Stikkordarkiv: Dikt

Juleforberedelser og galskap hånd i hånd?

Latent i oss alle ligger det kanskje en liten tyrann på lur som bare lengter etter å komme ut og fram, eller hva?  Dette er i alle fall noe som jeg tar meg i å lure på etter noen merkelige opplevelser på butikker nå i førjulstida. Det har seg slik at jeg, to dager på rad, faktisk, har opplevd en del innestengt raseri, passivt aggressive kommentarer og sinte ytringer, frustrasjoner, oppgitte fakter samt råkjøring med handlevogner fra mennesker som i en slags psykoselignende tilstand raser rundt omkring varereolene på jakt etter juleforberedelses-ingredienser. Det er ikke mye motstand som skal til for den enkelte før det oppstår noen eller alle av de overnevnte følelsesutbruddene. Kan det muligens være slik for disse juleforberedelses-maratonspringerne at de opplever det som om det er en slags skjult agenda i fra butikkenes side, det at de skal være fri for de vanlige juleingrediensene? En slags stille markering i fra de butikkansattes side for å tydeliggjøre at vi er de som har makt over hvordan kundens jul skal bli? For hvordan kan det egentlig bli jul i huset uten alt hvetemelet som kunden trenger for all bakinga kunden skal gjøre seg ferdige med, eller for den del, de billige lysene som var annonsert? Ja, da er det jo stor krise for kunden at butikken er utsolgt for nettopp hvetemel og billige stearinlys. Kom ikke i skade for å nevne begrepet i-landsproblemer for en juleforberedelses-stressa kunde da, det kan i så fall bli din bane, for her er det snakk om mye mer alvorlige temaer enn i-landsproblematikk, nemlig, dette gjelder liv og død!

fullsizeoutput_fca
En julestjerne i papir, ødelagt allerede før den er montert, kan være et symbol på manglende lys og kontroll i adventstida.

Jeg føler nærmest en slags angst ved å gå på butikken i disse tider for jeg vet jo aldri hva eller hvem jeg treffer på. Vil jeg være vitne til at et stakkars butikkpersonale blir overøst med en verbal skyllebøtte over manglende mandler eller sukker i butikkhyllene, samt kjefting over at de varene som er bestilte ikke er kommet på plass i reolene enda?  Eller kommer det ei handlevogn etterfulgt av en julestresser fykende i ryggen på meg der jeg intetanende står og passer mine egne saker i et eller annet hjørne av butikken? Kanskje jeg blir snakket til av en misfornøyd kunde som sier at vi heller burde dratt til nabobutikken for å handle, for her på denne butikken mangler de alltid to av de tre tingene som står på lappen?

«Kunden har alltid rett», sies det, og ja, sånn er det vel i handelsstanden fortsatt, men jeg tror vi må moderere denne setninga litt nå i førjulstida. Vi kunne for eksempel si at «kunden har, som alltid rett, men er du ute på egenhånd og er litt julepsykotisk, må du ha med følge på butikken», en slags anstand som passer på at du ikke går over streken og gjør handlinger eller sier ting du vil angre på når januaren igjen kommer smygende med sin stille ro, sin nådeløse kulde og sitt varierende humør.  For da, ut i midten av januar, når julens sterke grep endelig har sluppet taket i deg og du igjen er blitt deg selv, kan det være godt å ha et ukomplisert, avklart og greit forhold til sin vanlige nærbutikk.

Ja, dette var noen av mine førjulsobservasjoner. Jeg regner med at utover desembermåneden kan muligens disse menneskenes atferd bli enda mer uforutsigbar, utagerende og utfordrende. Om du skulle være et slik menneske eller kjenner noen slike mennesker, vil jeg be deg om å lese diktet «Juledikt» som jeg har skrevet, som handler om nettopp dette med julestress og kav.

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

Om badetøy, utseende, alder, ukeblader, skam og fornuft

Jeg så en artikkel her om dagen, på Facebook så klart, i fra bladet Tara, Norges beste 40+ magasin, som det titulerer seg som. Artikkelen omhandlet hvordan jeg skal bli både trenet og slank hvis jeg følger de enkle og lettfattelige rådene som presenteres her. Dagen etter kom det opp nok et Tara-artikkelråd om hvordan jeg skulle bli kvitt grevinnehenget med tre enkle øvelser. Den tredje dagen dukket det opp en artikkel i fra det samme magasinet om hvordan trene hele kroppen på 10 minutter. Så satt jeg der da, i sofaen min, og skummet artikler i fra dette vidunder-magasinet om hvordan jeg skulle bli den beste utgaven av meg selv, ytre sett, altså. Hvordan jeg skulle gå ned i vekt, trene mer og rett for min aldersgruppe, kvinne 40+, samt hva jeg skulle spise, og når og hvordan dette skulle foregå. Samtidig så presenteres det for meg hva jeg skal ha på meg som framhever mine beste sider og hvilke fargeregler for hår som gjelder for kvinner i min aldersgruppe. For det må du huske på om du farger håret ditt at det er fargeregler ute og går. Du må for all del ikke gå i den fella at du farger håret likedan når du er 40+ som da du var rundt 20. Eller for den del, gjøre noen av disse hårtabbene som gjør deg eldre, altså f.eks det å ha den samme hårfrisyren i mer enn et år, eller den enda mer utilgivelige synden det er å farge håret for mørkt. Alle disse artiklene er skrevet med ett for øyet, å få meg til å se så ung, fresh og sprek ut som mulig.

Ja, og nå vet jeg jo også, etter å ha lest, eller rettere sagt, sett overskriften på en artikkel om Vendela Supermodel inne på Tara sine nettsider, at det er greit å gå i badedrakt selv om man er 49 år, for det sier Vendela. Og når ho sier at ho synes det er greit å gå i badedrakt, ja, så må det vel være greit for meg og, eller? For vi er jo 0mtrent like gamle, Vendela og jeg. Selv om jeg oppbrakt og skamfull må vedgå at jeg fylte  fylte 50 år tidligere i sommer.

img_4615
Vendela og jeg har det til felles at vi begge liker å bade. Og da må vi altså gå i badetøy tross vår høye alder. Det kan vel sies at Vendela nok har et større utvalg av badetøy å velge i enn meg, kanskje?

Det er i grunnen mye flott lesestoff i et blad som Tara, bladet som er skreddersydd for kvinner over 40. Dette spesielt om du er interessert i dyre reiser, skjønnhetsstoff og helsetips. Ja, og så er jo alt dette lesestoffet selvfølgelig krydret med lekre bilder av flotte 40+ damer som nok oftest både bruker rett farge for håret samt at de følger bladets retningslinjer med tanke på både rett trening, kosthold og make up tilpasset alder. Hvis du, som jeg, ikke er helt inne på dette med skjønnhetstips, makeup og hårstyling, ikke riktig har talent for det estetiske med sminke og hår, ja da møter du på et problem innenfor denne glaserte vedens verdisystem. For hvordan skal du da klare å passe inn?  Ikke vet jeg, men vil likevel komme med et enkelt, lite og lettfattelig tips, som i tillegg er gratis: bruk solbriller. Ved at du bruker solbriller bestandig er det jo ingen som ser din tilkortkommethet når det gjelder manglende eller ufullstendig makeup.

IMG_4815
Ved at du bruker solbriller alltid, ute i møte blant folk, skjuler du din manglende kompetanse når det gjelder makeup.

Disse evige dilemmane i livet, de som omhandler det å måle vellykkethet ut i fra hvor mye jeg trener, hva jeg veier, eller hva jeg spiser eller ikke spiser, eller hvor jeg reiser på ferie hen, disse dilemmaene er med på å styre hverdagen for mange av oss. Når dette legges til grunn for hvordan jeg har det med meg selv møter jeg på mange vanskeligheter og kan oppleve tilkortkommenhet. Om jeg så bestreber meg for å legge slike normer til grunn for hvordan jeg skal ha det med meg selv, ja, så fører det vel ofte til forvirring, triste tanker og usikkerhet. For hvis jeg skal følge ukebladenes oppskrift på lykke så møter jeg jo bare motstridende og ulike oppskrifter på hvordan jeg skal leve alt etter hvilket blad jeg leser. Når målet mitt er å lykkes i livet, så har jeg valget mellom å følge oppskriften i fra den glaserte presse kontra min egen oppskrift på hvordan jeg vil eller skal leve mitt liv. Så må jeg tillate meg å feile på veien og ikke falle helt sammen om ting ikke blir som det skulle hver gang.

Jeg vil presentere diktet Skammens Apostel for å illustrere noen av disse evige dilemmaene og hva de gjør med meg.

Skammens Apostel

Skammens Apostel han er her igjen

Kommer og truer og er ingen venn

Selv om jeg sier til han – han må gå

Flirer han bare og presser seg på

fjåpæ

Skammens Apostel han jobber så hardt

trenger ei hvile –  nei –  han har full fart

Presser seg på – han mange med seg

Skammens Apostler på jakt etter meg

Om døden, sorg og markeringer

Sorg, død og savn er noe som vi alle mennesker kommer til å kjenne på før eller siden, det er noe som er helt sikkert. Vi kan ikke komme oss unna denne siden ved det å være menneske hvis vi ikke er av de ytterst få prosentene av oss som mangler følelser for andre enn oss selv. Vi vet jo selvfølgelig at det er mange forskjellige grunner til at vi kan kjenne på disse følelsene, men akkurat i dag vil jeg skrive om den mest ugjennkallelige grunnen, nemlig om døden. Ikke om den naturlige døden som rammer den som er gammel, trett av dage og sliten av livet, men om den brå, uventede døden som kommer når vi minst aner at den er på vei inn til oss.

Seks år siden Utøya og regjeringskvartalet. Seks år siden det ble skutt, bombet og drept uten empati og med kaldt blod. Målrettet og uten nåde ble de meiet ned, alle som kom i terroristens vei. Det var som om hele vår vestlige verden stoppet opp for oss andre, vi som ikke var der. For alle av oss kjente vi noen eller visste om noen som var der, eller var berørte av det som skjedde på annen måte. Vi fulgte nyhetssendinger hele døgnet og mottok den ene rystende meldingen etter den andre.

Når tragedien rammer, for det gjør den jo med jevne mellomrom, ja, så rammer den noen ganger som store katastrofer, og andre ganger bare katastrofalt for få mennesker eller få familier.

Min private Utøya-tragedie har jeg skrevet om her, det er min histore om hvordan det var å miste min lillebror i en tragisk trafikkulykke i 1985. Livet ble aldri det samme som før for oss gjenlevende etter at han døde, hverken for meg eller for de andre i min familie.

Så når tragedien rammer, om det er mange som omkommer, slik at storsamfunnet setter sitt søkelys på situasjonen eller det bare er et lite dødsfall som ikke er av interesse for andre enn de nærmeste, ja så er jo tragedien like stor for de berørte, uansett. De pårørende er like opptatt av situasjonen, ønsker forklaringer på hva som har skjedd, om de kunne gjort noe annerledes, om de kunne forhindret det ugjenkallelige som de pårørende er i store, nasjonale katastrofer.

De pårørende blir også alltid, nesten, i alle fall, rammet av skyldfølelse over det som har skjedd. De skulle vært der, stoppet bilen, hindret selvmordet, passet bedre på, heller fått sykdommen selv framfor sitt barn, eller for den del, nektet barnet sitt å dra bort, osv. Dette er naturlige reaksjoner, skyldfølelse kommer vel av at følelsene blir for sterke og tunge å bære, kanskje? Så får vi bare håpe at skyldfølelsen slipper taket en gang, for ellers så blir jo livet uutholdelig å bære og å leve for den etterlatte. For en ting er sikkert, det finnes bare to valg å ta når vi kommer ut for en slik tragedie og det er å leve videre eller å dø. De av oss som velger å leve videre får mange tunge stunder der sorgen, savnet og de tunge følelsene er bortimot uutholdelige. Det er da vi må ta tiden til hjelp og holde ut, for det er det eneste vi kan gjøre, holde ut, vente og håpe at det blir bedre en gang.

13819343_10208490767005406_821010853_n
Hendelser som dette setter spor som det tar lang tid å lege, som her hvor en gravemaskin har laget store merker i grønn plen. Healing tar tid og det blir garantert ikke som før når det en gang kommer nytt liv her på plenen. Om ikke som før, så kan det likevel bli en vakker og sterk plen igjen, om den får riktig pleie og støtte.

Så får jeg heller bli tilgitt for at jeg kaller det min private Utøya-tragedie det som skjedde med min bror i 1985, for det var jo ikke en terroraksjon det som skjedde den gang. De reaksjonene som denne hendelsen har frambrakt i meg eller andre som opplever tilsvarende tragedier er jo likevel de samme som for pårørende som opplever å miste noen i brå død forårsaket av terror. Livet blir snudd på hodet, alt blir for alltid forandret.

Når det gjelder markeringer av slike merkedager, det være seg hendelsene på Utøya, Vassdal-tragedien i 86 eller  tsunamien som rammet i 2004, ja, så er det vel både og for de pårørende, regner jeg med. Noen setter sikkert pris på disse markeringene mens andre gjør det ikke, antar jeg. Det er jo en fin måte å minnes de døde på det å ha slike markeringer. Det som i tillegg er viktig å huske på er alle de som dør utenom disse store tragediene. De som bare blir borte uten den helt store oppmerksomheten fra andre enn nær familie. Sorgen og savnet er uansett det samme, men markeringen uteblir og oppmerksomheten rundt det som har skjedd er som regel fraværende fra andre enn de berørte. Jeg vil derfor lage en markering over de u-markerte, de som ikke er husket på av andre enn familien sin, de som er gjemt og glemt av samfunnet etter sin død og som ikke får annen markering enn blomster på grava til jul og sommer. Her er en markering for dere. Med diktet «Møte mellom verdener» , skrevet i forbindelse med min egen markering av 30 årsdagen for min brors død, markeres de u-markerte i dag.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om kjerringer, konserter og sure damer

Jeg var tilstede på konsert på Fru Haugans hotell her om dagen. Konserten «Flere Spor Av Arvid Martinsen». En konsert der jeg på mange måter var mer tilstedeværenede enn de fleste. Det var familien  min som hadde konsert og både samboer og datter var med på scenen. Ja, jeg var til og med og selv på scenen en liten tur, jeg hadde åpningsnummeret og  presenterte et av mine egne dikt, diktet «Min Drøm».

IMG_3699
Symbolikk i fleng her, noter, katter, mennesker og byen Mosjøen, forent i samme plgg, samspill og harmoni råder i alle fall i Mosjø-kofta, men ikke på alle konsertene, tydeligvis.

Like før konserten startet ble jeg praia av ei dame. Ei litt sinna og sur ei, muligens var ho også litt bitter i tillegg, det kunne virke slik på meg, i alle fall. «Du», ropte ho til meg, surt, «du kjærringa tell han Arvid», sa ho, «ja», sa jeg, «du har å si til han Arvid at vi skal ha stoler her, ellers så kommer vi til å kreve pengene tilbake. Det sto ikke noe i avisa om at det ikke var stoler på konserten og vi klarer ikke å stå hele konserten», sa ho, fortsatt like sur. Jeg regner med at denne humørsprederen ikke akkurat brukte ordet kjerring på en positiv måte, i alle fall føltes det ikke slik for meg. Jeg følte meg skikkleig antastet og forulempet av denne litt sinte energien som slo i mot meg fra den stol-løse dama med den strenge stemmen. Jeg følte meg hensatt til skoletiden, da jeg var elev på barneskolen i Korgen og smått fikk kjeft fra medelever for ting som min far, læreren, hadde sagt og gjort.

Begrepet kjerring er et omdiskutert begrep og mange reagerer med sinne over å bli kalt nettopp dette. Nå er jo jeg i en situasjon som er litt spesiell, jeg har mottatt «Hedrestittelen Årets Kjerring» fra VefsnEnsemblet i 2014, på folkemunne kalt Kjerringprisen.  Jeg har muligens derfor et litt annet syn på dette med å kalles kjerring enn kanskje det som er vanlig blant folk flest? Jeg tipper at denne dama ikke hadde peiling på at jeg faktisk hadde mottatt denne prisen da ho titulerte meg som kjerring, for om ho hadde visst det, hadde ho nok kommet med en annen karakteristikk av meg, tror jeg, hennes humør tatt i betraktning, altså.

Det var et skikkleig irritert og surt kvinnemenneske som henvenvdte seg til meg, rundt om ti minutter før konsert-start. Jeg sto igjen som et spørsmålstegn over hvor uhøflige enkelte får seg til å være. Dette mennesket, som jeg aldri før hadde sett, snakket med, hatt, eller har noe utestående med, henvender seg altså til meg på en sånn ufin og lite hyggelig måte p.g.a. noen manglende stoler. Jeg tar meg i å tenke over hva det er som plager sånne sinnatagger. Hva er det som gjør at de må snakke sånn til sine medmennesker? Det må jo gå an å være litt høflige selv om ting går litt i mot en? Begrepet I-landsproblemer har nå fått enda en ny forståelse for meg. Jeg lurer på hvordan ho hadde reagert om jeg hadde tatt ho fatt for noe som hennes familiemedlemmer var ansvarlig for?  Ja, for hvordan kunne nå jeg egentlig ha ansvar for at det ikke var stoler på Fru Haugans Hotel, på Trongskarlingen, konsertarenaen til hotellet, det lurer jeg på. Og hvordan er dette i det hele tatt mitt ansvar?  Ikke vet jeg, men noen tror visst det.

En ting skal du vite, du blidensol av en konsertgjenger, at de stolene som kom fram etterhvert nok ikke kom fram som følge av din henvendelse til meg, for jeg var alt for sjokkert over din uhøflighet og selvsentrering til å komme på å kreve at noen stoler ble satt fram for deg. Ps: om du hadde fått pengene tilbake fra Arvid, tja, si det, jeg hadde nesten håpet at du ikke hadde fått det, men snill som han er, hadde du nok likevel fått de igjen om du hadde forblitt stol-løs utover kvelden.

Jeg vil enda en gang presentere diktet «Min Drøm» til deg og andre misfornøyde konsertgjengere rundt omkring i verden, slik at dere kanskje, om mulig, kan tenke over den største viktigheten av å ha stoler på konserter kontra andre mindre utfordringer i livet og verden for øvrig.

Min Drøm

Sjå førr deg ei stjærnæ der aillteng e bra

 

Sjå førr deg ein klode – den som du vell ha

 

Sjå førr deg ein værdn der aill kuinn få gå

 

Sjå førr deg ei framti der ingen ska må

 

opræ

Sjå førr deg den stjærnæ du egentle e

 

Sjå førr deg den klodn som e me på det  

 

Sjå førr deg den værdn som lar deg få va

 

I noti og framti – tell live sei ja

 

pårkg@å

Eg vell at du ser på deg sjøl – det du har 

 

Eg vell at du finn i deg sjøl dennæ svar

 

Eg vell at du slutt me å snakk deg sjøl ne

 

Eg ber deg – pass på deg sjøl – vekti e det. 

Du store tid, 50 år…

Nå har jeg rundet 50 år, det er jammen en anseelig alder å komme opp i.  Å være 50 år er ganske så masse, egentlig. Men alt er jo relativt og jeg husker på dama på 90 som kalte mannen på 60 for en ungdom og ba han om å huske på det at han enda var ung og hadde livet foran seg.

Jeg lurer på hva jeg har i vente, alle sier jo det er så flott å bli 50, man blir eldre og klokere, får mer livserfaring og blir et mer selvstendig menneske. Jeg måtte derfor sjekke diverse nettsteder om hva de sier om det å bli 50, det å nå middagshøyden i livet, som det visst også kalles. For så vidt et interessant og lærerikt tema det å sjekke damer og alder på nettet. Jeg fant snart ut at det viktigste med å bli 50, i alle fall for kvinner, er å se ung ut. Vi skal helst være MILF-ere, Mother(s) I’d Like to Fuck -ere hele hurven. (Ja, jeg vet at jeg skal være kritisk til Wikipedia som kilde, men av og til må det være lov, da). Begrepet MILF er gjort kjent gjennom 90-talls filmen Amerikan Pie der unge gutter faller for eldre damer. MEN, de eldre damene ser i grunnen ut som ganske unge damer da, det eneste som er forskjellen er visstnok alderen. Nok om MILF-ere nå. Her er forresten et bilde av ei godt voksen dame som også er 50 år i år. I mars 2016 tok hun hobbysvømmingen ett skritt videre ved å svømme over Malakkastredet mellom øya Sumatra og Malayahalvøya i Sørøstasia. Om jeg bare hadde kunnet komme på hva jeg gjorde i mars i år.

Jeg tipper at hverken svømmerinnen eller de feiende, flotte 50 års damene som kommer opp når jeg søker på kvinner og 50 år har noen av mine små eller store problemer knyttet til helse, vekt og annet smårusk i maskineriet. La oss f.eks ta for oss snorking som fenomen. Det kommer som kjent fra bl.a. overvekt, alkoholinntak, fet mat osv, osv. Snorking er en av mine mange lyter, en mer irriterende lyte, faktisk. Det ødelegger søvnkvaliteten min og gjør meg ofte både trøtt og uopplagt. Jeg ble derfor for noen år siden henvist til «snorkeutredning» av min lege. Det første som møtte meg var en tjukkas av en sykepleier, som sa at jeg, i lag med han så godt ut og nok kom til å snorke mindre om jeg gikk ned i vekt. Så gjorde jeg det da, gikk ned i vekt, men snorkinga ble jo ikke borte av den grunn. Så etter mange år i snorkefengsel bestemte jeg meg for å besøke apoteket for hjelp. Jeg dro der i fra med både snorkeplaster og snorkespray, mange 100-lapper fattigere, og tenkte at NÅ er natta reddet. Jeg gikk fornøyd og blid til sengs, full av snorkespray og med plaster over nesen. Jeg jeg følte meg som en nyoperert FrognerFrue som hadde lidd seg igjennom en av mange skjønnhetsopperasjoner for å få litt penere nese. Snakker om å bli bondefanget. Men jeg kommer likevel til å bruke opp både plaster og spray da jeg er oppdratt til å ikke kaste noe.

13552692_10208318640302346_824848060_n
Dette er ikke et skritt i mot den evige kamp mot årene, ikke noe skjønnhetsoperasjonsplaster for å fikse på en eventuell misformet og selvtillitsødeleggende nese, men mitt forsøk på å teste ut smorkeplasterets vidunderlige og oppskrytte effekt.

Hva ellers kan jeg ha i vente som nyslått 50-åring, foruten et evig jag etter å se yngre og penere ut? Det er vel ikke noen enkel fasit på det, antar jeg. Ettersom jeg allerede har tapt kampen mot årene, kiloene, rynkene og alt det andre som følger med det å bli 50, får jeg velge ut det som er viktigst for meg. Det som gjør meg fornøyd og ikke det som aviser, blader og andre mennesker synes er viktig for meg å gjøre eller å ikke gjøre, å være eller å ikke være. Så får jeg heller trøste meg med at det i bladet Tara står en artikkel om at det er hot å være gammel.  

I anledning dagen min har jeg skrevet et lite 50-års dikt som heter «Oppsummering»

Oppsummering

Mitt første tiår var fylt av lek

Av masse latter og mye pek

Mitt andre tiår var opp og ned

mot voksne dager kom sorgen med

Det tredje tiår så travelt var

Med unger små og full jobb jeg har 

Det fjerde tiåret så som så

humør som vakler, må passe på

Det femte tiår har nå tatt slutt

jeg roper høyt ut en stor salutt

Om badetøyets skam, ukeblader og utilstrekkelighet

Jeg så en artikkel her om dagen, på Facebook så klart, i fra bladet Tara, Norges beste 40+ magasin, som det titulerer seg som. Artikkelen omhandlet hvordan jeg skal bli både trenet og slank hvis jeg følger de enkle og lettfattelige rådene som presenteres her. Dagen etter kom det opp nok et Tara-artikkelråd om hvordan jeg skulle bli kvitt grevinnehenget med tre enkle øvelser. Den tredje dagen dukket det opp en artikkel i fra det samme magasinet om hvordan trene hele kroppen på 10 minutter. Så satt jeg der da, i sofaen og skummet artikler i fra dette vidunder-magasinet om hvordan jeg skulle bli den beste utgaven av meg selv, ytre sett, altså. Hvordan jeg skulle gå ned i vekt, trene mer og rett for min aldersgruppe, kvinne 40+, samt hva jeg skulle spise og når og hvordan dette skulle foregå. Samtidig så presenteres det for meg hva jeg skal ha på meg som framhever mine beste sider og hvilke fargeregler for hår som gjelder for kvinner i min aldersgruppe. For det må du huske på om du farger håret ditt at det er fargeregler ute og går og du må for all del ikke gå i den fella at du farger håret likedan når du er 40+ som da du var rundt 20. Eller for den del, gjøre noen av disse hårtabbene som gjør deg eldre, altså f.eks det å ha den samme hårfrisyren i mer enn et år, eller den enda mer utilgivelige synden det er å farge håret for mørkt. Alle disse artiklene er skrevet med ett for øyet, å få meg til å se så ung, fresh og sprek ut som mulig.

Ja, og nå vet jeg jo også, etter å ha lest, eller rettere sagt, sett overskriften på en artikkel om Vendela Supermodel inne på Tara sine nettisider, at det er greit å gå i badedrakt selv om man er 49 år, for det sier Vendela. Og når ho sier at ho synes det er greit å gå i badedrakt, ja, så må det vel være greit for meg og, eller? For vi er jo like gamle, Vendela og jeg.

IMG_4615
Vendela og jeg har det til felles at vi begge er 49 år og liker å bade. Og da må vi altså gå i badetøy tross vår høye alder. Det kan vel sies at Vendela nok har et større utvalg badetøy å velge i enn jeg, kanskje?

Det er i grunnen mye flott lesestoff i et blad som Tara, bladet som er skreddersydd for kvinner over 40. Dette spesielt om du er interessert i dyre reiser, skjønnhetsstoff og helsetips. Ja, og så er jo alt dette lesestoffet selvfølgelig krydret med lekre bilder av flotte 40+ damer som nok oftest både bruker rett farge for håret samt at de følger bladets retningslinjer med tanke på både rett trening, kosthold og make up tilpasset alder. Hvis du, som jeg, ikke er helt inne på dette med skjønnhetstips, makeup og hårstyling, ikke riktig har talent for det estetiske med sminke og hår, ja da møter du på et problem innenfor denne glaserte vedens verdisystem. For hvordan skal du da klare å passe inn?  Ikke vet jeg, men vil likevel komme med et enkelt, lite og lettfattelig tips, bruk solbriller. Ved at du bruker solbriller bestandig er det jo ingen som ser din tilkortkommethet når det gjelder manglende eller ufullstendig makeup.

IMG_4402
Bruk solbriller så vil det ikke vises at du har manglende eller uperfekt stylet makeup.

Disse evige dilemmane i livet, de som omhandler det å måle vellykkethet ut i fra hvor mye jeg trener, hva jeg veier eller hva jeg spiser/ikke spiser eller hvor jeg reiser på ferie hen, disse dilemmaene er med på å styre hverdagen for mange av oss. Når dette legges til grunn for hvordan jeg har det med meg selv møter jeg på mange vansker og kan oppleve tilkortkommenhet. Om jeg så bestreber meg for å legge slike normer til grunn for hvordan jeg skal ha det med meg selv, ja, så fører det vel ofte til forvirring, triste tanker og usikkerhet. For hvis jeg skal følge ukebladenes oppskrift på lykke så møter jeg jo bare motstridende og ulike oppskrifter på hvordan jeg skal leve alt etter hvilket blad jeg leser. Når målet mitt er å lykkes i livet, så har jeg valget mellom å følge oppskriften i fra den glaserte presse kontra min egen oppskrift på hvordan jeg vil eller skal leve mitt liv. Så må jeg tillate meg å feile på veien og ikke falle helt sammen om ting ikke blir som det skulle hver gang.

IMG_2897
Denne karen står fram med hele sin prakt og styres ikke av ytre press, skam eller andres forventniger.

Jeg vil presentere diktet Skammens Apostel for å illustrere noen av disse evige dilemmaene og hva de gjør med meg.

Skammens Apostel

Skammens Apostel han er her igjen

Kommer og truer og er ingen venn

Selv om jeg sier til han – han må gå

Flirer han bare og presser seg på

fjåpæ

Skammens Apostel han jobber så hardt

trenger ei hvile –  nei –  han har full fart

Presser seg på – han mange med seg

Skammens Apostler på jakt etter meg

En Tidsoptimists hverdag, del 2

I fjor på denne tiden skrev jeg En tidsOptimists Hverdag om et, for meg da, nytt begrep, nemlig det å være en tidsoptimist. En tidsoptimist er, som jeg fortsatt forstår det, en som har all verdens tid og likevel kommer for seint. Eller en som har planlagt all verdens gjøremål og har all verdens tid til å gjøre alt dette på, for så å oppdage at tiden ikke strakk til for å rekke å gjøre alt det som var planlagt. Eller ei som hver morgen beregner alt for liten tid fra at hun står opp til hun skal være ute av døra på vei til jobb. Eller en som har det så innmari koselig på kvelden og utover natta at det virker som evigheter til det blir morgen og som derfor får like stort sjokk hver gang vekkeklokka ringer den påfølgende morgenen. Slike eksempler fins det nok like mange av som det finnes tidsoptimister. Det er bare fantasien som setter stopper for de ulike tidsoptimistenes livsutfordringer, antar jeg.

Og ja, man kan sikkert være en tidsoptimist også når det kommer til andre ting enn det som er de lystbetonte oppgavene, vil jeg tro. For eksempel når man har bestemt seg for at man skal rydde og vaske før man setter seg ned og skriver dikt også blir det bare tid til diktskriving.

Grunnen til at jeg kom på dette gamle blogginnlegget og ønsker å dele diktet «En TidsOptimists Hverdag» igjen er jo selvfølgelig den at jeg fortsatt sliter med de samme utfordringene som før som følge av det å være en tidsoptimist. Dette ble igjen så klart og tydelig i morges da jeg var på tur på jobb. Det var søndagsmorgen, alt for tidlig på mårran for meg og jeg var alt for sent ute, som vanlig, med hodet fullt av unnskyldninger. Unnskyldninger som var klare for å presenteres til den ventende nattevakta som sikkert bare lengtet etter senga og ønsket meg dit peppern gror og enda lenger unna, vil jeg tro. Jaja, jeg kom meg nå inn døra på jobb, akkurat presis og nattevakta fikk avløsning. Alt vel da antar jeg? For ja, en ting er sikkert, om begrepet tidsoptimist muligens var nytt for meg i fjor, så var nok dessverre ikke betydningen av begrepet nytt for meg, men det kan jo være en liten trøst i det å vite at vi er flere i samme båt?

IMG_0117
Våren er ingen tidsoptimist, den kommer når den skal, den.

Her kommer diktet «En TidsOptimists Hverdag» om en som ofte havner i tidsklemma.

En TidsOptimists Hverdag.

Så har jeg igjen falt for fristelsen, gitt
Har ventet for lenge og ting gikk for vidt
Så sitter jeg her, tida den gikk for fort
Jaja, akk o ve, er vel ganske fort gjort

Det har seg sånn, vet du, at jeg trodde det
At alt som jeg ville det rakk jeg få med
Tja, viser seg visst at det ikke er slik
men er jo forsåvisst opplevelsesrikt

Jeg regner på tiden, og planlegger godt
Ja, legger inn kosetid, mye og flott
Men, hva som blir feil, nei, det vet ikke jeg
For tida jeg satte av går i fra meg

Så satt jeg der travel da tida bort rant
I stress og i kav hele kosen forsvant
Tilbake er jeg, jaja, neste gang, klart
Da er jeg i tide, for jeg har erfart