Kategoriarkiv: Politikk

Om selvmord og det å LEVE

Jeg var på et et foredrag her om dagen i regi av foreningen LEVE Nordland. For de som ikke vet hva LEVE er, så er det Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, en forening som har som hovedoppgave å støtte pårørende og berørte etter selvmord samt bidra til forebygging av selvmord. I Hemnes kommune har vi et lokallag av foreningen LEVE og dette foredraget var i regi av LEVE Hemnes.

18716729_10211293853040805_332795839_n
LEVE, en frivillig organisasjon med et stort, hårete mål, nullvisjon for selvmord, dette sender signaler om at vi har ingen å miste.

Selvmord er en av verdens største dødsårsaker, spesielt blant unge mennesker. Vi vet at det er mellom 500 – 550 mennesker som tar selvmord i landet vårt i årlig, og det regnes i tillegg et mørketall på rundt 25%. 70% av de som tar sitt eget liv er menn. Når vi vet at disse tallene er stabile og ikke nedadgående er selvmord en av våre største helseutfordringer.

Hva kan vi så gjøre for å oppfylle samfunnets nullvisjon mot selvmord, hva skal til for å hindre fortvilte mennesker i å ta sitt eget liv? Her er det vel en del svar som er opplagte, feks.det å ivareta den psykiske helsen til befolkningen, som det så fint står å lese om her.  Men så var det dette med veien fra plan til handling, da, hvordan gjøres det?

Rachel Ingesdatter Furnes har opplevd alle foreldres største mareritt, hun har mistet sin sønn, Marius, i selvmord. Rachel har holdt en del foredrag rundt om etter at sønnen tok sitt eget liv for litt over tre år siden.

Rachel hoder et sterkt, sårt, trist og verdig foredrag der vi får høre alt om hva som skjedde den skjebnetunge dagen da Marius tok sitt eget liv og hvordan tiden har vært i årene etter selvmordet. Rachel forteller og gråter, vi som sitter i salen hører på og gråter. Alle som er til stede har opplevd tap, alle kjenner seg igjen. Alle vet hva Rachel snakker om, hva hun mener når hun snakker om tap av arbeidsevne, hukommelsestap, nedsatt arbeidsevne, det å leve i en boble og bli igjen når livet går videre for de andre.

fullsizeoutput_1837
Rachel Ingesdatter Furnes er modig og tøff som står fram og forteller om livet etter at sønnen Marius tok sitt liv. Hun sier at han fortjener å snakkes om, han var slik en herlig gutt, snill og god, med glimt i øyet.

Rachel har også en del spørsmål som hun stiller seg, spørsmål om hvordan man møter en etterlatt, for eksempel. Hun opplevde selv å bli unngått av enkelte fagfolk, de visste ikke hvordan de skulle møte henne. Dette gjorde alt enda verre for henne enn om de bare hadde tatt kontakt og forklart at de ikke visste hva de skulle si. Rachel snakker også om viktigheten av at vi snakker med ungene våre om alle sider ved det å være menneske. Vi er så opptatte av å fortelle våre barn at de må være snille og greie, sier hun, men av og til klarer vi ikke å være snille og greie. Slik er det for oss alle, og vi må tørre å snakke om hva som skjer når vi ikke er snille og greie også.

Når det gjelder foreningen LEVE, så gjøres det livsviktig arbeid her, daglig. Det at det finnes en slik organisasjon kan gjøre det uoverkommelige litt mer overkommelig. Å ha noen å henvende seg til om man opplever å miste noen i brå død kan være den hjelpen man trenger for selv å overleve.

En ting er sikkert, en nullvisjon mot selvmord er et høyt, hårete mål som er vårt siviliserte samfunn verdig, for vi har ingen å miste.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har skrevet til min lillebror, som døde brått og uventet i ei trafikkulykke i 1985. Diktet er en slags filosofering over hva som hadde skjedd om vi møttes igjen i dag, han og jeg.

Møte mellom verdener

kdåk

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

fojop

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

fkå@k

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

åkåk

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om Kvinner, voldtekt, feminisme og 8. mars

I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Dette er en dag som de fleste av oss har et slags forhold til. I fra latterliggjøring fra de som ikke synes det trengs å ha en egen kvinnedag til de som mener at dette er en dag som er både viktig og svært nødvendig.

Kampen mot voldtekt og for rettssikkerhet for kvinner er helt sentral på 8. mars-markeringene rundt om i landet. I Norge henlegges ca 80% av alle voldtektssaker som etterforskers og i tillegg vet vi at de fleste som voldtas eller forsøkes voldtatt ikke anmelder eller forteller om dette til noen grunnet blant annet skam og skyldfølelse. I den forbindelse har Kvinnefronten laget en nettside, mørketall.no der de oppfordrer kvinner til å gå inn og fortelle sine egne historier om overgrep. Begrunnelsen for denne siden er at økt fokus på dette samfunnsproblemet kan føre til at tausheten omkring overgrep brytes og løftes opp og fram. Så kan kanskje de av oss som har opplevd overgrep og voldtekter få hjelp og støtte til å bearbeide slike opplevelser og traumer.

fullsizeoutput_13a1
Tilkneppet og engstelig synes denne kvinnen å være, men vi får håpe at også hun får retten til et trygt liv uten redselen for voldtekt og overgrep.

 

Norske Kvinners sanitetsforening har startet en kampanje der de har fokus på Vold mot kvinner, og jobber bl.a i mot nulltoleranse for voldtekt av kvinner. Det er et stort samfunnsproblem når 1 av 10 kvinner voldtas i Norge, som er verdens mest likestilte land. Gjennom symbolet «bær en rød knapp» setter de fokus på dette.

Så får vi håpe at resten av oss mennesker ikke er like opptatte av å vise hvor lite vi trenger å markere kvinnedagen, som den ene av disse damene som var på Lindmo nå på lørdagskvelden. Håpløst når mennesker med makt benytter seg av slike hersketeknikker for å minimalisere betydningen av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette viser en total mangel på innsikt i historie og samfunn. Når en offentlig person bruker så mye krefter på å latterliggjøre og marginalisere feminisme som bevegelse og alt hva det står for, stiller i alle fall jeg spørsmål  både ved personens kunnskap, empati og kompetanse.

Rødstrømpene mine er noe slitte og bærer preg av mye bruk, men fungerer fortsatt som de skal. De symboliserer kraft, styrke og rett til å styre eget liv. Mitt mål for neste år er å ikke akseptere urettferdighet, utnytting, overgrep, misbruk eller latterliggjøring av noen kvinner, barn eller for den del store, sterke menn.

fullsizeoutput_13a4
Johanna, en av mange sterke, unge kvinner som skal markere kvinnedagen i dag med å gå i tog. Pussyhatten er så klart på da.

 

Jeg har ikke noe  8. mars-tog å gå i her jeg bor, men jeg markerer kvinnedagen med å melde meg inn i Kvinnefronten i dag. Til de av dere som har en 8. mars-markering i nærheten, ta på deg Pussyhatten, møt opp og vis at du bryr deg.

Om intimkirurgi, pornopåvirkning og fitteskam

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som sikkert skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det kommer i tillegg fram i en fersk undersøkelse Norstat har gjort for Nrk Innafor at 1 av 8 unge jenter har vurdert intimkirurgi. Viser til denne artikkelen i Aftenposten 25. januar i år, der det skrives om skam, unge jenter og pornoindustrien.

Vedlagt video av noen av jentene fra Jentefronten og  8. marskomiteen i Oslo som jobber i mot ei fri fitte fjernt fra alt som har med intimkirurgi å gjøre, med slagordet og parolen  «La Fitta Flagre» som skal presenteres  på den internasjonale kvinnedagen under 8. marstoget i Oslo.

Fra venstre: Johanna Martinsen Brygfjeld, Oline Margrethe Rustad, Sara Luna Pålsdatter og Martine Forseth-Reichberg

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på våre jenters fitter og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Den billigste operasjonen jeg fant er kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tyeligvis. Ja, man kan kanskje begynne med fettsuginga og operere seg innover etterhvert som man får mer penger? Men om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å spørre dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også dreier seg om gutter/unge menn, og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter. En liten trøst er imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Ei fri, flagrende fitte er bedre enn ei kontrollert ei». Eventuellt «Foreldre for Frihet i Fitte og Penisuttrykk». Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforelde og oldeforeldre. Vi tar på oss en Pussyhat, en ide fra Pussyhat Project, lett å strikke er den og, og et sterkt symbol verden over, og forsøker å få med oss et eller annet 8. marstog for å markere den internasjonale kvinnedagen, gjerne under parolen «La Fitta Flagre». For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

img_0849
En forkjemper for det naturlige uttrykk, en bestemor, 76 år, i nystrikket Pussyhat, hun har opplevd et langt liv uten noen som helst form for intimkirurgi og har nok ikke engang hørt om ordet før nå nylig.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, tar dere en videreutdanning. Gå for utdanning innen Traumeterapi – IoPT, for eksempel, eller hopp på en videreutdanning til psykiater. For i det store og hele, i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.

Om nye naboer, murer, reinsdyr og nasjonaldager.

I dag, på Samefolkets dag, så jeg igjen snurten av våre to nye naboer. Stille og fredelige gikk de der for seg selv, de to, opptatt med sine egne ting som de var, vandrende i rolig meditasjon så det ut for. De er litt skye og forsiktige, de nye naboene våre, det skal sies. Litt engstelige, også kanskje, når alt kommer til alt. Hvorfor de er sånn, det vet ikke jeg, kanskje det bare ligger til deres natur? Jeg tror egentlig ikke de har opplevd så mye fælt og trasig, de to, tror ikke det er derfor de er litt redde og engstelige av seg, men man vet jo aldri med nye fjes, hva som skjules i dem av opplevelser og hendelser. Kanskje vi kan få vite mer om vi blir litt kjent med dem?

fullsizeoutput_12a6
Her er et bilde av det siste tilskuddet nye naboer for oss på Gammalskolæ i Brygfjelddalen.

Alltid trivelig å få nye naboer, Har en følelse av at de kommer fra øst disse to, men er jo ikke helt sikker, da. Første gang jeg så dem hadde de i alle fall stø kurs øst mot vest. Det virket da som om de bare var på gjennomreise. Tror imidlertid de ble stoppet av en naturlig mur litt lenger vest av oss, da elva Bjuråga jo stenger for videre ferdsel for de som ikke drister seg over. Regner med at disse to ikke føler seg videre truet og jaget her de er og derfor ikke satser liv og lemmer på å krysse ei kald, stri elv på denne tiden av året. Jeg synes det er hyggelig med disse nye naboene. De er jo litt eksotiske for meg, da, for jeg kan ikke huske å ha opplevd sånne naboer her før. Men dette er vel vesner som har vært her i området lenge før jeg og mine ætter kom hit, så i så måte er det nok jeg som er eksotisk og fremmed? Jeg regner med at disse ikke kommer til å få innvandringsforbud her i dalen? Og om de skulle få det, så er det vel lite eller ingenting som greier å stoppe dem i deres vandring fra øst mot vest? For jeg ser jo hvor mye lettere livet deres er her i denne fredelige dalen enn når de er på snaufjellet og jobber seg gjennom vinteren med en evig kamp for føden og livet og med trusler fra alle kanter i tillegg.

6. februar er samenes nasjonaldag, noe som markeres over hele landet på et eller annet vis. Kanskje det er en ide å legge forholdene bedre til rette for at vi som nasjon tar et mer omsorgsfullt og varmt grep om det at vi faktisk har et folk i landet vårt med status som urfolk? Det hadde vært flott om politikerne våre kunne vist dette på andre måter også enn bare å nevne det i festtaler og vise fram de samiske kunstnerene våre rundt om i verden som et slags alibi for vår ivaretakelse av vårt urfolk. Ikke noe galt med samiske kunstnere, altså, men samefolket består av så mye mer enn dem.

fullsizeoutput_1298
Utsikt mot øst i Brygfjelddalen, Tverrfjellet i horisonten, bakom ligger Okstindan og Sverige, men disse grensene stopper nok heller ikke våre nye naboer

Til slutt vil jeg presentere diktet «Alt er mitt» om manglende solidaritet, samhold og inkludering. Passer dessverre godt til deler av verdenssamfunnet i dag.

Alt er mitt

Det er mitt, sa den ene og slo seg på brystet 

For jeg er

Den største og sterkeste her

Jeg vil ikke ha deg

Jeg vil ikke la deg

Få være her

Ha deg vekk

La oss i fred

 

pfoko Hør på meg, sa den andre, mer ilter i

blikket

For jeg er

Den klokeste, viseste her

Jeg vil ikke se deg

Jeg vil ikke be deg

Du er ikke

Ønsket her

La oss i fred

 

Om fyllekjøringens forbannelse og håp om endringspotensiale.

Så har det skjedd igjen, leser jeg i Rana Blad, en bil er blitt forlatt etter en utforkjøring. Denne gangen i Brygfjelddalskrysset, nærmest utenfor min egen stuedør, med andre ord. Fører er konfrontert og det er mistanke om promillekjøring står det også å lese. Jeg vil presisere at jeg ikke vet hvem dette dreier seg om. Dette innlegget er ikke ment som en skyllebøtte mot akkurat denne fyllekjøreren. Det er heller ment som et hjertesukk over alle ruspåvirkede sjåfører som setter både seg selv og ikke minst andres liv i fare ved en sånn uforsvarlig, umoden og livsfarlig handling som kan få så store og fatale konsekvenser.

Hva er det som gjør at enkelte velger å ta bilen når de har drukket? Eller for den del, ruset seg på annen måte, med narkotika eller piller? Ikke vet jeg, det er vel like mange grunner til fyllekjøring som det finnes fyllekjørere, antar jeg. Men vi kan vel trygt si at det er en tradisjon for fyllekjøring i vår kommune, dessverre. Når du som barn vokser opp med at foreldre «lurer» seg hjem med bilen etter fest selv om de har drukket kan det være vanskelig å skjønne at man ikke må gjøre det samme selv når man skal hjem fra fest. Vi vet også at det kan være vanskelig å få tak i taxi når vi skal hjem etter julefesten, og da fristes vel enkelte til å ta en «lettvint» løsning og velge bilen for å komme seg hjem? Når det i tillegg er minimale sjanser for at man blir «tatt» av politiet om man kjører i fylla, ja så er det jo nesten fritt fram for den som måtte ønske å debutere som fyllekjører eller fortsette sin karriere som erfaren fyllekjører. For vi vet jo at om du først har debutert som fyllekjører, ja så er dessverre sjansen stor for at du vil fortsette med denne uheldige og destruktive adferden.

Dette er til deg som får denne trangen, denne skadelige og destruktive lysten i deg til å sette ditt eget og andres liv i fare ved å benytte deg av motorkjøretøy i ruspåvirket tilstand. Hva er det som gjør at du trosser enhver fornuft, setter deg inn i bilen, på mopeden, snøskuteren eller båten, for den del, enten som påsitter eller som fører når du eller sjåføren er ruspåvikret, hva er det du tenker på?

fullsizeoutput_7d1
Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er hva når man er ruspåvirket, og da må man la kjøretøyet stå.

Jeg og min familie er ofre for fyllekjøringens sørgelige konsekvenser. To ganger har fyllekjøring hatt fatale konsekvenser for vår familie her i Brygfjelddalen. Jeg har både mistet min eneste bror og et av mine søskenbarn som følge av fyllekjøring. Så det at du velger å kjøre i fylla, gjør noe med både meg og resten av min familie, skal du vite. Hver eneste gang vi hører om eller leser om en slik hendelse blir vi preget, triste og svært lei oss over det som har skjedd. Du kunne i det minste tatt hensyn til familier som oss, kunne du ikke? Tenkt på hva våre familier har mistet som følge av fyllekjøringens forbannelse?  Vi kunne fortalt deg ting som kanskje gjorde det litt vanskeligere for deg å kjøre neste gang? Det er bare å spørre oss så skal vi fortelle. Men det tørr du vel ikke, for da avslører du deg jo som fyllekjører overfor oss. Jeg vil ikke en gang komme inn på hvordan du belaster din egen familie med det du gjør når du velger å kjøre i ruspåvirket tilstand. Den redselen og angsten de føler for at det skal hende noe hver gang du er på tur ut på fest er nok med på å prege livet deres mye mer enn det du forstår.

Til dere som har venner som kjører i fylla, har jeg ett å si, ring politiet! Her er det ikke snakk om å skåne noen fra å miste sertifikatet eller å hindre at noen blir tatt av politiet. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp. Konfronter vennen din i etterkant, ta problemet på alvor og la ikke vennen din bagatellisere dette.

Til dere som har barn som kjører i fylla, ring politiet! Kontakt eventuelt lege for hjelp og støtte og følg om nødveidig barnet ditt til lege for samtaler om hva som kan gjøres. Legg skammen til side hvis du føler den, ikke prøv å skjule hva barnet ditt har gjort, det er den største bjørnetjenesten du kan gjøre i mot ditt barn. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp, konfronter barnet med dette og ikke la barnet bagatellisere dette.

Til deg som kjører i fylla, oppsøk hjelp før det er for sent, husk, du er ikke alene om dette og skammen over handlingene dine må ikke sette en stopper for det å ta i mot hjelp. Det kan dreie seg om ditt eget eller andres liv.

Vi vet jo heldigvis at de fleste ungdommer og voksne ikke kjører i ruspåvirket tilstand, bare så det er sagt, men for oss som har opplevd det verste, det å miste noen som følge av kjøring i ruspåvirket tilstand er det likevel så sårt hver gang vi hører om sånne saker.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har presentert før, «Møte mellom verdener» som handler om en undring over hva som kunne skjedd om vi møtte igjen en som har vært død i mange år.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om døden, sorg og markeringer

Sorg, død og savn er noe som vi alle mennesker kommer til å kjenne på før eller siden, det er noe som er helt sikkert. Vi kan ikke komme oss unna denne siden ved det å være menneske hvis vi ikke er av de ytterst få prosentene av oss som mangler følelser for andre enn oss selv. Vi vet jo selvfølgelig at det er mange forskjellige grunner til at vi kan kjenne på disse følelsene, men akkurat i dag vil jeg skrive om den mest ugjennkallelige grunnen, nemlig om døden. Ikke om den naturlige døden som rammer den som er gammel, trett av dage og sliten av livet, men om den brå, uventede døden som kommer når vi minst aner at den er på vei inn til oss.

Seks år siden Utøya og regjeringskvartalet. Seks år siden det ble skutt, bombet og drept uten empati og med kaldt blod. Målrettet og uten nåde ble de meiet ned, alle som kom i terroristens vei. Det var som om hele vår vestlige verden stoppet opp for oss andre, vi som ikke var der. For alle av oss kjente vi noen eller visste om noen som var der, eller var berørte av det som skjedde på annen måte. Vi fulgte nyhetssendinger hele døgnet og mottok den ene rystende meldingen etter den andre.

Når tragedien rammer, for det gjør den jo med jevne mellomrom, ja, så rammer den noen ganger som store katastrofer, og andre ganger bare katastrofalt for få mennesker eller få familier.

Min private Utøya-tragedie har jeg skrevet om her, det er min histore om hvordan det var å miste min lillebror i en tragisk trafikkulykke i 1985. Livet ble aldri det samme som før for oss gjenlevende etter at han døde, hverken for meg eller for de andre i min familie.

Så når tragedien rammer, om det er mange som omkommer, slik at storsamfunnet setter sitt søkelys på situasjonen eller det bare er et lite dødsfall som ikke er av interesse for andre enn de nærmeste, ja så er jo tragedien like stor for de berørte, uansett. De pårørende er like opptatt av situasjonen, ønsker forklaringer på hva som har skjedd, om de kunne gjort noe annerledes, om de kunne forhindret det ugjenkallelige som de pårørende er i store, nasjonale katastrofer.

De pårørende blir også alltid, nesten, i alle fall, rammet av skyldfølelse over det som har skjedd. De skulle vært der, stoppet bilen, hindret selvmordet, passet bedre på, heller fått sykdommen selv framfor sitt barn, eller for den del, nektet barnet sitt å dra bort, osv. Dette er naturlige reaksjoner, skyldfølelse kommer vel av at følelsene blir for sterke og tunge å bære, kanskje? Så får vi bare håpe at skyldfølelsen slipper taket en gang, for ellers så blir jo livet uutholdelig å bære og å leve for den etterlatte. For en ting er sikkert, det finnes bare to valg å ta når vi kommer ut for en slik tragedie og det er å leve videre eller å dø. De av oss som velger å leve videre får mange tunge stunder der sorgen, savnet og de tunge følelsene er bortimot uutholdelige. Det er da vi må ta tiden til hjelp og holde ut, for det er det eneste vi kan gjøre, holde ut, vente og håpe at det blir bedre en gang.

13819343_10208490767005406_821010853_n
Hendelser som dette setter spor som det tar lang tid å lege, som her hvor en gravemaskin har laget store merker i grønn plen. Healing tar tid og det blir garantert ikke som før når det en gang kommer nytt liv her på plenen. Om ikke som før, så kan det likevel bli en vakker og sterk plen igjen, om den får riktig pleie og støtte.

Så får jeg heller bli tilgitt for at jeg kaller det min private Utøya-tragedie det som skjedde med min bror i 1985, for det var jo ikke en terroraksjon det som skjedde den gang. De reaksjonene som denne hendelsen har frambrakt i meg eller andre som opplever tilsvarende tragedier er jo likevel de samme som for pårørende som opplever å miste noen i brå død forårsaket av terror. Livet blir snudd på hodet, alt blir for alltid forandret.

Når det gjelder markeringer av slike merkedager, det være seg hendelsene på Utøya, Vassdal-tragedien i 86 eller  tsunamien som rammet i 2004, ja, så er det vel både og for de pårørende, regner jeg med. Noen setter sikkert pris på disse markeringene mens andre gjør det ikke, antar jeg. Det er jo en fin måte å minnes de døde på det å ha slike markeringer. Det som i tillegg er viktig å huske på er alle de som dør utenom disse store tragediene. De som bare blir borte uten den helt store oppmerksomheten fra andre enn nær familie. Sorgen og savnet er uansett det samme, men markeringen uteblir og oppmerksomheten rundt det som har skjedd er som regel fraværende fra andre enn de berørte. Jeg vil derfor lage en markering over de u-markerte, de som ikke er husket på av andre enn familien sin, de som er gjemt og glemt av samfunnet etter sin død og som ikke får annen markering enn blomster på grava til jul og sommer. Her er en markering for dere. Med diktet «Møte mellom verdener» , skrevet i forbindelse med min egen markering av 30 årsdagen for min brors død, markeres de u-markerte i dag.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om kvinnedagen og røde strømper

I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Denne dagen har nå eksistert som symbol i 106 år. Tenk det, 106 år, lang tid, det. Dette er en dag som de fleste av oss har et slags forhold til. Fra latterliggjøring i fra de som ikke synes det trengs å ha en egen kvinnedag til de som mener at dette er en dag som er både viktig og nødvendig.

Rødstrømpene mine er noe slitte og bærer preg av mye bruk, men fungerer fortsatt som de skal. De symboliserer kraft, styrke og rett til å styre eget liv. Mitt mål for neste år er å ikke akseptere urettferdighet, utnytting, misbruk og latterliggjøring av noen kvinner, barn eller for den del store, sterke menn.

Så får vi håpe at resten av oss mennesker ikke er like opptatte av å vise hvor lite vi trenger å markere kvinnedagen som disse to damene som vi kan lese om her i Oppdalingen: Vi trenger ikke kvinnedagen. Håpløst når mennesker med makt benytter seg av slike hersketeknikker for å minimalisere betydningen av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette viser en total mangel på innsikt i historie og samfunn.

Det er vel lite som er endret i fra fjoråret når det gjelder kvinners situasjon og jeg vil derfor dele diktet som jeg skrev til min egen 8.mars markering i fjor. Diktet heter «RødstrømpeTrenden og meg»

IMG_1156
Rødstrømpene mine, varmer godt og har mange fine fargenyanser i seg.

«RødstrømpeTrenden og meg»

RødstrømpeTrenden og meg – tja – si det
Jeg ønsker jo bare å være i fred
Å slippe og delta i noen debatt
Å sitte her –  kose meg – dag eller natt

Ja – er det så viktig å være med her
Å kjempe og sloss for at kvinner i sær
Skal få et rettferdig og levende liv
Få slappe av – leve godt – rett på en hvil

Jeg tenker meg om – hva om alle som meg
Ja –  snudde seg bort – så en helt annen vei
Da ville jo verden blitt et tyranni
Der bare de sterke fikk noe å si

Er tiden vi lever i rettferdig – sann
Er kvinne nå likeverdig med mann
Vel – tror ikke det –  men jeg sier som så
At håpet det lever – for framtiden – nå