Stikkordarkiv: Depresjon

Sol-dikt i januar

 

Sol-dikt i januar

I dag så kom sola tilbake til meg

Ei stund nå så har den vært borte

Den smilte – den viste fram alt – hele seg

Om en glimtet det var av det korte

Det glimtet gir håp om ei lettere tid

Fylt med sommer og solskinn

Og litt mindre strid

I mitt hjerte

fullsizeoutput_2bb3
Så fint der mot sør når sola kommer igjen etter å ha vært borte en tur.

Om selvmord og håp og mot til å snakke om det.

En kveld for ganske lenge siden, rundt et bål, satt vi, en ung mann og en ganske mye eldre meg. Vi hadde en samtale om livet og døden, psyken og sinnet og snakket om vanskelige følelser og depresjoner. Han sa: Jeg er nå glad for at jeg er her nå, at jeg er i live, for det er ikke noen selvfølge at jeg det er. Jeg spurte han hva han mente med det, om han hadde tenkt på å ta livet sitt noen gang? Ja, svarte han, mange ganger, men det er lenge siden nå. Jeg spurte om hvordan han i såfall hadde tenkt å avslutte livet sitt? Han hadde mange tanker om hvordan han kunne ta livet av seg, sa han. Han kunne hoppe fra en stor høyde, sette seg foran et tog, ta for mange tabletter eller henge seg i et tre. Tydelig at dette var noe han hadde tenkt mye og detaljert på. Men ikke nå lenger, sa han, for nå har jeg det så bra og er så glad for at jeg fortsatt er her på jorda.

fullsizeoutput_261c
Mange betroelser kan komme rundt et bål en fin kveld, det gjelder bare å legge til rette for den gode samtalen og ha mot og styrke til å ta i mot det som kan komme fram. 

 

Det antas at omlag 800 000 mennesker, verden over, dør som følge av selvmord hvert år. Det vil si et menneske hvert 40. sekund (Kilde: fn.no ). Den 10. september er det verdensdagen for selvmordsforebygging, det skal da arrangeres markeringer i over 70 land. Når vi vet at det bare i Norge dør bortimot 600 mennesker som følge av selvmord årlig, så sier det seg selv at dette er en viktig markering. Sånne markeringer er med på å sette fokus på noen av de vanskeligste sidene ved det å være menneske. I år var det blant annet lysmarkering den 7. september, der det ble tent 590 lys på jernbanetorget i Oslo for å markere de 590 menneskene som tok sitt eget liv i 2015. Foreningen Leve har mange ulike arrangementer rundt om i landet de nærmeste dagene for å markere, informere, ha appeller, snakke om og forsøke å forebygge selvmord og selvmordsplaner. Dette er noe som alle unge, og for den del resten av oss også, skulle ha fått mulighet til å deltatt på. Om det ikke direkte angår deg eller meg, så kan det angå noen vi kjenner, en venn, eller noen vi tilfeldigvis møter på vår vei, og da kan det være fint å vite hva vi kan gjøre for å hjelpe. Vi vet også at det er rundt regnet 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord pr år, noe som gjør dette til svære og betydelige samfunnsutfordringer. For om det er liten oppfølging og støtte til de etterlatte etter selvmord, hvordan er det da med oppfølgingen av de etterlatte etter et selvmordsforsøk?

Det er dokumentert at selvmord tar flest unge liv i Norge, langt over både trafikkulykker, overdoser og kreft. Med dette som bakteppe er det svært viktig å ha fokus på hvordan forebygge og forhindre at mennesker går til et så drastisk skritt som det er å ta sitt eget liv. Vi vet forresten at det også blant eldre er en økende tendens til å ta sitt eget liv, jfr dama som i følge Dagbladets artikkel den 5. sept d.å. mange ganger hadde tenkt på å hoppe ut av vinduet på sykehjemmet der ho bodde, men hadde slått det i fra seg da hun var for dårlig til beins til å komme seg opp i vinduskarmen. Når det ikke blir tatt tak i menneskets psykiske helse og på alvor gjort nok for å forebygge depresjoner, tunge tanker og følelser helt fra starten av livet, så vil den dystre statistikken fortsette å være som den er. Et varmere samfunn der vi mer er opptatt av indre verdier framfor ytre fasader og status vil gjøre sitt til at vår psykiske helse blir bedre.

Og du, husk alltid at det ofte kan være litt usant i det som blir sagt, når et menneske forsøker seg på å bagatellisere eventuelle selvmordsplaner. Dette er et tema som er så vanskelig å snakke om for de fleste at de til nød kan våge å innrømme at de har hatt sånne planer en gang eller flere, men da for lenge siden. Nå, derimot, har de det bra og har ikke sånne tanker lenger. Om du skulle være i den minste tvil om at dette stemmer, så kan du jo be vedkommende om å kontakte legen eller andre fagfolk for å få hjelp og støtte. Om dette ikke fører fram så kan du selv ta kontakt med lege eller andre fagfolk og drøfte dine bekymringer. Det er alltid bedre å bry seg for mye enn for lite i sånne situasjoner.

Så tilbake til oss to rundt bålet den gangen. Den unge mannen utviste stort mot som turte å dele sine innerste tanker med meg. Han viste dessuten en stor dose klokskap som ville snakke om de vanskelige tingene som opptok han i stedet for å stenge det inne i seg selv. Alt for mange av oss holder dessverre disse tankene for oss selv og føler ikke at vi kan snakke om det med noen. Noe som igjen kan føre til at tankene blir mer og mer uoverkommelige og uhåndterbare og som igjen kan føre til en fatal utgang.

La oss alle tenne et lys den 10. september for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging. 

 

Hæsjtægg sommerkroppen – om virkelighet, drømmer og ideal.

De av oss som følger litt med i media vet at noe av det hotteste som finnes for tiden er fokuset på sommerkroppen, eller # sommerkroppen som det heter i sosiale media. For de av oss som er litt mer uinnvidde, så betyr tegnet # emneknagg og brukes bla for å forenkle søk i sosiale media.

Hva er det som er så spesielt med sommerkroppen da, er ikke den som andre kropper, mon tro? Er det slik at vi får ny kropp når sommeren kommer, kanskje? Ja, dette kan vi jo lure på. Ut i fra egne studier av mediaoppslag som feks. hvordan få perfekt sprettrumpe eller hvordan få unge bryster så får vi likevel en slags forståelse av hva # sommerkroppen er for noe. # Sommerkroppen er et fenomen som går ut på det å ha en mest mulig perfekt kropp. En kropp med rette former, perfekt formede muskler, vaskebrettmage, sprettrompe, pupper som en glamourmodell, en fin og glatt hud og et  langt, velstelt og velpleid hår, bare for å nevne noen av kriteriene for dette kroppsidealet. Så, når man har fått denne perfekte kroppen, deler man bilder av seg selv i sosiale media med # sommerkroppen for å vise for verden at man har oppnådd drømmen om den perfekte kropp. Det som ofte ikke kommer fram er at bildene både er fikset på og retusjerte før de deles med oss andre.

Hva gjør dette fokuset på det perfekte utseende med oss mennesker? Hvordan virker det inn på oss det at vi har sånn fokus på det ytre og hvordan vi ser ut, eller rettere sagt, hvordan vi ikke ser ut? Jeg kan bare tenke meg hva disse utopiske bildene av de «vellykkede» sommerkroppene gjør med et ungt, uformet og usikkert sinn. Den usikkerheten og fortvilelsen som mange opplever over å ikke greie å få sin egen sommerkropp til å ligne disse idealene kan gjøre et ungt sinn svært fortvilet og føre til både spiseforstyrrelser, angst og depresjoner. Følelser som kanskje også kommer er, som jeg også har skrevet om her, skammen og følelsen av utilstrekkelighet over sin egen tilkortkommenhet og manglende evne til å glede seg over sin egen kropp. Jeg vil presisere at dette utseendefokuset ikke rammer bare unge mennesker, men også gjør noe med oss som er godt voksne.

19112996_10211443754388245_772813899_n
En 50 år gammel sommerkropp som har opplevd både godt og ondt, kroppen er totalt i ulage med samfunnets forventninger til hvordan en sommerkropp skal være. Den har bla for lite muskelmasse, for høy BMI og er i tillegg alt for dårlig trent. Den makter imidlertid godt å klippe sommerplenen, nyte sola og smile mot verden.

 

Vi opplever jo at unge kvinner seriøst vurderer å ta brystforstørrelse, utsette seg for intimkirurgi eller andre samfunnsskapte syke trender, og dette har jeg skrevet om før, her. Men det er kanskje ikke så mye fokus på at mange voksne kvinner velger å ta operasjoner for å fikse på utseendet etter fødsel av barn, og dette er jo i stor grad med på å opprettholde et trasig og trist syn på det å være kvinne og det å være i endring. Ja, det finnes faktisk kirurger som gjennomfører forsnevringsplastikk slik at kvinnen får et underliv tilnærmelsesvis likt det hun hadde før graviditeten, i tillegg får mange kvinner utført bukplastikk for å stramme opp magen etter fødsel. Når vi som voksne kvinner går i denne plastikk-kirurgifella og tar slike operasjoner så er vi vel ikke noe særlig til rollemodeller for våre døtre, eller hva?

Jeg leste også i media her om dagen at det er flere som har sett seg lei på dette evige kroppspresset og ønsker å gjøre noe for at vi skal få et bedre syn på oss selv uavhengig av hvordan vi ser ut. Den kjente «Skam» skuespilleren, Ulrikke Falch har startet en kampanje med post-it lapper for å bekjempe dårlig selvbilde og kroppspress. Ideen går ut på å henge opp kroppspositive post-it lapper overalt hvor det ferdes mennesker, det være seg prøverom, offentlige toaletter, treningssentre mm. Dette er jo en fin tanke og målet er å være en positiv motvekt til all negativitet omkring dette med kroppsfiksering.

Så får vi håpe at det en gang kan bli en slutt på dette evige maset om den perfekte kroppen, det være seg sommer, vår, vinter eller høstkroppen. Vi får begynne med oss selv vi som er voksne, ha positivt fokus på egen kropp, framsnakke den overfor andre og heller ha oppmerksomhet på hva vi mestrer i stedet for å ha fokus på det vi ikke mestrer,  samt virkelig tenke over hva som er viktig her i livet. Hva er det som gir oss god psykisk helse? Hva er det som gir oss gode levevilkår? Hva er det som gir oss livskvalitet? Hvis vi alle kunne ha et mye større fokus på disse spørsmålene så ville vi være mer fornøyde med oss selv uansett hvordan kroppen vår ser ut.

 

 

 

 

Om selvmord og det å LEVE

Jeg var på et et foredrag her om dagen i regi av foreningen LEVE Nordland. For de som ikke vet hva LEVE er, så er det Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, en forening som har som hovedoppgave å støtte pårørende og berørte etter selvmord samt bidra til forebygging av selvmord. I Hemnes kommune har vi et lokallag av foreningen LEVE og dette foredraget var i regi av LEVE Hemnes.

18716729_10211293853040805_332795839_n
LEVE, en frivillig organisasjon med et stort, hårete mål, nullvisjon for selvmord, dette sender signaler om at vi har ingen å miste.

Selvmord er en av verdens største dødsårsaker, spesielt blant unge mennesker. Vi vet at det er mellom 500 – 550 mennesker som tar selvmord i landet vårt i årlig, og det regnes i tillegg et mørketall på rundt 25%. 70% av de som tar sitt eget liv er menn. Når vi vet at disse tallene er stabile og ikke nedadgående er selvmord en av våre største helseutfordringer.

Hva kan vi så gjøre for å oppfylle samfunnets nullvisjon mot selvmord, hva skal til for å hindre fortvilte mennesker i å ta sitt eget liv? Her er det vel en del svar som er opplagte, feks.det å ivareta den psykiske helsen til befolkningen, som det så fint står å lese om her.  Men så var det dette med veien fra plan til handling, da, hvordan gjøres det?

Rachel Ingesdatter Furnes har opplevd alle foreldres største mareritt, hun har mistet sin sønn, Marius, i selvmord. Rachel har holdt en del foredrag rundt om etter at sønnen tok sitt eget liv for litt over tre år siden.

Rachel hoder et sterkt, sårt, trist og verdig foredrag der vi får høre alt om hva som skjedde den skjebnetunge dagen da Marius tok sitt eget liv og hvordan tiden har vært i årene etter selvmordet. Rachel forteller og gråter, vi som sitter i salen hører på og gråter. Alle som er til stede har opplevd tap, alle kjenner seg igjen. Alle vet hva Rachel snakker om, hva hun mener når hun snakker om tap av arbeidsevne, hukommelsestap, nedsatt arbeidsevne, det å leve i en boble og bli igjen når livet går videre for de andre.

fullsizeoutput_1837
Rachel Ingesdatter Furnes er modig og tøff som står fram og forteller om livet etter at sønnen Marius tok sitt liv. Hun sier at han fortjener å snakkes om, han var slik en herlig gutt, snill og god, med glimt i øyet.

Rachel har også en del spørsmål som hun stiller seg, spørsmål om hvordan man møter en etterlatt, for eksempel. Hun opplevde selv å bli unngått av enkelte fagfolk, de visste ikke hvordan de skulle møte henne. Dette gjorde alt enda verre for henne enn om de bare hadde tatt kontakt og forklart at de ikke visste hva de skulle si. Rachel snakker også om viktigheten av at vi snakker med ungene våre om alle sider ved det å være menneske. Vi er så opptatte av å fortelle våre barn at de må være snille og greie, sier hun, men av og til klarer vi ikke å være snille og greie. Slik er det for oss alle, og vi må tørre å snakke om hva som skjer når vi ikke er snille og greie også.

Når det gjelder foreningen LEVE, så gjøres det livsviktig arbeid her, daglig. Det at det finnes en slik organisasjon kan gjøre det uoverkommelige litt mer overkommelig. Å ha noen å henvende seg til om man opplever å miste noen i brå død kan være den hjelpen man trenger for selv å overleve.

En ting er sikkert, en nullvisjon mot selvmord er et høyt, hårete mål som er vårt siviliserte samfunn verdig, for vi har ingen å miste.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har skrevet til min lillebror, som døde brått og uventet i ei trafikkulykke i 1985. Diktet er en slags filosofering over hva som hadde skjedd om vi møttes igjen i dag, han og jeg.

Møte mellom verdener

kdåk

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

fojop

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

fkå@k

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

åkåk

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om samhørighet, Verdens Bipolardag og pårørendes ekspertise.

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.

Nå er det jo selvfølgelig slik at de utfordringer vi kan møte med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Ingen mennesker er bare sin egen sykdom, det er så mye mer i et menneske enn bare en eventuell diagnose, og dette er en svært viktig innsikt. De forskjellige utfordringene knyttet til å være i lag med en med bipolar lidelse, avhenger av sinnstilstanden til han eller henne, så klart, men ikke minst vår egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg, og mange med meg også antar jeg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene, det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg som jeg skrev for å markere  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er bra med å være i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er om det blir ufarliggjort og snakket om. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at våre barn får et normalisert bilde av hvordan psyke og sinn kan være, de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kan komme i kontakt med i løpet av et liv, en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag, er å ha stor toleranse for hverandre, og dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

Om bipolar lidelse, skolegang, håp og mestring.

Vår eldste datter, Åshild, fikk da hun var 18 år diagnosen bipolar lidelse etter lengre tid med store og omfattende depresjoner samt episoder med forhøyet stemningsleie som til slutt endte med innleggelse på Bodø sykehus, akuttpsykiatrisk avdeling. Denne sykdommen kom snikende på henne omtrent samtidig som hun kom i tenårene. Den begynte forholdsvis varsomt og forsiktig med litt redusert stemningsleie, noe angst, skolevegring og framtidsfrykt. Det hele kunne rett og slett  bare forveksles med en hvilken som helst vanlig tenårings noe depressive tilbøyeligheter. Periodene sykdommen var på besøk hos oss var heller ikke spesielt lange. Det kunne dreie seg om et par, tre uker til å begynne med. Men for hver gang den kom tilbake på besøk til oss, sykdommen, noe den gjorde oftere og oftere, ble den litt mindre varsom og mer pågående, helt til den en dag bare tvang seg på, tok seg til rette og flyttet inn til oss. Da var det ikke snakk om bare litt redusert stemningsleie lenger, nei, da ble den til handlingslammende, dype depresjoner i kombinasjon med lammende angst, full skolevegring og en frykt for framtiden som var totalt ødeleggende.

img_5295
Blid og skoleglad jente, fortsatt uten tendenser til tunge tanker og depressivt sinn.

Jenta ble skjermet fullstendig de første dagene etter innleggelsen på akuttposten. Hun var manisk og trengte skjermingen for sin egen del. Det ble forsøkt diverse medikamenter for å få stemningsleiet ned, og vi merket etterhvert at hun ble endret, trøtt og sliten av disse medisinene. Vekta økte også betraktelig på grunn av enkelte av medisinene, noe som jo ikke er artig for noen, men jeg kan bare tenke meg hvordan dette måtte oppleves for en tenåring. Etter hvert ble det funnet en medisin som hun kunne bruke og som ikke hadde så mange og trasige bivirkninger. Opplevelsen av vårt møte med psykiatrisk akuttpost må sies å være fint. Ettersom Åshild hadde samtykket i at vi, som hennes nærmeste pårørende, skulle få vite hvordan det gikk med henne, fikk vi en god og fin dialog med personalet på sykehuset, samt fastlege og Vop i etterkant av innleggelsen.

Tiden gikk og hun skulle tilbake til skolen igjen, 3. året på Mosjøen videregående skole, musikklinja. En fantastisk skole med tanke på tilrettelegging og oppfølging av Åshild med lærere som brydde seg og som var tilstede for henne og også for oss. Fastlegen hadde anbefalt henne å ta siste året på to år da kroppen og hjernen trengte ro og de kognitive ferdighetene var reduserte grunnet de store belastningene hun hadde vært igjennom med tunge depresjoner i tillegg til den maniske episoden. Vi møtte da på en utenkelig utfordring i forhold til lånekassen, der det ikke ble gitt fullt stipend til ungdommer som ikke gikk full tid på skolen. Det fantes heller ikke noen unntak i fra denne regelen. Dette satte oss som foreldre i en stor knipe da vi ikke hadde økonomi til å hjelpe henne med de resterende pengene som hun trengte for å kunne gå sisteåret på to år. For å kunne gå på videregående skole måtte hun bo på hybel og husleien på hybler er omlag det en ungdom mottar i fullt stipend pr måned. Her må jeg berømme det lokale NAV-kontoret med en saksbehandler utenom det vanlige for en utrettelig innsats for at hun skulle få økonomisk hjelp slik at hun fikk gått ferdig skolen. Det var nye regler på vei som tilsa at hun og andre i tilsvarende situasjon ikke lenger hadde rett på stønad gjennom NAV. For enten så var du syk 100 prosent, eller så var du frisk og måtte gå full tid på skolen. Her var det ikke plass til skjønnsvurderinger eller individuelle forskjeller. Jeg vet ikke hvilke regler saksbehandleren benyttet seg av, men hun var i alle fall kreativ og fant løsninger slik at Åshild fikk vedtaket om økonomisk hjelp før de nye NAV-reglene kom, og hun fullførte videregående, siste året på to år som planlagt.

Så ble det lærerskole, og med hennes utfordringer tok den litt lengre tid, et år eller så lengre. Her er det bare igjen å beklage at det ikke finnes støtteordninger som kan være der for mennesker som må bruke lengre tid enn vanlig på å skaffe seg utdannelse, annet enn studielån, da. De samme reglene gjelder fortsatt, full tid, fullt lån og stipend, halv tid, mindre lån og stipend. Det er ikke så enkelt når helsa ikke er optimalt tilstede og legene anbefaler redusert tid for å unngå stress som kan føre til at man blir syk igjen. En bønn fra oss til NAV -systemet og lånekassen er at det ikke må være økonomiske hindringer i veien for at et menneske skal få ta en utdannelse etter sykdom, da det jo på sikt blir atskillig dyrere for samfunnet med en ung ufør enn litt ekstra økonomisk støtte til utdanning.

13428643_10154200589951501_1164399912474064774_n
Ferdig utdannet lærer, heldig er den ungen som får Åshild som lærer, for den ungen blir både sett, hørt og respektert.

Ferdig utdannet lærer våren 2016, med en enorm styrke og lærdom som det ikke er mange forunt å ha med seg i sekken i så ung alder. En lærdom som gjør at Åshild er i stand til å se og ense barn og unges utfordringer på en helt spesiell måte. Hun er også i stand til å sette seg inn i mange av de utfordringene og problemene som mange barn og unge har med tanke på psykisk helse, skolevegring, angstprobelmatikk og andre aktuelle problemstillinger innenfor psykisk helse. Ikke dårlig ballast for en nyutdannet lærer, må jeg si.

Og når det var som mørkest i livet, hvem hadde trodd at det kunne bli slik da?

Nå er hun forresten i Vietnam der hun studerer utviklingsstudier, om forhold Nord/Sør og utviklingslandenes situasjon. Her ligger det en link til hennes blogg Ut i verden, en spennende og svært lesbar blogg som skildrer opplevelser knyttet til studier i utlandet.

Den Bipolare Verden og Jeg, del 2.

Den 30. mars er Verdens Bipolardag. I den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i snart 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser vi har eller ikke har fått. Ja, selv du som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med.

IMG_0079
Arvid og Åshild. To mennesker med bipolar lidelse. Lite visste vi den gang om hva som ventet oss videre i livet, både på godt og på ondt.

Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Dette avhenger av sinnstilstanden til disse, så klart, men ikke minst min egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg og mange med meg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er i hypomani-rushet, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani.

Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg om introverte som jeg skrev da det var  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det viktigste er  å ha stor toleranse for hverandre, dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

12894526_10154036818551501_381828600_o
Arvid og Åshild tuller med snapchat og maskebytte, men er vel uansett de samme innvendig om de bytter masker?
Jeg vil avslutte med et dikt jeg skrev til Verdens Bipolardag i fjor. Diktet heter «Den Bipolare  Veden og jeg».

Den Bipolare Verden og Jeg 

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting