Stikkordarkiv: Glede

Om nyttår, løfter og kanskje noen nyttårsløgner?

 

Nyttårsaften, en dag for ettertenksomhet og undring, men også tida for for løfteinngåelser, avtaler med seg selv og optimisme på vegne av egne planer.

 

I forbindelse med denne merkedagen vil jeg derfor presentere en rekke med nyttårsløfter som jeg i løpet av årene har satt meg. Så får det være opp til leseren å vurdere om disse nyttårsløftene har vært troverdige eller ikke. Det må presiseres at i allefall jeg selv har hatt tro på alle disse løftene, blindt og ukritisk, for så å oppdage lureriet og selvbedraget som skjules i de etterhvert. 

IMG_2476
Så må vi huske på at en annen fare er å ikke gjøre noe, om vi mislykkes med et løfte kan vi gjøre et nytt forsøk senere.

Her kommer en oversikt over noen av mine nyttårsløfter, eller kanskje jeg heller burde si nyttårsløgner? Rekkefølgen er uvesentlig og uinteressant, det er ingen prioriteringer her. Alle løftene er like viktige eller uviktige. Nyttårsøftene er ganske så allmenne så alle finner nok et eller flere løfter som passer.

 

De ti Nyttårsløfter for viderekomne

 

Det første løfte var det at jeg skulle ut og trimme

Hver dag  jeg skulle ut å gå, for formen min og finne

 

Det andre  løftet var det at jeg skulle spise sunt

Og sunnheten den skulle vare hele året rundt

 

Det tredje løftet var å ikke surfe sånn på nettet

Ja, passe på at alt var bra så ingen gikk fra vettet

 

Det fjerde løftet  var det om å komme meg til køys

Og ikke sitte oppe for å holde på med tøys

 

Den femte løfte det var viktig, ikke kjøre alt for fort

Men passe meg for gasspedalen, hmm, se det må jeg få gjort

 

Det sjette løftet handlet om å ikke bli så sår

Om du sa noe slemt til meg, jeg reiser meg og går

 

Det sjuende var vanskelig å mestre, ja, fordi

Det handlet om å våkne opp før formiddag, rundt ti

 

Det åttende av løftene var artig, syntes jeg

Den handler om at jeg skal være snillere med meg

 

Det niende er vanskelig, men må jo være med

Det handler om misunnelsen jeg ikke ønsker se

 

Det tiende i rekken løfter  det er veldig riktig

Det handler om at kjærligheten er det som er viktig

Om julekonserter, nerver, samhold og stress

Så er vi inne i tiden for BrygfjelddalsEnsemblets julekonserter. For de som ikke vet hva dette er, det er julekonserter med bare originalskrevne tekster og musikk som presenteres av et stort knippe mennesker. Vårt mål er å lage en genuin opplevelse for tilhøreren, der vi håper å berøre og sette følelser i sving. Vi jobber intenst i mot disse konsertene akkurat nå.

Denne perioden er fylt opp med travelhet og mye selvpålagt press, for min del, i alle fall. I tillegg blir jeg jo skikkelig nervøs og engstelig for at det jeg har prestert ikke er bra nok. Det hjelper lite å trøste meg med at det alltid er noen som er uenig i det jeg skriver eller misliker mitt uttrykk i både dikt og andre tekster. De opplevelsene jeg har med enkelte andre mennesker, som totalt ignorerer hva jeg holder på med, gir god næring til følelsen av et lavt selvbilde. Dette kan jeg imidlertid ikke bry meg om! Jeg er inne i en utviklingsperiode i mitt liv der jeg trener på å stå fram som den jeg er, og en ting er sikkert, til de ignorantes fortvilelse, kanskje, jeg kommer ikke til å slutte å skrive! Derfor vil jeg  heller fokusere på alle de vennlige, snille og omsorgsfulle menneskene som jeg møter på min vei. For dem er det mange av!

12291252_10153790494626501_6650119974928727758_o
Fin plakat som vi har fått av vår hovedsponsor, Helgeland Sparebank

Jeg har ansvar for manus, tekster og dikt som skal framføres under vår lille julekonsert-turnè. Dette er ikke noe jeg tar lett på. Jeg har jobbet intenst i ukesvis med ideer, tekster, finne den røde tråden og sette alt sammen til en helhet. Så håper jeg jo at vi får en fin mottakelse og at de som kommer på konserten vår får en god opplevelse.

 

Når det gjelder stress og kav i mot jul, ja, så er dette min form for juleforberedelser. Det å holde på med en slik aktivitet fram mot jul gir en utrolig form for samhørighet og fellesskapsfølelse. Nå går vi inn i intense øve-perioder med øvelser hver kveld fram mot konsertene som begynner til helga. Dette er virkelig artig, og en flott vitamin-innsprøytning for oss alle som er så heldige å få være med på dette.

 

 

12375318_10206809903104859_7353897408833601568_o
Julegleder i mange slags uttrykk, her med blomsten Juleglede, stearinlys og røde gardiner

Jeg vil avslutte med et lite JuleDikt som passer godt til dagen i dag:

 

 

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

 

 

 

 

Om egen sang, besøk hos =Oslo, Verdensdagen for psykisk helse og hjerter som banker.

I går, 10. oktober, ble verdensdagen for psykisk helse markert over hele verden. Dette er en flott markering som viser at det kan hjelpe å ha fokus på hele mennesket: Det er dessverre fortsatt slik i enkelte kretser at det blir sett på som noe skambelagt og som en svakhet det å ha en dårlig eller varierende psykisk helse. Forresten, det er vel i enkelte miljø et ikketema, dette med psykisk helse. Det er på mange måter en skikkelig lavstatustilstand det å ha problemer med nervene, som de i gamle dager sa, det vil si, om du ikke kan skryte på deg diverse motediagnoser, som det at du er litt deprimert eller litt bipolar, dette er jo trendy blitt, jo.

Ikke mye trendy over disse diagnosene til disse menneskene her, nei, men humøret og smilet er til stede.
Ikke mye trendy over diagnosene til disse menneskene her, nei, men humøret og smilet er til stede. Bildet tatt i lokalene til =Oslo.

Forleden dag var jeg og min familie på besøk hos =Oslo for å presentere en sang vi har skrevet til dem. Melodien er skrevet av Johanna, som også er vokalist på sangen. Jeg har skrevet teksten. Arvid er arrangør og akompagnatør. For de som ikke vet hva =Oslo er, så er det, kort fortalt, et sted der rusmisbrukere kan komme for å få lov til å tjene en slant på ærlig arbeid. De selger bladet =Oslo ute i gatene til deg og meg. Halve fortjenesten går til selgeren.

Det å få være til stede i disse lokalene og se mennesker som lever sitt liv så totalt ulikt mitt eget, er for meg en opplevelse som setter spor. Det  å snakke med og høre på hva de tenker og føler om seg selv og sin egen hverdag er stort. Dette er mennesker som har en utrolig kraft i seg. Ja, jeg snakket med ei dame, Elisabeth, som fortalte meg at hun hadde hatt 8 blodpropper og var ganske så preget  rent fysisk etter mange tiår på kjøret. Hun fortalte om samhold og fellesskap til tross for rusmisbruk og lavt menneskeverd. Vi møtte også på Morten. Han lurte på hva vi syntes om det at narkomane ble utsatt for vold og trusler  fra politiet.

Samhold og vennskap tuftet på likhet og fellesskap, den tredje står i bakgrunnen, har andre egenskaper, men er like verdifull for fellesskapet.
Samhold og vennskap tuftet på likhet og fellesskap, den tredje står i bakgrunnen, har andre egenskaper, men er like verdifull for fellesskapet.

Det var fascinerende å være til stede og observere de forskjellige menneskene som kom innom =Oslo i løpet av vårt timelange besøk. Her var det nok mange psykiatriske diagnoser i sving, våre iberegnet, så klart. Det er jo en kort vei å gå i fra ubehandlet og udiagnostisert bipolaritet til selvmedisinering ved hjelp av alkohol eller narkotika. Eller fra en sterk ADHD-uro i kroppen til det å ta ulovlige medikamenter. En vi snakket med fortalte at han begynte med speed etter  depresjoner i tenårene. Han vil ikke leve et liv uten speeden, sier han, selv om han sover ute på gata og virker temmelig utslitt.

Sangen vår ble godt mottatt hos =Oslo, Johannas ønske og mål for sangen  er å gå i studio og spille den inn. Dette koster penger og Johanna håper å få inn sponsorpenger slik at det lar seg gjøre. Hun har allerede avtaler med flere av selgerne på =Oslo som sier at de vil være med og synge når sangen skal spilles inn.

Jeg vil presentere teksten på sangen som er skrevet til =Oslo. Sangen heter «Se meg som jeg er».

To gutter som ser hverandre som de er, den ene nettopp tenåring, den andre ny-voksen. Ole Bjarne og Olav Aleksander, ala Homo-Ken, kjent fra YouTube-serien NilleBarbie og Homo-Ken
To gutter som ser hverandre som de er, den ene  ny-tenåring, den andre ny-voksen. Ole Bjarne (t.h) og Olav Aleksander (t.v), ala Homo-Ken, kjent fra YouTube-serien NilleBarbie og Homo-Ken

dkop

Se meg som jeg er 

 

Jeg har livet på vent, hva ser jeg på

Jeg har livet på vent, hva ser jeg på

Jeg har tanker og minner

Håper jeg engang finner

Den beste av meg

Den beste av meg

 

Jeg har tiden som er, å leve i mot

Jeg har tiden som er, å leve i mot

Jeg har motet jeg trenger

Om jeg selv ikke stenger

Den beste av meg

Den beste av meg

 

Se meg som jeg er

Mitt hjerte banker, slik som ditt

Se meg som jeg er

Mitt hjerte banker, slik som ditt

Slik som ditt

 

Jeg har dagen i dag, å leve i mot

Jeg har dagen i dag, å leve i mot

Jeg skal få meg litt feste

For da blir jeg den beste 

Den beste av meg

Den beste av meg

 

 

Om husarbeid, rot, manglende arbeidslyst og søppel.

Jeg er så misunnelig på folks arbeidslyst og iver etter å rydde, vaske, ordne og stelle i og omkring hus, hytter, biler og annet som trengs å ryddes eller stelles med. Jeg har inntrykk av at det bare er fantasien som setter grenser for utøvelse av denne altoppslukende hobbyen.

Når de i tillegg til alt dette makter å bygge på, pusse opp, bygge nytt og bygge om både hus, hytter og annet, ja så blir jeg rett og slett, i tillegg til misunnelig, skikkelig sjalu.

For hva er det egentlig jeg makter? Ikke mye, når jeg tenker meg om. Dagene går jo så alt for fort til å greie med alt som skal og må gjøres.

Ta for eksempel søppelproblematikken som til en hver tid er gjeldende i ethvert hjem. Du har ikke før satt i en ny pose i dunken føre den er full igjen. Jeg kan selvfølgelig komme med haugevis av lignende eksempler, men ser egentlig ikke hensikten med det, det er jo bare til å bli deprimert og nedtrykt av.

fkopek

Et lite søppelberg i en yttergang kan fortelle mye om de som bor i huset. Eller kanskje de bare har rede her søppelposene?
Et lite søppelberg i en yttergang kan fortelle mye om de som bor i huset. Eller kanskje de bare har rede her, søppelposene?

koep

Forresten, jeg vil også nevne de haugene med rot som dukker opp overalt. Som ondskapsfullt venter på å sprette fram når du minst venter det. Jaja, søppel og rot er vel ikke det verste å bli kvitt, kanskje?  Det eneste som trengs er litt initiativ, arbeidslyst og struktur, så er det ute av verden, ikke sant?

fkeo

Et roterom, finnes det i alle hus mon tro? Her er i alle fall Afrika i front, hit kan vi jo stikke av om rotet fortsetter å ødelegger dagene.
Flere roterom, finnes det i alle hus mon tro? Her er i alle fall Afrika i front, hit kan vi jo stikke av om rotet fortsetter å ødelegge dagene våre.

ek¨k

Jeg vil presentere et dikt om søppel og rot, en liten forklaring på situasjonen omkring dette temaet, kanskje? Diktet heter «Søppel-veien videre «

kdk*

Søppel-veien videre 

 

Tenk, søppel og rot har tatt bolig hos meg

Det nytter jo ikke å gå annen veg

For uansett hvor hen jeg setter min fot

Så lander den visstnok i hauger av rot

 

Hvor kommer det fra alt det søppel og rot

Det vokser og vokser, jeg mister mitt mot

For uansett hvor hen jeg skuer og ser

Så ser jeg alt rotet, ser ut som det ler

 

Men en dag, i rot-kaos, kommer jeg på

At søppel og rot må jo også få stå

Få være i lag med oss andre, i hus

Får bo her hos meg, leve i sus og dus

 

Så hos meg er det nå et rede så stort

Det rommer alt skrot og det vokser visst fort

Jaja, kanskje tiden vil hjelpe meg, den

Å rydde ut redet, for den er min venn 

 

 

o

En skoletapers hverdag

Jeg ønsker å dele noen tanker omkring dette med å være en skoletaper. I vårt samfunn blir vi jo ofte vurdert og målt ut i fra våre skoleresultater og det er mange ganger definert som det viktigste, det å være flink på skolen. Om du som barn og ungdom ikke passer inn i skolesystemet, ja så har du et problem. Et stort problem!

Jeg har en datter, Johanna, som hadde og har dette problemet. Vennene hennes gledet seg til å starte i 1. klasse, det gjorde ikke Johanna. Ho ville være hjemme, ordne med sine egne ting, male, synge, lage teater, tegne og bruke kreativiteten sin slik.

Passer bedre på en scene enn i et klasserom.  Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.
Passer bedre på en scene enn i et klasserom. Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.

Johanna ville forresten ikke gå i barnehagen heller, hun måtte få lov til å slutte et halvt år før hun skulle da hun vantrivdes sånn. Det var ikke det at hun ikke hadde venner, det hadde hun i massevis. Det var heller et signal om manglede ro og fred i omgivelsene. Hun ville ikke være der, hun passet ikke inn. Det var en lykkelig liten jente som fikk være hjemme det siste halve året før skolestart.

Allerede høsten i 1. klasse begynte det å komme fram et mønster. Mønster på mistilpasning og vantrivsel. Læreren fortalte på det første foreldremøtet vi var på at alle elevene trivdes på skolen, utenom en, men det tok hun ikke på alvor da det så ut som om hele klassen koste seg på skolen. Så allerede da opplevde Johanna å ikke bli tatt seriøst eller bli trodd på.

Skolehverdagen var et sårt punkt for den lille jenta, hun opplevde at de andre lærte å lese og skrive, men ikke ho. Vi satt mang en gang i lag over skolebøkene ho og jeg for å øve på lesning og matte. Alt forgjeves, Johanna gråt og jeg var til tider så frustrert at jeg ble sint. Ho sa til meg at ho var glad jeg ikke var lærer, for det passet jeg ikke til. Hun var dessuten ubestikkelig når det gjaldt belønning for lekselesning. Hun skulle få penger for å øve på og lese, men nei, ho hadde penger nok, ho skulle få opplevelser, nei, ho ville være hjemme. Ho trengte ikke å lære og lese for ho fikk bare venninna si til å lese for seg på skolen, som ho sa.

Det var først i 5. Klasse vi fikk vite at ho muligens hadde lese og skrivevansker. Ho hadde da vært i ei lesegruppe i lag med en gammel, erfaren lærer som endelig reagerte.

SÅ ble det henvisning til ppt med diagnose dysleksi. Da ble det hjelp i form av data og rett til muntlige prøver o.a. Uten at det gjorde skoledagen noe bedre. Forresten, det var rundt denne tiden det ble hevdet fra skolens side at Johannas problemer på skolen nok hadde en sammenheng med faren og søsterens psykiske helse. Det var nemlig skrevet et brev fra skolen til ppt der dette ble brukt som en forklaring på Johannas skoleproblemer. Altså, som vi opplevde det, en total ansvarsfraskriving der forholdene i hjemmet ble brukt som unnskyldning for Johannas manglende skoleinteresse. Vi fikk forresten medhold fra psykologen som foretok utredningen av Johanna på ppd at det ikke var ho det var noe i veien med, men skolesystemet.

Skolehverdagen var fortsatt full av nederlag, aldri opplevde hun å lykkes, bli sett eller tatt på alvor. Konferasetimene var verst.  Der var det bare fokus på at Johanna var negativ og lite motivert for skole. Det var så underlig for oss som foreldre å høre karakteristikker av hvordan skolen opplevde Johanna, negativ og lite arbeidssom. Vi som hadde verdens herligste lille unge, som både var blid, hjelpsom, klok og flott. Det var på en av disse konferansetimene en lærer kom med de bevingede ord: ”Jeg kan ikke forstå at du ikke liker matematikk, du Johanna,  du som er så flink i det” Ja, det kan sammenlignes med å si til meg:”Jeg forstår ikke at du Ellen Agnete ikke liker å støvsuge, du som er så flink til det”.

En skolehverdag skal ikke være slik at du ikke blir sett eller tatt på alvor om du ikke passer inn i systemet. Johanna har mange flotte kvaliterer som overhode ikke betydde noenting eller som ingen på skolen så. Disse kvalitetene er jo med på å skape hele mennesker og det er synd at ikke alle sider blir sett og vurdert som like viktige både i skoleverket og i samfunnet for øvrig.

Det er dessuten rart med den læreren som uttalte at det må jo være et system der unger som ikke er flinke i musikk eller kunst og håndverk også får muligherer til å få gode karakterer i disse fagene. Akkurat som om det blir tilrettelagt for Johanna og andre som henne slik de får sjangsen til å få gode karakterer i matte, norsk eller engelsk selv om de ikke er flinke til det. Dette er en undelig praksis og jeg er tenker hver gang jeg leser om elever som går ut av grunnskole eller videregående skole med bare 6.ere i karakterer, at det er denne praksisen med tilrettelegging for gode karakterer i estetiske fag som har vært gjeldende.

Det er trist at til og med de estetiske fagene på skolen er blitt ødelagt av oppgaveskriving og prøver slik at det er de skoleflinke elevene som også her blir vinnere. Johanna, som er sterkest i fagene kunst og håndverk og musikk opplevde til og med der å komme til kort og ikke få karakterer etter innsatsen grunnet disse oppgavene som ho måtte skrive.

De ti årene på grunnskolen var svært tunge og vanskelig å komme seg igjennom for Johanna. Hun gråt månedlig over at hun måtte gå på skolen og hun ønsket at skolen skulle brenne opp. Hun kalte skolen for et barndomssugende monster, alltid var yndlingsfagene hennes mat og friminutt. Det var tungt for oss som foreldre å se på at Johanna hadde det så vanskelig og at hun slet så med skolehverdagen. Det eneste som trøstet oss var at når man har en så tung periode  så tidlig i livet, ja så blir man herdet og takler motgangen man eventuelt møter senere i livet bedre enn om man ikke har møtt motgang før.

Heldigvis for Johanna og oss som foreldere fantes det lyspunkter, hun hadde venner i fleng, var sosialt sterk og klarte seg derfor bra.

Jeg vil presisere at alle lærerne og assistenter som Johanna har hatt har vært snille, gode mennesker og det er ikke disse jeg vil til livs. De har gjort så godt de har kunnet, de. Jeg ønsker bare at alle som jobber i skoleverket er obs på disse elevene. Spesielt de som bare sitter der, de som tilsynelatende følger med, men som ikke er til stede i det hele tatt. Dette er ofte jenter som ikke bråker eller forstyrrer undervisningen. De er der bare for at de må. Sånne jenter som Johanna. Vet du hva Johanna gjorde i skoletimene? Hun talte, alt hun så, for å få tiden til å gå i klasserommet, mens hun ventet på fritt, helg eller aller helst, på sommerferien.

Intervju med Johanna i Det Nye om høysensitivitet.

IMG_3226
Verdens mest omsorgsfulle og snille jente som hadde fortjent en skolehverdag uten gråt, der ho ble sett for den ho var.

fkop

Jeg vil presentere en sang som jeg har skrevet til Johanna, sangen er skrevet etter at hun var ferdig med grunskolen og kom inn i et skolesystem på videregående som passet bedre for henne.

Til Johanna

Jeg kunne ikke leve livet

slik som andre sa – du skal

Jeg passet ikke – maktet ikke – ville ei

Jeg ønsket bare sommeren

for da var dagen mindre blå

da var jeg glad – da var jeg trygg – da smilte jeg

opfk

Så kom det i mot meg nye vakre dager

som lærte meg å like det som livet lager

Jeg lever livet som jeg ønsker

ikke slik som andre vil

Nå er jeg glad – nå er jeg trygg – nå smiler jeg..

Ode til Hverdagshelten

I dag vil jeg skrive om min største Hverdagshelt. En flott fyr som er fylt med raushet, omsorg, empati, autoritet, visdom og godt humør, nemlig min sønns lærer gjennom tre flotte skoleår, Per Arne Skreslett, Lærer ved Korgen Sentralskole.

Hva gjør så en Hverdagshelt? Hva er det som gjør at vi andre synes enkelte fortjener betegnelsen Hverdagshelter? Jeg vet ikke hvordan dette er for deg, men for meg er definisjonen klar, en Hverdagshelt gjør blant annet dette:

vd–vdøkk

  • Stiller opp for andre ut over det som forventes
  • Utgjør en forskjell
  • Ser og forstår andres behov i alle mulige og umulige situasjoner
  • Er raus og inkluderende
  • Setter grenser for seg selv og andre
  • Sier i fra på vegne av seg selv og andre

Ja, listen er så klart mye lenger, men dette er vel de viktigste punktene for meg, tror jeg.

Tenk på hvor mange Hverdagshelter det må til for å skape en ”ekte” helt. De som vi leser om i media, de som er på TV? Det hadde ikke blitt noe av disse uten våre Hverdagshelter, det er i allefall sikkert.

Så til spørsmålet mitt, hva er det viktigste? Å være en ekte Hverdagshelt eller å komme på Tv? Tja, si det, det er vel individuelt, men jeg er ikke i tvil om hvem av disse jeg foretrekker.

Min Hverdagshelt er ikke så opptatt av å komme på TV, tror jeg,  han har nok med å være verdens beste lærer.

Hverdagshelter har egne biler, denne brukes som følgebil, drosje, is-bil, bagasje-bil, sykebil osv, osv.
Hverdagshelter har egne biler, denne brukes som følgebil, drosje, is-bil, bagasje-bil, sykebil osv, osv.

ghgf

Forresten, tenk på det du, vi alle er forhåpentligvis en Hverdagshelt for noen, ja det er jeg sikker på.

kfÆPæ

Jeg vil med dette presentere diktet ”Ode til Hverdagshelten”

 

Ode til Hverdagshelten 

kvdsÆKÆP

En Hverdagshelt det er en mann eller kvinne

Som står på helt uten plan om å vinne

Som oftest i bakgrunnen er, ikke først

Som er den som støtter og bidrar, nok størst

pkvK

En Hverdagshelt det er en gutt eller jente

Som bidrar for fellesskap uten å vente

Alt alt er om dem, de ser verden litt stor

De ønsker å bidra litt mer til vår jord

fpk*PP

Så se deg omkring, se de flotte og fine

Som gir til oss alle, ja mine og dine

Tenk verden foruten, det ville vært trist

Ja, kjedelig også, så sikkert og visst

O

Den Bipolare Verden og jeg

I dag er det Verdens Bipolardag og i den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til bipolare. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og bipolare da jeg har levd i lag med bipolare i snart 30 år.

Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.
Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.

Det å leve i samliv med en bipolar oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre mennesker gir jo utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser man har eller ikke har. Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene er forskjellige avhengig av sinnstilstanden til partneren, såklart, og ikke minst min egen sinnstilstand.  Det som er viktigst, tror jeg, er å finne sin egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det å klare å stå i seg selv når det blåser som verst om ørene.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer, og akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så da trenger jeg å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er hypomane, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå.

Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.
Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.

 

Det er i alle fall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

Jeg har skrevet et dikt om Den bipolare verden og jeg  i forbindelse med dagen i dag-

 

Den Bipolare Verden og jeg

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

 

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting