Stikkordarkiv: Hypomani

Om bipolar lidelse, skolegang, håp og mestring.

Vår eldste datter, Åshild, fikk da hun var 18 år diagnosen bipolar lidelse etter lengre tid med store og omfattende depresjoner samt episoder med forhøyet stemningsleie som til slutt endte med innleggelse på Bodø sykehus, akuttpsykiatrisk avdeling. Denne sykdommen kom snikende på henne omtrent samtidig som hun kom i tenårene. Den begynte forholdsvis varsomt og forsiktig med litt redusert stemningsleie, noe angst, skolevegring og framtidsfrykt. Det hele kunne rett og slett  bare forveksles med en hvilken som helst vanlig tenårings noe depressive tilbøyeligheter. Periodene sykdommen var på besøk hos oss var heller ikke spesielt lange. Det kunne dreie seg om et par, tre uker til å begynne med. Men for hver gang den kom tilbake på besøk til oss, sykdommen, noe den gjorde oftere og oftere, ble den litt mindre varsom og mer pågående, helt til den en dag bare tvang seg på, tok seg til rette og flyttet inn til oss. Da var det ikke snakk om bare litt redusert stemningsleie lenger, nei, da ble den til handlingslammende, dype depresjoner i kombinasjon med lammende angst, full skolevegring og en frykt for framtiden som var totalt ødeleggende.

img_5295
Blid og skoleglad jente, fortsatt uten tendenser til tunge tanker og depressivt sinn.

Jenta ble skjermet fullstendig de første dagene etter innleggelsen på akuttposten. Hun var manisk og trengte skjermingen for sin egen del. Det ble forsøkt diverse medikamenter for å få stemningsleiet ned, og vi merket etterhvert at hun ble endret, trøtt og sliten av disse medisinene. Vekta økte også betraktelig på grunn av enkelte av medisinene, noe som jo ikke er artig for noen, men jeg kan bare tenke meg hvordan dette måtte oppleves for en tenåring. Etter hvert ble det funnet en medisin som hun kunne bruke og som ikke hadde så mange og trasige bivirkninger. Opplevelsen av vårt møte med psykiatrisk akuttpost må sies å være fint. Ettersom Åshild hadde samtykket i at vi, som hennes nærmeste pårørende, skulle få vite hvordan det gikk med henne, fikk vi en god og fin dialog med personalet på sykehuset, samt fastlege og Vop i etterkant av innleggelsen.

Tiden gikk og hun skulle tilbake til skolen igjen, 3. året på Mosjøen videregående skole, musikklinja. En fantastisk skole med tanke på tilrettelegging og oppfølging av Åshild med lærere som brydde seg og som var tilstede for henne og også for oss. Fastlegen hadde anbefalt henne å ta siste året på to år da kroppen og hjernen trengte ro og de kognitive ferdighetene var reduserte grunnet de store belastningene hun hadde vært igjennom med tunge depresjoner i tillegg til den maniske episoden. Vi møtte da på en utenkelig utfordring i forhold til lånekassen, der det ikke ble gitt fullt stipend til ungdommer som ikke gikk full tid på skolen. Det fantes heller ikke noen unntak i fra denne regelen. Dette satte oss som foreldre i en stor knipe da vi ikke hadde økonomi til å hjelpe henne med de resterende pengene som hun trengte for å kunne gå sisteåret på to år. For å kunne gå på videregående skole måtte hun bo på hybel og husleien på hybler er omlag det en ungdom mottar i fullt stipend pr måned. Her må jeg berømme det lokale NAV-kontoret med en saksbehandler utenom det vanlige for en utrettelig innsats for at hun skulle få økonomisk hjelp slik at hun fikk gått ferdig skolen. Det var nye regler på vei som tilsa at hun og andre i tilsvarende situasjon ikke lenger hadde rett på stønad gjennom NAV. For enten så var du syk 100 prosent, eller så var du frisk og måtte gå full tid på skolen. Her var det ikke plass til skjønnsvurderinger eller individuelle forskjeller. Jeg vet ikke hvilke regler saksbehandleren benyttet seg av, men hun var i alle fall kreativ og fant løsninger slik at Åshild fikk vedtaket om økonomisk hjelp før de nye NAV-reglene kom, og hun fullførte videregående, siste året på to år som planlagt.

Så ble det lærerskole, og med hennes utfordringer tok den litt lengre tid, et år eller så lengre. Her er det bare igjen å beklage at det ikke finnes støtteordninger som kan være der for mennesker som må bruke lengre tid enn vanlig på å skaffe seg utdannelse, annet enn studielån, da. De samme reglene gjelder fortsatt, full tid, fullt lån og stipend, halv tid, mindre lån og stipend. Det er ikke så enkelt når helsa ikke er optimalt tilstede og legene anbefaler redusert tid for å unngå stress som kan føre til at man blir syk igjen. En bønn fra oss til NAV -systemet og lånekassen er at det ikke må være økonomiske hindringer i veien for at et menneske skal få ta en utdannelse etter sykdom, da det jo på sikt blir atskillig dyrere for samfunnet med en ung ufør enn litt ekstra økonomisk støtte til utdanning.

13428643_10154200589951501_1164399912474064774_n
Ferdig utdannet lærer, heldig er den ungen som får Åshild som lærer, for den ungen blir både sett, hørt og respektert.

Ferdig utdannet lærer våren 2016, med en enorm styrke og lærdom som det ikke er mange forunt å ha med seg i sekken i så ung alder. En lærdom som gjør at Åshild er i stand til å se og ense barn og unges utfordringer på en helt spesiell måte. Hun er også i stand til å sette seg inn i mange av de utfordringene og problemene som mange barn og unge har med tanke på psykisk helse, skolevegring, angstprobelmatikk og andre aktuelle problemstillinger innenfor psykisk helse. Ikke dårlig ballast for en nyutdannet lærer, må jeg si.

Og når det var som mørkest i livet, hvem hadde trodd at det kunne bli slik da?

Nå er hun forresten i Vietnam der hun studerer utviklingsstudier, om forhold Nord/Sør og utviklingslandenes situasjon. Her ligger det en link til hennes blogg Ut i verden, en spennende og svært lesbar blogg som skildrer opplevelser knyttet til studier i utlandet.

Den Bipolare Verden og Jeg, del 2.

Den 30. mars er Verdens Bipolardag. I den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i snart 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser vi har eller ikke har fått. Ja, selv du som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med.

IMG_0079
Arvid og Åshild. To mennesker med bipolar lidelse. Lite visste vi den gang om hva som ventet oss videre i livet, både på godt og på ondt.

Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Dette avhenger av sinnstilstanden til disse, så klart, men ikke minst min egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg og mange med meg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er i hypomani-rushet, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani.

Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg om introverte som jeg skrev da det var  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det viktigste er  å ha stor toleranse for hverandre, dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

12894526_10154036818551501_381828600_o
Arvid og Åshild tuller med snapchat og maskebytte, men er vel uansett de samme innvendig om de bytter masker?
Jeg vil avslutte med et dikt jeg skrev til Verdens Bipolardag i fjor. Diktet heter «Den Bipolare  Veden og jeg».

Den Bipolare Verden og Jeg 

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting

MødreMøte på psykiatrisk sykehus

 

I tider som vi er inne i nå, med fokus på psykiatri og helse passer det med et lite tilbakeblikk.

 

image
Vakker og sterk, symbol på overlevelse og livets gang.

Møte med ei mor da jeg var på psykiatrisk sykehus på jobb for noen år siden.

hpod

For en følelse det var det å møte denne mora. Det slo rett i magen på meg og tårene presset på. En følelse av panikk på hennes sine vegne. Hennes hjelpeløshet og hennes frykt for sitt tenåringsbarn gjorde meg veldig urolig og svært, svært sorgfull.

Da ho spurte meg om hva jeg trodde, om han kom til å bli som før igjen, ja så visste jeg slett ikke hva jeg skulle si. Ho så på meg med håpefulle øyne, men hva skulle jeg svare? For noen er denne sykdommen alt, den dominerer livet totalt og tar over all styring og tar fullstendig kontroll over mennesket. For  andre igjen er den kontrollerbar og en del av dem, men ikke alt. Det er ikke slik at det er likt fra menneske til menneske. Det er heller ikke slik at vi kan si at sånn og sånn vil det bli for den som har fått denne diagnosen. Det eneste vi kan si er at det ikke er noe annet å gjøre enn at vi får ta tiden til hjelp og se hva som skjer etterhvert som årene går. Bipolar lidelse er en sykdom man må ha respekt for, på lik linje med alle sykdommer.

Mora er meg for en tid tilbake, det ser jeg så klart.  Hun er fortvilet, redd og på jakt etter svar. Hun ser ingen lyspunkter. Det er over det livet ho kjente og var trygg på. Nå er det hennes syke barn som tar all tid og krefter.

Ho tenker på alt som har gått galt, alt som kan gå galt i framtiden og på alt hun ikke greier å styre og gjøre noe med. I kroppen hennes er det full panikk. Ho vil bare gråte, legge seg under teppet og være der til alt det vonde er forsvunnet. Til det har gått over og barnet igjen er som før. Hva om barnet aldri blir som før? Hva skal ho da ta seg til? Hvordan skal ho klare å leve med det? Hva skal til for å klare å stå oppreist i det som skjer. Hvordan kan ho klare å overvinne den forferdelige angsten som har tatt over livet hennes? Vil den noen gang gå over, den store sorgen?

Å, hvor ho ønsker seg normale, dagligdagse tenåringsproblemer. Tenk om barnet hadde vært opptatt med kjæresterier og vært lei seg p.g.a en ulykkelig forelskelse.  Dette er noe hun har innsikt i, kjenner til og forstår. En slik depresjon kommer jo av noe og er av en slik art at hun har kontroll over hvorfor og hva som har utløst følelsen.

Eller barnet hennes kunne vært utagerende og frekk mot henne og virkelig satt hennes tålmodighet på prøve med å krangle, diskutere og argumentere om innetider, leggetider, data og tv-bruk, alkohol  eller andre ting foreldre og tenåringer er uenige om. Dette er temaer som  voksne forstår og kan sette seg inn i. Noe som man kan snakke med andre foreldre om og belyse. Alle foreldre opplever jo dette med sine ungdommer. Det er en del av livet. Det er så lett å snakke om disse tingene med andre.

Det som ikke er lett er når det kommer andre ting til. Når barnet blir sykt og livet ikke lenger dreier seg om skole, venner, småfesting, kjærester eller andre tenåringsting. Hvem skal foreldrene da snakke med? Det er vanskelig for foreldre som opplever at barnet blir alvorlig psykisk syk å snakke med andre foreldre som ikke har opplevd  noe av det samme. Det er vanskelig for ei mor eller en far som har et barn innlagt på psykiatrisk sykehus å høre om de ”små” problemene enkelte foreldre har med sine barn,  Det er nesten så man får lyst til å riste litt forstand inn i sånne foreldre. Vær glad at barnet ditt er ”normalt” og at dere har disse ”normale” problemene med deres barn. Hva hadde ikke vi som foreldre til ”syke” barn villet gitt for å bytte med dere, å ha slike ”enkle” ting å tenke på i hverdagen?

Tiden går og psykosen går etter hvert over. Nå skal alt tilbake til som det var før psykosen. Før barnet ble innlagt, før livet raknet og alt ble snudd på hodet. Hvordan skal det går til, hva er det som er normalt med å ha et barn som er sløvet og tregt på grunn av medisiner og ettervirkninger av en svært alvorlig tilstand som har herjet med den unge kroppen. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som ikke reagerer  som før og som er tung i kroppen og trett grunnet de sterke medisinene som holder sinnet nede og kroppen sølv.  Hva er det som er normalt med å få et barn hjem som ikke mestrer selv den enkleste konsentrasjonsoppgave og ikke klarer å gjøre noe skolearbeid lenger grunnet manglende eller reduserte kognitive evner. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som er full av framtidsfrykt og som ikke lenger klarer med sitt eget liv. Eller et barn som er gått tilbake aldersmessig og blitt hjelpesløs. Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som ikke lenger er som den bruker å være, men er en helt annen? Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som legger på seg 10 kg i full fart grunnet medisinen og som er ulykkeig  grunnet vekta. Hva er det  som er normalt med å få hjem en ungdom som har en kropp som er preget av bivirkninger grunnet de sterke medisinene?

Ikke vet jeg, men en ting er sikkert, tiden er ofte en venn som har tålmodighet og medfølelse.

Et dikt til oppsummering passer bra.

hpdpc,d

Depresjonens forledelse 

Et nakent fjes

En sliten rygg

Din tanke den er tom

du kjenner ikke dagens lys

Står fast i mørke rom

 

Et blikk i frykt som intet ser

Som hjelper deg på  dør

Som viser deg hvor dagen er

Som hjelper med din bør

 

Vi ser du står helt uten klær

vi ser du mangler ord

 Men vi vet den vil komme fram

Den kraft som i deg bor

gdæg

Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.
Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.