Stikkordarkiv: Humor

Om juleforberedelser, galskap og modige butikkansatte.

Latent i oss alle ligger det kanskje en liten tyrann på lur som bare lengter etter å komme ut og fram, eller hva?  Dette er i alle fall noe som jeg tar meg i å lure på etter mange merkelige opplevelser i årenes løp på butikker rundt omkring i løpet av  førjulstida. Det har seg slik at jeg  har møtt på en del innestengt raseri, passivt aggressive kommentarer og sinte ytringer, frustrasjoner, oppgitte fakter samt råkjøring med handlevogner fra mennesker som i en slags psykoselignende tilstand raser rundt omkring vare-reolene på jakt etter juleforberedelses-ingredienser. Det er ikke mye motstand som skal til for den enkelte av disse menneskene før det oppstår noen eller alle av de overnevnte følelsesutbruddene. Jeg tror det kan være slik for disse juleforberedelses-maratonspringerne at de opplever det som om det er en slags skjult agenda i fra butikkenes side, at de skal være fri for de vanlige jule-ingrediensene. En slags stille markering i fra de butikkansattes side for å tydeliggjøre at vi er de som har makt over hvordan kundens jul skal bli. For hvordan kan det egentlig bli jul i huset uten alt hvetemelet som kunden trenger for all bakinga, eller for den del, de billige lysene som var annonsert? Ja, for  det er jo virkelig stor krise for kunden at butikken er utsolgt for nettopp hvetemel og billige stearinlys allerede i midten av november, ikke sant? For da går det jo ikke an å få stelt i stand til ei ordentlig jul? Det kan virke som om det er slik for denne typen handlegruppe at det bare er deres behov som gjelder. For mange helt vanlige, snille og empatiske mennesker blir som furier når jula nærmer seg at vi går inn i julehandel-hysteriet, og nåde den butikkansatte som da står i veien for en vellykket handletur.

Og du, kom ikke i skade for å nevne begrepet i-landsproblemer for en juleforberedelses-stressa kunde som ikke finner rett merke på pinnekjøttet, det kan i så fall bli din bane, for her er det snakk om mye mer alvorlige temaer enn i-landsproblematikk, nemlig, her gjelder det liv og død!

fullsizeoutput_299e
Eksempel på en butikkansatt, et blidt og serviceinnstilt menneske. Et menneske som også har følelser og ikke minst tanker om hvordan hun vil bli behandlet og snakket til av kunder. Ofte opplever disse butikkansatte å bli snakket til fra kunder på en måte som er både uverdig, trist og  unødvendig.

Jeg føler nærmest en slags angst ved å gå på butikken i disse tider, for jeg vet jo aldri hva eller hvem jeg treffer på min vei. Vil jeg være vitne til at et stakkars butikkpersonale blir overøst med en verbal skyllebøtte over manglende mandler eller sukker i butikkhyllene, samt kjefting over at de bestilte varene ikke er kommet på plass i reolene enda?  Eller kommer det ei handlevogn etterfulgt av en julestresser fykende i ryggen på meg mens jeg intetanende står og passer mine egne saker i et eller annet hjørne på butikken? Kanskje blir jeg snakket til av en misfornøyd kunde som forsøker å bygge en allianse med meg med å si at vi heller burde dratt til nabobutikken for å handle, for her på denne butikken mangler de alltid to av tre ting som står på lappen?

«Kunden har alltid rett», sies det, og ja, sånn er vel tanken fortsatt hos handelsstanden. Men jeg tror vi må moderere denne setninga litt nå i førjulstida. Vi kunne for eksempel si at kunden har, som alltid rett, men er du som kunde ute på egenhånd og er litt julepsykotisk, ja, så må du ha med deg følge i butikken, en slags anstand som passer på at du ikke går over streken og gjør handlinger eller sier ting du vil angre på når januaren igjen kommer smygende med sin stille, hvite ro, sin nådeløse kulde og sitt varierende humør. For da, ut i midten av januar, når julens sterke grep endelig har sluppet taket i deg og du igjen er blitt deg selv, kan det kanskje være godt å ha et ukomplisert, avklart og greit forhold til din vanlige nærbutikk, butikkens ansatte , samt andre kunder, ikke sant?

Jeg regner med at utover desembermåneden kan muligens disse julepsykose-menneskenes atferd komme til å bli enda mer uforutsigbar, utagerende og utfordrende.  Og om du skulle være et slik menneske eller kjenner til noen slike mennesker, vil jeg be deg om å lese diktet «JuleDikt» som jeg har skrevet. Diktet handler nettopp om dette med julestress og kav, husk også på at jula kommer uansett, den, hva du enn gjør eller ikke gjør for å forberede deg på dens inntog.

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

Om psykoser, spenning, psykiske lidelser og Nordland Teater.

Vi var så utrolig heldige, min familie og jeg, å få være prøvepublikum da Nordland Teater hadde prøve til forestillingen DET EVENTYRLIGE DISSOSIA. Forestillingen tar, kort fortalt, for seg historien om Lisa og hennes psykoseopplevelse.

For et stykke og for en oppsetning, fantastiske skuespillere, flott musikk, regi, kulisser og kostymer. Ja, god energi over hele forestillingen, nydelig. Dette må bare oppleves, hører dere, oppleves!

fullsizeoutput_13c7
Nordland Teater setter opp et stykke som ikke er satt opp før i Skandinavia og som har fokus på psykiske lidelser, klapp på skuldrene for det.

Jeg er over gjennomsnittet interessert i psykiatri og psykiske lidelser, det må jeg få understreke. Selv er jeg tidvis plaget av depressive tendenser og har nok et snev av angst i meg. Jeg er også pårørende til familiemedlemmer som har bipolar lidelse og har derfor sett psykosens grep i virkeligheten. Den framstillinga som teateret presenterte av psykosens gang var virkelig skremmende, spennende, nifs og virkelighetstro og jeg reagerte med gru og frysninger flere ganger under forestillingen. Det var også mange hysterisk morsomme sekvenser med, noe som viser det mangfold av roller eller stemmer som er tilstede i oss når vi blir så psykisk syke. Det å få framstilt og spilt ut hvordan det kan være inne i et menneskes hode mens psykosen pågår, utviklingen over tid, samt de redsler den psykoserammede opplever gjør sitt til at vi får en litt bedre innsikt i hvordan det kan oppleves å gå inn i en psykose. Den virkelighetstro situasjonen som spilles ut gjør også sitt til at vi bedre fatter de opplevelsene som en psykoserammet forsøker å formidle når sykdommen pågår. Det blir også så innlysende for alle i løpet av forestillingen at et psykotisk menneske trenger hjelp, støtte og omsorg for å komme seg ut av psykosens grep.

I løpet av forestillingen får vi også et innblikk i dette med motsetninger mellom pårørendes ønsker og krav til den syke om medisinering og den motstand som kan ligge i den enkelte i mot de samme medisinene. Det er en kjent sak at det for enkelte kan være motstand mot å ta tunge medisiner mot psykiske lidelser, da jo kroppen kan reagere svært negativt på medisinene i form av bivirkninger som vektøkning, sløvhet og treghet mm. Denne problemstillingen er godt kjent for meg og det har jeg skrevet jeg om i dette innlegget, MødreMøte på psykiatrisk sykehus. Det er alltid vanskelig dette med hva som er rett når det gjelder medisinering. For noen mennesker virker medisinene uten at de blir sløve, dorske eller tunge i kroppen, mens andre igjen opplever en mye vanskeligere hverdag som følge av disse tunge antipsykotiske medikamentene. Hva som er rett vet ikke jeg, men jeg har opplevd at medisiner oftest må til når psykosen er kommet. Det er både uverdig og skremmende for et menneske å så totalt miste kontrollen over seg selv og sitt liv og gå inn i psykosens verden.

Takk til Nordland Teater for at dere har satt fokus på psykiske lidelser og for at dere har våget å sette opp denne forestillingen, den trengs og den er viktig.

Så da blir min oppfordring: våg å dra på Nordland Teaters forestilling «DEN EVENTYRLIGE DISSOSIA» og opplev en forestilling som garantert vil berøre deg sterkt, i tillegg blir du  både forskrekket og overrasket og ikke minst, du får deg noen herlige lattersalver.

fullsizeoutput_13ca
Opplevelser i kø for den som vil, her blir du både berørt og beveget.

Om intimkirurgi, pornopåvirkning og fitteskam

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som sikkert skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det kommer i tillegg fram i en fersk undersøkelse Norstat har gjort for Nrk Innafor at 1 av 8 unge jenter har vurdert intimkirurgi. Viser til denne artikkelen i Aftenposten 25. januar i år, der det skrives om skam, unge jenter og pornoindustrien.

Vedlagt video av noen av jentene fra Jentefronten og  8. marskomiteen i Oslo som jobber i mot ei fri fitte fjernt fra alt som har med intimkirurgi å gjøre, med slagordet og parolen  «La Fitta Flagre» som skal presenteres  på den internasjonale kvinnedagen under 8. marstoget i Oslo.

Fra venstre: Johanna Martinsen Brygfjeld, Oline Margrethe Rustad, Sara Luna Pålsdatter og Martine Forseth-Reichberg

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på våre jenters fitter og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Den billigste operasjonen jeg fant er kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tyeligvis. Ja, man kan kanskje begynne med fettsuginga og operere seg innover etterhvert som man får mer penger? Men om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å spørre dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også dreier seg om gutter/unge menn, og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter. En liten trøst er imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Ei fri, flagrende fitte er bedre enn ei kontrollert ei». Eventuellt «Foreldre for Frihet i Fitte og Penisuttrykk». Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforelde og oldeforeldre. Vi tar på oss en Pussyhat, en ide fra Pussyhat Project, lett å strikke er den og, og et sterkt symbol verden over, og forsøker å få med oss et eller annet 8. marstog for å markere den internasjonale kvinnedagen, gjerne under parolen «La Fitta Flagre». For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

img_0849
En forkjemper for det naturlige uttrykk, en bestemor, 76 år, i nystrikket Pussyhat, hun har opplevd et langt liv uten noen som helst form for intimkirurgi og har nok ikke engang hørt om ordet før nå nylig.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, tar dere en videreutdanning. Gå for utdanning innen Traumeterapi – IoPT, for eksempel, eller hopp på en videreutdanning til psykiater. For i det store og hele, i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.

Om kjerringer, konserter og sure damer

Jeg var tilstede på konsert på Fru Haugans hotell her om dagen. Konserten «Flere Spor Av Arvid Martinsen». En konsert der jeg på mange måter var mer tilstedeværenede enn de fleste. Det var familien  min som hadde konsert og både samboer og datter var med på scenen. Ja, jeg var til og med og selv på scenen en liten tur, jeg hadde åpningsnummeret og  presenterte et av mine egne dikt, diktet «Min Drøm».

IMG_3699
Symbolikk i fleng her, noter, katter, mennesker og byen Mosjøen, forent i samme plgg, samspill og harmoni råder i alle fall i Mosjø-kofta, men ikke på alle konsertene, tydeligvis.

Like før konserten startet ble jeg praia av ei dame. Ei litt sinna og sur ei, muligens var ho også litt bitter i tillegg, det kunne virke slik på meg, i alle fall. «Du», ropte ho til meg, surt, «du kjærringa tell han Arvid», sa ho, «ja», sa jeg, «du har å si til han Arvid at vi skal ha stoler her, ellers så kommer vi til å kreve pengene tilbake. Det sto ikke noe i avisa om at det ikke var stoler på konserten og vi klarer ikke å stå hele konserten», sa ho, fortsatt like sur. Jeg regner med at denne humørsprederen ikke akkurat brukte ordet kjerring på en positiv måte, i alle fall føltes det ikke slik for meg. Jeg følte meg skikkleig antastet og forulempet av denne litt sinte energien som slo i mot meg fra den stol-løse dama med den strenge stemmen. Jeg følte meg hensatt til skoletiden, da jeg var elev på barneskolen i Korgen og smått fikk kjeft fra medelever for ting som min far, læreren, hadde sagt og gjort.

Begrepet kjerring er et omdiskutert begrep og mange reagerer med sinne over å bli kalt nettopp dette. Nå er jo jeg i en situasjon som er litt spesiell, jeg har mottatt «Hedrestittelen Årets Kjerring» fra VefsnEnsemblet i 2014, på folkemunne kalt Kjerringprisen.  Jeg har muligens derfor et litt annet syn på dette med å kalles kjerring enn kanskje det som er vanlig blant folk flest? Jeg tipper at denne dama ikke hadde peiling på at jeg faktisk hadde mottatt denne prisen da ho titulerte meg som kjerring, for om ho hadde visst det, hadde ho nok kommet med en annen karakteristikk av meg, tror jeg, hennes humør tatt i betraktning, altså.

Det var et skikkleig irritert og surt kvinnemenneske som henvenvdte seg til meg, rundt om ti minutter før konsert-start. Jeg sto igjen som et spørsmålstegn over hvor uhøflige enkelte får seg til å være. Dette mennesket, som jeg aldri før hadde sett, snakket med, hatt, eller har noe utestående med, henvender seg altså til meg på en sånn ufin og lite hyggelig måte p.g.a. noen manglende stoler. Jeg tar meg i å tenke over hva det er som plager sånne sinnatagger. Hva er det som gjør at de må snakke sånn til sine medmennesker? Det må jo gå an å være litt høflige selv om ting går litt i mot en? Begrepet I-landsproblemer har nå fått enda en ny forståelse for meg. Jeg lurer på hvordan ho hadde reagert om jeg hadde tatt ho fatt for noe som hennes familiemedlemmer var ansvarlig for?  Ja, for hvordan kunne nå jeg egentlig ha ansvar for at det ikke var stoler på Fru Haugans Hotel, på Trongskarlingen, konsertarenaen til hotellet, det lurer jeg på. Og hvordan er dette i det hele tatt mitt ansvar?  Ikke vet jeg, men noen tror visst det.

En ting skal du vite, du blidensol av en konsertgjenger, at de stolene som kom fram etterhvert nok ikke kom fram som følge av din henvendelse til meg, for jeg var alt for sjokkert over din uhøflighet og selvsentrering til å komme på å kreve at noen stoler ble satt fram for deg. Ps: om du hadde fått pengene tilbake fra Arvid, tja, si det, jeg hadde nesten håpet at du ikke hadde fått det, men snill som han er, hadde du nok likevel fått de igjen om du hadde forblitt stol-løs utover kvelden.

Jeg vil enda en gang presentere diktet «Min Drøm» til deg og andre misfornøyde konsertgjengere rundt omkring i verden, slik at dere kanskje, om mulig, kan tenke over den største viktigheten av å ha stoler på konserter kontra andre mindre utfordringer i livet og verden for øvrig.

Min Drøm

Sjå førr deg ei stjærnæ der aillteng e bra

 

Sjå førr deg ein klode – den som du vell ha

 

Sjå førr deg ein værdn der aill kuinn få gå

 

Sjå førr deg ei framti der ingen ska må

 

opræ

Sjå førr deg den stjærnæ du egentle e

 

Sjå førr deg den klodn som e me på det  

 

Sjå førr deg den værdn som lar deg få va

 

I noti og framti – tell live sei ja

 

pårkg@å

Eg vell at du ser på deg sjøl – det du har 

 

Eg vell at du finn i deg sjøl dennæ svar

 

Eg vell at du slutt me å snakk deg sjøl ne

 

Eg ber deg – pass på deg sjøl – vekti e det. 

En Tidsoptimists hverdag, del 2

I fjor på denne tiden skrev jeg En tidsOptimists Hverdag om et, for meg da, nytt begrep, nemlig det å være en tidsoptimist. En tidsoptimist er, som jeg fortsatt forstår det, en som har all verdens tid og likevel kommer for seint. Eller en som har planlagt all verdens gjøremål og har all verdens tid til å gjøre alt dette på, for så å oppdage at tiden ikke strakk til for å rekke å gjøre alt det som var planlagt. Eller ei som hver morgen beregner alt for liten tid fra at hun står opp til hun skal være ute av døra på vei til jobb. Eller en som har det så innmari koselig på kvelden og utover natta at det virker som evigheter til det blir morgen og som derfor får like stort sjokk hver gang vekkeklokka ringer den påfølgende morgenen. Slike eksempler fins det nok like mange av som det finnes tidsoptimister. Det er bare fantasien som setter stopper for de ulike tidsoptimistenes livsutfordringer, antar jeg.

Og ja, man kan sikkert være en tidsoptimist også når det kommer til andre ting enn det som er de lystbetonte oppgavene, vil jeg tro. For eksempel når man har bestemt seg for at man skal rydde og vaske før man setter seg ned og skriver dikt også blir det bare tid til diktskriving.

Grunnen til at jeg kom på dette gamle blogginnlegget og ønsker å dele diktet «En TidsOptimists Hverdag» igjen er jo selvfølgelig den at jeg fortsatt sliter med de samme utfordringene som før som følge av det å være en tidsoptimist. Dette ble igjen så klart og tydelig i morges da jeg var på tur på jobb. Det var søndagsmorgen, alt for tidlig på mårran for meg og jeg var alt for sent ute, som vanlig, med hodet fullt av unnskyldninger. Unnskyldninger som var klare for å presenteres til den ventende nattevakta som sikkert bare lengtet etter senga og ønsket meg dit peppern gror og enda lenger unna, vil jeg tro. Jaja, jeg kom meg nå inn døra på jobb, akkurat presis og nattevakta fikk avløsning. Alt vel da antar jeg? For ja, en ting er sikkert, om begrepet tidsoptimist muligens var nytt for meg i fjor, så var nok dessverre ikke betydningen av begrepet nytt for meg, men det kan jo være en liten trøst i det å vite at vi er flere i samme båt?

IMG_0117
Våren er ingen tidsoptimist, den kommer når den skal, den.

Her kommer diktet «En TidsOptimists Hverdag» om en som ofte havner i tidsklemma.

En TidsOptimists Hverdag.

Så har jeg igjen falt for fristelsen, gitt
Har ventet for lenge og ting gikk for vidt
Så sitter jeg her, tida den gikk for fort
Jaja, akk o ve, er vel ganske fort gjort

Det har seg sånn, vet du, at jeg trodde det
At alt som jeg ville det rakk jeg få med
Tja, viser seg visst at det ikke er slik
men er jo forsåvisst opplevelsesrikt

Jeg regner på tiden, og planlegger godt
Ja, legger inn kosetid, mye og flott
Men, hva som blir feil, nei, det vet ikke jeg
For tida jeg satte av går i fra meg

Så satt jeg der travel da tida bort rant
I stress og i kav hele kosen forsvant
Tilbake er jeg, jaja, neste gang, klart
Da er jeg i tide, for jeg har erfart

En AprilsNarrs Bekjennelser, del 2

I dag er det som kjent 1.april. «Alle Narrers Dag» er vel også en flott tittel på denne dagen, synes nå jeg. En litt artig dag for de påkomne, de smarte av oss. De som kommer på intelligente aprilspøker som lurer oss andre og gjør at vi går fem på.

Jeg har ikke et sånt lure-gen i meg, dessverre. Min fantasi strekker ikke til for å komme på listige aprilspøker for å narre mine medmennesker. Jeg har kanskje nok med å narre meg selv? For er det ikke det vi mennesker oftest er best på, det å drive med selvbedrag? 

Min flotte fastlege siterte en gang Ibsen for meg da jeg var på legekontoret hos henne. «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske så tar du lykken fra ham med det samme». Ja, vi trenger kanskje livsløgnen vi mennesker? Livsløgnen hjelper oss vel  videre i livet eller hva?

 

12900214_10207649126884929_1475080942_n
Her har jeg tatt bilde på den måten at dobblethaka mi blir borte, strekk fram hodet og vips så ser det ut som jeg er slank.

I forbindelse med merkedagen 1. april, vil jeg igjen presentere ti aprilsnarrer eller livsløgner. Så får det være opp til leseren å vurdere om disse aprilspøk/livsløgnene har vært troverdige for meg eller ikke. Det må presiseres at i allefall jeg selv har gått på alle disse ti, blindt og ukritisk hver enenste gang jeg har kommet med dem ovenfor meg selv. Ja, så oppdager jeg jo lureriet eller selvbedraget i dem etterhvert.  

12919152_10207649133565096_1776458030_n
Her er vel mitt mest synlige fjes, uten livsløgner, kanskje? Har jeg virkelig så stor ei dobbelthake? Pinlig.

Her kommer en oversikt over ti av mine aprilsnarrer, rekkefølgen er uvesentlig.

En AprilsNarrs Bekjennelser

 

Den første spøk jeg dro engang var det å skulle trimme

Hver dag  jeg skulle ut å gå, for formen min og finne

 

 Den andre spøken var det at jeg skulle spise sunt

Og sunnheten den skulle vare hele året rundt

 

Den tredje spøken var å ikke surfe sånn på nettet

Ja, passe på at alt var bra så ingen gikk fra vettet

 

Den fjerde spøken var den om å komme meg til køys

Og ikke sitte oppe for å holde på med tøys

 

Den femte spøk var viktig, ikke kjøre alt for fort

Men passe meg for gasspedalen, hmm,  tro om det er gjort

 

Den sjette spøk den handlet om å ikke bli så sår

Om du sa noe slemt til meg, jeg reiser meg og går

 

 Den sjuende var vanskelig å komme på, fordi

Den handlet om å våkne opp før formiddag, rundt ti

 

Den åttende av spøkene var artig, syntes jeg 

Den handler om at jeg skal være snillere med meg

 

Den niende er vanskelig, men må jo være med

Den handler om misunnelsen jeg ikke ønsker se

 

 Den tiende i rekken spøker er om mulig riktig

Den handler om at kjærligheten er det som er viktig




://blogglisten.no/blogg//ellenagnete.com/»>Blogglistenhits

Odins vikinger på vandring – en komedie med triste aspekter.

Leser i VG at «Soldiers of Odin« patruljerer gatene for første gang i Norge. Denne gruppa er ei selvutnevnt vaktgruppe som har som målsetning at gatene skal gjøres trygge for alle. Gruppa er kledt i like hettejakker med norsk flagg og vikinghjelm på ryggen.  De sier selv at de ønsker å opprettholde ro og orden uavhengig av religion og hudfarge. De underliggende motiver er likevel ikke vanskelige å få øye på, med medlemmer fra det høyreekstreme miljøet som er, som de selv sier det,  klare til å forsvare seg om det skulle komme noen fra SOS Rasisme eller lignende for å møte dem. De har i tillegg hentet navnet sitt fra en høyreekstrem gruppering i Finland.

IMG_3418
På vandring, unnskyld til dere snille nabosauer for at dere brukes i en illustrasjon over høyreekstreme grupperinger.

Paradokser i fleng her, altså. En gjeng med mennesker går rundt i gatene for å «passe» på at alt går som det skal på natterstid, men håpet er tydeligvis at det skal komme noen og protestere slik at de får «trent». Trent, ja på hva? Sloss? Ikke vet jeg, men det er jo nærliggende å tro at de håper på en slosskamp.

Denne grupperingen kan vel ikke kalles annet enn borgervern? Borgervern som fenomen er historisk satt i sammenheng med svakt politi og politiske trusler, og er faktisk forbudt ved lov i Norge, dette i følge politiloven.

La oss se litt på vikingene i et historisk perspektiv, lykkejegere av rang som de var, drevet av et umettelig begjær etter skatter og annen manns eiendom. Med deres trang til å invadere andre land, steder, folkegrupper og kulturer, plyndre, drepe og voldta for fote, utøve et så stort og overveldende skrekkscernario overfor andre mennesker at de ble traumatiserte for alltid, så er det med undring og ikke så rent liten overraskelse jeg ser på denne gruppen med gatevoktere. Denne gruppen forfekter en historie og et gudsideal som står for invasjon av andre kulturer, land og folk, de idoliserer vikingene og deres handlinger, skremmende, spør du meg.

Denne gruppen og disse menneskene har visst glemt både historien og sluttet å tenke, kan det virke som. Tanken og minnet hos disse er i alle fall ikke som hos Odins to skuldersittende ravner, Hugin og Munin, hvis navn faktisk betyr tanken og minnet. De to ravnene brukte sitt falkeblikk til å hjelpe Odin slik at han ble den klokeste og mest kunnskapsrike guden av dem alle. Tenk om vi alle hadde fått en slik hjelp fra våre egne Huginer og Muniner. En hjelp som gav oss ny innsikt ut over den vi allerede har. Kanskje vi da hadde greid å fått et litt annerledes perspektiv på livet vårt og muligens sett livet i et litt større perspektiv enn bare til vårt eget, begrensede Vallhall?

IMG_3981
Fine ord lyser i mot oss på en fotballbane, ord  om fairplay og respekt, og det er vel det vi ønsker oss alle, ikke sant?

Må presentere et dikt om nasjonalisme og egoisme i denne sammenheng, diktet heter «Alt er mitt».

 Alt er mitt

Det er mitt, sa den ene og slo seg på brystet

For jeg er

Den største og sterkeste her

Jeg vil ikke ha deg

Jeg vil ikke la deg

Få være her

Ha deg vekk

La oss i fred

pfoko 

Hør på meg, sa den andre, mer ilter i blikket

For jeg er

Den klokeste, viseste her

Jeg vil ikke se deg

Jeg vil ikke be deg

Du er ikke

ønsket her

La oss i fred