Kategoriarkiv: Politikk

Om kvinnedagen og røde strømper

I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Denne dagen har nå eksistert som symbol i 106 år. Tenk det, 106 år, lang tid, det. Dette er en dag som de fleste av oss har et slags forhold til. Fra latterliggjøring i fra de som ikke synes det trengs å ha en egen kvinnedag til de som mener at dette er en dag som er både viktig og nødvendig.

Rødstrømpene mine er noe slitte og bærer preg av mye bruk, men fungerer fortsatt som de skal. De symboliserer kraft, styrke og rett til å styre eget liv. Mitt mål for neste år er å ikke akseptere urettferdighet, utnytting, misbruk og latterliggjøring av noen kvinner, barn eller for den del store, sterke menn.

Så får vi håpe at resten av oss mennesker ikke er like opptatte av å vise hvor lite vi trenger å markere kvinnedagen som disse to damene som vi kan lese om her i Oppdalingen: Vi trenger ikke kvinnedagen. Håpløst når mennesker med makt benytter seg av slike hersketeknikker for å minimalisere betydningen av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette viser en total mangel på innsikt i historie og samfunn.

Det er vel lite som er endret i fra fjoråret når det gjelder kvinners situasjon og jeg vil derfor dele diktet som jeg skrev til min egen 8.mars markering i fjor. Diktet heter «RødstrømpeTrenden og meg»

IMG_1156
Rødstrømpene mine, varmer godt og har mange fine fargenyanser i seg.

«RødstrømpeTrenden og meg»

RødstrømpeTrenden og meg – tja – si det
Jeg ønsker jo bare å være i fred
Å slippe og delta i noen debatt
Å sitte her –  kose meg – dag eller natt

Ja – er det så viktig å være med her
Å kjempe og sloss for at kvinner i sær
Skal få et rettferdig og levende liv
Få slappe av – leve godt – rett på en hvil

Jeg tenker meg om – hva om alle som meg
Ja –  snudde seg bort – så en helt annen vei
Da ville jo verden blitt et tyranni
Der bare de sterke fikk noe å si

Er tiden vi lever i rettferdig – sann
Er kvinne nå likeverdig med mann
Vel – tror ikke det –  men jeg sier som så
At håpet det lever – for framtiden – nå

Odins vikinger på vandring – en komedie med triste aspekter.

Leser i VG at «Soldiers of Odin« patruljerer gatene for første gang i Norge. Denne gruppa er ei selvutnevnt vaktgruppe som har som målsetning at gatene skal gjøres trygge for alle. Gruppa er kledt i like hettejakker med norsk flagg og vikinghjelm på ryggen.  De sier selv at de ønsker å opprettholde ro og orden uavhengig av religion og hudfarge. De underliggende motiver er likevel ikke vanskelige å få øye på, med medlemmer fra det høyreekstreme miljøet som er, som de selv sier det,  klare til å forsvare seg om det skulle komme noen fra SOS Rasisme eller lignende for å møte dem. De har i tillegg hentet navnet sitt fra en høyreekstrem gruppering i Finland.

IMG_3418
På vandring, unnskyld til dere snille nabosauer for at dere brukes i en illustrasjon over høyreekstreme grupperinger.

Paradokser i fleng her, altså. En gjeng med mennesker går rundt i gatene for å «passe» på at alt går som det skal på natterstid, men håpet er tydeligvis at det skal komme noen og protestere slik at de får «trent». Trent, ja på hva? Sloss? Ikke vet jeg, men det er jo nærliggende å tro at de håper på en slosskamp.

Denne grupperingen kan vel ikke kalles annet enn borgervern? Borgervern som fenomen er historisk satt i sammenheng med svakt politi og politiske trusler, og er faktisk forbudt ved lov i Norge, dette i følge politiloven.

La oss se litt på vikingene i et historisk perspektiv, lykkejegere av rang som de var, drevet av et umettelig begjær etter skatter og annen manns eiendom. Med deres trang til å invadere andre land, steder, folkegrupper og kulturer, plyndre, drepe og voldta for fote, utøve et så stort og overveldende skrekkscernario overfor andre mennesker at de ble traumatiserte for alltid, så er det med undring og ikke så rent liten overraskelse jeg ser på denne gruppen med gatevoktere. Denne gruppen forfekter en historie og et gudsideal som står for invasjon av andre kulturer, land og folk, de idoliserer vikingene og deres handlinger, skremmende, spør du meg.

Denne gruppen og disse menneskene har visst glemt både historien og sluttet å tenke, kan det virke som. Tanken og minnet hos disse er i alle fall ikke som hos Odins to skuldersittende ravner, Hugin og Munin, hvis navn faktisk betyr tanken og minnet. De to ravnene brukte sitt falkeblikk til å hjelpe Odin slik at han ble den klokeste og mest kunnskapsrike guden av dem alle. Tenk om vi alle hadde fått en slik hjelp fra våre egne Huginer og Muniner. En hjelp som gav oss ny innsikt ut over den vi allerede har. Kanskje vi da hadde greid å fått et litt annerledes perspektiv på livet vårt og muligens sett livet i et litt større perspektiv enn bare til vårt eget, begrensede Vallhall?

IMG_3981
Fine ord lyser i mot oss på en fotballbane, ord  om fairplay og respekt, og det er vel det vi ønsker oss alle, ikke sant?

Må presentere et dikt om nasjonalisme og egoisme i denne sammenheng, diktet heter «Alt er mitt».

 Alt er mitt

Det er mitt, sa den ene og slo seg på brystet

For jeg er

Den største og sterkeste her

Jeg vil ikke ha deg

Jeg vil ikke la deg

Få være her

Ha deg vekk

La oss i fred

pfoko 

Hør på meg, sa den andre, mer ilter i blikket

For jeg er

Den klokeste, viseste her

Jeg vil ikke se deg

Jeg vil ikke be deg

Du er ikke

ønsket her

La oss i fred

Om frykt, fordommer, fremmede og fremmedfrykt.

Jeg har to hunder, de er 11 og 3 år, begge er tisper. De krangler ikke, lever i lag og er godt fornøyde med det, tror jeg. Jeg kan ikke si at de har noen stor relasjon seg i mellom, egentlig, men bor nå i samme hus, løper i lag etter katta av og til, tigger om mat og elsker å ligge i senga i lag med meg. Det er en slags gjensidig respekt og forståelse dem i mellom, virker det som. De tolererer hverandre og ser ut til å ha en slags overenstemmelse om at når de skal leve og bo i lag vil de gjøre det beste ut av situasjonen. Den ene er en puddel og den andre er en finsk lapphund, den eneste likheten er fargen på pelsen, den er lys på begge. Ellers er de så ulike som det går an å være, bortsett i fra at de begge er hunder, da.

IMG_3817
Ikke mye likheter mellom Michelle og Dina, bortsett fra fargen da.

Så en dag kom det en fremmed til oss. En fremmed som hadde opplevd å miste hjemmet sitt og som håpet å få bo hos oss for å komme til hektene igjen. Sosialister som vi er her i huset, åpnet vi vennlig døra for henne. Det skulle bare mangle at ho ikke skulle få husrom og hjerterom hos oss, vi hadde jo plass og ho var velkommen. Den fremmede var ung, nyskjerrig på livet og snill og ho var en svensk lapphund. Av og til var ho litt plagsom og maste på oss om å få ta del i de samme godene som de andre to hundene våre hadde. Ho ville også tigge mat, springe etter katta og sove i senga. Dette ble for mye for den ene lyshårede hunden vår. Ho begynte å blåse seg skikkelig opp og uttrykke misnøye over den nyinnkomne. Det gikk så langt at ho gikk fysisk til angrep på ho, antaglig for å bli kvitt ho, tipper jeg.

IMG_1870
Den fremmede, Fia, en svensk lapphund med glimt i øyet og ønske om et godt liv.

Den andre av våre to hunder, den lille puddelen Michelle, prøver seg som diplomat. Her er det ikke snakk om å gjemme seg til tross for en fysisk underlegenhet som er påtagende. Ho kjefter og smeller som bare en liten puddel kan gjøre og prøver å skille de to kamphanene, eller kanskje de må kalles kamphøner? Dette er jo så klart til liten eller ingen nytte. Den fremmede må ut, ikke snakk om annet sier den lyshårede hunden med ettertrykk til sin samboende puddel. Ho må ikke tro at ho kan komme hit og ta godene fra oss som bor her. Det er trangt nok i senga som det er  om ikke det skal ligge en svensk lapphund i lag med oss.

Den overnevnte sekvensen om hundene våre ligner ikke så rent lite på situasjonen omkring flyktningestrømmen som vi opplever i verden i dag. Rasisten Dina er verdens snilleste og hyggeligste hund, sånn til daglig. Ja, ho er elskelig og flott med oss som ho kjenner, men dukker det opp noen fremmede, da får vi se en annen side av ho. Sånn er det med mange av menneskene i verden også. Hyggelige og tilsynelatende snille mennesker som ikke vil noen noe ondt inntil det blir snakk om å hjelpe andre mennesker på flukt. Da kommer sinnet, mistroen, frykten og fordommene fram. For hvordan kan de tro at de bare kan komme hit og ligge i våre senger og spise av vår mat?

Jeg hadde håpet at vi som mennesker var kommet lengre enn dyrene når det gjelde å vise empati, omsorg og støtte med mennesker på flukt og mennesker i nød. Tenk om vi kunne gått sammen om å være best på omsorg for andre, vi som har det så godt og som lever i trygghet og overflod? Hvis vi kunne hatt litt mer fokus på medmenneskelighet og gitt litt mer av oss selv til de som trenger det, så hadde vi sett at det var både plass i senga og mat til alle om vi var villige til å dele litt mer. Ja, kanskje det til og med var muligheter for å få leke litt med katta for alle som ville også?

IMG_3110.JPG
Foffo, en yndet lekekamerat som alltid kommer seg i skjul når han blir jaktet på.

Arctic Race, sykkel og sånn.

Arctic Race er kommet for å bli og i år er det vår tur. Vi som bor på Helgeland får oppleve dette store, internasjonale sykkelrittet mellom 11.-14. august i år. Dette vil være en unik og spennende opplevelse for oss alle.

Jeg ser på Facebook at ordføreren vår her i Hemnes kommune stråler i lykkerus over etappetildelingen. Hun har jobbet intenst og aktivt for at vi skulle få deler av dette sykkelrittet lagt til vår kommune.

IMG_3963
Vår flotte ordfører har så mange typer jobber. Her er ho konferansier for BrygfjelddalsEnsemblets «Det er Jul» 2014.

Det er ikke så rart at vår kjære ordfører opplever lykkerus og er glad i dag da, etter å ha vært til stede ved bekjentgjøringen av  hvor etappene går for Arctic Race. To av dagene kommer nemlig rittet innom Hemnes kommune og Korgfjellet og vi får en unik mulighet her i kommunen vår til å vise oss fram fra vår beste side.

Vår beste side viser vi blant annet fram fra toppen av Korgfjellet. Her, i dette flotte, varme fjellandskapet har alle en unik mulighet til å skue utover vår vakre kommune. Vi ser rett inn i Okstindene mot øst, evig kalde og utilnærmelige for folk flest ligger de der, tindene, dekket av et tykt lag med snø. Av og til synlige og andre ganger gjemt bak et stort, tungt tåkelag.

Tindene støttes opp av de vakre fjellene omkring med Brygfjeldet i spissen. Her er det ikke snakk om hvem som er størst eller sterkest. Alle fjellene trengs og alle er avhengige av hverandre for at de skal fortsette og stå trygt. Ingen krangel og diskusjon fjellene imellom heller, ser det ut for å være. Alle fjellene er like mye verdt for hverandre og ser ut til å være gode venner. De har kanskje en egen trygghet og selvtillit i seg selv som gjør at de er sikre på sitt egenverd uavhengige av hvor de står og hvem de har til nabo?

IMG_3960
Noen av de vakre fjellene som vi ser så tydelig i fra Korgfjellet, målområdet på en av dagene under Artic Race 2016.

Jeg personlig er i alle fall glad for at vi her på Helgeland til tider er så rause med hverandre at vi ser at et slikt arrangement er av betydning for hele landsdelen. Så må jeg jo tilføye at det var ekstra bra at to av byene her på Helgeland som alltid er så uenige om alt fikk deler av etappene de også. For jeg kan levende forestille meg diskusjonene som hadde kommet i etterkant om bare en av byene hadde fått tilgang på en etappe. For de er ikke like flinke som fjellene til å samarbeide, være rause og til å unne hverandre suksess om ikke begge får sitt, hver gang.

Vi får håpe at dette arrangementet kommer til å bli en like stor opplevelse for oss på Helgeland som det har vært for de lenger nord i landet de forutgående årene. Med samarbeid, struktur og ivrige hender blir det nok en sikker suksess. Flott valg av tidspunkt for rittet er det også, for vi vet jo alle at i august, ja, så er det finvær på Helgeland.

Om terrorvelde, skrekk og frykt

Jeg sitter her og leser i aviser og på nettet om det skrekkelige terrorangrepet på Paris. Jeg er overveldet over inntrykkene som presenteres for oss alle fra skrekkens by, en by som er kjent som kjærlighetens by. Det siste som er kommet fram er at terroristene, i følge rettsmedisinerne, er mellom 15 0g 18 år, altså nesten bare barn, pr. definisjon.

Hva er det som gjør at ungdommer går til et sånt skritt og blir terrorister? En ting er sikkert, de fleste av oss vet noe om hvor lett det er å manipulere barn og ungdom slik at de til slutt gjør det som blir dem fortalt. Denne type terror, manipulering og indoktrinering, kan være, synes jeg, den mest skremmende typen for terror, da følgene ofte blir katastrofale, som i dette tilfellet.

Vi hører på alle talene fra statsministre og presidenter rundt omkring i verden etter det siste terrorangrepet. Talene handler stort sett om de samme tingene, om fordømmelse av terror og at terror aldri skal vinne fram, vi skal stå sammen mot terroren, vi lar oss ikke knekke, vi skal vinne kampen mot terror, kjærligheten vinner fram, osv.  Ja vår egen statsminister, Erna Solberg, sier til TV2-nyhetene i dag at vi lar oss ikke skremme av terroristene.

Jeg lurer på hvem vi er? For jeg er ikke med i den kategorien vi-er. Jeg lar meg skremme av terrorister, jeg lar meg knekke , jeg er redd for at vi ikke klarer å vinne kampen mot terror, jeg er redd for at vi ikke klarer å stå sammen i kampen mot terror, jeg er redd for å bli rammet av terror og jeg er redd for trusler og smerter som følge av terror. Jeg klarer ikke å stå opp og være tøff og uredd som alle disse statslederne og mange med dem. Jeg klarer bare å være engstelig og redd for terrorens mange ansikter og uttrykk. Jeg klarer ikke å være modig, jeg er bare redd.

Lys eller mørke, hvem vinner? Dag eller natt, ja, si det, den som lever får se.
Lys eller mørke, hvem vinner? Dag eller natt, ja, si det, den som lever får se.

Jeg vil presentere et lite dikt om terrorfrykt og hva det gjør med meg, diktet heter Terror og Tårer.

 

Terror og Tårer

Jeg sørger i dag, jeg er lei meg, jeg gråter

Jeg fylles med frykt over verden som blør

Jeg tenker med redsel på alle de måter

Vi rammes, vi treffes av brennende glør

Jeg sørger og gråter, se verden i brann

Jeg ønsket det hjalp, om jeg rakk fram mi hand

kopf

Jeg sørger i dag, jeg er redd og jeg gråter

Mens verden går videre, selv om den blør

Jeg fylles med frykt over alle de måter

Vi rammes, vi treffes, av brennende glør

Jeg sørger og gråter, se verden i brann

Jeg ønsket det hjalp om jeg rakk fram mi hand

Valgflesk, bokstavelig talt, og noen lettvektere.

I kveld var det folkemøte i regi av Avisa Hemnes om det kommende kommunevalget. Tema for møtet var å stille alle listetoppene til veggs. Alle toppene ble utfordret av en dyktig møteleder, hverandre og ikke minst spørsmål i fra salen.

Nå er det vel ikke noen vits i å komme med partipropaganda i et blogginnlegg for det er det nok av ellers. Jeg vil heller komme med noen personlige betraktninger omkring dette møtet.

Det var en selsom forsamling oppe på podiet i kveld. Alt fra store blåsere, symbolisert med de to største partiene i Norge, Arbeiderpartiet og Høyre, den nye damen, som presenterte seg som en frisk pust inn i vårt kommunale demokrati, representert ved Miljøpartiet de Grønne og vår egen SV-dronning, trønderjenta med den fineste kjolen, Senterpartimannen med den vakre stemmen, og han som, dette er hans egne ord, har liten utdanning og røyker, slik som alle FRP-ere og sist, men ikke minst,  den tannløse sjørøveren som representerte Samfunnspartiet (også egne ord).

fjkø

Kommunepolitikere, en gjeng med arbeidssomme og flinke mennesker som er villige til å ofre mye av sin fritid for at vi skal få det best mulig.
Kommunepolitikere, en gjeng med arbeidssomme og flinke mennesker som er villige til å ofre mye av sin fritid for at vi skal få det best mulig.

Det var selvfølgelig de to blåserne som var i størst fokus og snakket mest, ja, det skulle nå egentlig bare mangle, sånn er det alltid, det er de største som får si mest. Det som var overraskende for meg var mangelen på stemme fra den uutdannede røykeren.  Han var for det meste stille og så noe forsagt ut der han satt inneklemt midt i mellom ei traust dame på den ene siden og ei svært verbal og kunnskapsrik ei på den andre.

Den tannløse sjørøveren fikk god taletid, og har jo en del poenger, men det spørs om ikke han felles av sine egne ord, nettopp det at han symbolsk sett blir sett på som en tannløs røver uten makt? Tja, vi kan jo alltids håpe at han kommer i en vippeposisjon, da kan det hende det begynner å vokse ut tenner igjen?

Ellers så kom det jo fram en del politiske gulrøtter som vi så klart alle kjenner i vår kommune, det skulle nå ellers mangle, det er jo valg.

Jeg vil presentere et dikt til ære for kommunevalget, diktet heter Kommunevalgblues.

cpå@

KK

Kommunevalgblues

kovpd

En sier, stem på meg, for det er viktig

jeg er jo den klokeste av de du ser

koef

En til sier samme ting, med annen stemme

for viktig er endringen, hør nå jeg ber

ok¨

Den tredje sa akkurat samme, det samme

forvirringen øker og jammen, jeg ler

ok¨

For stemmer jeg sak, på min liste, si det

Nja, stemmer vel heller på den jeg vil se

Valgflesk eller sunn mat? ER vel øyet som ser, det.
Valgflesk eller sunn mat?

En skoletapers hverdag

Jeg ønsker å dele noen tanker omkring dette med å være en skoletaper. I vårt samfunn blir vi jo ofte vurdert og målt ut i fra våre skoleresultater og det er mange ganger definert som det viktigste, det å være flink på skolen. Om du som barn og ungdom ikke passer inn i skolesystemet, ja så har du et problem. Et stort problem!

Jeg har en datter, Johanna, som hadde og har dette problemet. Vennene hennes gledet seg til å starte i 1. klasse, det gjorde ikke Johanna. Ho ville være hjemme, ordne med sine egne ting, male, synge, lage teater, tegne og bruke kreativiteten sin slik.

Passer bedre på en scene enn i et klasserom.  Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.
Passer bedre på en scene enn i et klasserom. Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.

Johanna ville forresten ikke gå i barnehagen heller, hun måtte få lov til å slutte et halvt år før hun skulle da hun vantrivdes sånn. Det var ikke det at hun ikke hadde venner, det hadde hun i massevis. Det var heller et signal om manglede ro og fred i omgivelsene. Hun ville ikke være der, hun passet ikke inn. Det var en lykkelig liten jente som fikk være hjemme det siste halve året før skolestart.

Allerede høsten i 1. klasse begynte det å komme fram et mønster. Mønster på mistilpasning og vantrivsel. Læreren fortalte på det første foreldremøtet vi var på at alle elevene trivdes på skolen, utenom en, men det tok hun ikke på alvor da det så ut som om hele klassen koste seg på skolen. Så allerede da opplevde Johanna å ikke bli tatt seriøst eller bli trodd på.

Skolehverdagen var et sårt punkt for den lille jenta, hun opplevde at de andre lærte å lese og skrive, men ikke ho. Vi satt mang en gang i lag over skolebøkene ho og jeg for å øve på lesning og matte. Alt forgjeves, Johanna gråt og jeg var til tider så frustrert at jeg ble sint. Ho sa til meg at ho var glad jeg ikke var lærer, for det passet jeg ikke til. Hun var dessuten ubestikkelig når det gjaldt belønning for lekselesning. Hun skulle få penger for å øve på og lese, men nei, ho hadde penger nok, ho skulle få opplevelser, nei, ho ville være hjemme. Ho trengte ikke å lære og lese for ho fikk bare venninna si til å lese for seg på skolen, som ho sa.

Det var først i 5. Klasse vi fikk vite at ho muligens hadde lese og skrivevansker. Ho hadde da vært i ei lesegruppe i lag med en gammel, erfaren lærer som endelig reagerte.

SÅ ble det henvisning til ppt med diagnose dysleksi. Da ble det hjelp i form av data og rett til muntlige prøver o.a. Uten at det gjorde skoledagen noe bedre. Forresten, det var rundt denne tiden det ble hevdet fra skolens side at Johannas problemer på skolen nok hadde en sammenheng med faren og søsterens psykiske helse. Det var nemlig skrevet et brev fra skolen til ppt der dette ble brukt som en forklaring på Johannas skoleproblemer. Altså, som vi opplevde det, en total ansvarsfraskriving der forholdene i hjemmet ble brukt som unnskyldning for Johannas manglende skoleinteresse. Vi fikk forresten medhold fra psykologen som foretok utredningen av Johanna på ppd at det ikke var ho det var noe i veien med, men skolesystemet.

Skolehverdagen var fortsatt full av nederlag, aldri opplevde hun å lykkes, bli sett eller tatt på alvor. Konferasetimene var verst.  Der var det bare fokus på at Johanna var negativ og lite motivert for skole. Det var så underlig for oss som foreldre å høre karakteristikker av hvordan skolen opplevde Johanna, negativ og lite arbeidssom. Vi som hadde verdens herligste lille unge, som både var blid, hjelpsom, klok og flott. Det var på en av disse konferansetimene en lærer kom med de bevingede ord: ”Jeg kan ikke forstå at du ikke liker matematikk, du Johanna,  du som er så flink i det” Ja, det kan sammenlignes med å si til meg:”Jeg forstår ikke at du Ellen Agnete ikke liker å støvsuge, du som er så flink til det”.

En skolehverdag skal ikke være slik at du ikke blir sett eller tatt på alvor om du ikke passer inn i systemet. Johanna har mange flotte kvaliterer som overhode ikke betydde noenting eller som ingen på skolen så. Disse kvalitetene er jo med på å skape hele mennesker og det er synd at ikke alle sider blir sett og vurdert som like viktige både i skoleverket og i samfunnet for øvrig.

Det er dessuten rart med den læreren som uttalte at det må jo være et system der unger som ikke er flinke i musikk eller kunst og håndverk også får muligherer til å få gode karakterer i disse fagene. Akkurat som om det blir tilrettelagt for Johanna og andre som henne slik de får sjangsen til å få gode karakterer i matte, norsk eller engelsk selv om de ikke er flinke til det. Dette er en undelig praksis og jeg er tenker hver gang jeg leser om elever som går ut av grunnskole eller videregående skole med bare 6.ere i karakterer, at det er denne praksisen med tilrettelegging for gode karakterer i estetiske fag som har vært gjeldende.

Det er trist at til og med de estetiske fagene på skolen er blitt ødelagt av oppgaveskriving og prøver slik at det er de skoleflinke elevene som også her blir vinnere. Johanna, som er sterkest i fagene kunst og håndverk og musikk opplevde til og med der å komme til kort og ikke få karakterer etter innsatsen grunnet disse oppgavene som ho måtte skrive.

De ti årene på grunnskolen var svært tunge og vanskelig å komme seg igjennom for Johanna. Hun gråt månedlig over at hun måtte gå på skolen og hun ønsket at skolen skulle brenne opp. Hun kalte skolen for et barndomssugende monster, alltid var yndlingsfagene hennes mat og friminutt. Det var tungt for oss som foreldre å se på at Johanna hadde det så vanskelig og at hun slet så med skolehverdagen. Det eneste som trøstet oss var at når man har en så tung periode  så tidlig i livet, ja så blir man herdet og takler motgangen man eventuelt møter senere i livet bedre enn om man ikke har møtt motgang før.

Heldigvis for Johanna og oss som foreldere fantes det lyspunkter, hun hadde venner i fleng, var sosialt sterk og klarte seg derfor bra.

Jeg vil presisere at alle lærerne og assistenter som Johanna har hatt har vært snille, gode mennesker og det er ikke disse jeg vil til livs. De har gjort så godt de har kunnet, de. Jeg ønsker bare at alle som jobber i skoleverket er obs på disse elevene. Spesielt de som bare sitter der, de som tilsynelatende følger med, men som ikke er til stede i det hele tatt. Dette er ofte jenter som ikke bråker eller forstyrrer undervisningen. De er der bare for at de må. Sånne jenter som Johanna. Vet du hva Johanna gjorde i skoletimene? Hun talte, alt hun så, for å få tiden til å gå i klasserommet, mens hun ventet på fritt, helg eller aller helst, på sommerferien.

Intervju med Johanna i Det Nye om høysensitivitet.

IMG_3226
Verdens mest omsorgsfulle og snille jente som hadde fortjent en skolehverdag uten gråt, der ho ble sett for den ho var.

fkop

Jeg vil presentere en sang som jeg har skrevet til Johanna, sangen er skrevet etter at hun var ferdig med grunskolen og kom inn i et skolesystem på videregående som passet bedre for henne.

Til Johanna

Jeg kunne ikke leve livet

slik som andre sa – du skal

Jeg passet ikke – maktet ikke – ville ei

Jeg ønsket bare sommeren

for da var dagen mindre blå

da var jeg glad – da var jeg trygg – da smilte jeg

opfk

Så kom det i mot meg nye vakre dager

som lærte meg å like det som livet lager

Jeg lever livet som jeg ønsker

ikke slik som andre vil

Nå er jeg glad – nå er jeg trygg – nå smiler jeg..