Stikkordarkiv: Galskap

Om badetøyets skam, ukeblader og utilstrekkelighet

Jeg så en artikkel her om dagen, på Facebook så klart, i fra bladet Tara, Norges beste 40+ magasin, som det titulerer seg som. Artikkelen omhandlet hvordan jeg skal bli både trenet og slank hvis jeg følger de enkle og lettfattelige rådene som presenteres her. Dagen etter kom det opp nok et Tara-artikkelråd om hvordan jeg skulle bli kvitt grevinnehenget med tre enkle øvelser. Den tredje dagen dukket det opp en artikkel i fra det samme magasinet om hvordan trene hele kroppen på 10 minutter. Så satt jeg der da, i sofaen og skummet artikler i fra dette vidunder-magasinet om hvordan jeg skulle bli den beste utgaven av meg selv, ytre sett, altså. Hvordan jeg skulle gå ned i vekt, trene mer og rett for min aldersgruppe, kvinne 40+, samt hva jeg skulle spise og når og hvordan dette skulle foregå. Samtidig så presenteres det for meg hva jeg skal ha på meg som framhever mine beste sider og hvilke fargeregler for hår som gjelder for kvinner i min aldersgruppe. For det må du huske på om du farger håret ditt at det er fargeregler ute og går og du må for all del ikke gå i den fella at du farger håret likedan når du er 40+ som da du var rundt 20. Eller for den del, gjøre noen av disse hårtabbene som gjør deg eldre, altså f.eks det å ha den samme hårfrisyren i mer enn et år, eller den enda mer utilgivelige synden det er å farge håret for mørkt. Alle disse artiklene er skrevet med ett for øyet, å få meg til å se så ung, fresh og sprek ut som mulig.

Ja, og nå vet jeg jo også, etter å ha lest, eller rettere sagt, sett overskriften på en artikkel om Vendela Supermodel inne på Tara sine nettisider, at det er greit å gå i badedrakt selv om man er 49 år, for det sier Vendela. Og når ho sier at ho synes det er greit å gå i badedrakt, ja, så må det vel være greit for meg og, eller? For vi er jo like gamle, Vendela og jeg.

IMG_4615
Vendela og jeg har det til felles at vi begge er 49 år og liker å bade. Og da må vi altså gå i badetøy tross vår høye alder. Det kan vel sies at Vendela nok har et større utvalg badetøy å velge i enn jeg, kanskje?

Det er i grunnen mye flott lesestoff i et blad som Tara, bladet som er skreddersydd for kvinner over 40. Dette spesielt om du er interessert i dyre reiser, skjønnhetsstoff og helsetips. Ja, og så er jo alt dette lesestoffet selvfølgelig krydret med lekre bilder av flotte 40+ damer som nok oftest både bruker rett farge for håret samt at de følger bladets retningslinjer med tanke på både rett trening, kosthold og make up tilpasset alder. Hvis du, som jeg, ikke er helt inne på dette med skjønnhetstips, makeup og hårstyling, ikke riktig har talent for det estetiske med sminke og hår, ja da møter du på et problem innenfor denne glaserte vedens verdisystem. For hvordan skal du da klare å passe inn?  Ikke vet jeg, men vil likevel komme med et enkelt, lite og lettfattelig tips, bruk solbriller. Ved at du bruker solbriller bestandig er det jo ingen som ser din tilkortkommethet når det gjelder manglende eller ufullstendig makeup.

IMG_4402
Bruk solbriller så vil det ikke vises at du har manglende eller uperfekt stylet makeup.

Disse evige dilemmane i livet, de som omhandler det å måle vellykkethet ut i fra hvor mye jeg trener, hva jeg veier eller hva jeg spiser/ikke spiser eller hvor jeg reiser på ferie hen, disse dilemmaene er med på å styre hverdagen for mange av oss. Når dette legges til grunn for hvordan jeg har det med meg selv møter jeg på mange vansker og kan oppleve tilkortkommenhet. Om jeg så bestreber meg for å legge slike normer til grunn for hvordan jeg skal ha det med meg selv, ja, så fører det vel ofte til forvirring, triste tanker og usikkerhet. For hvis jeg skal følge ukebladenes oppskrift på lykke så møter jeg jo bare motstridende og ulike oppskrifter på hvordan jeg skal leve alt etter hvilket blad jeg leser. Når målet mitt er å lykkes i livet, så har jeg valget mellom å følge oppskriften i fra den glaserte presse kontra min egen oppskrift på hvordan jeg vil eller skal leve mitt liv. Så må jeg tillate meg å feile på veien og ikke falle helt sammen om ting ikke blir som det skulle hver gang.

IMG_2897
Denne karen står fram med hele sin prakt og styres ikke av ytre press, skam eller andres forventniger.

Jeg vil presentere diktet Skammens Apostel for å illustrere noen av disse evige dilemmaene og hva de gjør med meg.

Skammens Apostel

Skammens Apostel han er her igjen

Kommer og truer og er ingen venn

Selv om jeg sier til han – han må gå

Flirer han bare og presser seg på

fjåpæ

Skammens Apostel han jobber så hardt

trenger ei hvile –  nei –  han har full fart

Presser seg på – han mange med seg

Skammens Apostler på jakt etter meg

Odins vikinger på vandring – en komedie med triste aspekter.

Leser i VG at «Soldiers of Odin« patruljerer gatene for første gang i Norge. Denne gruppa er ei selvutnevnt vaktgruppe som har som målsetning at gatene skal gjøres trygge for alle. Gruppa er kledt i like hettejakker med norsk flagg og vikinghjelm på ryggen.  De sier selv at de ønsker å opprettholde ro og orden uavhengig av religion og hudfarge. De underliggende motiver er likevel ikke vanskelige å få øye på, med medlemmer fra det høyreekstreme miljøet som er, som de selv sier det,  klare til å forsvare seg om det skulle komme noen fra SOS Rasisme eller lignende for å møte dem. De har i tillegg hentet navnet sitt fra en høyreekstrem gruppering i Finland.

IMG_3418
På vandring, unnskyld til dere snille nabosauer for at dere brukes i en illustrasjon over høyreekstreme grupperinger.

Paradokser i fleng her, altså. En gjeng med mennesker går rundt i gatene for å «passe» på at alt går som det skal på natterstid, men håpet er tydeligvis at det skal komme noen og protestere slik at de får «trent». Trent, ja på hva? Sloss? Ikke vet jeg, men det er jo nærliggende å tro at de håper på en slosskamp.

Denne grupperingen kan vel ikke kalles annet enn borgervern? Borgervern som fenomen er historisk satt i sammenheng med svakt politi og politiske trusler, og er faktisk forbudt ved lov i Norge, dette i følge politiloven.

La oss se litt på vikingene i et historisk perspektiv, lykkejegere av rang som de var, drevet av et umettelig begjær etter skatter og annen manns eiendom. Med deres trang til å invadere andre land, steder, folkegrupper og kulturer, plyndre, drepe og voldta for fote, utøve et så stort og overveldende skrekkscernario overfor andre mennesker at de ble traumatiserte for alltid, så er det med undring og ikke så rent liten overraskelse jeg ser på denne gruppen med gatevoktere. Denne gruppen forfekter en historie og et gudsideal som står for invasjon av andre kulturer, land og folk, de idoliserer vikingene og deres handlinger, skremmende, spør du meg.

Denne gruppen og disse menneskene har visst glemt både historien og sluttet å tenke, kan det virke som. Tanken og minnet hos disse er i alle fall ikke som hos Odins to skuldersittende ravner, Hugin og Munin, hvis navn faktisk betyr tanken og minnet. De to ravnene brukte sitt falkeblikk til å hjelpe Odin slik at han ble den klokeste og mest kunnskapsrike guden av dem alle. Tenk om vi alle hadde fått en slik hjelp fra våre egne Huginer og Muniner. En hjelp som gav oss ny innsikt ut over den vi allerede har. Kanskje vi da hadde greid å fått et litt annerledes perspektiv på livet vårt og muligens sett livet i et litt større perspektiv enn bare til vårt eget, begrensede Vallhall?

IMG_3981
Fine ord lyser i mot oss på en fotballbane, ord  om fairplay og respekt, og det er vel det vi ønsker oss alle, ikke sant?

Må presentere et dikt om nasjonalisme og egoisme i denne sammenheng, diktet heter «Alt er mitt».

 Alt er mitt

Det er mitt, sa den ene og slo seg på brystet

For jeg er

Den største og sterkeste her

Jeg vil ikke ha deg

Jeg vil ikke la deg

Få være her

Ha deg vekk

La oss i fred

pfoko 

Hør på meg, sa den andre, mer ilter i blikket

For jeg er

Den klokeste, viseste her

Jeg vil ikke se deg

Jeg vil ikke be deg

Du er ikke

ønsket her

La oss i fred

Om frykt, fordommer, fremmede og fremmedfrykt.

Jeg har to hunder, de er 11 og 3 år, begge er tisper. De krangler ikke, lever i lag og er godt fornøyde med det, tror jeg. Jeg kan ikke si at de har noen stor relasjon seg i mellom, egentlig, men bor nå i samme hus, løper i lag etter katta av og til, tigger om mat og elsker å ligge i senga i lag med meg. Det er en slags gjensidig respekt og forståelse dem i mellom, virker det som. De tolererer hverandre og ser ut til å ha en slags overenstemmelse om at når de skal leve og bo i lag vil de gjøre det beste ut av situasjonen. Den ene er en puddel og den andre er en finsk lapphund, den eneste likheten er fargen på pelsen, den er lys på begge. Ellers er de så ulike som det går an å være, bortsett i fra at de begge er hunder, da.

IMG_3817
Ikke mye likheter mellom Michelle og Dina, bortsett fra fargen da.

Så en dag kom det en fremmed til oss. En fremmed som hadde opplevd å miste hjemmet sitt og som håpet å få bo hos oss for å komme til hektene igjen. Sosialister som vi er her i huset, åpnet vi vennlig døra for henne. Det skulle bare mangle at ho ikke skulle få husrom og hjerterom hos oss, vi hadde jo plass og ho var velkommen. Den fremmede var ung, nyskjerrig på livet og snill og ho var en svensk lapphund. Av og til var ho litt plagsom og maste på oss om å få ta del i de samme godene som de andre to hundene våre hadde. Ho ville også tigge mat, springe etter katta og sove i senga. Dette ble for mye for den ene lyshårede hunden vår. Ho begynte å blåse seg skikkelig opp og uttrykke misnøye over den nyinnkomne. Det gikk så langt at ho gikk fysisk til angrep på ho, antaglig for å bli kvitt ho, tipper jeg.

IMG_1870
Den fremmede, Fia, en svensk lapphund med glimt i øyet og ønske om et godt liv.

Den andre av våre to hunder, den lille puddelen Michelle, prøver seg som diplomat. Her er det ikke snakk om å gjemme seg til tross for en fysisk underlegenhet som er påtagende. Ho kjefter og smeller som bare en liten puddel kan gjøre og prøver å skille de to kamphanene, eller kanskje de må kalles kamphøner? Dette er jo så klart til liten eller ingen nytte. Den fremmede må ut, ikke snakk om annet sier den lyshårede hunden med ettertrykk til sin samboende puddel. Ho må ikke tro at ho kan komme hit og ta godene fra oss som bor her. Det er trangt nok i senga som det er  om ikke det skal ligge en svensk lapphund i lag med oss.

Den overnevnte sekvensen om hundene våre ligner ikke så rent lite på situasjonen omkring flyktningestrømmen som vi opplever i verden i dag. Rasisten Dina er verdens snilleste og hyggeligste hund, sånn til daglig. Ja, ho er elskelig og flott med oss som ho kjenner, men dukker det opp noen fremmede, da får vi se en annen side av ho. Sånn er det med mange av menneskene i verden også. Hyggelige og tilsynelatende snille mennesker som ikke vil noen noe ondt inntil det blir snakk om å hjelpe andre mennesker på flukt. Da kommer sinnet, mistroen, frykten og fordommene fram. For hvordan kan de tro at de bare kan komme hit og ligge i våre senger og spise av vår mat?

Jeg hadde håpet at vi som mennesker var kommet lengre enn dyrene når det gjelde å vise empati, omsorg og støtte med mennesker på flukt og mennesker i nød. Tenk om vi kunne gått sammen om å være best på omsorg for andre, vi som har det så godt og som lever i trygghet og overflod? Hvis vi kunne hatt litt mer fokus på medmenneskelighet og gitt litt mer av oss selv til de som trenger det, så hadde vi sett at det var både plass i senga og mat til alle om vi var villige til å dele litt mer. Ja, kanskje det til og med var muligheter for å få leke litt med katta for alle som ville også?

IMG_3110.JPG
Foffo, en yndet lekekamerat som alltid kommer seg i skjul når han blir jaktet på.

Om terrorvelde, skrekk og frykt

Jeg sitter her og leser i aviser og på nettet om det skrekkelige terrorangrepet på Paris. Jeg er overveldet over inntrykkene som presenteres for oss alle fra skrekkens by, en by som er kjent som kjærlighetens by. Det siste som er kommet fram er at terroristene, i følge rettsmedisinerne, er mellom 15 0g 18 år, altså nesten bare barn, pr. definisjon.

Hva er det som gjør at ungdommer går til et sånt skritt og blir terrorister? En ting er sikkert, de fleste av oss vet noe om hvor lett det er å manipulere barn og ungdom slik at de til slutt gjør det som blir dem fortalt. Denne type terror, manipulering og indoktrinering, kan være, synes jeg, den mest skremmende typen for terror, da følgene ofte blir katastrofale, som i dette tilfellet.

Vi hører på alle talene fra statsministre og presidenter rundt omkring i verden etter det siste terrorangrepet. Talene handler stort sett om de samme tingene, om fordømmelse av terror og at terror aldri skal vinne fram, vi skal stå sammen mot terroren, vi lar oss ikke knekke, vi skal vinne kampen mot terror, kjærligheten vinner fram, osv.  Ja vår egen statsminister, Erna Solberg, sier til TV2-nyhetene i dag at vi lar oss ikke skremme av terroristene.

Jeg lurer på hvem vi er? For jeg er ikke med i den kategorien vi-er. Jeg lar meg skremme av terrorister, jeg lar meg knekke , jeg er redd for at vi ikke klarer å vinne kampen mot terror, jeg er redd for at vi ikke klarer å stå sammen i kampen mot terror, jeg er redd for å bli rammet av terror og jeg er redd for trusler og smerter som følge av terror. Jeg klarer ikke å stå opp og være tøff og uredd som alle disse statslederne og mange med dem. Jeg klarer bare å være engstelig og redd for terrorens mange ansikter og uttrykk. Jeg klarer ikke å være modig, jeg er bare redd.

Lys eller mørke, hvem vinner? Dag eller natt, ja, si det, den som lever får se.
Lys eller mørke, hvem vinner? Dag eller natt, ja, si det, den som lever får se.

Jeg vil presentere et lite dikt om terrorfrykt og hva det gjør med meg, diktet heter Terror og Tårer.

 

Terror og Tårer

Jeg sørger i dag, jeg er lei meg, jeg gråter

Jeg fylles med frykt over verden som blør

Jeg tenker med redsel på alle de måter

Vi rammes, vi treffes av brennende glør

Jeg sørger og gråter, se verden i brann

Jeg ønsket det hjalp, om jeg rakk fram mi hand

kopf

Jeg sørger i dag, jeg er redd og jeg gråter

Mens verden går videre, selv om den blør

Jeg fylles med frykt over alle de måter

Vi rammes, vi treffes, av brennende glør

Jeg sørger og gråter, se verden i brann

Jeg ønsket det hjalp om jeg rakk fram mi hand

Om husarbeid, rot, manglende arbeidslyst og søppel.

Jeg er så misunnelig på folks arbeidslyst og iver etter å rydde, vaske, ordne og stelle i og omkring hus, hytter, biler og annet som trengs å ryddes eller stelles med. Jeg har inntrykk av at det bare er fantasien som setter grenser for utøvelse av denne altoppslukende hobbyen.

Når de i tillegg til alt dette makter å bygge på, pusse opp, bygge nytt og bygge om både hus, hytter og annet, ja så blir jeg rett og slett, i tillegg til misunnelig, skikkelig sjalu.

For hva er det egentlig jeg makter? Ikke mye, når jeg tenker meg om. Dagene går jo så alt for fort til å greie med alt som skal og må gjøres.

Ta for eksempel søppelproblematikken som til en hver tid er gjeldende i ethvert hjem. Du har ikke før satt i en ny pose i dunken føre den er full igjen. Jeg kan selvfølgelig komme med haugevis av lignende eksempler, men ser egentlig ikke hensikten med det, det er jo bare til å bli deprimert og nedtrykt av.

fkopek

Et lite søppelberg i en yttergang kan fortelle mye om de som bor i huset. Eller kanskje de bare har rede her søppelposene?
Et lite søppelberg i en yttergang kan fortelle mye om de som bor i huset. Eller kanskje de bare har rede her, søppelposene?

koep

Forresten, jeg vil også nevne de haugene med rot som dukker opp overalt. Som ondskapsfullt venter på å sprette fram når du minst venter det. Jaja, søppel og rot er vel ikke det verste å bli kvitt, kanskje?  Det eneste som trengs er litt initiativ, arbeidslyst og struktur, så er det ute av verden, ikke sant?

fkeo

Et roterom, finnes det i alle hus mon tro? Her er i alle fall Afrika i front, hit kan vi jo stikke av om rotet fortsetter å ødelegger dagene.
Flere roterom, finnes det i alle hus mon tro? Her er i alle fall Afrika i front, hit kan vi jo stikke av om rotet fortsetter å ødelegge dagene våre.

ek¨k

Jeg vil presentere et dikt om søppel og rot, en liten forklaring på situasjonen omkring dette temaet, kanskje? Diktet heter «Søppel-veien videre «

kdk*

Søppel-veien videre 

 

Tenk, søppel og rot har tatt bolig hos meg

Det nytter jo ikke å gå annen veg

For uansett hvor hen jeg setter min fot

Så lander den visstnok i hauger av rot

 

Hvor kommer det fra alt det søppel og rot

Det vokser og vokser, jeg mister mitt mot

For uansett hvor hen jeg skuer og ser

Så ser jeg alt rotet, ser ut som det ler

 

Men en dag, i rot-kaos, kommer jeg på

At søppel og rot må jo også få stå

Få være i lag med oss andre, i hus

Får bo her hos meg, leve i sus og dus

 

Så hos meg er det nå et rede så stort

Det rommer alt skrot og det vokser visst fort

Jaja, kanskje tiden vil hjelpe meg, den

Å rydde ut redet, for den er min venn 

 

 

o

Rariteter i Arken

Nå har det skjedd igjen, kommunen vår, Hemnes, har fått fokus og oppmerksomhet i fra hele landet. Negativt fokus. Saken gjelder det siste kommunestyremøtet der diskusjonen tydeligvis har gått alt for langt og der tema selvfølgelig var bosetting av flyktninger.

Jeg stiller meg undrende til holdninger og kunnskaper som mange politikere har når diskusjonene blir så store. Og uten å ta denne diskusjonen noe videre eller nevne navn på representanter som har sånne holdninger, ja så vil jeg på det sterkeste be om humanisme og empati for de som ikke har muligheten til å ha mitt eller ditt liv.

Ellers så vil jeg bare, selv om det nok kan oppfattes som sårende for enkelte, si at jeg er svært glad for at innslaget som ble kringkastet over alt i dag fra det aktuelle møtet ikke er representativt for de fleste mennesker i vår lille kommune. Det er dessuten slik at vi ikke blir gjenkjent på dialekten vår, heldigvis, da den aktuelle politikeren jo har en helt annen dialekt enn mange av oss andre som bor her. Ja, kanskje han er en slags flyktning han og, når alt kommer til alt? Det tror jeg nok at han er. For vi som bor her i vår kommune er ikke kjent for å ha slike holdninger til andre mennesker, så det må være noe han har med seg fra sin egen kultur.

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv sies det i diktet «Du må ikke sove»

Her kommer mitt dikt om samme tema: «Stå opp»

klgd

Stå opp

kæd

Du sitter der trygg og du sitter der rik

Du har alt det som du behøver

Du har ingen frykt for ditt liv, selv med svik

For tryggheten er ingen røver

fopæke

Vi sitter i freden vår, dømmer og rår

Vi slår oss på brystet, vi velger

Å være i kjærlighet, eller i sår

Mon tro hva som virkelig selger

åpkvdk

Vår kjærlighet rommer, om bare vi ser

Så mye mer enn det vi først så

I livet, i frihet der ligger det mer

Vi må bare våge og stå på

ggh

Venner tross forskjellig farge, eller kanskje nettopp derfor?
Venner tross forskjellig farge, eller kanskje nettopp derfor?

Bakgrunn så blå

Torsdag 05.02.15

I dag har Johanna, min datter, laget blogg til meg, tenk noe så artig, da. Egen blogg…

Jeg som ikke er hverken opptatt av moter, sminke eller hår, mon tro hva jeg kan skrive om? Ikke er jeg tenåring eller ung voksen heller, er det ikke bare slike som skriver blogg da?

Jaja, jeg får ta sjangsen… Er jo ikke akkurat palget med å finne ting å skrive om og ikke går jeg tom for ord heller, det er sikkert 🙂

Johanna synes at jeg, som er så full av ord må ha en egen blogg. Hun mener at jeg ofte er direkte i både tale og tekBakgrunn blast (for dirkete?) og at jeg kan blogge om dette.  I tillegg har jeg  et humør som er veldig variabelt, noe som til tider er svært plagesomt. Indre uro er for meg et stressymptom og indre stress er en av mine «beste» venner…

I dag er det imidlertid bare en sval bris som stryker meg lett over kinn…det er en god følelse det. Tenk å få kjenne på en slags ro, om enn flyktig….eller ikke flyktig… de neste dagene vil vise hvor lenge denne fine følelsen vil vare 🙂 Dagens dikt er skrevet til det blå bildet av meg og heter «Bakgrunn så blå»

________________________________________________

Bakgrunn så blå

Ustøtt står jeg i dag med en bakgrunn av blått

Livet lyser om mørket snart kommer

Det er blåtimen nå, ikke dag, ikke natt

Jeg ser opp, tenker tanker som flommer

_____________

I et tusendels glimt farer tanken forbi

Det at jeg ikke er som jeg skulle

Denne tanken er med meg til all evig tid

Lydløst prøver jeg si slutt å tulle 

_____________

Da er kraften min borte, den er ikke her

Den er langt fra meg, ikke tilstede

Det er sårt for den trenger jeg, ønsker den nær

Den må komme tilbake og lede