Stikkordarkiv: Glede

Om husarbeid, rot, manglende arbeidslyst og søppel.

Jeg er så misunnelig på folks arbeidslyst og iver etter å rydde, vaske, ordne og stelle i og omkring hus, hytter, biler og annet som trengs å ryddes eller stelles med. Jeg har inntrykk av at det bare er fantasien som setter grenser for utøvelse av denne altoppslukende hobbyen.

Når de i tillegg til alt dette makter å bygge på, pusse opp, bygge nytt og bygge om både hus, hytter og annet, ja så blir jeg rett og slett, i tillegg til misunnelig, skikkelig sjalu.

For hva er det egentlig jeg makter? Ikke mye, når jeg tenker meg om. Dagene går jo så alt for fort til å greie med alt som skal og må gjøres.

Ta for eksempel søppelproblematikken som til en hver tid er gjeldende i ethvert hjem. Du har ikke før satt i en ny pose i dunken føre den er full igjen. Jeg kan selvfølgelig komme med haugevis av lignende eksempler, men ser egentlig ikke hensikten med det, det er jo bare til å bli deprimert og nedtrykt av.

fkopek

Et lite søppelberg i en yttergang kan fortelle mye om de som bor i huset. Eller kanskje de bare har rede her søppelposene?
Et lite søppelberg i en yttergang kan fortelle mye om de som bor i huset. Eller kanskje de bare har rede her, søppelposene?

koep

Forresten, jeg vil også nevne de haugene med rot som dukker opp overalt. Som ondskapsfullt venter på å sprette fram når du minst venter det. Jaja, søppel og rot er vel ikke det verste å bli kvitt, kanskje?  Det eneste som trengs er litt initiativ, arbeidslyst og struktur, så er det ute av verden, ikke sant?

fkeo

Et roterom, finnes det i alle hus mon tro? Her er i alle fall Afrika i front, hit kan vi jo stikke av om rotet fortsetter å ødelegger dagene.
Flere roterom, finnes det i alle hus mon tro? Her er i alle fall Afrika i front, hit kan vi jo stikke av om rotet fortsetter å ødelegge dagene våre.

ek¨k

Jeg vil presentere et dikt om søppel og rot, en liten forklaring på situasjonen omkring dette temaet, kanskje? Diktet heter «Søppel-veien videre «

kdk*

Søppel-veien videre 

 

Tenk, søppel og rot har tatt bolig hos meg

Det nytter jo ikke å gå annen veg

For uansett hvor hen jeg setter min fot

Så lander den visstnok i hauger av rot

 

Hvor kommer det fra alt det søppel og rot

Det vokser og vokser, jeg mister mitt mot

For uansett hvor hen jeg skuer og ser

Så ser jeg alt rotet, ser ut som det ler

 

Men en dag, i rot-kaos, kommer jeg på

At søppel og rot må jo også få stå

Få være i lag med oss andre, i hus

Får bo her hos meg, leve i sus og dus

 

Så hos meg er det nå et rede så stort

Det rommer alt skrot og det vokser visst fort

Jaja, kanskje tiden vil hjelpe meg, den

Å rydde ut redet, for den er min venn 

 

 

o

En skoletapers hverdag

Jeg ønsker å dele noen tanker omkring dette med å være en skoletaper. I vårt samfunn blir vi jo ofte vurdert og målt ut i fra våre skoleresultater og det er mange ganger definert som det viktigste, det å være flink på skolen. Om du som barn og ungdom ikke passer inn i skolesystemet, ja så har du et problem. Et stort problem!

Jeg har en datter, Johanna, som hadde og har dette problemet. Vennene hennes gledet seg til å starte i 1. klasse, det gjorde ikke Johanna. Ho ville være hjemme, ordne med sine egne ting, male, synge, lage teater, tegne og bruke kreativiteten sin slik.

Passer bedre på en scene enn i et klasserom.  Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.
Passer bedre på en scene enn i et klasserom. Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.

Johanna ville forresten ikke gå i barnehagen heller, hun måtte få lov til å slutte et halvt år før hun skulle da hun vantrivdes sånn. Det var ikke det at hun ikke hadde venner, det hadde hun i massevis. Det var heller et signal om manglede ro og fred i omgivelsene. Hun ville ikke være der, hun passet ikke inn. Det var en lykkelig liten jente som fikk være hjemme det siste halve året før skolestart.

Allerede høsten i 1. klasse begynte det å komme fram et mønster. Mønster på mistilpasning og vantrivsel. Læreren fortalte på det første foreldremøtet vi var på at alle elevene trivdes på skolen, utenom en, men det tok hun ikke på alvor da det så ut som om hele klassen koste seg på skolen. Så allerede da opplevde Johanna å ikke bli tatt seriøst eller bli trodd på.

Skolehverdagen var et sårt punkt for den lille jenta, hun opplevde at de andre lærte å lese og skrive, men ikke ho. Vi satt mang en gang i lag over skolebøkene ho og jeg for å øve på lesning og matte. Alt forgjeves, Johanna gråt og jeg var til tider så frustrert at jeg ble sint. Ho sa til meg at ho var glad jeg ikke var lærer, for det passet jeg ikke til. Hun var dessuten ubestikkelig når det gjaldt belønning for lekselesning. Hun skulle få penger for å øve på og lese, men nei, ho hadde penger nok, ho skulle få opplevelser, nei, ho ville være hjemme. Ho trengte ikke å lære og lese for ho fikk bare venninna si til å lese for seg på skolen, som ho sa.

Det var først i 5. Klasse vi fikk vite at ho muligens hadde lese og skrivevansker. Ho hadde da vært i ei lesegruppe i lag med en gammel, erfaren lærer som endelig reagerte.

SÅ ble det henvisning til ppt med diagnose dysleksi. Da ble det hjelp i form av data og rett til muntlige prøver o.a. Uten at det gjorde skoledagen noe bedre. Forresten, det var rundt denne tiden det ble hevdet fra skolens side at Johannas problemer på skolen nok hadde en sammenheng med faren og søsterens psykiske helse. Det var nemlig skrevet et brev fra skolen til ppt der dette ble brukt som en forklaring på Johannas skoleproblemer. Altså, som vi opplevde det, en total ansvarsfraskriving der forholdene i hjemmet ble brukt som unnskyldning for Johannas manglende skoleinteresse. Vi fikk forresten medhold fra psykologen som foretok utredningen av Johanna på ppd at det ikke var ho det var noe i veien med, men skolesystemet.

Skolehverdagen var fortsatt full av nederlag, aldri opplevde hun å lykkes, bli sett eller tatt på alvor. Konferasetimene var verst.  Der var det bare fokus på at Johanna var negativ og lite motivert for skole. Det var så underlig for oss som foreldre å høre karakteristikker av hvordan skolen opplevde Johanna, negativ og lite arbeidssom. Vi som hadde verdens herligste lille unge, som både var blid, hjelpsom, klok og flott. Det var på en av disse konferansetimene en lærer kom med de bevingede ord: ”Jeg kan ikke forstå at du ikke liker matematikk, du Johanna,  du som er så flink i det” Ja, det kan sammenlignes med å si til meg:”Jeg forstår ikke at du Ellen Agnete ikke liker å støvsuge, du som er så flink til det”.

En skolehverdag skal ikke være slik at du ikke blir sett eller tatt på alvor om du ikke passer inn i systemet. Johanna har mange flotte kvaliterer som overhode ikke betydde noenting eller som ingen på skolen så. Disse kvalitetene er jo med på å skape hele mennesker og det er synd at ikke alle sider blir sett og vurdert som like viktige både i skoleverket og i samfunnet for øvrig.

Det er dessuten rart med den læreren som uttalte at det må jo være et system der unger som ikke er flinke i musikk eller kunst og håndverk også får muligherer til å få gode karakterer i disse fagene. Akkurat som om det blir tilrettelagt for Johanna og andre som henne slik de får sjangsen til å få gode karakterer i matte, norsk eller engelsk selv om de ikke er flinke til det. Dette er en undelig praksis og jeg er tenker hver gang jeg leser om elever som går ut av grunnskole eller videregående skole med bare 6.ere i karakterer, at det er denne praksisen med tilrettelegging for gode karakterer i estetiske fag som har vært gjeldende.

Det er trist at til og med de estetiske fagene på skolen er blitt ødelagt av oppgaveskriving og prøver slik at det er de skoleflinke elevene som også her blir vinnere. Johanna, som er sterkest i fagene kunst og håndverk og musikk opplevde til og med der å komme til kort og ikke få karakterer etter innsatsen grunnet disse oppgavene som ho måtte skrive.

De ti årene på grunnskolen var svært tunge og vanskelig å komme seg igjennom for Johanna. Hun gråt månedlig over at hun måtte gå på skolen og hun ønsket at skolen skulle brenne opp. Hun kalte skolen for et barndomssugende monster, alltid var yndlingsfagene hennes mat og friminutt. Det var tungt for oss som foreldre å se på at Johanna hadde det så vanskelig og at hun slet så med skolehverdagen. Det eneste som trøstet oss var at når man har en så tung periode  så tidlig i livet, ja så blir man herdet og takler motgangen man eventuelt møter senere i livet bedre enn om man ikke har møtt motgang før.

Heldigvis for Johanna og oss som foreldere fantes det lyspunkter, hun hadde venner i fleng, var sosialt sterk og klarte seg derfor bra.

Jeg vil presisere at alle lærerne og assistenter som Johanna har hatt har vært snille, gode mennesker og det er ikke disse jeg vil til livs. De har gjort så godt de har kunnet, de. Jeg ønsker bare at alle som jobber i skoleverket er obs på disse elevene. Spesielt de som bare sitter der, de som tilsynelatende følger med, men som ikke er til stede i det hele tatt. Dette er ofte jenter som ikke bråker eller forstyrrer undervisningen. De er der bare for at de må. Sånne jenter som Johanna. Vet du hva Johanna gjorde i skoletimene? Hun talte, alt hun så, for å få tiden til å gå i klasserommet, mens hun ventet på fritt, helg eller aller helst, på sommerferien.

Intervju med Johanna i Det Nye om høysensitivitet.

IMG_3226
Verdens mest omsorgsfulle og snille jente som hadde fortjent en skolehverdag uten gråt, der ho ble sett for den ho var.

fkop

Jeg vil presentere en sang som jeg har skrevet til Johanna, sangen er skrevet etter at hun var ferdig med grunskolen og kom inn i et skolesystem på videregående som passet bedre for henne.

Til Johanna

Jeg kunne ikke leve livet

slik som andre sa – du skal

Jeg passet ikke – maktet ikke – ville ei

Jeg ønsket bare sommeren

for da var dagen mindre blå

da var jeg glad – da var jeg trygg – da smilte jeg

opfk

Så kom det i mot meg nye vakre dager

som lærte meg å like det som livet lager

Jeg lever livet som jeg ønsker

ikke slik som andre vil

Nå er jeg glad – nå er jeg trygg – nå smiler jeg..

Ode til Hverdagshelten

I dag vil jeg skrive om min største Hverdagshelt. En flott fyr som er fylt med raushet, omsorg, empati, autoritet, visdom og godt humør, nemlig min sønns lærer gjennom tre flotte skoleår, Per Arne Skreslett, Lærer ved Korgen Sentralskole.

Hva gjør så en Hverdagshelt? Hva er det som gjør at vi andre synes enkelte fortjener betegnelsen Hverdagshelter? Jeg vet ikke hvordan dette er for deg, men for meg er definisjonen klar, en Hverdagshelt gjør blant annet dette:

vd–vdøkk

  • Stiller opp for andre ut over det som forventes
  • Utgjør en forskjell
  • Ser og forstår andres behov i alle mulige og umulige situasjoner
  • Er raus og inkluderende
  • Setter grenser for seg selv og andre
  • Sier i fra på vegne av seg selv og andre

Ja, listen er så klart mye lenger, men dette er vel de viktigste punktene for meg, tror jeg.

Tenk på hvor mange Hverdagshelter det må til for å skape en ”ekte” helt. De som vi leser om i media, de som er på TV? Det hadde ikke blitt noe av disse uten våre Hverdagshelter, det er i allefall sikkert.

Så til spørsmålet mitt, hva er det viktigste? Å være en ekte Hverdagshelt eller å komme på Tv? Tja, si det, det er vel individuelt, men jeg er ikke i tvil om hvem av disse jeg foretrekker.

Min Hverdagshelt er ikke så opptatt av å komme på TV, tror jeg,  han har nok med å være verdens beste lærer.

Hverdagshelter har egne biler, denne brukes som følgebil, drosje, is-bil, bagasje-bil, sykebil osv, osv.
Hverdagshelter har egne biler, denne brukes som følgebil, drosje, is-bil, bagasje-bil, sykebil osv, osv.

ghgf

Forresten, tenk på det du, vi alle er forhåpentligvis en Hverdagshelt for noen, ja det er jeg sikker på.

kfÆPæ

Jeg vil med dette presentere diktet ”Ode til Hverdagshelten”

 

Ode til Hverdagshelten 

kvdsÆKÆP

En Hverdagshelt det er en mann eller kvinne

Som står på helt uten plan om å vinne

Som oftest i bakgrunnen er, ikke først

Som er den som støtter og bidrar, nok størst

pkvK

En Hverdagshelt det er en gutt eller jente

Som bidrar for fellesskap uten å vente

Alt alt er om dem, de ser verden litt stor

De ønsker å bidra litt mer til vår jord

fpk*PP

Så se deg omkring, se de flotte og fine

Som gir til oss alle, ja mine og dine

Tenk verden foruten, det ville vært trist

Ja, kjedelig også, så sikkert og visst

O

Den Bipolare Verden og jeg

I dag er det Verdens Bipolardag og i den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til bipolare. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og bipolare da jeg har levd i lag med bipolare i snart 30 år.

Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.
Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.

Det å leve i samliv med en bipolar oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre mennesker gir jo utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser man har eller ikke har. Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene er forskjellige avhengig av sinnstilstanden til partneren, såklart, og ikke minst min egen sinnstilstand.  Det som er viktigst, tror jeg, er å finne sin egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det å klare å stå i seg selv når det blåser som verst om ørene.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer, og akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så da trenger jeg å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er hypomane, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå.

Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.
Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.

 

Det er i alle fall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

Jeg har skrevet et dikt om Den bipolare verden og jeg  i forbindelse med dagen i dag-

 

Den Bipolare Verden og jeg

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

 

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting

Terapeuten min og jeg

I dag sa terapeuten min til meg – du må forstå
At livet ikke er en konkurranse du skal nå
Slapp av – se smått på ting – vær litt fornøyd med den du er
Du trenger ikke lage alt så stort – en hindring svær

I dag sa terapeuten min til meg – hør litt på meg
Du trenger ikke være best i alt – vær heller deg
Slapp av – se mindre hinder – se på dagen som du har
Tenk godt om tiden du har fått – ja – takk for den du var

I dag så svarte jeg min terapeut – du er vel flott
Tenk at jeg er så heldig som har deg – det gjør meg godt
Få komme hit og snakke med deg – alt kan jeg få si
Ja – ønske gjør  jeg –  alle skulle fått litt terapi 

IMG_1183

Støvsugerens flukt

Fredag 06.02.15

Fredag, i gamle dager var det opplagt hva fredagene ble brukt til, helgevasken, såklart. Nåja, skulle gjerne hatt inne den rutinen jeg også, men hvordan får man innarbeidet en rutine når man ikke er interessert i å innarbeide den? Tja, er vel ikke mer å si om dette med husarbeide enn det som dette diktet forteller, eller hva?

Skjermbilde 2015-02-21 kl. 13.36.34
Skulle vært like glad i husarbeid som denne karen!
Ute av døra, på tur bort
Ute av døra, på tur bort

Nå kommer jeg og tar deg, det sa støvsugern til meg
Du unngår meg, du unngår meg, det gjør meg veldig lei
Hva skal jeg gjøre for å få deg til å ta meg fram
Jeg ser at du går omveier å huff det er en skam
_____________
Jeg svarer kjekt, hør her, du er en plage der du står
Du brisker deg, du brisker deg, du lager bare sår
Jeg var tilfreds at du var borte, ikke bodde her
Såklart at jeg går omveier, går her når du står der
_____________
Så kneiset han med nakken støvsugern, så han var sur
Han sa som så hør hit jeg stikker bort, jeg drar på tur
Til andre som er hyggelig og tar meg som jeg er 
Så kan du bare sitte her med feiekost så sær
IMG_2101
Snart borte nå…

Bakgrunn så blå

Torsdag 05.02.15

I dag har Johanna, min datter, laget blogg til meg, tenk noe så artig, da. Egen blogg…

Jeg som ikke er hverken opptatt av moter, sminke eller hår, mon tro hva jeg kan skrive om? Ikke er jeg tenåring eller ung voksen heller, er det ikke bare slike som skriver blogg da?

Jaja, jeg får ta sjangsen… Er jo ikke akkurat palget med å finne ting å skrive om og ikke går jeg tom for ord heller, det er sikkert 🙂

Johanna synes at jeg, som er så full av ord må ha en egen blogg. Hun mener at jeg ofte er direkte i både tale og tekBakgrunn blast (for dirkete?) og at jeg kan blogge om dette.  I tillegg har jeg  et humør som er veldig variabelt, noe som til tider er svært plagesomt. Indre uro er for meg et stressymptom og indre stress er en av mine «beste» venner…

I dag er det imidlertid bare en sval bris som stryker meg lett over kinn…det er en god følelse det. Tenk å få kjenne på en slags ro, om enn flyktig….eller ikke flyktig… de neste dagene vil vise hvor lenge denne fine følelsen vil vare 🙂 Dagens dikt er skrevet til det blå bildet av meg og heter «Bakgrunn så blå»

________________________________________________

Bakgrunn så blå

Ustøtt står jeg i dag med en bakgrunn av blått

Livet lyser om mørket snart kommer

Det er blåtimen nå, ikke dag, ikke natt

Jeg ser opp, tenker tanker som flommer

_____________

I et tusendels glimt farer tanken forbi

Det at jeg ikke er som jeg skulle

Denne tanken er med meg til all evig tid

Lydløst prøver jeg si slutt å tulle 

_____________

Da er kraften min borte, den er ikke her

Den er langt fra meg, ikke tilstede

Det er sårt for den trenger jeg, ønsker den nær

Den må komme tilbake og lede