Stikkordarkiv: Glede

Sol-dikt i januar

 

Sol-dikt i januar

I dag så kom sola tilbake til meg

Ei stund nå så har den vært borte

Den smilte – den viste fram alt – hele seg

Om en glimtet det var av det korte

Det glimtet gir håp om ei lettere tid

Fylt med sommer og solskinn

Og litt mindre strid

I mitt hjerte

fullsizeoutput_2bb3
Så fint der mot sør når sola kommer igjen etter å ha vært borte en tur.

Om kjærlighet og fordømmelse, og litt om det å tåle andre.

Nå i disse sommertider arrangeres det Pridefestivaler over hele verden. Dette er festivaler som feirer skeiv kjærlighet og mangfold, målet er å skape en trygg og god møteplass for LHBTI-personer (Lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex). På Mo i Rana har de nå fått en egen Pridefestival med alt fra politisk debatt, konserter, prideparade og alt det andre som kommer i kjølevannet av hvilken som helst festival. Dette er en festival som fremmer håp, menneskeverd og glede til alle som deltar. For en opplevelse det må være å delta på denne festivalen for en som er i målgruppen, og om vi er i målgruppen, ja, det bestemmer vi jo selv.

Historisk så vet vi jo at mennesker med LHBTI legning ble sett på i avsky, deres kjærlighet var forbudt, det var, og er fortsatt dødsstraff for homofil kjærlighet i noen land i verden. Holdningene til mennesker med en ulik seksuell legning enn det som blir sett på som den vanlige her i landet er heldigvis i endring. Det er lettere å står fram som den man er nå enn bare for et par tre tiår tilbake. Det er allikevel fortsatt sånn i enkelte miljøer her i landet at det blir sett på som syndig og feil, det å være feks homofil. Dette sier jo mer om de som tenker sånn, enn dem det gjelder, men sånne holdninger i fra maktpersoner innen feks kirke og stat kan gjøre stor skade hos en ungdom. Det som kanskje gjør enda større skade for en ung, usikker og redd ungdom er de holdninger til homofil legning som de kan møte i fra venner og familie.

fullsizeoutput_1fac
Jeg tar på meg regnbuekjolen min i dag og feirer Mo i Rana pridefestival, litt på sidelinjen er jeg jo, for jeg er ikke med i paraden, men allikevel, dette er et flott tiltak som er med på å fremme toleranse, menneskeverd , respekt og åpenhet.

Hva er det som gjør at man dømmer andre mennesker ut i fra seksuell legning? Hva er det som gjør at man ikke kan tolerere andre som ikke er som en selv når det gjelder dette? Hva godt kommer det ut av for meg selv, at jeg fordømmer den som ikke er slik som jeg er? Disse spørsmålene har så klart en overføringsverdi til andre spørsmål i livet og dreier seg ikke bare om seksuell legning. Andre spørsmål som vi så skråsikre mener å ha fasiten på, både når det gjelder oss selv og ikke minst når det gjelder andre og hvordan de skal leve livet sitt. Svaret på mange av disse spørsmålene finner jeg kanskje ved å gå inn i meg selv og gruble over hvorfor jeg fordømmer noen typer mennesker mens andre ikke. Det er å anbefale at vi alle går inn i slike eksistensielle spørsmål og tenker over hvorfor vi fordømmer, forakter eller trekker andre menneskes verdier i tvil oftest på bakgrunn av ulikhet med oss selv. Slike spørsmål er med å å definere oss både som nasjon og som enkeltmennesker. Hva vil vi tufte vårt liv på, vil vi fokusere på kjærlighet, empati, toleranse og respekt eller vil vi bygge vårt liv på fordømmelse, mistenksomhet, skam og egoisme?

En ting er sikkert, vi fremmer god psykisk helse best ved at vi tåler hverandre på godt og vondt, for alle har vi både gode og mindre gode sider i oss. Sider som kan være vanskelige å tåle både for oss selv og andre. Så får vi huske på at vi som oftest gjør så godt vi kan og når jeg gjør så godt jeg kan så får jeg håpe at det også gagner deg.

 

 

 

 

 

Hæsjtægg sommerkroppen – om virkelighet, drømmer og ideal.

De av oss som følger litt med i media vet at noe av det hotteste som finnes for tiden er fokuset på sommerkroppen, eller # sommerkroppen som det heter i sosiale media. For de av oss som er litt mer uinnvidde, så betyr tegnet # emneknagg og brukes bla for å forenkle søk i sosiale media.

Hva er det som er så spesielt med sommerkroppen da, er ikke den som andre kropper, mon tro? Er det slik at vi får ny kropp når sommeren kommer, kanskje? Ja, dette kan vi jo lure på. Ut i fra egne studier av mediaoppslag som feks. hvordan få perfekt sprettrumpe eller hvordan få unge bryster så får vi likevel en slags forståelse av hva # sommerkroppen er for noe. # Sommerkroppen er et fenomen som går ut på det å ha en mest mulig perfekt kropp. En kropp med rette former, perfekt formede muskler, vaskebrettmage, sprettrompe, pupper som en glamourmodell, en fin og glatt hud og et  langt, velstelt og velpleid hår, bare for å nevne noen av kriteriene for dette kroppsidealet. Så, når man har fått denne perfekte kroppen, deler man bilder av seg selv i sosiale media med # sommerkroppen for å vise for verden at man har oppnådd drømmen om den perfekte kropp. Det som ofte ikke kommer fram er at bildene både er fikset på og retusjerte før de deles med oss andre.

Hva gjør dette fokuset på det perfekte utseende med oss mennesker? Hvordan virker det inn på oss det at vi har sånn fokus på det ytre og hvordan vi ser ut, eller rettere sagt, hvordan vi ikke ser ut? Jeg kan bare tenke meg hva disse utopiske bildene av de «vellykkede» sommerkroppene gjør med et ungt, uformet og usikkert sinn. Den usikkerheten og fortvilelsen som mange opplever over å ikke greie å få sin egen sommerkropp til å ligne disse idealene kan gjøre et ungt sinn svært fortvilet og føre til både spiseforstyrrelser, angst og depresjoner. Følelser som kanskje også kommer er, som jeg også har skrevet om her, skammen og følelsen av utilstrekkelighet over sin egen tilkortkommenhet og manglende evne til å glede seg over sin egen kropp. Jeg vil presisere at dette utseendefokuset ikke rammer bare unge mennesker, men også gjør noe med oss som er godt voksne.

19112996_10211443754388245_772813899_n
En 50 år gammel sommerkropp som har opplevd både godt og ondt, kroppen er totalt i ulage med samfunnets forventninger til hvordan en sommerkropp skal være. Den har bla for lite muskelmasse, for høy BMI og er i tillegg alt for dårlig trent. Den makter imidlertid godt å klippe sommerplenen, nyte sola og smile mot verden.

 

Vi opplever jo at unge kvinner seriøst vurderer å ta brystforstørrelse, utsette seg for intimkirurgi eller andre samfunnsskapte syke trender, og dette har jeg skrevet om før, her. Men det er kanskje ikke så mye fokus på at mange voksne kvinner velger å ta operasjoner for å fikse på utseendet etter fødsel av barn, og dette er jo i stor grad med på å opprettholde et trasig og trist syn på det å være kvinne og det å være i endring. Ja, det finnes faktisk kirurger som gjennomfører forsnevringsplastikk slik at kvinnen får et underliv tilnærmelsesvis likt det hun hadde før graviditeten, i tillegg får mange kvinner utført bukplastikk for å stramme opp magen etter fødsel. Når vi som voksne kvinner går i denne plastikk-kirurgifella og tar slike operasjoner så er vi vel ikke noe særlig til rollemodeller for våre døtre, eller hva?

Jeg leste også i media her om dagen at det er flere som har sett seg lei på dette evige kroppspresset og ønsker å gjøre noe for at vi skal få et bedre syn på oss selv uavhengig av hvordan vi ser ut. Den kjente «Skam» skuespilleren, Ulrikke Falch har startet en kampanje med post-it lapper for å bekjempe dårlig selvbilde og kroppspress. Ideen går ut på å henge opp kroppspositive post-it lapper overalt hvor det ferdes mennesker, det være seg prøverom, offentlige toaletter, treningssentre mm. Dette er jo en fin tanke og målet er å være en positiv motvekt til all negativitet omkring dette med kroppsfiksering.

Så får vi håpe at det en gang kan bli en slutt på dette evige maset om den perfekte kroppen, det være seg sommer, vår, vinter eller høstkroppen. Vi får begynne med oss selv vi som er voksne, ha positivt fokus på egen kropp, framsnakke den overfor andre og heller ha oppmerksomhet på hva vi mestrer i stedet for å ha fokus på det vi ikke mestrer,  samt virkelig tenke over hva som er viktig her i livet. Hva er det som gir oss god psykisk helse? Hva er det som gir oss gode levevilkår? Hva er det som gir oss livskvalitet? Hvis vi alle kunne ha et mye større fokus på disse spørsmålene så ville vi være mer fornøyde med oss selv uansett hvordan kroppen vår ser ut.

 

 

 

 

Om samhørighet, Verdens Bipolardag og pårørendes ekspertise.

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.

Nå er det jo selvfølgelig slik at de utfordringer vi kan møte med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Ingen mennesker er bare sin egen sykdom, det er så mye mer i et menneske enn bare en eventuell diagnose, og dette er en svært viktig innsikt. De forskjellige utfordringene knyttet til å være i lag med en med bipolar lidelse, avhenger av sinnstilstanden til han eller henne, så klart, men ikke minst vår egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg, og mange med meg også antar jeg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene, det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg som jeg skrev for å markere  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er bra med å være i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er om det blir ufarliggjort og snakket om. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at våre barn får et normalisert bilde av hvordan psyke og sinn kan være, de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kan komme i kontakt med i løpet av et liv, en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag, er å ha stor toleranse for hverandre, og dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

Arctic Race, sykkel og sånn.

Arctic Race er kommet for å bli og i år er det vår tur. Vi som bor på Helgeland får oppleve dette store, internasjonale sykkelrittet mellom 11.-14. august i år. Dette vil være en unik og spennende opplevelse for oss alle.

Jeg ser på Facebook at ordføreren vår her i Hemnes kommune stråler i lykkerus over etappetildelingen. Hun har jobbet intenst og aktivt for at vi skulle få deler av dette sykkelrittet lagt til vår kommune.

IMG_3963
Vår flotte ordfører har så mange typer jobber. Her er ho konferansier for BrygfjelddalsEnsemblets «Det er Jul» 2014.

Det er ikke så rart at vår kjære ordfører opplever lykkerus og er glad i dag da, etter å ha vært til stede ved bekjentgjøringen av  hvor etappene går for Arctic Race. To av dagene kommer nemlig rittet innom Hemnes kommune og Korgfjellet og vi får en unik mulighet her i kommunen vår til å vise oss fram fra vår beste side.

Vår beste side viser vi blant annet fram fra toppen av Korgfjellet. Her, i dette flotte, varme fjellandskapet har alle en unik mulighet til å skue utover vår vakre kommune. Vi ser rett inn i Okstindene mot øst, evig kalde og utilnærmelige for folk flest ligger de der, tindene, dekket av et tykt lag med snø. Av og til synlige og andre ganger gjemt bak et stort, tungt tåkelag.

Tindene støttes opp av de vakre fjellene omkring med Brygfjeldet i spissen. Her er det ikke snakk om hvem som er størst eller sterkest. Alle fjellene trengs og alle er avhengige av hverandre for at de skal fortsette og stå trygt. Ingen krangel og diskusjon fjellene imellom heller, ser det ut for å være. Alle fjellene er like mye verdt for hverandre og ser ut til å være gode venner. De har kanskje en egen trygghet og selvtillit i seg selv som gjør at de er sikre på sitt egenverd uavhengige av hvor de står og hvem de har til nabo?

IMG_3960
Noen av de vakre fjellene som vi ser så tydelig i fra Korgfjellet, målområdet på en av dagene under Artic Race 2016.

Jeg personlig er i alle fall glad for at vi her på Helgeland til tider er så rause med hverandre at vi ser at et slikt arrangement er av betydning for hele landsdelen. Så må jeg jo tilføye at det var ekstra bra at to av byene her på Helgeland som alltid er så uenige om alt fikk deler av etappene de også. For jeg kan levende forestille meg diskusjonene som hadde kommet i etterkant om bare en av byene hadde fått tilgang på en etappe. For de er ikke like flinke som fjellene til å samarbeide, være rause og til å unne hverandre suksess om ikke begge får sitt, hver gang.

Vi får håpe at dette arrangementet kommer til å bli en like stor opplevelse for oss på Helgeland som det har vært for de lenger nord i landet de forutgående årene. Med samarbeid, struktur og ivrige hender blir det nok en sikker suksess. Flott valg av tidspunkt for rittet er det også, for vi vet jo alle at i august, ja, så er det finvær på Helgeland.

Kofferten i gangen

Så var dagen der, ferien var slutt og kofferten var pakket. Den hadde stått ferdig pakket i gangen fra kvelden i forveien. Stor, svart og dyster står den som et monument over tiden som er over. Tiden som gikk så alt for fort og som bare plutselig ikke lenger er mer.

IMG_3954
En koffert i gangen bærer bud om så mye, alt etter hvem sin det er og hvor den er på vei.

Hvor mange ganger i årene som ligger foran oss kommer den til å stå slik ferdigpakket i gangen? Slike tanker kommer på sånne koffert-dager. Det er noe så endelig med en ferdigpakket koffert. Den kan skjule ulike forventninger som glede, spenning eller sorg. Eller som i dette tilfellet, for oss som foreldre i alle fall, svunne tider, en barndom som er ugjenkallelig forbi og for alltid vil være ute av rekkevidde.

Ja, og så vet vi jo at en ferdigpakket koffert i en gang er et symbol på adskillelse og nye opplevelser. Adskillelse for kortere eller lengre tid. Ja, for alltid når kofferten står der, ferdig pakket i gangen, er det noen som reiser, som forlater og som blir borte. De nye opplevelsene omkring kofferten avhenger så klart av om du er den som er igjen eller den som reiser.

En koffert i en gang er i alle fall et sterkt signal på endring. Noe som har vært er over og da kommer det noe nytt inn i stedet. For alltid ved en slutt er det en ny begynnelse. Så gjelder det bare å finne tråden, den som viser oss hvor begynnelsen på det nye er. Aller helst den røde tråden, kanskje den fører til den røde kofferten med håp om nye møter?

IMG_3955
En ferdig pakket koffert i en gang kan også være flyt opp med glede og undring. Glede over det som kommer og undring over hvordan det kommer til å bli, kanskje.

 

Her passer det med et lite koffertdikt som avslutning.

 

Kofferten i gangen

For tidlig, så visste du godt

At kofferten, skulle ha stått 

Et helt annet sted

Stått helt, helt i fred

En tanke kom fram, ja, så smått

dkoe 

Om kofferten ikke var til

Jeg tror faktisk det at jeg vil

Få kofferten bort

Må se få det gjort

For kofferten spiller et spill

De introvertes dag.

I dag, 2. januar, er World Introvert Day leser jeg på nettet. De introvertes dag, altså. Introvert er et annet ord for å være innadvent og er altså det motsatte av å være ekstrovert eller utadvent. Å være introvert betyr bl.a at man:

  • Trives godt i eget selskap
  • Foretrekker samtaler med få framfor gruppesamtaler
  • Jobber helst alene framfor gruppearbeid
  • Uttrykker seg best skriftlig
  • Ikke liker konflikter
  • Foretrekker dype samtaler framfor småprat 
  • Beskrives som lavmælt eller rolig
  • Føles tom for energi etter å ha vært i lag med masse folk selv om det har vært hyggelig
  • Lar anrop ofte gå til telefonsvarer
IMG_2859
Som introvert trives jeg i mitt eget selskap og synes det er flott å treffe på sånne vakre trær.

Jeg tok en test for å sjekke om jeg var introvert og hvor introvert jeg eventuelt var og fikk 17 av 19 ja på denne testen. Det vil si at jeg er klart introvert i følge testsvaret. De to spørsmålene jeg ikke svarte ja på var om jeg blir beskrevet som lavmælt og rolig og om jeg pleier å tenke før jeg snakker. På disse to spørsmålene er jeg helt utenfor rammen for å være introvert. Jeg blir ikke akkurat beskrevet som en rolig og lavmælt person av andre og jeg sier ofte ting uten å tenke meg om.

Her er link til testen: 

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Ikke-trist-eller-sar_-bare-litt-stille-7675623.html

Så flott da, at det er en egen dag for oss introverte, for alle andre dager i året er visst de ekstrovertes dag. For det er jo de ekstroverte egenskapene som blir dyrket og sett på som de egenskapene som er mest nyttige, viktige og riktige å ha for mennesker i et samfunn? Jaja, det er ikke noe jeg kan gjøre ved det.

Nå passer det med et lite dikt om introverte og ekstroverte og de utfordringer og gleder som finnes ved å eksistere i lag, kanskje?

I lag

Sammen, i lag, vi kan leve og lære

Sammen, i lag, vi kan kjenne på det

ingenting farlig, om vi bare godtar

vi er forskjellige, men vi er med