Om Kvinner, voldtekt, feminisme og 8. mars

I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Dette er en dag som de fleste av oss har et slags forhold til. I fra latterliggjøring fra de som ikke synes det trengs å ha en egen kvinnedag til de som mener at dette er en dag som er både viktig og svært nødvendig.

Kampen mot voldtekt og for rettssikkerhet for kvinner er helt sentral på 8. mars-markeringene rundt om i landet. I Norge henlegges ca 80% av alle voldtektssaker som etterforskers og i tillegg vet vi at de fleste som voldtas eller forsøkes voldtatt ikke anmelder eller forteller om dette til noen grunnet blant annet skam og skyldfølelse. I den forbindelse har Kvinnefronten laget en nettside, mørketall.no der de oppfordrer kvinner til å gå inn og fortelle sine egne historier om overgrep. Begrunnelsen for denne siden er at økt fokus på dette samfunnsproblemet kan føre til at tausheten omkring overgrep brytes og løftes opp og fram. Så kan kanskje de av oss som har opplevd overgrep og voldtekter få hjelp og støtte til å bearbeide slike opplevelser og traumer.

fullsizeoutput_13a1
Tilkneppet og engstelig synes denne kvinnen å være, men vi får håpe at også hun får retten til et trygt liv uten redselen for voldtekt og overgrep.

 

Norske Kvinners sanitetsforening har startet en kampanje der de har fokus på Vold mot kvinner, og jobber bl.a i mot nulltoleranse for voldtekt av kvinner. Det er et stort samfunnsproblem når 1 av 10 kvinner voldtas i Norge, som er verdens mest likestilte land. Gjennom symbolet «bær en rød knapp» setter de fokus på dette.

Så får vi håpe at resten av oss mennesker ikke er like opptatte av å vise hvor lite vi trenger å markere kvinnedagen, som den ene av disse damene som var på Lindmo nå på lørdagskvelden. Håpløst når mennesker med makt benytter seg av slike hersketeknikker for å minimalisere betydningen av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette viser en total mangel på innsikt i historie og samfunn. Når en offentlig person bruker så mye krefter på å latterliggjøre og marginalisere feminisme som bevegelse og alt hva det står for, stiller i alle fall jeg spørsmål  både ved personens kunnskap, empati og kompetanse.

Rødstrømpene mine er noe slitte og bærer preg av mye bruk, men fungerer fortsatt som de skal. De symboliserer kraft, styrke og rett til å styre eget liv. Mitt mål for neste år er å ikke akseptere urettferdighet, utnytting, overgrep, misbruk eller latterliggjøring av noen kvinner, barn eller for den del store, sterke menn.

fullsizeoutput_13a4
Johanna, en av mange sterke, unge kvinner som skal markere kvinnedagen i dag med å gå i tog. Pussyhatten er så klart på da.

 

Jeg har ikke noe  8. mars-tog å gå i her jeg bor, men jeg markerer kvinnedagen med å melde meg inn i Kvinnefronten i dag. Til de av dere som har en 8. mars-markering i nærheten, ta på deg Pussyhatten, møt opp og vis at du bryr deg.

Om intimkirurgi, pornopåvirkning og fitteskam

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som sikkert skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det kommer i tillegg fram i en fersk undersøkelse Norstat har gjort for Nrk Innafor at 1 av 8 unge jenter har vurdert intimkirurgi. Viser til denne artikkelen i Aftenposten 25. januar i år, der det skrives om skam, unge jenter og pornoindustrien.

Vedlagt video av noen av jentene fra Jentefronten og  8. marskomiteen i Oslo som jobber i mot ei fri fitte fjernt fra alt som har med intimkirurgi å gjøre, med slagordet og parolen  «La Fitta Flagre» som skal presenteres  på den internasjonale kvinnedagen under 8. marstoget i Oslo.

Fra venstre: Johanna Martinsen Brygfjeld, Oline Margrethe Rustad, Sara Luna Pålsdatter og Martine Forseth-Reichberg

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på våre jenters fitter og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Den billigste operasjonen jeg fant er kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tyeligvis. Ja, man kan kanskje begynne med fettsuginga og operere seg innover etterhvert som man får mer penger? Men om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å spørre dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også dreier seg om gutter/unge menn, og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter. En liten trøst er imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Ei fri, flagrende fitte er bedre enn ei kontrollert ei». Eventuellt «Foreldre for Frihet i Fitte og Penisuttrykk». Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforelde og oldeforeldre. Vi tar på oss en Pussyhat, en ide fra Pussyhat Project, lett å strikke er den og, og et sterkt symbol verden over, og forsøker å få med oss et eller annet 8. marstog for å markere den internasjonale kvinnedagen, gjerne under parolen «La Fitta Flagre». For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

img_0849
En forkjemper for det naturlige uttrykk, en bestemor, 76 år, i nystrikket Pussyhat, hun har opplevd et langt liv uten noen som helst form for intimkirurgi og har nok ikke engang hørt om ordet før nå nylig.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, tar dere en videreutdanning. Gå for utdanning innen Traumeterapi – IoPT, for eksempel, eller hopp på en videreutdanning til psykiater. For i det store og hele, i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.

Om nye naboer, murer, reinsdyr og nasjonaldager.

I dag, på Samefolkets dag, så jeg igjen snurten av våre to nye naboer. Stille og fredelige gikk de der for seg selv, de to, opptatt med sine egne ting som de var, vandrende i rolig meditasjon så det ut for. De er litt skye og forsiktige, de nye naboene våre, det skal sies. Litt engstelige, også kanskje, når alt kommer til alt. Hvorfor de er sånn, det vet ikke jeg, kanskje det bare ligger til deres natur? Jeg tror egentlig ikke de har opplevd så mye fælt og trasig, de to, tror ikke det er derfor de er litt redde og engstelige av seg, men man vet jo aldri med nye fjes, hva som skjules i dem av opplevelser og hendelser. Kanskje vi kan få vite mer om vi blir litt kjent med dem?

fullsizeoutput_12a6
Her er et bilde av det siste tilskuddet nye naboer for oss på Gammalskolæ i Brygfjelddalen.

Alltid trivelig å få nye naboer, Har en følelse av at de kommer fra øst disse to, men er jo ikke helt sikker, da. Første gang jeg så dem hadde de i alle fall stø kurs øst mot vest. Det virket da som om de bare var på gjennomreise. Tror imidlertid de ble stoppet av en naturlig mur litt lenger vest av oss, da elva Bjuråga jo stenger for videre ferdsel for de som ikke drister seg over. Regner med at disse to ikke føler seg videre truet og jaget her de er og derfor ikke satser liv og lemmer på å krysse ei kald, stri elv på denne tiden av året. Jeg synes det er hyggelig med disse nye naboene. De er jo litt eksotiske for meg, da, for jeg kan ikke huske å ha opplevd sånne naboer her før. Men dette er vel vesner som har vært her i området lenge før jeg og mine ætter kom hit, så i så måte er det nok jeg som er eksotisk og fremmed? Jeg regner med at disse ikke kommer til å få innvandringsforbud her i dalen? Og om de skulle få det, så er det vel lite eller ingenting som greier å stoppe dem i deres vandring fra øst mot vest? For jeg ser jo hvor mye lettere livet deres er her i denne fredelige dalen enn når de er på snaufjellet og jobber seg gjennom vinteren med en evig kamp for føden og livet og med trusler fra alle kanter i tillegg.

6. februar er samenes nasjonaldag, noe som markeres over hele landet på et eller annet vis. Kanskje det er en ide å legge forholdene bedre til rette for at vi som nasjon tar et mer omsorgsfullt og varmt grep om det at vi faktisk har et folk i landet vårt med status som urfolk? Det hadde vært flott om politikerne våre kunne vist dette på andre måter også enn bare å nevne det i festtaler og vise fram de samiske kunstnerene våre rundt om i verden som et slags alibi for vår ivaretakelse av vårt urfolk. Ikke noe galt med samiske kunstnere, altså, men samefolket består av så mye mer enn dem.

fullsizeoutput_1298
Utsikt mot øst i Brygfjelddalen, Tverrfjellet i horisonten, bakom ligger Okstindan og Sverige, men disse grensene stopper nok heller ikke våre nye naboer

Til slutt vil jeg presentere diktet «Alt er mitt» om manglende solidaritet, samhold og inkludering. Passer dessverre godt til deler av verdenssamfunnet i dag.

Alt er mitt

Det er mitt, sa den ene og slo seg på brystet 

For jeg er

Den største og sterkeste her

Jeg vil ikke ha deg

Jeg vil ikke la deg

Få være her

Ha deg vekk

La oss i fred

 

pfoko Hør på meg, sa den andre, mer ilter i

blikket

For jeg er

Den klokeste, viseste her

Jeg vil ikke se deg

Jeg vil ikke be deg

Du er ikke

Ønsket her

La oss i fred

 

Om fyllekjøringens forbannelse og håp om endringspotensiale.

Så har det skjedd igjen, leser jeg i Rana Blad, en bil er blitt forlatt etter en utforkjøring. Denne gangen i Brygfjelddalskrysset, nærmest utenfor min egen stuedør, med andre ord. Fører er konfrontert og det er mistanke om promillekjøring står det også å lese. Jeg vil presisere at jeg ikke vet hvem dette dreier seg om. Dette innlegget er ikke ment som en skyllebøtte mot akkurat denne fyllekjøreren. Det er heller ment som et hjertesukk over alle ruspåvirkede sjåfører som setter både seg selv og ikke minst andres liv i fare ved en sånn uforsvarlig, umoden og livsfarlig handling som kan få så store og fatale konsekvenser.

Hva er det som gjør at enkelte velger å ta bilen når de har drukket? Eller for den del, ruset seg på annen måte, med narkotika eller piller? Ikke vet jeg, det er vel like mange grunner til fyllekjøring som det finnes fyllekjørere, antar jeg. Men vi kan vel trygt si at det er en tradisjon for fyllekjøring i vår kommune, dessverre. Når du som barn vokser opp med at foreldre «lurer» seg hjem med bilen etter fest selv om de har drukket kan det være vanskelig å skjønne at man ikke må gjøre det samme selv når man skal hjem fra fest. Vi vet også at det kan være vanskelig å få tak i taxi når vi skal hjem etter julefesten, og da fristes vel enkelte til å ta en «lettvint» løsning og velge bilen for å komme seg hjem? Når det i tillegg er minimale sjanser for at man blir «tatt» av politiet om man kjører i fylla, ja så er det jo nesten fritt fram for den som måtte ønske å debutere som fyllekjører eller fortsette sin karriere som erfaren fyllekjører. For vi vet jo at om du først har debutert som fyllekjører, ja så er dessverre sjansen stor for at du vil fortsette med denne uheldige og destruktive adferden.

Dette er til deg som får denne trangen, denne skadelige og destruktive lysten i deg til å sette ditt eget og andres liv i fare ved å benytte deg av motorkjøretøy i ruspåvirket tilstand. Hva er det som gjør at du trosser enhver fornuft, setter deg inn i bilen, på mopeden, snøskuteren eller båten, for den del, enten som påsitter eller som fører når du eller sjåføren er ruspåvikret, hva er det du tenker på?

fullsizeoutput_7d1
Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er hva når man er ruspåvirket, og da må man la kjøretøyet stå.

Jeg og min familie er ofre for fyllekjøringens sørgelige konsekvenser. To ganger har fyllekjøring hatt fatale konsekvenser for vår familie her i Brygfjelddalen. Jeg har både mistet min eneste bror og et av mine søskenbarn som følge av fyllekjøring. Så det at du velger å kjøre i fylla, gjør noe med både meg og resten av min familie, skal du vite. Hver eneste gang vi hører om eller leser om en slik hendelse blir vi preget, triste og svært lei oss over det som har skjedd. Du kunne i det minste tatt hensyn til familier som oss, kunne du ikke? Tenkt på hva våre familier har mistet som følge av fyllekjøringens forbannelse?  Vi kunne fortalt deg ting som kanskje gjorde det litt vanskeligere for deg å kjøre neste gang? Det er bare å spørre oss så skal vi fortelle. Men det tørr du vel ikke, for da avslører du deg jo som fyllekjører overfor oss. Jeg vil ikke en gang komme inn på hvordan du belaster din egen familie med det du gjør når du velger å kjøre i ruspåvirket tilstand. Den redselen og angsten de føler for at det skal hende noe hver gang du er på tur ut på fest er nok med på å prege livet deres mye mer enn det du forstår.

Til dere som har venner som kjører i fylla, har jeg ett å si, ring politiet! Her er det ikke snakk om å skåne noen fra å miste sertifikatet eller å hindre at noen blir tatt av politiet. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp. Konfronter vennen din i etterkant, ta problemet på alvor og la ikke vennen din bagatellisere dette.

Til dere som har barn som kjører i fylla, ring politiet! Kontakt eventuelt lege for hjelp og støtte og følg om nødveidig barnet ditt til lege for samtaler om hva som kan gjøres. Legg skammen til side hvis du føler den, ikke prøv å skjule hva barnet ditt har gjort, det er den største bjørnetjenesten du kan gjøre i mot ditt barn. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp, konfronter barnet med dette og ikke la barnet bagatellisere dette.

Til deg som kjører i fylla, oppsøk hjelp før det er for sent, husk, du er ikke alene om dette og skammen over handlingene dine må ikke sette en stopper for det å ta i mot hjelp. Det kan dreie seg om ditt eget eller andres liv.

Vi vet jo heldigvis at de fleste ungdommer og voksne ikke kjører i ruspåvirket tilstand, bare så det er sagt, men for oss som har opplevd det verste, det å miste noen som følge av kjøring i ruspåvirket tilstand er det likevel så sårt hver gang vi hører om sånne saker.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har presentert før, «Møte mellom verdener» som handler om en undring over hva som kunne skjedd om vi møtte igjen en som har vært død i mange år.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Juleforberedelser og galskap hånd i hånd?

Latent i oss alle ligger det kanskje en liten tyrann på lur som bare lengter etter å komme ut og fram, eller hva?  Dette er i alle fall noe som jeg tar meg i å lure på etter noen merkelige opplevelser på butikker nå i førjulstida. Det har seg slik at jeg, to dager på rad, faktisk, har opplevd en del innestengt raseri, passivt aggressive kommentarer og sinte ytringer, frustrasjoner, oppgitte fakter samt råkjøring med handlevogner fra mennesker som i en slags psykoselignende tilstand raser rundt omkring varereolene på jakt etter juleforberedelses-ingredienser. Det er ikke mye motstand som skal til for den enkelte før det oppstår noen eller alle av de overnevnte følelsesutbruddene. Kan det muligens være slik for disse juleforberedelses-maratonspringerne at de opplever det som om det er en slags skjult agenda i fra butikkenes side, det at de skal være fri for de vanlige juleingrediensene? En slags stille markering i fra de butikkansattes side for å tydeliggjøre at vi er de som har makt over hvordan kundens jul skal bli? For hvordan kan det egentlig bli jul i huset uten alt hvetemelet som kunden trenger for all bakinga kunden skal gjøre seg ferdige med, eller for den del, de billige lysene som var annonsert? Ja, da er det jo stor krise for kunden at butikken er utsolgt for nettopp hvetemel og billige stearinlys. Kom ikke i skade for å nevne begrepet i-landsproblemer for en juleforberedelses-stressa kunde da, det kan i så fall bli din bane, for her er det snakk om mye mer alvorlige temaer enn i-landsproblematikk, nemlig, dette gjelder liv og død!

fullsizeoutput_fca
En julestjerne i papir, ødelagt allerede før den er montert, kan være et symbol på manglende lys og kontroll i adventstida.

Jeg føler nærmest en slags angst ved å gå på butikken i disse tider for jeg vet jo aldri hva eller hvem jeg treffer på. Vil jeg være vitne til at et stakkars butikkpersonale blir overøst med en verbal skyllebøtte over manglende mandler eller sukker i butikkhyllene, samt kjefting over at de varene som er bestilte ikke er kommet på plass i reolene enda?  Eller kommer det ei handlevogn etterfulgt av en julestresser fykende i ryggen på meg der jeg intetanende står og passer mine egne saker i et eller annet hjørne av butikken? Kanskje jeg blir snakket til av en misfornøyd kunde som sier at vi heller burde dratt til nabobutikken for å handle, for her på denne butikken mangler de alltid to av de tre tingene som står på lappen?

«Kunden har alltid rett», sies det, og ja, sånn er det vel i handelsstanden fortsatt, men jeg tror vi må moderere denne setninga litt nå i førjulstida. Vi kunne for eksempel si at «kunden har, som alltid rett, men er du ute på egenhånd og er litt julepsykotisk, må du ha med følge på butikken», en slags anstand som passer på at du ikke går over streken og gjør handlinger eller sier ting du vil angre på når januaren igjen kommer smygende med sin stille ro, sin nådeløse kulde og sitt varierende humør.  For da, ut i midten av januar, når julens sterke grep endelig har sluppet taket i deg og du igjen er blitt deg selv, kan det være godt å ha et ukomplisert, avklart og greit forhold til sin vanlige nærbutikk.

Ja, dette var noen av mine førjulsobservasjoner. Jeg regner med at utover desembermåneden kan muligens disse menneskenes atferd bli enda mer uforutsigbar, utagerende og utfordrende. Om du skulle være et slik menneske eller kjenner noen slike mennesker, vil jeg be deg om å lese diktet «Juledikt» som jeg har skrevet, som handler om nettopp dette med julestress og kav.

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

Om musikaler, haiking, unge jenter og skumle hensikter.

En sein kveldsstund, på vei hjem fra en fantastisk forestilling med Nordland Teaters musikaloppsetning Cabarét, opplevde jeg en tankevekkende hendelse. I bilen, alene og full av egne tanker, ser jeg plutselig et par småjenter som står i veien og haiker. Mørkt er det ute, uten refleks er de, jentene, og i tillegg er det seint på kvelden, nærmere natt enn kveld, faktisk. Min første innskytelse er at jeg kjenner disse jentene som jeg tipper er 13-14 år gamle. Jeg stopper vanligvis ikke for haikere da jeg, som mange andre med meg, er litt redde for haikere etter alle de historiene og filmene vi har hørt og sett opp i gjennom årene. Jeg gjør et unntak for disse jentene, stopper og tilbyr dem skyss da jeg blir svært bekymret og engstelig for at noe skal hende dem. De to jentene framsto jo nærmest som en gavepakke til slemme mennesker der de sto, så troskyldige, og ventet på å få haik.

Jentene, som forøvrig viste seg å være ukjente for meg, ser litt nølende inn i bilen før de våger seg inn. Jeg spør hvor de skal og om de er på rømmen. De sier at de ikke rømmer hjemmenfra, men at de skal til Mosjøen på tivoli. Det viser seg at jentene er fra Mo i Rana, er 17 år gamle og hadde bommet på bussrutene til Mosjøen da de trodde det skulle gå en kveldsbuss dit.

img_2472
Mulig jeg ser snill ut, men det er det ingen garanti for. at jeg er. Det å haike med fremmede er noe alle, spesielt jenter, burde holde seg unna.

Da jeg spurte om hva de tenkte på som planla å haike til Mosjøen, svarte de at de ikke ville at foreldrene skulle få rett i at de ikke kunne reise til Mosjøen med buss på lørdagskvelden. De var tross alt i den alderen at de ikke ville at foreldrene skulle få rett i noen ting. Jentene sa dessuten at de var i stand til å vurdere hvem de skulle sette seg på hos og hvem de skulle styre unna. Jeg forsøkte å forklare for jentene at de slett ikke kunne vite at jeg var harmløs og snill bare med å se inn i bilen til meg. Det er jo dessuten slik at noen allierer seg med «snille» damer for å kunne kidnappe småjenter, messet jeg videre. De virket ikke videre berørte av mine bekymringer, jentene, ikke i det hele tatt. Jeg ba dem om i alle fall ikke å begi seg opp i Korgfjellet til fots, men heller stå i ro i Korgen og vente på eventuell skyss. Jeg håper og tror de hørte etter dette rådet, i alle fall. De lovet meg dessuten, om noe halvhjertet, å ta kontakt med sine foreldre om de ikke fikk skyss videre til Mosjøen.

Ungdommelig mot, eller kanskje jeg heller skulle kalle det overmot, uovervinnelighet og en urokkelig tro på egen vurderingsevne gjorde sitt til at disse to jentene gikk til det skrittet det er å haike 10 mil en sein lørdags kveld. Jeg håper bare at jentene kom seg trygt fram til Mosjøen.

Det eneste jeg angrer på i sakens anledning er at jeg ikke spurte jentene om deres navn slik at jeg kunne ha kontaktet foreldrene for informasjon og eventuell henting av dem. For som den erfarne jente-mora jeg er, vet jeg jo at det er en uendelig rekke med tenkelige og utenkelige bekymringer knyttet til unger jenter og haiking. Og jeg vet med meg selv at om dette hadde vært mine døtre, ja, så hadde jeg blitt evig takknemlig over å få en telefon fra en fremmed om at mine døtre sto et eller annet sted i natten og forsøkte seg på haiking.

Om bipolar lidelse, skolegang, håp og mestring.

Vår eldste datter, Åshild, fikk da hun var 18 år, diagnosen bipolar lidelse etter lengre tid med store og omfattende depresjoner samt episoder med forhøyet stemningsleie som til slutt endte med innleggelse på Bodø sykehus, akuttpsykiatrisk avdeling. Denne sykdommen kom snikende på henne omtrent samtidig som hun kom i tenårene. Den begynte forholdsvis varsomt og forsiktig med litt redusert stemningsleie, noe angst, skolevegring og framtidsfrykt. Det hele kunne rett og slett  bare forveksles med en hvilken som helst vanlig tenårings noe depressive tilbøyeligheter. Periodene sykdommen var på besøk hos oss var heller ikke spesielt lange. Det kunne dreie seg om et par, tre uker til å begynne med. Men for hver gang den kom tilbake på besøk til oss, sykdommen, noe den gjorde oftere og oftere, ble den litt mindre varsom og mer pågående, helt til den en dag bare tvang seg på, tok seg til rette og flyttet inn til oss. Da var det ikke snakk om bare litt redusert stemningsleie lenger, nei, da ble den til handlingslammende, dype depresjoner i kombinasjon med lammende angst, full skolevegring og en frykt for framtiden som var totalt ødeleggende.

img_5295
Blid og skoleglad jente, fortsatt uten tendenser til tunge tanker og depressivt sinn.

Jenta ble skjermet fullstendig de første dagene etter innleggelsen på akuttposten. Hun var manisk og trengte skjermingen for sin egen del. Det ble forsøkt diverse medikamenter for å få stemningsleiet ned, og vi merket etterhvert at hun ble endret, trøtt og sliten av disse medisinene. Vekta økte også betraktelig på grunn av enkelte av medisinene, noe som jo ikke er artig for noen, men jeg kan bare tenke meg hvordan dette måtte oppleves for en tenåring. Etter hvert ble det funnet en medisin som hun kunne bruke og som ikke hadde så mange og trasige bivirkninger. Opplevelsen av vårt møte med psykiatrisk akuttpost må sies å være fint. Ettersom Åshild hadde samtykket i at vi, som hennes nærmeste pårørende, skulle få vite hvordan det gikk med henne, fikk vi en god og fin dialog med personalet på sykehuset, samt fastlege og Vop i etterkant av innleggelsen.

Tiden gikk og hun skulle tilbake til skolen igjen, 3. året på Mosjøen videregående skole, musikklinja. En fantastisk skole med tanke på tilrettelegging og oppfølging av Åshild med lærere som brydde seg og som var tilstede for henne og også for oss. Fastlegen hadde anbefalt henne å ta siste året på to år da kroppen og hjernen trengte ro og de kognitive ferdighetene var reduserte grunnet de store belastningene hun hadde vært igjennom med tunge depresjoner i tillegg til den maniske episoden. Vi møtte da på en utenkelig utfordring i forhold til lånekassen, der det ikke ble gitt fullt stipend til ungdommer som ikke gikk full tid på skolen. Det fantes heller ikke noen unntak i fra denne regelen. Dette satte oss som foreldre i en stor knipe da vi ikke hadde økonomi til å hjelpe henne med de resterende pengene som hun trengte for å kunne gå sisteåret på to år. For å kunne gå på videregående skole måtte hun bo på hybel og husleien på hybler er omlag det en ungdom mottar i fullt stipend pr måned. Her må jeg berømme det lokale NAV-kontoret med en saksbehandler utenom det vanlige for en utrettelig innsats for at hun skulle få økonomisk hjelp slik at hun fikk gått ferdig skolen. Det var nye regler på vei som tilsa at hun og andre i tilsvarende situasjon ikke lenger hadde rett på stønad gjennom NAV. For enten så var du syk 100 prosent, eller så var du frisk og måtte gå full tid på skolen. Her var det ikke plass til skjønnsvurderinger eller individuelle forskjeller. Jeg vet ikke hvilke regler saksbehandleren benyttet seg av, men hun var i alle fall kreativ og fant løsninger slik at Åshild fikk vedtaket om økonomisk hjelp før de nye NAV-reglene kom, og hun fullførte videregående, siste året på to år som planlagt.

Så ble det lærerskole, og med hennes utfordringer tok den litt lengre tid, et år eller så lengre. Her er det bare igjen å beklage at det ikke finnes støtteordninger som kan være der for mennesker som må bruke lengre tid enn vanlig på å skaffe seg utdannelse, annet enn studielån, da. De samme reglene gjelder fortsatt, full tid, fullt lån og stipend, halv tid, mindre lån og stipend. Det er ikke så enkelt når helsa ikke er optimalt tilstede og legene anbefaler redusert tid for å unngå stress som kan føre til at man blir syk igjen. En bønn fra oss til NAV -systemet og lånekassen er at det ikke må være økonomiske hindringer i veien for at et menneske skal få ta en utdannelse etter sykdom, da det jo på sikt blir atskillig dyrere for samfunnet med en ung ufør enn litt ekstra økonomisk støtte til utdanning.

13428643_10154200589951501_1164399912474064774_n
Ferdig utdannet lærer, heldig er den ungen som får Åshild som lærer, for den ungen blir både sett, hørt og respektert.

Ferdig utdannet lærer våren 2016, med en enorm styrke og lærdom som det ikke er mange forunt å ha med seg i sekken i så ung alder. En lærdom som gjør at Åshild er i stand til å se og ense barn og unges utfordringer på en helt spesiell måte. Hun er også i stand til å sette seg inn i mange av de utfordringene og problemene som mange barn og unge har med tanke på psykisk helse, skolevegring, angstprobelmatikk og andre aktuelle problemstillinger innenfor psykisk helse. Ikke dårlig ballast for en nyutdannet lærer, må jeg si.

Og når det var som mørkest i livet, hvem hadde trodd at det kunne bli slik da?

Nå er hun forresten i Vietnam der hun studerer utviklingsstudier, om forhold Nord/Sør og utviklingslandenes situasjon. Her ligger det en link til hennes blogg Ut i verden, en spennende og svært lesbar blogg som skildrer opplevelser knyttet til studier i utlandet.

Om levd liv, psyke og sinn

%d bloggere like this: