ska ligg der i sola, på plæn, kos meg rått

Nei, vent litt, den plæn, må jo stelles så smått

Førr, jammen som takk for at eg raka bort 

Så væks sjølsagt grese gudsjammerlig fort

Og plænklepparn går ikkje helit av seg sjøl

Nei, arbei og slit må eg jusst no som før

 

Mænn høstn e fin, då får eg ro meg ne

Slapp a, ligg og røtæ, ja va heilt i fre

Nei, vent litt igjen, når no eg tænk meg om

Då ska eg jo rydd opp og ordn i rom

Så håp eg på vintern, førr då får eg ro

Førr då ha eg ryddæ og gres kan kje gro

Mænn snymåking, vedbæring, hutte meg tu

Så kaldt ute, nei, alt vart bærre ei gru

Nei, uansett årsti, eg drokn i slit

Alt som ska jærest, det kjem vesstnok hit

I tellegg så har vi bestandi sånt ver 

De andre har sola, ho e ikkje her

 

IMG_0561
Noen er glade i jobbing og tur. Dina er god venn og motivator.