Stikkordarkiv: Galskap

Om juleforberedelser, galskap og modige butikkansatte.

Latent i oss alle ligger det kanskje en liten tyrann på lur som bare lengter etter å komme ut og fram, eller hva?  Dette er i alle fall noe som jeg tar meg i å lure på etter mange merkelige opplevelser i årenes løp på butikker rundt omkring i løpet av  førjulstida. Det har seg slik at jeg  har møtt på en del innestengt raseri, passivt aggressive kommentarer og sinte ytringer, frustrasjoner, oppgitte fakter samt råkjøring med handlevogner fra mennesker som i en slags psykoselignende tilstand raser rundt omkring vare-reolene på jakt etter juleforberedelses-ingredienser. Det er ikke mye motstand som skal til for den enkelte av disse menneskene før det oppstår noen eller alle av de overnevnte følelsesutbruddene. Jeg tror det kan være slik for disse juleforberedelses-maratonspringerne at de opplever det som om det er en slags skjult agenda i fra butikkenes side, at de skal være fri for de vanlige jule-ingrediensene. En slags stille markering i fra de butikkansattes side for å tydeliggjøre at vi er de som har makt over hvordan kundens jul skal bli. For hvordan kan det egentlig bli jul i huset uten alt hvetemelet som kunden trenger for all bakinga, eller for den del, de billige lysene som var annonsert? Ja, for  det er jo virkelig stor krise for kunden at butikken er utsolgt for nettopp hvetemel og billige stearinlys allerede i midten av november, ikke sant? For da går det jo ikke an å få stelt i stand til ei ordentlig jul? Det kan virke som om det er slik for denne typen handlegruppe at det bare er deres behov som gjelder. For mange helt vanlige, snille og empatiske mennesker blir som furier når jula nærmer seg at vi går inn i julehandel-hysteriet, og nåde den butikkansatte som da står i veien for en vellykket handletur.

Og du, kom ikke i skade for å nevne begrepet i-landsproblemer for en juleforberedelses-stressa kunde som ikke finner rett merke på pinnekjøttet, det kan i så fall bli din bane, for her er det snakk om mye mer alvorlige temaer enn i-landsproblematikk, nemlig, her gjelder det liv og død!

fullsizeoutput_299e
Eksempel på en butikkansatt, et blidt og serviceinnstilt menneske. Et menneske som også har følelser og ikke minst tanker om hvordan hun vil bli behandlet og snakket til av kunder. Ofte opplever disse butikkansatte å bli snakket til fra kunder på en måte som er både uverdig, trist og  unødvendig.

Jeg føler nærmest en slags angst ved å gå på butikken i disse tider, for jeg vet jo aldri hva eller hvem jeg treffer på min vei. Vil jeg være vitne til at et stakkars butikkpersonale blir overøst med en verbal skyllebøtte over manglende mandler eller sukker i butikkhyllene, samt kjefting over at de bestilte varene ikke er kommet på plass i reolene enda?  Eller kommer det ei handlevogn etterfulgt av en julestresser fykende i ryggen på meg mens jeg intetanende står og passer mine egne saker i et eller annet hjørne på butikken? Kanskje blir jeg snakket til av en misfornøyd kunde som forsøker å bygge en allianse med meg med å si at vi heller burde dratt til nabobutikken for å handle, for her på denne butikken mangler de alltid to av tre ting som står på lappen?

«Kunden har alltid rett», sies det, og ja, sånn er vel tanken fortsatt hos handelsstanden. Men jeg tror vi må moderere denne setninga litt nå i førjulstida. Vi kunne for eksempel si at kunden har, som alltid rett, men er du som kunde ute på egenhånd og er litt julepsykotisk, ja, så må du ha med deg følge i butikken, en slags anstand som passer på at du ikke går over streken og gjør handlinger eller sier ting du vil angre på når januaren igjen kommer smygende med sin stille, hvite ro, sin nådeløse kulde og sitt varierende humør. For da, ut i midten av januar, når julens sterke grep endelig har sluppet taket i deg og du igjen er blitt deg selv, kan det kanskje være godt å ha et ukomplisert, avklart og greit forhold til din vanlige nærbutikk, butikkens ansatte , samt andre kunder, ikke sant?

Jeg regner med at utover desembermåneden kan muligens disse julepsykose-menneskenes atferd komme til å bli enda mer uforutsigbar, utagerende og utfordrende.  Og om du skulle være et slik menneske eller kjenner til noen slike mennesker, vil jeg be deg om å lese diktet «JuleDikt» som jeg har skrevet. Diktet handler nettopp om dette med julestress og kav, husk også på at jula kommer uansett, den, hva du enn gjør eller ikke gjør for å forberede deg på dens inntog.

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

Om samhørighet, Verdens Bipolardag og pårørendes ekspertise.

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.

Nå er det jo selvfølgelig slik at de utfordringer vi kan møte med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Ingen mennesker er bare sin egen sykdom, det er så mye mer i et menneske enn bare en eventuell diagnose, og dette er en svært viktig innsikt. De forskjellige utfordringene knyttet til å være i lag med en med bipolar lidelse, avhenger av sinnstilstanden til han eller henne, så klart, men ikke minst vår egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg, og mange med meg også antar jeg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene, det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg som jeg skrev for å markere  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er bra med å være i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er om det blir ufarliggjort og snakket om. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at våre barn får et normalisert bilde av hvordan psyke og sinn kan være, de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kan komme i kontakt med i løpet av et liv, en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag, er å ha stor toleranse for hverandre, og dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

Om psykoser, spenning, psykiske lidelser og Nordland Teater.

Vi var så utrolig heldige, min familie og jeg, å få være prøvepublikum da Nordland Teater hadde prøve til forestillingen DET EVENTYRLIGE DISSOSIA. Forestillingen tar, kort fortalt, for seg historien om Lisa og hennes psykoseopplevelse.

For et stykke og for en oppsetning, fantastiske skuespillere, flott musikk, regi, kulisser og kostymer. Ja, god energi over hele forestillingen, nydelig. Dette må bare oppleves, hører dere, oppleves!

fullsizeoutput_13c7
Nordland Teater setter opp et stykke som ikke er satt opp før i Skandinavia og som har fokus på psykiske lidelser, klapp på skuldrene for det.

Jeg er over gjennomsnittet interessert i psykiatri og psykiske lidelser, det må jeg få understreke. Selv er jeg tidvis plaget av depressive tendenser og har nok et snev av angst i meg. Jeg er også pårørende til familiemedlemmer som har bipolar lidelse og har derfor sett psykosens grep i virkeligheten. Den framstillinga som teateret presenterte av psykosens gang var virkelig skremmende, spennende, nifs og virkelighetstro og jeg reagerte med gru og frysninger flere ganger under forestillingen. Det var også mange hysterisk morsomme sekvenser med, noe som viser det mangfold av roller eller stemmer som er tilstede i oss når vi blir så psykisk syke. Det å få framstilt og spilt ut hvordan det kan være inne i et menneskes hode mens psykosen pågår, utviklingen over tid, samt de redsler den psykoserammede opplever gjør sitt til at vi får en litt bedre innsikt i hvordan det kan oppleves å gå inn i en psykose. Den virkelighetstro situasjonen som spilles ut gjør også sitt til at vi bedre fatter de opplevelsene som en psykoserammet forsøker å formidle når sykdommen pågår. Det blir også så innlysende for alle i løpet av forestillingen at et psykotisk menneske trenger hjelp, støtte og omsorg for å komme seg ut av psykosens grep.

I løpet av forestillingen får vi også et innblikk i dette med motsetninger mellom pårørendes ønsker og krav til den syke om medisinering og den motstand som kan ligge i den enkelte i mot de samme medisinene. Det er en kjent sak at det for enkelte kan være motstand mot å ta tunge medisiner mot psykiske lidelser, da jo kroppen kan reagere svært negativt på medisinene i form av bivirkninger som vektøkning, sløvhet og treghet mm. Denne problemstillingen er godt kjent for meg og det har jeg skrevet jeg om i dette innlegget, MødreMøte på psykiatrisk sykehus. Det er alltid vanskelig dette med hva som er rett når det gjelder medisinering. For noen mennesker virker medisinene uten at de blir sløve, dorske eller tunge i kroppen, mens andre igjen opplever en mye vanskeligere hverdag som følge av disse tunge antipsykotiske medikamentene. Hva som er rett vet ikke jeg, men jeg har opplevd at medisiner oftest må til når psykosen er kommet. Det er både uverdig og skremmende for et menneske å så totalt miste kontrollen over seg selv og sitt liv og gå inn i psykosens verden.

Takk til Nordland Teater for at dere har satt fokus på psykiske lidelser og for at dere har våget å sette opp denne forestillingen, den trengs og den er viktig.

Så da blir min oppfordring: våg å dra på Nordland Teaters forestilling «DEN EVENTYRLIGE DISSOSIA» og opplev en forestilling som garantert vil berøre deg sterkt, i tillegg blir du  både forskrekket og overrasket og ikke minst, du får deg noen herlige lattersalver.

fullsizeoutput_13ca
Opplevelser i kø for den som vil, her blir du både berørt og beveget.

Om intimkirurgi, pornopåvirkning og fitteskam

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som sikkert skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det kommer i tillegg fram i en fersk undersøkelse Norstat har gjort for Nrk Innafor at 1 av 8 unge jenter har vurdert intimkirurgi. Viser til denne artikkelen i Aftenposten 25. januar i år, der det skrives om skam, unge jenter og pornoindustrien.

Vedlagt video av noen av jentene fra Jentefronten og  8. marskomiteen i Oslo som jobber i mot ei fri fitte fjernt fra alt som har med intimkirurgi å gjøre, med slagordet og parolen  «La Fitta Flagre» som skal presenteres  på den internasjonale kvinnedagen under 8. marstoget i Oslo.

Fra venstre: Johanna Martinsen Brygfjeld, Oline Margrethe Rustad, Sara Luna Pålsdatter og Martine Forseth-Reichberg

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på våre jenters fitter og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Den billigste operasjonen jeg fant er kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tyeligvis. Ja, man kan kanskje begynne med fettsuginga og operere seg innover etterhvert som man får mer penger? Men om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å spørre dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også dreier seg om gutter/unge menn, og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter. En liten trøst er imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Ei fri, flagrende fitte er bedre enn ei kontrollert ei». Eventuellt «Foreldre for Frihet i Fitte og Penisuttrykk». Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforelde og oldeforeldre. Vi tar på oss en Pussyhat, en ide fra Pussyhat Project, lett å strikke er den og, og et sterkt symbol verden over, og forsøker å få med oss et eller annet 8. marstog for å markere den internasjonale kvinnedagen, gjerne under parolen «La Fitta Flagre». For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

img_0849
En forkjemper for det naturlige uttrykk, en bestemor, 76 år, i nystrikket Pussyhat, hun har opplevd et langt liv uten noen som helst form for intimkirurgi og har nok ikke engang hørt om ordet før nå nylig.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, tar dere en videreutdanning. Gå for utdanning innen Traumeterapi – IoPT, for eksempel, eller hopp på en videreutdanning til psykiater. For i det store og hele, i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.

Om fyllekjøringens forbannelse og håp om endringspotensiale.

Så har det skjedd igjen, leser jeg i Rana Blad, en bil er blitt forlatt etter en utforkjøring. Denne gangen i Brygfjelddalskrysset, nærmest utenfor min egen stuedør, med andre ord. Fører er konfrontert og det er mistanke om promillekjøring står det også å lese. Jeg vil presisere at jeg ikke vet hvem dette dreier seg om. Dette innlegget er ikke ment som en skyllebøtte mot akkurat denne fyllekjøreren. Det er heller ment som et hjertesukk over alle ruspåvirkede sjåfører som setter både seg selv og ikke minst andres liv i fare ved en sånn uforsvarlig, umoden og livsfarlig handling som kan få så store og fatale konsekvenser.

Hva er det som gjør at enkelte velger å ta bilen når de har drukket? Eller for den del, ruset seg på annen måte, med narkotika eller piller? Ikke vet jeg, det er vel like mange grunner til fyllekjøring som det finnes fyllekjørere, antar jeg. Men vi kan vel trygt si at det er en tradisjon for fyllekjøring i vår kommune, dessverre. Når du som barn vokser opp med at foreldre «lurer» seg hjem med bilen etter fest selv om de har drukket kan det være vanskelig å skjønne at man ikke må gjøre det samme selv når man skal hjem fra fest. Vi vet også at det kan være vanskelig å få tak i taxi når vi skal hjem etter julefesten, og da fristes vel enkelte til å ta en «lettvint» løsning og velge bilen for å komme seg hjem? Når det i tillegg er minimale sjanser for at man blir «tatt» av politiet om man kjører i fylla, ja så er det jo nesten fritt fram for den som måtte ønske å debutere som fyllekjører eller fortsette sin karriere som erfaren fyllekjører. For vi vet jo at om du først har debutert som fyllekjører, ja så er dessverre sjansen stor for at du vil fortsette med denne uheldige og destruktive adferden.

Dette er til deg som får denne trangen, denne skadelige og destruktive lysten i deg til å sette ditt eget og andres liv i fare ved å benytte deg av motorkjøretøy i ruspåvirket tilstand. Hva er det som gjør at du trosser enhver fornuft, setter deg inn i bilen, på mopeden, snøskuteren eller båten, for den del, enten som påsitter eller som fører når du eller sjåføren er ruspåvikret, hva er det du tenker på?

fullsizeoutput_7d1
Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er hva når man er ruspåvirket, og da må man la kjøretøyet stå.

Jeg og min familie er ofre for fyllekjøringens sørgelige konsekvenser. To ganger har fyllekjøring hatt fatale konsekvenser for vår familie her i Brygfjelddalen. Jeg har både mistet min eneste bror og et av mine søskenbarn som følge av fyllekjøring. Så det at du velger å kjøre i fylla, gjør noe med både meg og resten av min familie, skal du vite. Hver eneste gang vi hører om eller leser om en slik hendelse blir vi preget, triste og svært lei oss over det som har skjedd. Du kunne i det minste tatt hensyn til familier som oss, kunne du ikke? Tenkt på hva våre familier har mistet som følge av fyllekjøringens forbannelse?  Vi kunne fortalt deg ting som kanskje gjorde det litt vanskeligere for deg å kjøre neste gang? Det er bare å spørre oss så skal vi fortelle. Men det tørr du vel ikke, for da avslører du deg jo som fyllekjører overfor oss. Jeg vil ikke en gang komme inn på hvordan du belaster din egen familie med det du gjør når du velger å kjøre i ruspåvirket tilstand. Den redselen og angsten de føler for at det skal hende noe hver gang du er på tur ut på fest er nok med på å prege livet deres mye mer enn det du forstår.

Til dere som har venner som kjører i fylla, har jeg ett å si, ring politiet! Her er det ikke snakk om å skåne noen fra å miste sertifikatet eller å hindre at noen blir tatt av politiet. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp. Konfronter vennen din i etterkant, ta problemet på alvor og la ikke vennen din bagatellisere dette.

Til dere som har barn som kjører i fylla, ring politiet! Kontakt eventuelt lege for hjelp og støtte og følg om nødveidig barnet ditt til lege for samtaler om hva som kan gjøres. Legg skammen til side hvis du føler den, ikke prøv å skjule hva barnet ditt har gjort, det er den største bjørnetjenesten du kan gjøre i mot ditt barn. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp, konfronter barnet med dette og ikke la barnet bagatellisere dette.

Til deg som kjører i fylla, oppsøk hjelp før det er for sent, husk, du er ikke alene om dette og skammen over handlingene dine må ikke sette en stopper for det å ta i mot hjelp. Det kan dreie seg om ditt eget eller andres liv.

Vi vet jo heldigvis at de fleste ungdommer og voksne ikke kjører i ruspåvirket tilstand, bare så det er sagt, men for oss som har opplevd det verste, det å miste noen som følge av kjøring i ruspåvirket tilstand er det likevel så sårt hver gang vi hører om sånne saker.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har presentert før, «Møte mellom verdener» som handler om en undring over hva som kunne skjedd om vi møtte igjen en som har vært død i mange år.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Juleforberedelser og galskap hånd i hånd?

Latent i oss alle ligger det kanskje en liten tyrann på lur som bare lengter etter å komme ut og fram, eller hva?  Dette er i alle fall noe som jeg tar meg i å lure på etter noen merkelige opplevelser på butikker nå i førjulstida. Det har seg slik at jeg, to dager på rad, faktisk, har opplevd en del innestengt raseri, passivt aggressive kommentarer og sinte ytringer, frustrasjoner, oppgitte fakter samt råkjøring med handlevogner fra mennesker som i en slags psykoselignende tilstand raser rundt omkring varereolene på jakt etter juleforberedelses-ingredienser. Det er ikke mye motstand som skal til for den enkelte før det oppstår noen eller alle av de overnevnte følelsesutbruddene. Kan det muligens være slik for disse juleforberedelses-maratonspringerne at de opplever det som om det er en slags skjult agenda i fra butikkenes side, det at de skal være fri for de vanlige juleingrediensene? En slags stille markering i fra de butikkansattes side for å tydeliggjøre at vi er de som har makt over hvordan kundens jul skal bli? For hvordan kan det egentlig bli jul i huset uten alt hvetemelet som kunden trenger for all bakinga kunden skal gjøre seg ferdige med, eller for den del, de billige lysene som var annonsert? Ja, da er det jo stor krise for kunden at butikken er utsolgt for nettopp hvetemel og billige stearinlys. Kom ikke i skade for å nevne begrepet i-landsproblemer for en juleforberedelses-stressa kunde da, det kan i så fall bli din bane, for her er det snakk om mye mer alvorlige temaer enn i-landsproblematikk, nemlig, dette gjelder liv og død!

fullsizeoutput_fca
En julestjerne i papir, ødelagt allerede før den er montert, kan være et symbol på manglende lys og kontroll i adventstida.

Jeg føler nærmest en slags angst ved å gå på butikken i disse tider for jeg vet jo aldri hva eller hvem jeg treffer på. Vil jeg være vitne til at et stakkars butikkpersonale blir overøst med en verbal skyllebøtte over manglende mandler eller sukker i butikkhyllene, samt kjefting over at de varene som er bestilte ikke er kommet på plass i reolene enda?  Eller kommer det ei handlevogn etterfulgt av en julestresser fykende i ryggen på meg der jeg intetanende står og passer mine egne saker i et eller annet hjørne av butikken? Kanskje jeg blir snakket til av en misfornøyd kunde som sier at vi heller burde dratt til nabobutikken for å handle, for her på denne butikken mangler de alltid to av de tre tingene som står på lappen?

«Kunden har alltid rett», sies det, og ja, sånn er det vel i handelsstanden fortsatt, men jeg tror vi må moderere denne setninga litt nå i førjulstida. Vi kunne for eksempel si at «kunden har, som alltid rett, men er du ute på egenhånd og er litt julepsykotisk, må du ha med følge på butikken», en slags anstand som passer på at du ikke går over streken og gjør handlinger eller sier ting du vil angre på når januaren igjen kommer smygende med sin stille ro, sin nådeløse kulde og sitt varierende humør.  For da, ut i midten av januar, når julens sterke grep endelig har sluppet taket i deg og du igjen er blitt deg selv, kan det være godt å ha et ukomplisert, avklart og greit forhold til sin vanlige nærbutikk.

Ja, dette var noen av mine førjulsobservasjoner. Jeg regner med at utover desembermåneden kan muligens disse menneskenes atferd bli enda mer uforutsigbar, utagerende og utfordrende. Om du skulle være et slik menneske eller kjenner noen slike mennesker, vil jeg be deg om å lese diktet «Juledikt» som jeg har skrevet, som handler om nettopp dette med julestress og kav.

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

Om badetøy, utseende, alder, ukeblader, skam og fornuft

Jeg så en artikkel her om dagen, på Facebook så klart, i fra bladet Tara, Norges beste 40+ magasin, som det titulerer seg som. Artikkelen omhandlet hvordan jeg skal bli både trenet og slank hvis jeg følger de enkle og lettfattelige rådene som presenteres her. Dagen etter kom det opp nok et Tara-artikkelråd om hvordan jeg skulle bli kvitt grevinnehenget med tre enkle øvelser. Den tredje dagen dukket det opp en artikkel i fra det samme magasinet om hvordan trene hele kroppen på 10 minutter. Så satt jeg der da, i sofaen min, og skummet artikler i fra dette vidunder-magasinet om hvordan jeg skulle bli den beste utgaven av meg selv, ytre sett, altså. Hvordan jeg skulle gå ned i vekt, trene mer og rett for min aldersgruppe, kvinne 40+, samt hva jeg skulle spise, og når og hvordan dette skulle foregå. Samtidig så presenteres det for meg hva jeg skal ha på meg som framhever mine beste sider og hvilke fargeregler for hår som gjelder for kvinner i min aldersgruppe. For det må du huske på om du farger håret ditt at det er fargeregler ute og går. Du må for all del ikke gå i den fella at du farger håret likedan når du er 40+ som da du var rundt 20. Eller for den del, gjøre noen av disse hårtabbene som gjør deg eldre, altså f.eks det å ha den samme hårfrisyren i mer enn et år, eller den enda mer utilgivelige synden det er å farge håret for mørkt. Alle disse artiklene er skrevet med ett for øyet, å få meg til å se så ung, fresh og sprek ut som mulig.

Ja, og nå vet jeg jo også, etter å ha lest, eller rettere sagt, sett overskriften på en artikkel om Vendela Supermodel inne på Tara sine nettsider, at det er greit å gå i badedrakt selv om man er 49 år, for det sier Vendela. Og når ho sier at ho synes det er greit å gå i badedrakt, ja, så må det vel være greit for meg og, eller? For vi er jo 0mtrent like gamle, Vendela og jeg. Selv om jeg oppbrakt og skamfull må vedgå at jeg fylte  fylte 50 år tidligere i sommer.

img_4615
Vendela og jeg har det til felles at vi begge liker å bade. Og da må vi altså gå i badetøy tross vår høye alder. Det kan vel sies at Vendela nok har et større utvalg av badetøy å velge i enn meg, kanskje?

Det er i grunnen mye flott lesestoff i et blad som Tara, bladet som er skreddersydd for kvinner over 40. Dette spesielt om du er interessert i dyre reiser, skjønnhetsstoff og helsetips. Ja, og så er jo alt dette lesestoffet selvfølgelig krydret med lekre bilder av flotte 40+ damer som nok oftest både bruker rett farge for håret samt at de følger bladets retningslinjer med tanke på både rett trening, kosthold og make up tilpasset alder. Hvis du, som jeg, ikke er helt inne på dette med skjønnhetstips, makeup og hårstyling, ikke riktig har talent for det estetiske med sminke og hår, ja da møter du på et problem innenfor denne glaserte vedens verdisystem. For hvordan skal du da klare å passe inn?  Ikke vet jeg, men vil likevel komme med et enkelt, lite og lettfattelig tips, som i tillegg er gratis: bruk solbriller. Ved at du bruker solbriller bestandig er det jo ingen som ser din tilkortkommethet når det gjelder manglende eller ufullstendig makeup.

IMG_4815
Ved at du bruker solbriller alltid, ute i møte blant folk, skjuler du din manglende kompetanse når det gjelder makeup.

Disse evige dilemmane i livet, de som omhandler det å måle vellykkethet ut i fra hvor mye jeg trener, hva jeg veier, eller hva jeg spiser eller ikke spiser, eller hvor jeg reiser på ferie hen, disse dilemmaene er med på å styre hverdagen for mange av oss. Når dette legges til grunn for hvordan jeg har det med meg selv møter jeg på mange vanskeligheter og kan oppleve tilkortkommenhet. Om jeg så bestreber meg for å legge slike normer til grunn for hvordan jeg skal ha det med meg selv, ja, så fører det vel ofte til forvirring, triste tanker og usikkerhet. For hvis jeg skal følge ukebladenes oppskrift på lykke så møter jeg jo bare motstridende og ulike oppskrifter på hvordan jeg skal leve alt etter hvilket blad jeg leser. Når målet mitt er å lykkes i livet, så har jeg valget mellom å følge oppskriften i fra den glaserte presse kontra min egen oppskrift på hvordan jeg vil eller skal leve mitt liv. Så må jeg tillate meg å feile på veien og ikke falle helt sammen om ting ikke blir som det skulle hver gang.

Jeg vil presentere diktet Skammens Apostel for å illustrere noen av disse evige dilemmaene og hva de gjør med meg.

Skammens Apostel

Skammens Apostel han er her igjen

Kommer og truer og er ingen venn

Selv om jeg sier til han – han må gå

Flirer han bare og presser seg på

fjåpæ

Skammens Apostel han jobber så hardt

trenger ei hvile –  nei –  han har full fart

Presser seg på – han mange med seg

Skammens Apostler på jakt etter meg