Kategoriarkiv: Psykisk helse

Om samhørighet, verdens bipolardag, iopt og pårørendetanker

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en kjenner på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Å være en kjenner på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse, mennesker med andre diagnoser, mennesker uten diagnoser og om meg selv. Og har også lært mye om dette med sammenhengen mellom diagnoser, traumer og sykdommer gjennom min utdanning til Traumeterapeut IoPT, se mer om dette her: https://www.iopt.no

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.


Ellers så er det viktig å ha fokus på det som fungerer og akseptere våre ulikheter og forskjeller. Det å godta at vi alle er ulike og har forskjellige behov som mennesker, er en viktig egenskap som vi godt kan jobbe enda mer med for å akseptere fullt ut, de fleste av oss. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et innlegg jeg skrev for å markere  World Introvert Day, som er den 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er selvsagt når man er i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er at man snakker om det. Ting blir mer ufarliggjort da. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at vi får et mer normalisert bilde av hvordan psyke og sinn fungerer. Vi får sett mange av de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kommer i kontakt med i løpet av et liv. Dette er en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket og tenker overhode ikke på hva de andre sier til at hun gjør det.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse, er å ha stor toleranse for hverandre. Dette gjelder selvfølgelig begge veier Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik det er å leve i lag med alle typer av mennesker, med eller uten diagnoser. Eller sagt på en annen måte, det er utfordrende, spennende og uforutsigbart, slik som selve livet er.  Det er i alle fall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

intimkirurgi, pornopåvirkning og menneskeverd

For et par år siden var et av fokusene under 8. marstoget i Oslo på intimkirurgi, pornopåvirkning og skam over eget underliv. Dette var en parole som engasjerte mange, og det ikke uten grunn. For da, som nå, er det en skrekkelig praksis med at unge mennesker er så misfornøyde med sitt eget utseende at de går igjennom operasjoner i den tro at det vil hjelpe dem til et bedre selvbilde.

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som, visstnok skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det er tankevekkende for oss alle at flott ungdom ikke føler seg god nok og heller vil være en annen enn den de er. Så får vi alle håpe at disse tre er sånn nogenlunde fornøyde med eget utseende og står over dyre operasjoner for å endre på utseende og eventuelle lyter.

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på jenters komplekser og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Eller hva skal man si om å betale kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tydeligvis? Så kan man jo begynne med fettsuginga da og operere seg videre etterhvert som man får mer penger? For man kan forstørre rumpa med eget fettvev til 42000kr eller få seg et realt kitorisløft til 15000kr.

Jaja, om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å stille dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som feks «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også er gjeldende for gutter/unge menn. Man kan jo for eksempel både løfte opp pungen, få lengre eller tykkere penis. Og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter å ikke oppleve seg selv som et vellykket menneske grunnet at man ikke tilfredsstiller kravene for hvordan man skal se ut. Merkelig er det imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker eller få pengekjære plastikk-kirurger til å slutte med den aggressive markedsføringen opp i mot kirurgiske inngrep. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Jeg er som jeg er og det er godt nok det».  Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforeldre, oldeforeldre og andre som føler for det. Vi kan ta på oss feministuttrykket, 8. mars-antrekket og fylle oss opp med empati for den oppvoksende slekt, finne oss en parole i et 8. marstog som vi vil gå under og gjøre vårt til at fokuset flyttes fra ytre fasade til menneskelig omtanke. Det er alltid mange paroler å velge i mellom så det skulle ikke være noe problem. For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

IoPT er en terapiform med egen teori, med en metode som har fokus på å jobbe med å styrke det sunne jeget vårt og få kontakt med vår frie vilje.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, om å ta dere en videreutdanning. Gå for utdanningen til Traumeterapeut IoPT,  sjekk lenken https://www.iopt.no for mer info! For i det store og hele og i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.

Om Raushet og indre dialog.

Den 10. oktober er det Verdensdagen for psykisk helse.  Mental Helse jobber kontinuerlig for åpenhet rundt psykisk helse og har i år valgt tema Raushet. Fokuset i år er hvordan raushet kan gi bedre psykisk helse.  Vi forutsetter kanskje at alle vet hva raushet er, men kanskje det kan være greit med en liten definisjon?  Jeg velger meg Kathrine Aspås ord om raushet, for det hun skriver om raushet er så klokt og fint.

Raushet er å unne andre suksess.

Raushet er å våge åpenhet.

Raushet er å lytte til andre.

Raushet er å våge å feile.

Raushet er å tillate andre å feile.

Raushet er å hjelpe andre.

Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.

Raushet er å tilgi oss selv – og andre.

Raushet er å konfrontere med vennlighet.

Raushet er å sette grenser med vennlighet.

Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.

 

Sånn kan altså raushet forstås. Fine ord der.

 

fullsizeoutput_3745
Naturen deler raust ut av sine vakre farger og her er det dobblet opp med to regnbuer.

 

Det er fint og bra det å være raus mot andre, da blir man sett på som en ressursperson og også sett på som positiv og god. Når man er raus er man en hedersmann/kvinne, man er «heil ved» og et samfunnsnyttig menneske. Ja, det er fine egenskaper å ha det.

Men jeg ønsker at vi også har litt mer fokus på det å være raus mot seg selv. Det å godta seg selv fullt ut og ikke strebe etter umulige idealer er et vanskelig kunststykke. Den indre dialogen vi mennesker har med oss selv er ofte både skremmende negativ, selvbildeødeleggende og destruktiv i all sin strenge moral og kritikk. Vi snakker oss selv ned på så mange måter. Vi er for tykke, for late, ser for mye på tv, spiser for usunt, sover for mye, sover for lite, drikker for mye, trener for lite, er for dumme, for redde, for feige, for uinteressante osv osv. Listen over mulige negative tanker som man kan ha om seg selv er utømmelig. Vi streber etter noe som vi aldri kan klare å oppnå. For vi kan jo alltid forbedre oss mer og yte mer sier den indre dialogen. Vi kan alltid strebe mer, bli tynnere, sprekere og jobbe enda mer. Det er trist å tenke på at vi har det sånn i oss selv mer eller mindre, alle sammen, at vi har en eller flere indre stemmer som kritiserer, nedvurderer og snakker oss selv ned på en sånn destruktiv måte. Det ville vært utrolig befriende for oss mennesker om vi greide å begynne med å være mer rause overfor oss selv. Kvitte oss med den uendelig lange rekken med usunne forventninger som vi har på egne vegne. Disse forventningene som ofte gjør det umulig for oss å bli fornøyde med oss selv og vårt eget liv.

Første skritt til å lykkes med denne oppgaven kan jo være å kjenne etter hvem sine forventninger det er som gir seg til kjenne som vår indre kritiker? Kanskje det faktisk ikke er våre egne forventninger til oss selv som driver og kverner rundt i hodet på oss? Kanskje det er en lærers, mors, fars, bestefars, kollegaers, sjefens eller noen andres forventninger som vi har adoptert og gjort til våre egne? Kanskje vi har mange forskjellige menneskers forventninger som vi forsøker å leve opp til? Da kan jo livet bli ganske så vanskelig. For hvordan skal vi greie et sånt kunststykke å tilfredsstille de mange forskjellige menneskenes ulike forventninger til oss? Hvis vi har det sånn, blir det ofte kollisjon og uro som resultat, og vi styres ikke av vår egen frie vilje lenger. Vi lar oss styre av andres forventninger og krav uten helt å forstå at det er det som skjer.

Utfordrende tanker dette, men raushet mot oss selv kan vi trene på å praktisere hele livet, for alltid møter vi på situasjoner der vi kunne gjort ting annerledes. Men ofte ser vi kanskje dette med etterpåklokskapens briller.

Tips til den som vil lære mer om dette er å se inn på disse sidene om IoPT (Identitetsorientert Psykotraume teori og terapi) eller komme på en gratiskveld eller et helgekurs hos God Nok med IoPT

Jeg vil avslutte med et dikt som heter Min Drøm, som handler om det å være seg selv. 

 Min Drøm

Sjå førr deg ei stjærnæ – der aillteng e bra

 Sjå førr deg ein klode – den som du vell ha

 Sjå førr deg ein værdn – der aill kuinn få gå

 Sjå førr deg ei framti – der ingen ska må

 opræ

Sjå førr deg den stjærnæ – du egentle e

 Sjå førr deg den klodn – som e me på det  

 Sjå førr deg den værdn – som lar deg få va

 I noti og framti – tell live sei ja

 pårkg@å

Eg vell at du ser på deg sjøl – det du har 

 Eg vell at du finn i deg sjøl – dennæ svar

 Eg vell at du slutt me å snakk deg sjøl ne

 Eg ber deg – pass på deg sjøl – vekti e det. 

 

Om vold, ungdom og uskyld.

Det var en helt vanlig fredagskveld, på grensen til natt at det skjedde, på den tiden da ungdommer flest over hele landet er på vei hjem etter å ha vært ute i lag med venner, på ungdomsklubber, hos hverandre eller bare vært ute og gått seg en tur. En venn av min sønn gikk hjem alene, det er jo ikke farlig, for vi bor jo på et godt sted der man er trygg og sikker når man er ute og går. På veien hjem opplevde denne 14-åringen alles mareritt, han ble overfalt, forsøkt ranet, utsatt for grov vold, sparket og slått og til sist forlatt i hjelpeløs tilstand. To store gutter/menn sto bak dette overfallet, så mye hadde gutten fått med seg. Saken er nå politianmeldt og alle håper og tror på en oppklaring.

En slik hendelse er alle foreldres mareritt og jeg som mor reagerer med engstelse og fortvilelse over at sånne ting kan skje på vår lille, trygge plass. Tanker om hva som ligger til grunn og hvem disse gjerningspersonene er kommer jo også. Var dette en planlagt handling? Gikk de to gjerningspersonene rundt i vår lille bygd og lette etter noen å ta, en eller annen som var alene og ubeskyttet som de kunne banke opp og kanskje i tillegg rane? Eller var handlingen impuls-styrt? Uansett årsak til denne hendelsen så er håpet at min sønns venn får både hjelp og støtte i tiden framover for å forebygge videre traumatisering og en eventuell angst.

IMG_2141
Når man bor slik til som vi gjør,  går man ikke rundt og tenker på om man skal bli slått ned og ranet, man har andre tanker i hodet, feks om øksa er kvass nok til ved-kliving. 

Når det gjelder vold mot barn og ungdom så viser statistikken at det er høye tall for vold mot ungdom. Jenter utsettes typisk for vold fra voksne og seksuelle overgrep, mens gutter typisk er utsatt for vold fra jevnaldrende, i følge denne rapporten foretatt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress..

Jeg er ikke så naiv at jeg ikke skjønner at dette samfunnsproblemet også angår oss her på vårt lille «trygge» sted, men jeg hadde nok ikke tenkt tanken at barn eller ungdommer ikke skulle være trygge på vei hjem fra ungdomsklubben i min lille bygd, det må jeg vedgå. Vi må ta inn over oss at vold mot barn og ungdom er et symptom på et samfunn i ubalanse og forsøke å finne løsninger som fremmer dialogen mellom mennesker. En ting er sikkert, den uskylden og tryggheten som til nå har hvilt over min hjembygd er borte, og hvem vet, kanskje den alltid har vært en illusjon?

 

 

Sol-dikt i januar

 

Sol-dikt i januar

I dag så kom sola tilbake til meg

Ei stund nå så har den vært borte

Den smilte – den viste fram alt – hele seg

Om en glimtet det var av det korte

Det glimtet gir håp om ei lettere tid

Fylt med sommer og solskinn

Og litt mindre strid

I mitt hjerte

fullsizeoutput_2bb3
Så fint der mot sør når sola kommer igjen etter å ha vært borte en tur.

Om juleforberedelser, galskap og modige butikkansatte.

Latent i oss alle ligger det kanskje en liten tyrann på lur som bare lengter etter å komme ut og fram, eller hva?  Dette er i alle fall noe som jeg tar meg i å lure på etter mange merkelige opplevelser i årenes løp på butikker rundt omkring i løpet av  førjulstida. Det har seg slik at jeg  har møtt på en del innestengt raseri, passivt aggressive kommentarer og sinte ytringer, frustrasjoner, oppgitte fakter samt råkjøring med handlevogner fra mennesker som i en slags psykoselignende tilstand raser rundt omkring vare-reolene på jakt etter juleforberedelses-ingredienser. Det er ikke mye motstand som skal til for den enkelte av disse menneskene før det oppstår noen eller alle av de overnevnte følelsesutbruddene. Jeg tror det kan være slik for disse juleforberedelses-maratonspringerne at de opplever det som om det er en slags skjult agenda i fra butikkenes side, at de skal være fri for de vanlige jule-ingrediensene. En slags stille markering i fra de butikkansattes side for å tydeliggjøre at vi er de som har makt over hvordan kundens jul skal bli. For hvordan kan det egentlig bli jul i huset uten alt hvetemelet som kunden trenger for all bakinga, eller for den del, de billige lysene som var annonsert? Ja, for  det er jo virkelig stor krise for kunden at butikken er utsolgt for nettopp hvetemel og billige stearinlys allerede i midten av november, ikke sant? For da går det jo ikke an å få stelt i stand til ei ordentlig jul? Det kan virke som om det er slik for denne typen handlegruppe at det bare er deres behov som gjelder. For mange helt vanlige, snille og empatiske mennesker blir som furier når jula nærmer seg at vi går inn i julehandel-hysteriet, og nåde den butikkansatte som da står i veien for en vellykket handletur.

Og du, kom ikke i skade for å nevne begrepet i-landsproblemer for en juleforberedelses-stressa kunde som ikke finner rett merke på pinnekjøttet, det kan i så fall bli din bane, for her er det snakk om mye mer alvorlige temaer enn i-landsproblematikk, nemlig, her gjelder det liv og død!

fullsizeoutput_299e
Eksempel på en butikkansatt, et blidt og serviceinnstilt menneske. Et menneske som også har følelser og ikke minst tanker om hvordan hun vil bli behandlet og snakket til av kunder. Ofte opplever disse butikkansatte å bli snakket til fra kunder på en måte som er både uverdig, trist og  unødvendig.

Jeg føler nærmest en slags angst ved å gå på butikken i disse tider, for jeg vet jo aldri hva eller hvem jeg treffer på min vei. Vil jeg være vitne til at et stakkars butikkpersonale blir overøst med en verbal skyllebøtte over manglende mandler eller sukker i butikkhyllene, samt kjefting over at de bestilte varene ikke er kommet på plass i reolene enda?  Eller kommer det ei handlevogn etterfulgt av en julestresser fykende i ryggen på meg mens jeg intetanende står og passer mine egne saker i et eller annet hjørne på butikken? Kanskje blir jeg snakket til av en misfornøyd kunde som forsøker å bygge en allianse med meg med å si at vi heller burde dratt til nabobutikken for å handle, for her på denne butikken mangler de alltid to av tre ting som står på lappen?

«Kunden har alltid rett», sies det, og ja, sånn er vel tanken fortsatt hos handelsstanden. Men jeg tror vi må moderere denne setninga litt nå i førjulstida. Vi kunne for eksempel si at kunden har, som alltid rett, men er du som kunde ute på egenhånd og er litt julepsykotisk, ja, så må du ha med deg følge i butikken, en slags anstand som passer på at du ikke går over streken og gjør handlinger eller sier ting du vil angre på når januaren igjen kommer smygende med sin stille, hvite ro, sin nådeløse kulde og sitt varierende humør. For da, ut i midten av januar, når julens sterke grep endelig har sluppet taket i deg og du igjen er blitt deg selv, kan det kanskje være godt å ha et ukomplisert, avklart og greit forhold til din vanlige nærbutikk, butikkens ansatte , samt andre kunder, ikke sant?

Jeg regner med at utover desembermåneden kan muligens disse julepsykose-menneskenes atferd komme til å bli enda mer uforutsigbar, utagerende og utfordrende.  Og om du skulle være et slik menneske eller kjenner til noen slike mennesker, vil jeg be deg om å lese diktet «JuleDikt» som jeg har skrevet. Diktet handler nettopp om dette med julestress og kav, husk også på at jula kommer uansett, den, hva du enn gjør eller ikke gjør for å forberede deg på dens inntog.

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

Om selvmord og håp og mot til å snakke om det.

En kveld for ganske lenge siden, rundt et bål, satt vi, en ung mann og en ganske mye eldre meg. Vi hadde en samtale om livet og døden, psyken og sinnet og snakket om vanskelige følelser og depresjoner. Han sa: Jeg er nå glad for at jeg er her nå, at jeg er i live, for det er ikke noen selvfølge at jeg det er. Jeg spurte han hva han mente med det, om han hadde tenkt på å ta livet sitt noen gang? Ja, svarte han, mange ganger, men det er lenge siden nå. Jeg spurte om hvordan han i såfall hadde tenkt å avslutte livet sitt? Han hadde mange tanker om hvordan han kunne ta livet av seg, sa han. Han kunne hoppe fra en stor høyde, sette seg foran et tog, ta for mange tabletter eller henge seg i et tre. Tydelig at dette var noe han hadde tenkt mye og detaljert på. Men ikke nå lenger, sa han, for nå har jeg det så bra og er så glad for at jeg fortsatt er her på jorda.

fullsizeoutput_261c
Mange betroelser kan komme rundt et bål en fin kveld, det gjelder bare å legge til rette for den gode samtalen og ha mot og styrke til å ta i mot det som kan komme fram. 

 

Det antas at omlag 800 000 mennesker, verden over, dør som følge av selvmord hvert år. Det vil si et menneske hvert 40. sekund (Kilde: fn.no ). Den 10. september er det verdensdagen for selvmordsforebygging, det skal da arrangeres markeringer i over 70 land. Når vi vet at det bare i Norge dør bortimot 600 mennesker som følge av selvmord årlig, så sier det seg selv at dette er en viktig markering. Sånne markeringer er med på å sette fokus på noen av de vanskeligste sidene ved det å være menneske. I år var det blant annet lysmarkering den 7. september, der det ble tent 590 lys på jernbanetorget i Oslo for å markere de 590 menneskene som tok sitt eget liv i 2015. Foreningen Leve har mange ulike arrangementer rundt om i landet de nærmeste dagene for å markere, informere, ha appeller, snakke om og forsøke å forebygge selvmord og selvmordsplaner. Dette er noe som alle unge, og for den del resten av oss også, skulle ha fått mulighet til å deltatt på. Om det ikke direkte angår deg eller meg, så kan det angå noen vi kjenner, en venn, eller noen vi tilfeldigvis møter på vår vei, og da kan det være fint å vite hva vi kan gjøre for å hjelpe. Vi vet også at det er rundt regnet 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord pr år, noe som gjør dette til svære og betydelige samfunnsutfordringer. For om det er liten oppfølging og støtte til de etterlatte etter selvmord, hvordan er det da med oppfølgingen av de etterlatte etter et selvmordsforsøk?

Det er dokumentert at selvmord tar flest unge liv i Norge, langt over både trafikkulykker, overdoser og kreft. Med dette som bakteppe er det svært viktig å ha fokus på hvordan forebygge og forhindre at mennesker går til et så drastisk skritt som det er å ta sitt eget liv. Vi vet forresten at det også blant eldre er en økende tendens til å ta sitt eget liv, jfr dama som i følge Dagbladets artikkel den 5. sept d.å. mange ganger hadde tenkt på å hoppe ut av vinduet på sykehjemmet der ho bodde, men hadde slått det i fra seg da hun var for dårlig til beins til å komme seg opp i vinduskarmen. Når det ikke blir tatt tak i menneskets psykiske helse og på alvor gjort nok for å forebygge depresjoner, tunge tanker og følelser helt fra starten av livet, så vil den dystre statistikken fortsette å være som den er. Et varmere samfunn der vi mer er opptatt av indre verdier framfor ytre fasader og status vil gjøre sitt til at vår psykiske helse blir bedre.

Og du, husk alltid at det ofte kan være litt usant i det som blir sagt, når et menneske forsøker seg på å bagatellisere eventuelle selvmordsplaner. Dette er et tema som er så vanskelig å snakke om for de fleste at de til nød kan våge å innrømme at de har hatt sånne planer en gang eller flere, men da for lenge siden. Nå, derimot, har de det bra og har ikke sånne tanker lenger. Om du skulle være i den minste tvil om at dette stemmer, så kan du jo be vedkommende om å kontakte legen eller andre fagfolk for å få hjelp og støtte. Om dette ikke fører fram så kan du selv ta kontakt med lege eller andre fagfolk og drøfte dine bekymringer. Det er alltid bedre å bry seg for mye enn for lite i sånne situasjoner.

Så tilbake til oss to rundt bålet den gangen. Den unge mannen utviste stort mot som turte å dele sine innerste tanker med meg. Han viste dessuten en stor dose klokskap som ville snakke om de vanskelige tingene som opptok han i stedet for å stenge det inne i seg selv. Alt for mange av oss holder dessverre disse tankene for oss selv og føler ikke at vi kan snakke om det med noen. Noe som igjen kan føre til at tankene blir mer og mer uoverkommelige og uhåndterbare og som igjen kan føre til en fatal utgang.

La oss alle tenne et lys den 10. september for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging.