Stikkordarkiv: Kultur

Sol-dikt i januar

 

Sol-dikt i januar

I dag så kom sola tilbake til meg

Ei stund nå så har den vært borte

Den smilte – den viste fram alt – hele seg

Om en glimtet det var av det korte

Det glimtet gir håp om ei lettere tid

Fylt med sommer og solskinn

Og litt mindre strid

I mitt hjerte

fullsizeoutput_2bb3
Så fint der mot sør når sola kommer igjen etter å ha vært borte en tur.

En atomfabel, om gode og dårlige måter å lære på.

 

I år er det 20 år siden min far, Ole Brygfjeld, døde, 76 år gammel, etter mange år preget av sykdom.  Han var født under enkle kår, og vokste opp til å bli en markant skikkelse innen politikk og samfunn. Han var en sterk og klok debattant  som mang en gang greide å snu en forsamling med sine politiske innlegg. Han hadde ordet i sin makt og kunne nok bli sett på som en vanskelig motstander innen politikken om han snudde den siden til, men alltid jobbet han for de svakeste og var en ihuga sosialist. Han var opptatt av likhet, kunnskap og lærdom og satt som oftest med hodet ned i ei bok. Han passet kanskje ikke så godt inn i sine omgivelser alltid, da han jo ikke var den som var så aktiv i dette med fysisk arbeid. Han ble derfor av enkelte sett på som en som var litt lat. Kunne nok hatt et annet liv om han hadde hatt mer tilknytning til det akademiske virke, men han valgte altså å bli boende i Brygfjelldalen all sin dag. Pappa tok, mot alle odds, en utdannelse som lærer og jobbet som lærer i tillegg til å være ordfører i en årrekke, ikke snakk om å ha full stilling som ordfører i den tiden, nei.

fullsizeoutput_267d
Pappa og kongen på trappa på Korgen sentralskole i 1959. Den kalde krigen pågår for fullt, det er nok det pappa så alvorstungt tenker på mens kongen nok smilende gleder seg over den vakre, nordnorske naturen og den gode luften.

 

Jeg var på en konsert i vår, der jeg presenterte egne dikt, og der møtte jeg ei dame fra Trofors, Bjørghild Hjerpås.  Hun hadde liggende et dikt hjemme som pappa hadde skrevet en gang på tidlig 80 -tall.  Hun hadde vært på årsmøte i Arbeiderpartiet i Bodø og da hadde pappa lest opp et nyskrevet dikt fra talerstolen som han hadde skrevet i pausen. Dette var jo midt i den verste «Nei til atomvåpen» tiden, og diktet handlet om dette, sa Bjørghild. Hun ville gjerne at jeg skulle få dette diktet og noen dager etter vårt møte kom det et brev i posten der diktet lå vedlagt.

Diktet er så aktuelt også i dag med den spente situasjonen vi har rundt om i verden og jeg synes derfor det passer godt å presentere det, til ettertanke for noen og enhver, så her kommer diktet «Atomfabel» av Ole Brygfjeld

Atomfabel

En kort atomfabel i romalderen

Tidlig morgen står ved vegen  – ventende på buss til skolen
Lita jente der forlegen –  i den nye kjolen
Så i aust kjem opp ei stjerne – fortere enn alle andre.
Og mot morgenhimlens fjerne – ser du den mot vest og vandre
fkopå
Stakkars jente – om du visste – hva det var du der fikk se
Supermaktens våpenkiste – En rakett med ABC
¨Konstruert for siste slaget – som skal stå på denne jord
Verste våpen som er laget – Ikke boka med de ord
d@,åkopop
I din ransel – vesle jente – har du og ein ABC
og det skal du ha i mente – STERKEST våpen det er ordet!
Lær og  bruk det gode våpnet – lær og bruk det med forstand
Som en nøkkel til å åpne – døra inn til FREDENS land!
påflpål
Stans, de mange mørke makter – som vil legge oss i band.
Lær av ham, som uten fakter – bøyde seg og skreiv i sand.
Ta fram alle kalde våpen – smi dem om med ordets glød
For ei framtid som er åpen – og har nok av daglig brød
Ole Brygfjeld 

 

Om psykoser, spenning, psykiske lidelser og Nordland Teater.

Vi var så utrolig heldige, min familie og jeg, å få være prøvepublikum da Nordland Teater hadde prøve til forestillingen DET EVENTYRLIGE DISSOSIA. Forestillingen tar, kort fortalt, for seg historien om Lisa og hennes psykoseopplevelse.

For et stykke og for en oppsetning, fantastiske skuespillere, flott musikk, regi, kulisser og kostymer. Ja, god energi over hele forestillingen, nydelig. Dette må bare oppleves, hører dere, oppleves!

fullsizeoutput_13c7
Nordland Teater setter opp et stykke som ikke er satt opp før i Skandinavia og som har fokus på psykiske lidelser, klapp på skuldrene for det.

Jeg er over gjennomsnittet interessert i psykiatri og psykiske lidelser, det må jeg få understreke. Selv er jeg tidvis plaget av depressive tendenser og har nok et snev av angst i meg. Jeg er også pårørende til familiemedlemmer som har bipolar lidelse og har derfor sett psykosens grep i virkeligheten. Den framstillinga som teateret presenterte av psykosens gang var virkelig skremmende, spennende, nifs og virkelighetstro og jeg reagerte med gru og frysninger flere ganger under forestillingen. Det var også mange hysterisk morsomme sekvenser med, noe som viser det mangfold av roller eller stemmer som er tilstede i oss når vi blir så psykisk syke. Det å få framstilt og spilt ut hvordan det kan være inne i et menneskes hode mens psykosen pågår, utviklingen over tid, samt de redsler den psykoserammede opplever gjør sitt til at vi får en litt bedre innsikt i hvordan det kan oppleves å gå inn i en psykose. Den virkelighetstro situasjonen som spilles ut gjør også sitt til at vi bedre fatter de opplevelsene som en psykoserammet forsøker å formidle når sykdommen pågår. Det blir også så innlysende for alle i løpet av forestillingen at et psykotisk menneske trenger hjelp, støtte og omsorg for å komme seg ut av psykosens grep.

I løpet av forestillingen får vi også et innblikk i dette med motsetninger mellom pårørendes ønsker og krav til den syke om medisinering og den motstand som kan ligge i den enkelte i mot de samme medisinene. Det er en kjent sak at det for enkelte kan være motstand mot å ta tunge medisiner mot psykiske lidelser, da jo kroppen kan reagere svært negativt på medisinene i form av bivirkninger som vektøkning, sløvhet og treghet mm. Denne problemstillingen er godt kjent for meg og det har jeg skrevet jeg om i dette innlegget, MødreMøte på psykiatrisk sykehus. Det er alltid vanskelig dette med hva som er rett når det gjelder medisinering. For noen mennesker virker medisinene uten at de blir sløve, dorske eller tunge i kroppen, mens andre igjen opplever en mye vanskeligere hverdag som følge av disse tunge antipsykotiske medikamentene. Hva som er rett vet ikke jeg, men jeg har opplevd at medisiner oftest må til når psykosen er kommet. Det er både uverdig og skremmende for et menneske å så totalt miste kontrollen over seg selv og sitt liv og gå inn i psykosens verden.

Takk til Nordland Teater for at dere har satt fokus på psykiske lidelser og for at dere har våget å sette opp denne forestillingen, den trengs og den er viktig.

Så da blir min oppfordring: våg å dra på Nordland Teaters forestilling «DEN EVENTYRLIGE DISSOSIA» og opplev en forestilling som garantert vil berøre deg sterkt, i tillegg blir du  både forskrekket og overrasket og ikke minst, du får deg noen herlige lattersalver.

fullsizeoutput_13ca
Opplevelser i kø for den som vil, her blir du både berørt og beveget.

Om nye naboer, murer, reinsdyr og nasjonaldager.

I dag, på Samefolkets dag, så jeg igjen snurten av våre to nye naboer. Stille og fredelige gikk de der for seg selv, de to, opptatt med sine egne ting som de var, vandrende i rolig meditasjon så det ut for. De er litt skye og forsiktige, de nye naboene våre, det skal sies. Litt engstelige, også kanskje, når alt kommer til alt. Hvorfor de er sånn, det vet ikke jeg, kanskje det bare ligger til deres natur? Jeg tror egentlig ikke de har opplevd så mye fælt og trasig, de to, tror ikke det er derfor de er litt redde og engstelige av seg, men man vet jo aldri med nye fjes, hva som skjules i dem av opplevelser og hendelser. Kanskje vi kan få vite mer om vi blir litt kjent med dem?

fullsizeoutput_12a6
Her er et bilde av det siste tilskuddet nye naboer for oss på Gammalskolæ i Brygfjelddalen.

Alltid trivelig å få nye naboer, Har en følelse av at de kommer fra øst disse to, men er jo ikke helt sikker, da. Første gang jeg så dem hadde de i alle fall stø kurs øst mot vest. Det virket da som om de bare var på gjennomreise. Tror imidlertid de ble stoppet av en naturlig mur litt lenger vest av oss, da elva Bjuråga jo stenger for videre ferdsel for de som ikke drister seg over. Regner med at disse to ikke føler seg videre truet og jaget her de er og derfor ikke satser liv og lemmer på å krysse ei kald, stri elv på denne tiden av året. Jeg synes det er hyggelig med disse nye naboene. De er jo litt eksotiske for meg, da, for jeg kan ikke huske å ha opplevd sånne naboer her før. Men dette er vel vesner som har vært her i området lenge før jeg og mine ætter kom hit, så i så måte er det nok jeg som er eksotisk og fremmed? Jeg regner med at disse ikke kommer til å få innvandringsforbud her i dalen? Og om de skulle få det, så er det vel lite eller ingenting som greier å stoppe dem i deres vandring fra øst mot vest? For jeg ser jo hvor mye lettere livet deres er her i denne fredelige dalen enn når de er på snaufjellet og jobber seg gjennom vinteren med en evig kamp for føden og livet og med trusler fra alle kanter i tillegg.

6. februar er samenes nasjonaldag, noe som markeres over hele landet på et eller annet vis. Kanskje det er en ide å legge forholdene bedre til rette for at vi som nasjon tar et mer omsorgsfullt og varmt grep om det at vi faktisk har et folk i landet vårt med status som urfolk? Det hadde vært flott om politikerne våre kunne vist dette på andre måter også enn bare å nevne det i festtaler og vise fram de samiske kunstnerene våre rundt om i verden som et slags alibi for vår ivaretakelse av vårt urfolk. Ikke noe galt med samiske kunstnere, altså, men samefolket består av så mye mer enn dem.

fullsizeoutput_1298
Utsikt mot øst i Brygfjelddalen, Tverrfjellet i horisonten, bakom ligger Okstindan og Sverige, men disse grensene stopper nok heller ikke våre nye naboer

Til slutt vil jeg presentere diktet «Alt er mitt» om manglende solidaritet, samhold og inkludering. Passer dessverre godt til deler av verdenssamfunnet i dag.

Alt er mitt

Det er mitt, sa den ene og slo seg på brystet 

For jeg er

Den største og sterkeste her

Jeg vil ikke ha deg

Jeg vil ikke la deg

Få være her

Ha deg vekk

La oss i fred

 

pfoko Hør på meg, sa den andre, mer ilter i

blikket

For jeg er

Den klokeste, viseste her

Jeg vil ikke se deg

Jeg vil ikke be deg

Du er ikke

Ønsket her

La oss i fred

 

Om kjerringer, konserter og sure damer

Jeg var tilstede på konsert på Fru Haugans hotell her om dagen. Konserten «Flere Spor Av Arvid Martinsen». En konsert der jeg på mange måter var mer tilstedeværenede enn de fleste. Det var familien  min som hadde konsert og både samboer og datter var med på scenen. Ja, jeg var til og med og selv på scenen en liten tur, jeg hadde åpningsnummeret og  presenterte et av mine egne dikt, diktet «Min Drøm».

IMG_3699
Symbolikk i fleng her, noter, katter, mennesker og byen Mosjøen, forent i samme plgg, samspill og harmoni råder i alle fall i Mosjø-kofta, men ikke på alle konsertene, tydeligvis.

Like før konserten startet ble jeg praia av ei dame. Ei litt sinna og sur ei, muligens var ho også litt bitter i tillegg, det kunne virke slik på meg, i alle fall. «Du», ropte ho til meg, surt, «du kjærringa tell han Arvid», sa ho, «ja», sa jeg, «du har å si til han Arvid at vi skal ha stoler her, ellers så kommer vi til å kreve pengene tilbake. Det sto ikke noe i avisa om at det ikke var stoler på konserten og vi klarer ikke å stå hele konserten», sa ho, fortsatt like sur. Jeg regner med at denne humørsprederen ikke akkurat brukte ordet kjerring på en positiv måte, i alle fall føltes det ikke slik for meg. Jeg følte meg skikkleig antastet og forulempet av denne litt sinte energien som slo i mot meg fra den stol-løse dama med den strenge stemmen. Jeg følte meg hensatt til skoletiden, da jeg var elev på barneskolen i Korgen og smått fikk kjeft fra medelever for ting som min far, læreren, hadde sagt og gjort.

Begrepet kjerring er et omdiskutert begrep og mange reagerer med sinne over å bli kalt nettopp dette. Nå er jo jeg i en situasjon som er litt spesiell, jeg har mottatt «Hedrestittelen Årets Kjerring» fra VefsnEnsemblet i 2014, på folkemunne kalt Kjerringprisen.  Jeg har muligens derfor et litt annet syn på dette med å kalles kjerring enn kanskje det som er vanlig blant folk flest? Jeg tipper at denne dama ikke hadde peiling på at jeg faktisk hadde mottatt denne prisen da ho titulerte meg som kjerring, for om ho hadde visst det, hadde ho nok kommet med en annen karakteristikk av meg, tror jeg, hennes humør tatt i betraktning, altså.

Det var et skikkleig irritert og surt kvinnemenneske som henvenvdte seg til meg, rundt om ti minutter før konsert-start. Jeg sto igjen som et spørsmålstegn over hvor uhøflige enkelte får seg til å være. Dette mennesket, som jeg aldri før hadde sett, snakket med, hatt, eller har noe utestående med, henvender seg altså til meg på en sånn ufin og lite hyggelig måte p.g.a. noen manglende stoler. Jeg tar meg i å tenke over hva det er som plager sånne sinnatagger. Hva er det som gjør at de må snakke sånn til sine medmennesker? Det må jo gå an å være litt høflige selv om ting går litt i mot en? Begrepet I-landsproblemer har nå fått enda en ny forståelse for meg. Jeg lurer på hvordan ho hadde reagert om jeg hadde tatt ho fatt for noe som hennes familiemedlemmer var ansvarlig for?  Ja, for hvordan kunne nå jeg egentlig ha ansvar for at det ikke var stoler på Fru Haugans Hotel, på Trongskarlingen, konsertarenaen til hotellet, det lurer jeg på. Og hvordan er dette i det hele tatt mitt ansvar?  Ikke vet jeg, men noen tror visst det.

En ting skal du vite, du blidensol av en konsertgjenger, at de stolene som kom fram etterhvert nok ikke kom fram som følge av din henvendelse til meg, for jeg var alt for sjokkert over din uhøflighet og selvsentrering til å komme på å kreve at noen stoler ble satt fram for deg. Ps: om du hadde fått pengene tilbake fra Arvid, tja, si det, jeg hadde nesten håpet at du ikke hadde fått det, men snill som han er, hadde du nok likevel fått de igjen om du hadde forblitt stol-løs utover kvelden.

Jeg vil enda en gang presentere diktet «Min Drøm» til deg og andre misfornøyde konsertgjengere rundt omkring i verden, slik at dere kanskje, om mulig, kan tenke over den største viktigheten av å ha stoler på konserter kontra andre mindre utfordringer i livet og verden for øvrig.

Min Drøm

Sjå førr deg ei stjærnæ der aillteng e bra

 

Sjå førr deg ein klode – den som du vell ha

 

Sjå førr deg ein værdn der aill kuinn få gå

 

Sjå førr deg ei framti der ingen ska må

 

opræ

Sjå førr deg den stjærnæ du egentle e

 

Sjå førr deg den klodn som e me på det  

 

Sjå førr deg den værdn som lar deg få va

 

I noti og framti – tell live sei ja

 

pårkg@å

Eg vell at du ser på deg sjøl – det du har 

 

Eg vell at du finn i deg sjøl dennæ svar

 

Eg vell at du slutt me å snakk deg sjøl ne

 

Eg ber deg – pass på deg sjøl – vekti e det. 

Arctic Race, sykkel og sånn.

Arctic Race er kommet for å bli og i år er det vår tur. Vi som bor på Helgeland får oppleve dette store, internasjonale sykkelrittet mellom 11.-14. august i år. Dette vil være en unik og spennende opplevelse for oss alle.

Jeg ser på Facebook at ordføreren vår her i Hemnes kommune stråler i lykkerus over etappetildelingen. Hun har jobbet intenst og aktivt for at vi skulle få deler av dette sykkelrittet lagt til vår kommune.

IMG_3963
Vår flotte ordfører har så mange typer jobber. Her er ho konferansier for BrygfjelddalsEnsemblets «Det er Jul» 2014.

Det er ikke så rart at vår kjære ordfører opplever lykkerus og er glad i dag da, etter å ha vært til stede ved bekjentgjøringen av  hvor etappene går for Arctic Race. To av dagene kommer nemlig rittet innom Hemnes kommune og Korgfjellet og vi får en unik mulighet her i kommunen vår til å vise oss fram fra vår beste side.

Vår beste side viser vi blant annet fram fra toppen av Korgfjellet. Her, i dette flotte, varme fjellandskapet har alle en unik mulighet til å skue utover vår vakre kommune. Vi ser rett inn i Okstindene mot øst, evig kalde og utilnærmelige for folk flest ligger de der, tindene, dekket av et tykt lag med snø. Av og til synlige og andre ganger gjemt bak et stort, tungt tåkelag.

Tindene støttes opp av de vakre fjellene omkring med Brygfjeldet i spissen. Her er det ikke snakk om hvem som er størst eller sterkest. Alle fjellene trengs og alle er avhengige av hverandre for at de skal fortsette og stå trygt. Ingen krangel og diskusjon fjellene imellom heller, ser det ut for å være. Alle fjellene er like mye verdt for hverandre og ser ut til å være gode venner. De har kanskje en egen trygghet og selvtillit i seg selv som gjør at de er sikre på sitt egenverd uavhengige av hvor de står og hvem de har til nabo?

IMG_3960
Noen av de vakre fjellene som vi ser så tydelig i fra Korgfjellet, målområdet på en av dagene under Artic Race 2016.

Jeg personlig er i alle fall glad for at vi her på Helgeland til tider er så rause med hverandre at vi ser at et slikt arrangement er av betydning for hele landsdelen. Så må jeg jo tilføye at det var ekstra bra at to av byene her på Helgeland som alltid er så uenige om alt fikk deler av etappene de også. For jeg kan levende forestille meg diskusjonene som hadde kommet i etterkant om bare en av byene hadde fått tilgang på en etappe. For de er ikke like flinke som fjellene til å samarbeide, være rause og til å unne hverandre suksess om ikke begge får sitt, hver gang.

Vi får håpe at dette arrangementet kommer til å bli en like stor opplevelse for oss på Helgeland som det har vært for de lenger nord i landet de forutgående årene. Med samarbeid, struktur og ivrige hender blir det nok en sikker suksess. Flott valg av tidspunkt for rittet er det også, for vi vet jo alle at i august, ja, så er det finvær på Helgeland.

Om julekonserter, nerver, samhold og stress

Så er vi inne i tiden for BrygfjelddalsEnsemblets julekonserter. For de som ikke vet hva dette er, det er julekonserter med bare originalskrevne tekster og musikk som presenteres av et stort knippe mennesker. Vårt mål er å lage en genuin opplevelse for tilhøreren, der vi håper å berøre og sette følelser i sving. Vi jobber intenst i mot disse konsertene akkurat nå.

Denne perioden er fylt opp med travelhet og mye selvpålagt press, for min del, i alle fall. I tillegg blir jeg jo skikkelig nervøs og engstelig for at det jeg har prestert ikke er bra nok. Det hjelper lite å trøste meg med at det alltid er noen som er uenig i det jeg skriver eller misliker mitt uttrykk i både dikt og andre tekster. De opplevelsene jeg har med enkelte andre mennesker, som totalt ignorerer hva jeg holder på med, gir god næring til følelsen av et lavt selvbilde. Dette kan jeg imidlertid ikke bry meg om! Jeg er inne i en utviklingsperiode i mitt liv der jeg trener på å stå fram som den jeg er, og en ting er sikkert, til de ignorantes fortvilelse, kanskje, jeg kommer ikke til å slutte å skrive! Derfor vil jeg  heller fokusere på alle de vennlige, snille og omsorgsfulle menneskene som jeg møter på min vei. For dem er det mange av!

12291252_10153790494626501_6650119974928727758_o
Fin plakat som vi har fått av vår hovedsponsor, Helgeland Sparebank

Jeg har ansvar for manus, tekster og dikt som skal framføres under vår lille julekonsert-turnè. Dette er ikke noe jeg tar lett på. Jeg har jobbet intenst i ukesvis med ideer, tekster, finne den røde tråden og sette alt sammen til en helhet. Så håper jeg jo at vi får en fin mottakelse og at de som kommer på konserten vår får en god opplevelse.

 

Når det gjelder stress og kav i mot jul, ja, så er dette min form for juleforberedelser. Det å holde på med en slik aktivitet fram mot jul gir en utrolig form for samhørighet og fellesskapsfølelse. Nå går vi inn i intense øve-perioder med øvelser hver kveld fram mot konsertene som begynner til helga. Dette er virkelig artig, og en flott vitamin-innsprøytning for oss alle som er så heldige å få være med på dette.

 

 

12375318_10206809903104859_7353897408833601568_o
Julegleder i mange slags uttrykk, her med blomsten Juleglede, stearinlys og røde gardiner

Jeg vil avslutte med et lite JuleDikt som passer godt til dagen i dag:

 

 

JuleDikt

Julekav og julestress er ikke bra for hjertet

Så pass deg så du lever godt og ikke går fra vettet

For om du stresser sånn at hjertet ikke tåler det 

Så får du ingen glede av alt det du styrer med

 

 

 

 

 

Om egen sang, besøk hos =Oslo, Verdensdagen for psykisk helse og hjerter som banker.

I går, 10. oktober, ble verdensdagen for psykisk helse markert over hele verden. Dette er en flott markering som viser at det kan hjelpe å ha fokus på hele mennesket: Det er dessverre fortsatt slik i enkelte kretser at det blir sett på som noe skambelagt og som en svakhet det å ha en dårlig eller varierende psykisk helse. Forresten, det er vel i enkelte miljø et ikketema, dette med psykisk helse. Det er på mange måter en skikkelig lavstatustilstand det å ha problemer med nervene, som de i gamle dager sa, det vil si, om du ikke kan skryte på deg diverse motediagnoser, som det at du er litt deprimert eller litt bipolar, dette er jo trendy blitt, jo.

Ikke mye trendy over disse diagnosene til disse menneskene her, nei, men humøret og smilet er til stede.
Ikke mye trendy over diagnosene til disse menneskene her, nei, men humøret og smilet er til stede. Bildet tatt i lokalene til =Oslo.

Forleden dag var jeg og min familie på besøk hos =Oslo for å presentere en sang vi har skrevet til dem. Melodien er skrevet av Johanna, som også er vokalist på sangen. Jeg har skrevet teksten. Arvid er arrangør og akompagnatør. For de som ikke vet hva =Oslo er, så er det, kort fortalt, et sted der rusmisbrukere kan komme for å få lov til å tjene en slant på ærlig arbeid. De selger bladet =Oslo ute i gatene til deg og meg. Halve fortjenesten går til selgeren.

Det å få være til stede i disse lokalene og se mennesker som lever sitt liv så totalt ulikt mitt eget, er for meg en opplevelse som setter spor. Det  å snakke med og høre på hva de tenker og føler om seg selv og sin egen hverdag er stort. Dette er mennesker som har en utrolig kraft i seg. Ja, jeg snakket med ei dame, Elisabeth, som fortalte meg at hun hadde hatt 8 blodpropper og var ganske så preget  rent fysisk etter mange tiår på kjøret. Hun fortalte om samhold og fellesskap til tross for rusmisbruk og lavt menneskeverd. Vi møtte også på Morten. Han lurte på hva vi syntes om det at narkomane ble utsatt for vold og trusler  fra politiet.

Samhold og vennskap tuftet på likhet og fellesskap, den tredje står i bakgrunnen, har andre egenskaper, men er like verdifull for fellesskapet.
Samhold og vennskap tuftet på likhet og fellesskap, den tredje står i bakgrunnen, har andre egenskaper, men er like verdifull for fellesskapet.

Det var fascinerende å være til stede og observere de forskjellige menneskene som kom innom =Oslo i løpet av vårt timelange besøk. Her var det nok mange psykiatriske diagnoser i sving, våre iberegnet, så klart. Det er jo en kort vei å gå i fra ubehandlet og udiagnostisert bipolaritet til selvmedisinering ved hjelp av alkohol eller narkotika. Eller fra en sterk ADHD-uro i kroppen til det å ta ulovlige medikamenter. En vi snakket med fortalte at han begynte med speed etter  depresjoner i tenårene. Han vil ikke leve et liv uten speeden, sier han, selv om han sover ute på gata og virker temmelig utslitt.

Sangen vår ble godt mottatt hos =Oslo, Johannas ønske og mål for sangen  er å gå i studio og spille den inn. Dette koster penger og Johanna håper å få inn sponsorpenger slik at det lar seg gjøre. Hun har allerede avtaler med flere av selgerne på =Oslo som sier at de vil være med og synge når sangen skal spilles inn.

Jeg vil presentere teksten på sangen som er skrevet til =Oslo. Sangen heter «Se meg som jeg er».

To gutter som ser hverandre som de er, den ene nettopp tenåring, den andre ny-voksen. Ole Bjarne og Olav Aleksander, ala Homo-Ken, kjent fra YouTube-serien NilleBarbie og Homo-Ken
To gutter som ser hverandre som de er, den ene  ny-tenåring, den andre ny-voksen. Ole Bjarne (t.h) og Olav Aleksander (t.v), ala Homo-Ken, kjent fra YouTube-serien NilleBarbie og Homo-Ken

dkop

Se meg som jeg er 

 

Jeg har livet på vent, hva ser jeg på

Jeg har livet på vent, hva ser jeg på

Jeg har tanker og minner

Håper jeg engang finner

Den beste av meg

Den beste av meg

 

Jeg har tiden som er, å leve i mot

Jeg har tiden som er, å leve i mot

Jeg har motet jeg trenger

Om jeg selv ikke stenger

Den beste av meg

Den beste av meg

 

Se meg som jeg er

Mitt hjerte banker, slik som ditt

Se meg som jeg er

Mitt hjerte banker, slik som ditt

Slik som ditt

 

Jeg har dagen i dag, å leve i mot

Jeg har dagen i dag, å leve i mot

Jeg skal få meg litt feste

For da blir jeg den beste 

Den beste av meg

Den beste av meg

 

 

Spenning i hverdagen, konserter i vente.

Nå er vi i innspurten til konserten «Nye Spor av Arvid Martinsen» og det jobbes intenst i alle leire og på alle nivå. Konserten er på torsdag så nå trengs all tid framover til utelukkende å jobbe i mot denne.

Kontraster i uttrykk er et kjennemerke på våre konserter.
Kontraster i uttrykk er et kjennemerke på våre konserter, Arvid i svart/hvitt og i farger, representert med plakat og kofte.

lvdF*l*

Vi er mange som er med for å skape denne opplevelsen. Det er en utrolig innsats som legges til grunn for at konserten skal bli realisert. Konsertmester, ide-general, produsent, prosjektleder,arrangements-skriver, sjøfør, med-psykolog og billett-booker Arvid Martinsen arvidmatinsen.no har jobbet i ett med å planlegge og organisere til denne happeningen i månedsvis.

Så dukker det så klart opp individuelle oppdrag i kjølevannet av det som skal skje. Noe som vi alle setter utrolig stor pris på. Johanna, minstedatter, er valgt ut til å være både solist på sang og i tillegg så skal hun være medkonferansier. Dette synes jeg er både modig og tøft gjort.

fopkspo

Klar for konsert, snart i alle fall.
Klar for konsert, snart i alle fall.

dpkvp@

Åshild, stordatter, skal spille lead-saxofon i dette utrolig flotte bandet og det er litt av en jobb, selv om hun hjelpes fram av dyktige med-musikanter. Hun skal også være dikt-oppleser, jeg har skrevet et nytt dikt som skal presenteres under konserten, så artig.

Min kjære Arvid, kjæreste gjennom 28 år er jo pådriver, men til min store glede så skal han spille trombone også under konserten. Jeg vet ikke om noen som har så fin tone i hornet som han. Han er en engel på trombone.  Ja, så er han jo også så klart konferansier i lag med Johanna.

vpådk@

Dirigent og ide-maker Arvid.
Dirigent og ide-maker Arvid.

kfpå@p

Jeg selv er ikke annet enn publikum på konserten, jeg er alt for plaget med nerver til å tørre å gå på scenen og lese mine egne dikt, men…jeg jobber jo med saken, da.

Den moralske og psykologiske støtten den får vi hos hverandre, i en sånn prosess, med så mye kreativitet og meninger, ja så blir det jo en del gnisninger. Det er vi vant med og det hjelper alltid å vite at vi alle er svært glade i hverandre og at vi bare vil hverandre vel.

Ses vi på konsert, kanskje?

pkvK

Dagens lille dikt er om kreative livsprosesser og heter: «Livsstrøm»

odpæjæo

Livsstrøm

kfE

Jeg går her og leter og ser om jeg finner

et glimt av mitt liv, pakker ut, pakker ut

Da ser jeg så godt, den som leter den vinner

Den fineste gave jeg kunne ha fått

For jammen til slutt fant jeg innsikter, rått

De viser meg livet, med stort og med smått

Om begravelser, hersketeknikker og prioriteringer

Det å holde på med kreative uttrykk gjør noe med mennesket. Det er i det kreative uttrykket vi finner tak i vår lidenskap. Nå er det mange måter å være kreativ på, det vet vi jo alle. Ingen uttrykk er bedre enn noe annet uttrykk, de er bare forskjellige. Jeg skriver for eksempel dikt fortere enn andre bytter dekk, uten at det er noen vits i å kunne det da.

Ja, som følge av mine skriverier er jeg blitt dratt inn i et spennende univers fullt opp av det uforutsette og med stor grad av uforutsigbarhet. Det er lite som gjør meg så glad som når jeg får et skriveoppdrag, det være seg en sang-tekst, dikt, monolog o.l.

Men som følge av mine skriverier har det også dukket opp ukoselige og triste erfaringer. Det jeg kan oppleve når jeg møter noen menneskers reaksjoner, eller skal jeg si «ikke reaksjoner» på det som jeg holder på med er bl.a dette:

  • Usynliggjøring/ignorering
  • Latterliggjøring
  • Fordømmelse 
  • Påføring av skyld og skam   

De som er kjent med det politiske språket vet at disse punktene kalles hersketeknikker. Det finnes flere av disse teknikkene, så klart og jeg er fullstendig klar over at jeg selv bruker mange hersketeknikker gjennom å skrive dette blogginnlegget.

Opplevelsen av å bli møtt med hersketeknikker er ikke god. Det er sårende, trist og uverdig. Jeg har til dels lært meg å leve med dette, men synes det er ufattelig trist at det jeg står for og er opptatt av betyr så lite for enkelte.

Jeg vil på vegne av oss som opplever slike situasjoner herved erklære at Jante Husmannsånd er død og begravet. Det skjedde under fredelige former i dag. Begravelsen fant sted under ei fin lita bjørk på Gammalskola i Brygfjelddalen. Seremonien gikk greit, det var ingen sørgende å se i gravfølget og jeg var både prest, organist og taler. Alt i alt ei fin stund.

Et fint lite gravsted med minner om det som var.
Et fint lite gravsted med minner om det som har vært.

Vil forresten presisere at det er Jante-loven som har vært mitt problem, Husmannsånden har heldigvis vært fraværende hos meg, oppvokst som jeg er både som lærer-unge og ikke minst ordfører-unge. Men gjett om jeg fikk høre det, da. Jeg vil tro at det finnes de som bare er preget av Husmannsånden. Og så har vi vel de som er preget av begge to, både Jante og Husmannsånd, ikke godt det, for de uheldige.

Til alle oss berørte, nå er begravelsen over, vi kan feire og begynne et nytt liv uten Jante-loven og Husmannsånden.

Så vil jeg avslutte med en sang. Faktisk ikke helt i den positive og glade toneart, og heller ikke særlig snill, egentlig. Vi får være glade over at sangen bare handler om ting som har vært, ikke som de nå er. Sangen heter «Det handler om prioriteringer»

DET HANDLER OM PRIORITERINGER.

1.vers.

Jeg har ikke tid, jeg må prioritere

Jeg er jo så sliten og trett,  ja, så lei 

Jeg gidder så visst ikke være til stede 

På det som du prøver å dytte på meg

kllk

Refr.

Men hvis jeg er med selv

Se det er no annet 

No annet,  for jeg er jo så veldig flink

Da venter jeg selvsagt at du er tilstede 

I lag med de andre og skryter av meg

fppå

2. Vers.

Jeg gidder forresten så visst ikke nevne

Det arbeid du gjorde, ja, når var nå det

Det var jo så tåpelig alt, ja, det hele 

Så dumt at jeg egentlig bare vil le

ver

3. Vers.

Jeg håper du innser din egen begrensning

Og slutter å mase og lar meg i fred.

Jeg gidder jo ikke å gi deg av tiden 

Når jeg eller ingen av mine er med 

Refr.