Stikkordarkiv: Kreativitet

Om Raushet og indre dialog.

Den 10. oktober er det Verdensdagen for psykisk helse.  Mental Helse jobber kontinuerlig for åpenhet rundt psykisk helse og har i år valgt tema Raushet. Fokuset i år er hvordan raushet kan gi bedre psykisk helse.  Vi forutsetter kanskje at alle vet hva raushet er, men kanskje det kan være greit med en liten definisjon?  Jeg velger meg Kathrine Aspås ord om raushet, for det hun skriver om raushet er så klokt og fint.

Raushet er å unne andre suksess.

Raushet er å våge åpenhet.

Raushet er å lytte til andre.

Raushet er å våge å feile.

Raushet er å tillate andre å feile.

Raushet er å hjelpe andre.

Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.

Raushet er å tilgi oss selv – og andre.

Raushet er å konfrontere med vennlighet.

Raushet er å sette grenser med vennlighet.

Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.

 

Sånn kan altså raushet forstås. Fine ord der.

 

fullsizeoutput_3745
Naturen deler raust ut av sine vakre farger og her er det dobblet opp med to regnbuer.

 

Det er fint og bra det å være raus mot andre, da blir man sett på som en ressursperson og også sett på som positiv og god. Når man er raus er man en hedersmann/kvinne, man er «heil ved» og et samfunnsnyttig menneske. Ja, det er fine egenskaper å ha det.

Men jeg ønsker at vi også har litt mer fokus på det å være raus mot seg selv. Det å godta seg selv fullt ut og ikke strebe etter umulige idealer er et vanskelig kunststykke. Den indre dialogen vi mennesker har med oss selv er ofte både skremmende negativ, selvbildeødeleggende og destruktiv i all sin strenge moral og kritikk. Vi snakker oss selv ned på så mange måter. Vi er for tykke, for late, ser for mye på tv, spiser for usunt, sover for mye, sover for lite, drikker for mye, trener for lite, er for dumme, for redde, for feige, for uinteressante osv osv. Listen over mulige negative tanker som man kan ha om seg selv er utømmelig. Vi streber etter noe som vi aldri kan klare å oppnå. For vi kan jo alltid forbedre oss mer og yte mer sier den indre dialogen. Vi kan alltid strebe mer, bli tynnere, sprekere og jobbe enda mer. Det er trist å tenke på at vi har det sånn i oss selv mer eller mindre, alle sammen, at vi har en eller flere indre stemmer som kritiserer, nedvurderer og snakker oss selv ned på en sånn destruktiv måte. Det ville vært utrolig befriende for oss mennesker om vi greide å begynne med å være mer rause overfor oss selv. Kvitte oss med den uendelig lange rekken med usunne forventninger som vi har på egne vegne. Disse forventningene som ofte gjør det umulig for oss å bli fornøyde med oss selv og vårt eget liv.

Første skritt til å lykkes med denne oppgaven kan jo være å kjenne etter hvem sine forventninger det er som gir seg til kjenne som vår indre kritiker? Kanskje det faktisk ikke er våre egne forventninger til oss selv som driver og kverner rundt i hodet på oss? Kanskje det er en lærers, mors, fars, bestefars, kollegaers, sjefens eller noen andres forventninger som vi har adoptert og gjort til våre egne? Kanskje vi har mange forskjellige menneskers forventninger som vi forsøker å leve opp til? Da kan jo livet bli ganske så vanskelig. For hvordan skal vi greie et sånt kunststykke å tilfredsstille de mange forskjellige menneskenes ulike forventninger til oss? Hvis vi har det sånn, blir det ofte kollisjon og uro som resultat, og vi styres ikke av vår egen frie vilje lenger. Vi lar oss styre av andres forventninger og krav uten helt å forstå at det er det som skjer.

Utfordrende tanker dette, men raushet mot oss selv kan vi trene på å praktisere hele livet, for alltid møter vi på situasjoner der vi kunne gjort ting annerledes. Men ofte ser vi kanskje dette med etterpåklokskapens briller.

Tips til den som vil lære mer om dette er å se inn på disse sidene om IoPT (Identitetsorientert Psykotraume teori og terapi) eller komme på en gratiskveld eller et helgekurs hos God Nok med IoPT

Jeg vil avslutte med et dikt som heter Min Drøm, som handler om det å være seg selv. 

 Min Drøm

Sjå førr deg ei stjærnæ – der aillteng e bra

 Sjå førr deg ein klode – den som du vell ha

 Sjå førr deg ein værdn – der aill kuinn få gå

 Sjå førr deg ei framti – der ingen ska må

 opræ

Sjå førr deg den stjærnæ – du egentle e

 Sjå førr deg den klodn – som e me på det  

 Sjå førr deg den værdn – som lar deg få va

 I noti og framti – tell live sei ja

 pårkg@å

Eg vell at du ser på deg sjøl – det du har 

 Eg vell at du finn i deg sjøl – dennæ svar

 Eg vell at du slutt me å snakk deg sjøl ne

 Eg ber deg – pass på deg sjøl – vekti e det. 

 

Sol-dikt i januar

 

Sol-dikt i januar

I dag så kom sola tilbake til meg

Ei stund nå så har den vært borte

Den smilte – den viste fram alt – hele seg

Om en glimtet det var av det korte

Det glimtet gir håp om ei lettere tid

Fylt med sommer og solskinn

Og litt mindre strid

I mitt hjerte

fullsizeoutput_2bb3
Så fint der mot sør når sola kommer igjen etter å ha vært borte en tur.

Om juleforberedelser, galskap og modige butikkansatte.

Latent i oss alle ligger det kanskje en liten tyrann på lur som bare lengter etter å komme ut og fram, eller hva?  Dette er i alle fall noe som jeg tar meg i å lure på etter mange merkelige opplevelser i årenes løp på butikker rundt omkring i løpet av  førjulstida. Det har seg slik at jeg  har møtt på en del innestengt raseri, passivt aggressive kommentarer og sinte ytringer, frustrasjoner, oppgitte fakter samt råkjøring med handlevogner fra mennesker som i en slags psykoselignende tilstand raser rundt omkring vare-reolene på jakt etter juleforberedelses-ingredienser. Det er ikke mye motstand som skal til for den enkelte av disse menneskene før det oppstår noen eller alle av de overnevnte følelsesutbruddene. Jeg tror det kan være slik for disse juleforberedelses-maratonspringerne at de opplever det som om det er en slags skjult agenda i fra butikkenes side, at de skal være fri for de vanlige jule-ingrediensene. En slags stille markering i fra de butikkansattes side for å tydeliggjøre at vi er de som har makt over hvordan kundens jul skal bli. For hvordan kan det egentlig bli jul i huset uten alt hvetemelet som kunden trenger for all bakinga, eller for den del, de billige lysene som var annonsert? Ja, for  det er jo virkelig stor krise for kunden at butikken er utsolgt for nettopp hvetemel og billige stearinlys allerede i midten av november, ikke sant? For da går det jo ikke an å få stelt i stand til ei ordentlig jul? Det kan virke som om det er slik for denne typen handlegruppe at det bare er deres behov som gjelder. For mange helt vanlige, snille og empatiske mennesker blir som furier når jula nærmer seg at vi går inn i julehandel-hysteriet, og nåde den butikkansatte som da står i veien for en vellykket handletur.

Og du, kom ikke i skade for å nevne begrepet i-landsproblemer for en juleforberedelses-stressa kunde som ikke finner rett merke på pinnekjøttet, det kan i så fall bli din bane, for her er det snakk om mye mer alvorlige temaer enn i-landsproblematikk, nemlig, her gjelder det liv og død!

fullsizeoutput_299e
Eksempel på en butikkansatt, et blidt og serviceinnstilt menneske. Et menneske som også har følelser og ikke minst tanker om hvordan hun vil bli behandlet og snakket til av kunder. Ofte opplever disse butikkansatte å bli snakket til fra kunder på en måte som er både uverdig, trist og  unødvendig.

Jeg føler nærmest en slags angst ved å gå på butikken i disse tider, for jeg vet jo aldri hva eller hvem jeg treffer på min vei. Vil jeg være vitne til at et stakkars butikkpersonale blir overøst med en verbal skyllebøtte over manglende mandler eller sukker i butikkhyllene, samt kjefting over at de bestilte varene ikke er kommet på plass i reolene enda?  Eller kommer det ei handlevogn etterfulgt av en julestresser fykende i ryggen på meg mens jeg intetanende står og passer mine egne saker i et eller annet hjørne på butikken? Kanskje blir jeg snakket til av en misfornøyd kunde som forsøker å bygge en allianse med meg med å si at vi heller burde dratt til nabobutikken for å handle, for her på denne butikken mangler de alltid to av tre ting som står på lappen?

«Kunden har alltid rett», sies det, og ja, sånn er vel tanken fortsatt hos handelsstanden. Men jeg tror vi må moderere denne setninga litt nå i førjulstida. Vi kunne for eksempel si at kunden har, som alltid rett, men er du som kunde ute på egenhånd og er litt julepsykotisk, ja, så må du ha med deg følge i butikken, en slags anstand som passer på at du ikke går over streken og gjør handlinger eller sier ting du vil angre på når januaren igjen kommer smygende med sin stille, hvite ro, sin nådeløse kulde og sitt varierende humør. For da, ut i midten av januar, når julens sterke grep endelig har sluppet taket i deg og du igjen er blitt deg selv, kan det kanskje være godt å ha et ukomplisert, avklart og greit forhold til din vanlige nærbutikk, butikkens ansatte , samt andre kunder, ikke sant?

Jeg regner med at utover desembermåneden kan muligens disse julepsykose-menneskenes atferd komme til å bli enda mer uforutsigbar, utagerende og utfordrende.  Og om du skulle være et slik menneske eller kjenner til noen slike mennesker, vil jeg be deg om å lese diktet «JuleDikt» som jeg har skrevet. Diktet handler nettopp om dette med julestress og kav, husk også på at jula kommer uansett, den, hva du enn gjør eller ikke gjør for å forberede deg på dens inntog.

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

En atomfabel, om gode og dårlige måter å lære på.

 

I år er det 20 år siden min far, Ole Brygfjeld, døde, 76 år gammel, etter mange år preget av sykdom.  Han var født under enkle kår, og vokste opp til å bli en markant skikkelse innen politikk og samfunn. Han var en sterk og klok debattant  som mang en gang greide å snu en forsamling med sine politiske innlegg. Han hadde ordet i sin makt og kunne nok bli sett på som en vanskelig motstander innen politikken om han snudde den siden til, men alltid jobbet han for de svakeste og var en ihuga sosialist. Han var opptatt av likhet, kunnskap og lærdom og satt som oftest med hodet ned i ei bok. Han passet kanskje ikke så godt inn i sine omgivelser alltid, da han jo ikke var den som var så aktiv i dette med fysisk arbeid. Han ble derfor av enkelte sett på som en som var litt lat. Kunne nok hatt et annet liv om han hadde hatt mer tilknytning til det akademiske virke, men han valgte altså å bli boende i Brygfjelldalen all sin dag. Pappa tok, mot alle odds, en utdannelse som lærer og jobbet som lærer i tillegg til å være ordfører i en årrekke, ikke snakk om å ha full stilling som ordfører i den tiden, nei.

fullsizeoutput_267d
Pappa og kongen på trappa på Korgen sentralskole i 1959. Den kalde krigen pågår for fullt, det er nok det pappa så alvorstungt tenker på mens kongen nok smilende gleder seg over den vakre, nordnorske naturen og den gode luften.

 

Jeg var på en konsert i vår, der jeg presenterte egne dikt, og der møtte jeg ei dame fra Trofors, Bjørghild Hjerpås.  Hun hadde liggende et dikt hjemme som pappa hadde skrevet en gang på tidlig 80 -tall.  Hun hadde vært på årsmøte i Arbeiderpartiet i Bodø og da hadde pappa lest opp et nyskrevet dikt fra talerstolen som han hadde skrevet i pausen. Dette var jo midt i den verste «Nei til atomvåpen» tiden, og diktet handlet om dette, sa Bjørghild. Hun ville gjerne at jeg skulle få dette diktet og noen dager etter vårt møte kom det et brev i posten der diktet lå vedlagt.

Diktet er så aktuelt også i dag med den spente situasjonen vi har rundt om i verden og jeg synes derfor det passer godt å presentere det, til ettertanke for noen og enhver, så her kommer diktet «Atomfabel» av Ole Brygfjeld

Atomfabel

En kort atomfabel i romalderen

Tidlig morgen står ved vegen  – ventende på buss til skolen
Lita jente der forlegen –  i den nye kjolen
Så i aust kjem opp ei stjerne – fortere enn alle andre.
Og mot morgenhimlens fjerne – ser du den mot vest og vandre
fkopå
Stakkars jente – om du visste – hva det var du der fikk se
Supermaktens våpenkiste – En rakett med ABC
¨Konstruert for siste slaget – som skal stå på denne jord
Verste våpen som er laget – Ikke boka med de ord
d@,åkopop
I din ransel – vesle jente – har du og ein ABC
og det skal du ha i mente – STERKEST våpen det er ordet!
Lær og  bruk det gode våpnet – lær og bruk det med forstand
Som en nøkkel til å åpne – døra inn til FREDENS land!
påflpål
Stans, de mange mørke makter – som vil legge oss i band.
Lær av ham, som uten fakter – bøyde seg og skreiv i sand.
Ta fram alle kalde våpen – smi dem om med ordets glød
For ei framtid som er åpen – og har nok av daglig brød
Ole Brygfjeld 

 

Om psykoser, spenning, psykiske lidelser og Nordland Teater.

Vi var så utrolig heldige, min familie og jeg, å få være prøvepublikum da Nordland Teater hadde prøve til forestillingen DET EVENTYRLIGE DISSOSIA. Forestillingen tar, kort fortalt, for seg historien om Lisa og hennes psykoseopplevelse.

For et stykke og for en oppsetning, fantastiske skuespillere, flott musikk, regi, kulisser og kostymer. Ja, god energi over hele forestillingen, nydelig. Dette må bare oppleves, hører dere, oppleves!

fullsizeoutput_13c7
Nordland Teater setter opp et stykke som ikke er satt opp før i Skandinavia og som har fokus på psykiske lidelser, klapp på skuldrene for det.

Jeg er over gjennomsnittet interessert i psykiatri og psykiske lidelser, det må jeg få understreke. Selv er jeg tidvis plaget av depressive tendenser og har nok et snev av angst i meg. Jeg er også pårørende til familiemedlemmer som har bipolar lidelse og har derfor sett psykosens grep i virkeligheten. Den framstillinga som teateret presenterte av psykosens gang var virkelig skremmende, spennende, nifs og virkelighetstro og jeg reagerte med gru og frysninger flere ganger under forestillingen. Det var også mange hysterisk morsomme sekvenser med, noe som viser det mangfold av roller eller stemmer som er tilstede i oss når vi blir så psykisk syke. Det å få framstilt og spilt ut hvordan det kan være inne i et menneskes hode mens psykosen pågår, utviklingen over tid, samt de redsler den psykoserammede opplever gjør sitt til at vi får en litt bedre innsikt i hvordan det kan oppleves å gå inn i en psykose. Den virkelighetstro situasjonen som spilles ut gjør også sitt til at vi bedre fatter de opplevelsene som en psykoserammet forsøker å formidle når sykdommen pågår. Det blir også så innlysende for alle i løpet av forestillingen at et psykotisk menneske trenger hjelp, støtte og omsorg for å komme seg ut av psykosens grep.

I løpet av forestillingen får vi også et innblikk i dette med motsetninger mellom pårørendes ønsker og krav til den syke om medisinering og den motstand som kan ligge i den enkelte i mot de samme medisinene. Det er en kjent sak at det for enkelte kan være motstand mot å ta tunge medisiner mot psykiske lidelser, da jo kroppen kan reagere svært negativt på medisinene i form av bivirkninger som vektøkning, sløvhet og treghet mm. Denne problemstillingen er godt kjent for meg og det har jeg skrevet jeg om i dette innlegget, MødreMøte på psykiatrisk sykehus. Det er alltid vanskelig dette med hva som er rett når det gjelder medisinering. For noen mennesker virker medisinene uten at de blir sløve, dorske eller tunge i kroppen, mens andre igjen opplever en mye vanskeligere hverdag som følge av disse tunge antipsykotiske medikamentene. Hva som er rett vet ikke jeg, men jeg har opplevd at medisiner oftest må til når psykosen er kommet. Det er både uverdig og skremmende for et menneske å så totalt miste kontrollen over seg selv og sitt liv og gå inn i psykosens verden.

Takk til Nordland Teater for at dere har satt fokus på psykiske lidelser og for at dere har våget å sette opp denne forestillingen, den trengs og den er viktig.

Så da blir min oppfordring: våg å dra på Nordland Teaters forestilling «DEN EVENTYRLIGE DISSOSIA» og opplev en forestilling som garantert vil berøre deg sterkt, i tillegg blir du  både forskrekket og overrasket og ikke minst, du får deg noen herlige lattersalver.

fullsizeoutput_13ca
Opplevelser i kø for den som vil, her blir du både berørt og beveget.

Om bipolar lidelse, skolegang, håp og mestring.

Vår eldste datter, Åshild, fikk da hun var 18 år diagnosen bipolar lidelse etter lengre tid med store og omfattende depresjoner samt episoder med forhøyet stemningsleie som til slutt endte med innleggelse på Bodø sykehus, akuttpsykiatrisk avdeling. Denne sykdommen kom snikende på henne omtrent samtidig som hun kom i tenårene. Den begynte forholdsvis varsomt og forsiktig med litt redusert stemningsleie, noe angst, skolevegring og framtidsfrykt. Det hele kunne rett og slett  bare forveksles med en hvilken som helst vanlig tenårings noe depressive tilbøyeligheter. Periodene sykdommen var på besøk hos oss var heller ikke spesielt lange. Det kunne dreie seg om et par, tre uker til å begynne med. Men for hver gang den kom tilbake på besøk til oss, sykdommen, noe den gjorde oftere og oftere, ble den litt mindre varsom og mer pågående, helt til den en dag bare tvang seg på, tok seg til rette og flyttet inn til oss. Da var det ikke snakk om bare litt redusert stemningsleie lenger, nei, da ble den til handlingslammende, dype depresjoner i kombinasjon med lammende angst, full skolevegring og en frykt for framtiden som var totalt ødeleggende.

img_5295
Blid og skoleglad jente, fortsatt uten tendenser til tunge tanker og depressivt sinn.

Jenta ble skjermet fullstendig de første dagene etter innleggelsen på akuttposten. Hun var manisk og trengte skjermingen for sin egen del. Det ble forsøkt diverse medikamenter for å få stemningsleiet ned, og vi merket etterhvert at hun ble endret, trøtt og sliten av disse medisinene. Vekta økte også betraktelig på grunn av enkelte av medisinene, noe som jo ikke er artig for noen, men jeg kan bare tenke meg hvordan dette måtte oppleves for en tenåring. Etter hvert ble det funnet en medisin som hun kunne bruke og som ikke hadde så mange og trasige bivirkninger. Opplevelsen av vårt møte med psykiatrisk akuttpost må sies å være fint. Ettersom Åshild hadde samtykket i at vi, som hennes nærmeste pårørende, skulle få vite hvordan det gikk med henne, fikk vi en god og fin dialog med personalet på sykehuset, samt fastlege og Vop i etterkant av innleggelsen.

Tiden gikk og hun skulle tilbake til skolen igjen, 3. året på Mosjøen videregående skole, musikklinja. En fantastisk skole med tanke på tilrettelegging og oppfølging av Åshild med lærere som brydde seg og som var tilstede for henne og også for oss. Fastlegen hadde anbefalt henne å ta siste året på to år da kroppen og hjernen trengte ro og de kognitive ferdighetene var reduserte grunnet de store belastningene hun hadde vært igjennom med tunge depresjoner i tillegg til den maniske episoden. Vi møtte da på en utenkelig utfordring i forhold til lånekassen, der det ikke ble gitt fullt stipend til ungdommer som ikke gikk full tid på skolen. Det fantes heller ikke noen unntak i fra denne regelen. Dette satte oss som foreldre i en stor knipe da vi ikke hadde økonomi til å hjelpe henne med de resterende pengene som hun trengte for å kunne gå sisteåret på to år. For å kunne gå på videregående skole måtte hun bo på hybel og husleien på hybler er omlag det en ungdom mottar i fullt stipend pr måned. Her må jeg berømme det lokale NAV-kontoret med en saksbehandler utenom det vanlige for en utrettelig innsats for at hun skulle få økonomisk hjelp slik at hun fikk gått ferdig skolen. Det var nye regler på vei som tilsa at hun og andre i tilsvarende situasjon ikke lenger hadde rett på stønad gjennom NAV. For enten så var du syk 100 prosent, eller så var du frisk og måtte gå full tid på skolen. Her var det ikke plass til skjønnsvurderinger eller individuelle forskjeller. Jeg vet ikke hvilke regler saksbehandleren benyttet seg av, men hun var i alle fall kreativ og fant løsninger slik at Åshild fikk vedtaket om økonomisk hjelp før de nye NAV-reglene kom, og hun fullførte videregående, siste året på to år som planlagt.

Så ble det lærerskole, og med hennes utfordringer tok den litt lengre tid, et år eller så lengre. Her er det bare igjen å beklage at det ikke finnes støtteordninger som kan være der for mennesker som må bruke lengre tid enn vanlig på å skaffe seg utdannelse, annet enn studielån, da. De samme reglene gjelder fortsatt, full tid, fullt lån og stipend, halv tid, mindre lån og stipend. Det er ikke så enkelt når helsa ikke er optimalt tilstede og legene anbefaler redusert tid for å unngå stress som kan føre til at man blir syk igjen. En bønn fra oss til NAV -systemet og lånekassen er at det ikke må være økonomiske hindringer i veien for at et menneske skal få ta en utdannelse etter sykdom, da det jo på sikt blir atskillig dyrere for samfunnet med en ung ufør enn litt ekstra økonomisk støtte til utdanning.

13428643_10154200589951501_1164399912474064774_n
Ferdig utdannet lærer, heldig er den ungen som får Åshild som lærer, for den ungen blir både sett, hørt og respektert.

Ferdig utdannet lærer våren 2016, med en enorm styrke og lærdom som det ikke er mange forunt å ha med seg i sekken i så ung alder. En lærdom som gjør at Åshild er i stand til å se og ense barn og unges utfordringer på en helt spesiell måte. Hun er også i stand til å sette seg inn i mange av de utfordringene og problemene som mange barn og unge har med tanke på psykisk helse, skolevegring, angstprobelmatikk og andre aktuelle problemstillinger innenfor psykisk helse. Ikke dårlig ballast for en nyutdannet lærer, må jeg si.

Og når det var som mørkest i livet, hvem hadde trodd at det kunne bli slik da?

Nå er hun forresten i Vietnam der hun studerer utviklingsstudier, om forhold Nord/Sør og utviklingslandenes situasjon. Her ligger det en link til hennes blogg Ut i verden, en spennende og svært lesbar blogg som skildrer opplevelser knyttet til studier i utlandet.

Om badetøy, utseende, alder, ukeblader, skam og fornuft

Jeg så en artikkel her om dagen, på Facebook så klart, i fra bladet Tara, Norges beste 40+ magasin, som det titulerer seg som. Artikkelen omhandlet hvordan jeg skal bli både trenet og slank hvis jeg følger de enkle og lettfattelige rådene som presenteres her. Dagen etter kom det opp nok et Tara-artikkelråd om hvordan jeg skulle bli kvitt grevinnehenget med tre enkle øvelser. Den tredje dagen dukket det opp en artikkel i fra det samme magasinet om hvordan trene hele kroppen på 10 minutter. Så satt jeg der da, i sofaen min, og skummet artikler i fra dette vidunder-magasinet om hvordan jeg skulle bli den beste utgaven av meg selv, ytre sett, altså. Hvordan jeg skulle gå ned i vekt, trene mer og rett for min aldersgruppe, kvinne 40+, samt hva jeg skulle spise, og når og hvordan dette skulle foregå. Samtidig så presenteres det for meg hva jeg skal ha på meg som framhever mine beste sider og hvilke fargeregler for hår som gjelder for kvinner i min aldersgruppe. For det må du huske på om du farger håret ditt at det er fargeregler ute og går. Du må for all del ikke gå i den fella at du farger håret likedan når du er 40+ som da du var rundt 20. Eller for den del, gjøre noen av disse hårtabbene som gjør deg eldre, altså f.eks det å ha den samme hårfrisyren i mer enn et år, eller den enda mer utilgivelige synden det er å farge håret for mørkt. Alle disse artiklene er skrevet med ett for øyet, å få meg til å se så ung, fresh og sprek ut som mulig.

Ja, og nå vet jeg jo også, etter å ha lest, eller rettere sagt, sett overskriften på en artikkel om Vendela Supermodel inne på Tara sine nettsider, at det er greit å gå i badedrakt selv om man er 49 år, for det sier Vendela. Og når ho sier at ho synes det er greit å gå i badedrakt, ja, så må det vel være greit for meg og, eller? For vi er jo 0mtrent like gamle, Vendela og jeg. Selv om jeg oppbrakt og skamfull må vedgå at jeg fylte  fylte 50 år tidligere i sommer.

img_4615
Vendela og jeg har det til felles at vi begge liker å bade. Og da må vi altså gå i badetøy tross vår høye alder. Det kan vel sies at Vendela nok har et større utvalg av badetøy å velge i enn meg, kanskje?

Det er i grunnen mye flott lesestoff i et blad som Tara, bladet som er skreddersydd for kvinner over 40. Dette spesielt om du er interessert i dyre reiser, skjønnhetsstoff og helsetips. Ja, og så er jo alt dette lesestoffet selvfølgelig krydret med lekre bilder av flotte 40+ damer som nok oftest både bruker rett farge for håret samt at de følger bladets retningslinjer med tanke på både rett trening, kosthold og make up tilpasset alder. Hvis du, som jeg, ikke er helt inne på dette med skjønnhetstips, makeup og hårstyling, ikke riktig har talent for det estetiske med sminke og hår, ja da møter du på et problem innenfor denne glaserte vedens verdisystem. For hvordan skal du da klare å passe inn?  Ikke vet jeg, men vil likevel komme med et enkelt, lite og lettfattelig tips, som i tillegg er gratis: bruk solbriller. Ved at du bruker solbriller bestandig er det jo ingen som ser din tilkortkommethet når det gjelder manglende eller ufullstendig makeup.

IMG_4815
Ved at du bruker solbriller alltid, ute i møte blant folk, skjuler du din manglende kompetanse når det gjelder makeup.

Disse evige dilemmane i livet, de som omhandler det å måle vellykkethet ut i fra hvor mye jeg trener, hva jeg veier, eller hva jeg spiser eller ikke spiser, eller hvor jeg reiser på ferie hen, disse dilemmaene er med på å styre hverdagen for mange av oss. Når dette legges til grunn for hvordan jeg har det med meg selv møter jeg på mange vanskeligheter og kan oppleve tilkortkommenhet. Om jeg så bestreber meg for å legge slike normer til grunn for hvordan jeg skal ha det med meg selv, ja, så fører det vel ofte til forvirring, triste tanker og usikkerhet. For hvis jeg skal følge ukebladenes oppskrift på lykke så møter jeg jo bare motstridende og ulike oppskrifter på hvordan jeg skal leve alt etter hvilket blad jeg leser. Når målet mitt er å lykkes i livet, så har jeg valget mellom å følge oppskriften i fra den glaserte presse kontra min egen oppskrift på hvordan jeg vil eller skal leve mitt liv. Så må jeg tillate meg å feile på veien og ikke falle helt sammen om ting ikke blir som det skulle hver gang.

Jeg vil presentere diktet Skammens Apostel for å illustrere noen av disse evige dilemmaene og hva de gjør med meg.

Skammens Apostel

Skammens Apostel han er her igjen

Kommer og truer og er ingen venn

Selv om jeg sier til han – han må gå

Flirer han bare og presser seg på

fjåpæ

Skammens Apostel han jobber så hardt

trenger ei hvile –  nei –  han har full fart

Presser seg på – han mange med seg

Skammens Apostler på jakt etter meg