Stikkordarkiv: Psykiske lidelser

Om selvmord og håp og mot til å snakke om det.

En kveld for ganske lenge siden, rundt et bål, satt vi, en ung mann og en ganske mye eldre meg. Vi hadde en samtale om livet og døden, psyken og sinnet og snakket om vanskelige følelser og depresjoner. Han sa: Jeg er nå glad for at jeg er her nå, at jeg er i live, for det er ikke noen selvfølge at jeg det er. Jeg spurte han hva han mente med det, om han hadde tenkt på å ta livet sitt noen gang? Ja, svarte han, mange ganger, men det er lenge siden nå. Jeg spurte om hvordan han i såfall hadde tenkt å avslutte livet sitt? Han hadde mange tanker om hvordan han kunne ta livet av seg, sa han. Han kunne hoppe fra en stor høyde, sette seg foran et tog, ta for mange tabletter eller henge seg i et tre. Tydelig at dette var noe han hadde tenkt mye og detaljert på. Men ikke nå lenger, sa han, for nå har jeg det så bra og er så glad for at jeg fortsatt er her på jorda.

fullsizeoutput_261c
Mange betroelser kan komme rundt et bål en fin kveld, det gjelder bare å legge til rette for den gode samtalen og ha mot og styrke til å ta i mot det som kan komme fram. 

 

Det antas at omlag 800 000 mennesker, verden over, dør som følge av selvmord hvert år. Det vil si et menneske hvert 40. sekund (Kilde: fn.no ). Den 10. september er det verdensdagen for selvmordsforebygging, det skal da arrangeres markeringer i over 70 land. Når vi vet at det bare i Norge dør bortimot 600 mennesker som følge av selvmord årlig, så sier det seg selv at dette er en viktig markering. Sånne markeringer er med på å sette fokus på noen av de vanskeligste sidene ved det å være menneske. I år var det blant annet lysmarkering den 7. september, der det ble tent 590 lys på jernbanetorget i Oslo for å markere de 590 menneskene som tok sitt eget liv i 2015. Foreningen Leve har mange ulike arrangementer rundt om i landet de nærmeste dagene for å markere, informere, ha appeller, snakke om og forsøke å forebygge selvmord og selvmordsplaner. Dette er noe som alle unge, og for den del resten av oss også, skulle ha fått mulighet til å deltatt på. Om det ikke direkte angår deg eller meg, så kan det angå noen vi kjenner, en venn, eller noen vi tilfeldigvis møter på vår vei, og da kan det være fint å vite hva vi kan gjøre for å hjelpe. Vi vet også at det er rundt regnet 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord pr år, noe som gjør dette til svære og betydelige samfunnsutfordringer. For om det er liten oppfølging og støtte til de etterlatte etter selvmord, hvordan er det da med oppfølgingen av de etterlatte etter et selvmordsforsøk?

Det er dokumentert at selvmord tar flest unge liv i Norge, langt over både trafikkulykker, overdoser og kreft. Med dette som bakteppe er det svært viktig å ha fokus på hvordan forebygge og forhindre at mennesker går til et så drastisk skritt som det er å ta sitt eget liv. Vi vet forresten at det også blant eldre er en økende tendens til å ta sitt eget liv, jfr dama som i følge Dagbladets artikkel den 5. sept d.å. mange ganger hadde tenkt på å hoppe ut av vinduet på sykehjemmet der ho bodde, men hadde slått det i fra seg da hun var for dårlig til beins til å komme seg opp i vinduskarmen. Når det ikke blir tatt tak i menneskets psykiske helse og på alvor gjort nok for å forebygge depresjoner, tunge tanker og følelser helt fra starten av livet, så vil den dystre statistikken fortsette å være som den er. Et varmere samfunn der vi mer er opptatt av indre verdier framfor ytre fasader og status vil gjøre sitt til at vår psykiske helse blir bedre.

Og du, husk alltid at det ofte kan være litt usant i det som blir sagt, når et menneske forsøker seg på å bagatellisere eventuelle selvmordsplaner. Dette er et tema som er så vanskelig å snakke om for de fleste at de til nød kan våge å innrømme at de har hatt sånne planer en gang eller flere, men da for lenge siden. Nå, derimot, har de det bra og har ikke sånne tanker lenger. Om du skulle være i den minste tvil om at dette stemmer, så kan du jo be vedkommende om å kontakte legen eller andre fagfolk for å få hjelp og støtte. Om dette ikke fører fram så kan du selv ta kontakt med lege eller andre fagfolk og drøfte dine bekymringer. Det er alltid bedre å bry seg for mye enn for lite i sånne situasjoner.

Så tilbake til oss to rundt bålet den gangen. Den unge mannen utviste stort mot som turte å dele sine innerste tanker med meg. Han viste dessuten en stor dose klokskap som ville snakke om de vanskelige tingene som opptok han i stedet for å stenge det inne i seg selv. Alt for mange av oss holder dessverre disse tankene for oss selv og føler ikke at vi kan snakke om det med noen. Noe som igjen kan føre til at tankene blir mer og mer uoverkommelige og uhåndterbare og som igjen kan føre til en fatal utgang.

La oss alle tenne et lys den 10. september for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging. 

 

Om kjærlighet og fordømmelse, og litt om det å tåle andre.

Nå i disse sommertider arrangeres det Pridefestivaler over hele verden. Dette er festivaler som feirer skeiv kjærlighet og mangfold, målet er å skape en trygg og god møteplass for LHBTI-personer (Lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex). På Mo i Rana har de nå fått en egen Pridefestival med alt fra politisk debatt, konserter, prideparade og alt det andre som kommer i kjølevannet av hvilken som helst festival. Dette er en festival som fremmer håp, menneskeverd og glede til alle som deltar. For en opplevelse det må være å delta på denne festivalen for en som er i målgruppen, og om vi er i målgruppen, ja, det bestemmer vi jo selv.

Historisk så vet vi jo at mennesker med LHBTI legning ble sett på i avsky, deres kjærlighet var forbudt, det var, og er fortsatt dødsstraff for homofil kjærlighet i noen land i verden. Holdningene til mennesker med en ulik seksuell legning enn det som blir sett på som den vanlige her i landet er heldigvis i endring. Det er lettere å står fram som den man er nå enn bare for et par tre tiår tilbake. Det er allikevel fortsatt sånn i enkelte miljøer her i landet at det blir sett på som syndig og feil, det å være feks homofil. Dette sier jo mer om de som tenker sånn, enn dem det gjelder, men sånne holdninger i fra maktpersoner innen feks kirke og stat kan gjøre stor skade hos en ungdom. Det som kanskje gjør enda større skade for en ung, usikker og redd ungdom er de holdninger til homofil legning som de kan møte i fra venner og familie.

fullsizeoutput_1fac
Jeg tar på meg regnbuekjolen min i dag og feirer Mo i Rana pridefestival, litt på sidelinjen er jeg jo, for jeg er ikke med i paraden, men allikevel, dette er et flott tiltak som er med på å fremme toleranse, menneskeverd , respekt og åpenhet.

Hva er det som gjør at man dømmer andre mennesker ut i fra seksuell legning? Hva er det som gjør at man ikke kan tolerere andre som ikke er som en selv når det gjelder dette? Hva godt kommer det ut av for meg selv, at jeg fordømmer den som ikke er slik som jeg er? Disse spørsmålene har så klart en overføringsverdi til andre spørsmål i livet og dreier seg ikke bare om seksuell legning. Andre spørsmål som vi så skråsikre mener å ha fasiten på, både når det gjelder oss selv og ikke minst når det gjelder andre og hvordan de skal leve livet sitt. Svaret på mange av disse spørsmålene finner jeg kanskje ved å gå inn i meg selv og gruble over hvorfor jeg fordømmer noen typer mennesker mens andre ikke. Det er å anbefale at vi alle går inn i slike eksistensielle spørsmål og tenker over hvorfor vi fordømmer, forakter eller trekker andre menneskes verdier i tvil oftest på bakgrunn av ulikhet med oss selv. Slike spørsmål er med å å definere oss både som nasjon og som enkeltmennesker. Hva vil vi tufte vårt liv på, vil vi fokusere på kjærlighet, empati, toleranse og respekt eller vil vi bygge vårt liv på fordømmelse, mistenksomhet, skam og egoisme?

En ting er sikkert, vi fremmer god psykisk helse best ved at vi tåler hverandre på godt og vondt, for alle har vi både gode og mindre gode sider i oss. Sider som kan være vanskelige å tåle både for oss selv og andre. Så får vi huske på at vi som oftest gjør så godt vi kan og når jeg gjør så godt jeg kan så får jeg håpe at det også gagner deg.

 

 

 

 

 

Hæsjtægg sommerkroppen – om virkelighet, drømmer og ideal.

De av oss som følger litt med i media vet at noe av det hotteste som finnes for tiden er fokuset på sommerkroppen, eller # sommerkroppen som det heter i sosiale media. For de av oss som er litt mer uinnvidde, så betyr tegnet # emneknagg og brukes bla for å forenkle søk i sosiale media.

Hva er det som er så spesielt med sommerkroppen da, er ikke den som andre kropper, mon tro? Er det slik at vi får ny kropp når sommeren kommer, kanskje? Ja, dette kan vi jo lure på. Ut i fra egne studier av mediaoppslag som feks. hvordan få perfekt sprettrumpe eller hvordan få unge bryster så får vi likevel en slags forståelse av hva # sommerkroppen er for noe. # Sommerkroppen er et fenomen som går ut på det å ha en mest mulig perfekt kropp. En kropp med rette former, perfekt formede muskler, vaskebrettmage, sprettrompe, pupper som en glamourmodell, en fin og glatt hud og et  langt, velstelt og velpleid hår, bare for å nevne noen av kriteriene for dette kroppsidealet. Så, når man har fått denne perfekte kroppen, deler man bilder av seg selv i sosiale media med # sommerkroppen for å vise for verden at man har oppnådd drømmen om den perfekte kropp. Det som ofte ikke kommer fram er at bildene både er fikset på og retusjerte før de deles med oss andre.

Hva gjør dette fokuset på det perfekte utseende med oss mennesker? Hvordan virker det inn på oss det at vi har sånn fokus på det ytre og hvordan vi ser ut, eller rettere sagt, hvordan vi ikke ser ut? Jeg kan bare tenke meg hva disse utopiske bildene av de «vellykkede» sommerkroppene gjør med et ungt, uformet og usikkert sinn. Den usikkerheten og fortvilelsen som mange opplever over å ikke greie å få sin egen sommerkropp til å ligne disse idealene kan gjøre et ungt sinn svært fortvilet og føre til både spiseforstyrrelser, angst og depresjoner. Følelser som kanskje også kommer er, som jeg også har skrevet om her, skammen og følelsen av utilstrekkelighet over sin egen tilkortkommenhet og manglende evne til å glede seg over sin egen kropp. Jeg vil presisere at dette utseendefokuset ikke rammer bare unge mennesker, men også gjør noe med oss som er godt voksne.

19112996_10211443754388245_772813899_n
En 50 år gammel sommerkropp som har opplevd både godt og ondt, kroppen er totalt i ulage med samfunnets forventninger til hvordan en sommerkropp skal være. Den har bla for lite muskelmasse, for høy BMI og er i tillegg alt for dårlig trent. Den makter imidlertid godt å klippe sommerplenen, nyte sola og smile mot verden.

 

Vi opplever jo at unge kvinner seriøst vurderer å ta brystforstørrelse, utsette seg for intimkirurgi eller andre samfunnsskapte syke trender, og dette har jeg skrevet om før, her. Men det er kanskje ikke så mye fokus på at mange voksne kvinner velger å ta operasjoner for å fikse på utseendet etter fødsel av barn, og dette er jo i stor grad med på å opprettholde et trasig og trist syn på det å være kvinne og det å være i endring. Ja, det finnes faktisk kirurger som gjennomfører forsnevringsplastikk slik at kvinnen får et underliv tilnærmelsesvis likt det hun hadde før graviditeten, i tillegg får mange kvinner utført bukplastikk for å stramme opp magen etter fødsel. Når vi som voksne kvinner går i denne plastikk-kirurgifella og tar slike operasjoner så er vi vel ikke noe særlig til rollemodeller for våre døtre, eller hva?

Jeg leste også i media her om dagen at det er flere som har sett seg lei på dette evige kroppspresset og ønsker å gjøre noe for at vi skal få et bedre syn på oss selv uavhengig av hvordan vi ser ut. Den kjente «Skam» skuespilleren, Ulrikke Falch har startet en kampanje med post-it lapper for å bekjempe dårlig selvbilde og kroppspress. Ideen går ut på å henge opp kroppspositive post-it lapper overalt hvor det ferdes mennesker, det være seg prøverom, offentlige toaletter, treningssentre mm. Dette er jo en fin tanke og målet er å være en positiv motvekt til all negativitet omkring dette med kroppsfiksering.

Så får vi håpe at det en gang kan bli en slutt på dette evige maset om den perfekte kroppen, det være seg sommer, vår, vinter eller høstkroppen. Vi får begynne med oss selv vi som er voksne, ha positivt fokus på egen kropp, framsnakke den overfor andre og heller ha oppmerksomhet på hva vi mestrer i stedet for å ha fokus på det vi ikke mestrer,  samt virkelig tenke over hva som er viktig her i livet. Hva er det som gir oss god psykisk helse? Hva er det som gir oss gode levevilkår? Hva er det som gir oss livskvalitet? Hvis vi alle kunne ha et mye større fokus på disse spørsmålene så ville vi være mer fornøyde med oss selv uansett hvordan kroppen vår ser ut.

 

 

 

 

Om selvmord og det å LEVE

Jeg var på et et foredrag her om dagen i regi av foreningen LEVE Nordland. For de som ikke vet hva LEVE er, så er det Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, en forening som har som hovedoppgave å støtte pårørende og berørte etter selvmord samt bidra til forebygging av selvmord. I Hemnes kommune har vi et lokallag av foreningen LEVE og dette foredraget var i regi av LEVE Hemnes.

18716729_10211293853040805_332795839_n
LEVE, en frivillig organisasjon med et stort, hårete mål, nullvisjon for selvmord, dette sender signaler om at vi har ingen å miste.

Selvmord er en av verdens største dødsårsaker, spesielt blant unge mennesker. Vi vet at det er mellom 500 – 550 mennesker som tar selvmord i landet vårt i årlig, og det regnes i tillegg et mørketall på rundt 25%. 70% av de som tar sitt eget liv er menn. Når vi vet at disse tallene er stabile og ikke nedadgående er selvmord en av våre største helseutfordringer.

Hva kan vi så gjøre for å oppfylle samfunnets nullvisjon mot selvmord, hva skal til for å hindre fortvilte mennesker i å ta sitt eget liv? Her er det vel en del svar som er opplagte, feks.det å ivareta den psykiske helsen til befolkningen, som det så fint står å lese om her.  Men så var det dette med veien fra plan til handling, da, hvordan gjøres det?

Rachel Ingesdatter Furnes har opplevd alle foreldres største mareritt, hun har mistet sin sønn, Marius, i selvmord. Rachel har holdt en del foredrag rundt om etter at sønnen tok sitt eget liv for litt over tre år siden.

Rachel hoder et sterkt, sårt, trist og verdig foredrag der vi får høre alt om hva som skjedde den skjebnetunge dagen da Marius tok sitt eget liv og hvordan tiden har vært i årene etter selvmordet. Rachel forteller og gråter, vi som sitter i salen hører på og gråter. Alle som er til stede har opplevd tap, alle kjenner seg igjen. Alle vet hva Rachel snakker om, hva hun mener når hun snakker om tap av arbeidsevne, hukommelsestap, nedsatt arbeidsevne, det å leve i en boble og bli igjen når livet går videre for de andre.

fullsizeoutput_1837
Rachel Ingesdatter Furnes er modig og tøff som står fram og forteller om livet etter at sønnen Marius tok sitt liv. Hun sier at han fortjener å snakkes om, han var slik en herlig gutt, snill og god, med glimt i øyet.

Rachel har også en del spørsmål som hun stiller seg, spørsmål om hvordan man møter en etterlatt, for eksempel. Hun opplevde selv å bli unngått av enkelte fagfolk, de visste ikke hvordan de skulle møte henne. Dette gjorde alt enda verre for henne enn om de bare hadde tatt kontakt og forklart at de ikke visste hva de skulle si. Rachel snakker også om viktigheten av at vi snakker med ungene våre om alle sider ved det å være menneske. Vi er så opptatte av å fortelle våre barn at de må være snille og greie, sier hun, men av og til klarer vi ikke å være snille og greie. Slik er det for oss alle, og vi må tørre å snakke om hva som skjer når vi ikke er snille og greie også.

Når det gjelder foreningen LEVE, så gjøres det livsviktig arbeid her, daglig. Det at det finnes en slik organisasjon kan gjøre det uoverkommelige litt mer overkommelig. Å ha noen å henvende seg til om man opplever å miste noen i brå død kan være den hjelpen man trenger for selv å overleve.

En ting er sikkert, en nullvisjon mot selvmord er et høyt, hårete mål som er vårt siviliserte samfunn verdig, for vi har ingen å miste.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har skrevet til min lillebror, som døde brått og uventet i ei trafikkulykke i 1985. Diktet er en slags filosofering over hva som hadde skjedd om vi møttes igjen i dag, han og jeg.

Møte mellom verdener

kdåk

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

fojop

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

fkå@k

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

åkåk

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om samhørighet, Verdens Bipolardag og pårørendes ekspertise.

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.

Nå er det jo selvfølgelig slik at de utfordringer vi kan møte med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Ingen mennesker er bare sin egen sykdom, det er så mye mer i et menneske enn bare en eventuell diagnose, og dette er en svært viktig innsikt. De forskjellige utfordringene knyttet til å være i lag med en med bipolar lidelse, avhenger av sinnstilstanden til han eller henne, så klart, men ikke minst vår egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg, og mange med meg også antar jeg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene, det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg som jeg skrev for å markere  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er bra med å være i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er om det blir ufarliggjort og snakket om. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at våre barn får et normalisert bilde av hvordan psyke og sinn kan være, de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kan komme i kontakt med i løpet av et liv, en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag, er å ha stor toleranse for hverandre, og dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

MødreMøte på psykiatrisk sykehus

 

I tider som vi er inne i nå, med fokus på psykiatri og helse passer det med et lite tilbakeblikk.

 

image
Vakker og sterk, symbol på overlevelse og livets gang.

Møte med ei mor da jeg var på psykiatrisk sykehus på jobb for noen år siden.

hpod

For en følelse det var det å møte denne mora. Det slo rett i magen på meg og tårene presset på. En følelse av panikk på hennes sine vegne. Hennes hjelpeløshet og hennes frykt for sitt tenåringsbarn gjorde meg veldig urolig og svært, svært sorgfull.

Da ho spurte meg om hva jeg trodde, om han kom til å bli som før igjen, ja så visste jeg slett ikke hva jeg skulle si. Ho så på meg med håpefulle øyne, men hva skulle jeg svare? For noen er denne sykdommen alt, den dominerer livet totalt og tar over all styring og tar fullstendig kontroll over mennesket. For  andre igjen er den kontrollerbar og en del av dem, men ikke alt. Det er ikke slik at det er likt fra menneske til menneske. Det er heller ikke slik at vi kan si at sånn og sånn vil det bli for den som har fått denne diagnosen. Det eneste vi kan si er at det ikke er noe annet å gjøre enn at vi får ta tiden til hjelp og se hva som skjer etterhvert som årene går. Bipolar lidelse er en sykdom man må ha respekt for, på lik linje med alle sykdommer.

Mora er meg for en tid tilbake, det ser jeg så klart.  Hun er fortvilet, redd og på jakt etter svar. Hun ser ingen lyspunkter. Det er over det livet ho kjente og var trygg på. Nå er det hennes syke barn som tar all tid og krefter.

Ho tenker på alt som har gått galt, alt som kan gå galt i framtiden og på alt hun ikke greier å styre og gjøre noe med. I kroppen hennes er det full panikk. Ho vil bare gråte, legge seg under teppet og være der til alt det vonde er forsvunnet. Til det har gått over og barnet igjen er som før. Hva om barnet aldri blir som før? Hva skal ho da ta seg til? Hvordan skal ho klare å leve med det? Hva skal til for å klare å stå oppreist i det som skjer. Hvordan kan ho klare å overvinne den forferdelige angsten som har tatt over livet hennes? Vil den noen gang gå over, den store sorgen?

Å, hvor ho ønsker seg normale, dagligdagse tenåringsproblemer. Tenk om barnet hadde vært opptatt med kjæresterier og vært lei seg p.g.a en ulykkelig forelskelse.  Dette er noe hun har innsikt i, kjenner til og forstår. En slik depresjon kommer jo av noe og er av en slik art at hun har kontroll over hvorfor og hva som har utløst følelsen.

Eller barnet hennes kunne vært utagerende og frekk mot henne og virkelig satt hennes tålmodighet på prøve med å krangle, diskutere og argumentere om innetider, leggetider, data og tv-bruk, alkohol  eller andre ting foreldre og tenåringer er uenige om. Dette er temaer som  voksne forstår og kan sette seg inn i. Noe som man kan snakke med andre foreldre om og belyse. Alle foreldre opplever jo dette med sine ungdommer. Det er en del av livet. Det er så lett å snakke om disse tingene med andre.

Det som ikke er lett er når det kommer andre ting til. Når barnet blir sykt og livet ikke lenger dreier seg om skole, venner, småfesting, kjærester eller andre tenåringsting. Hvem skal foreldrene da snakke med? Det er vanskelig for foreldre som opplever at barnet blir alvorlig psykisk syk å snakke med andre foreldre som ikke har opplevd  noe av det samme. Det er vanskelig for ei mor eller en far som har et barn innlagt på psykiatrisk sykehus å høre om de ”små” problemene enkelte foreldre har med sine barn,  Det er nesten så man får lyst til å riste litt forstand inn i sånne foreldre. Vær glad at barnet ditt er ”normalt” og at dere har disse ”normale” problemene med deres barn. Hva hadde ikke vi som foreldre til ”syke” barn villet gitt for å bytte med dere, å ha slike ”enkle” ting å tenke på i hverdagen?

Tiden går og psykosen går etter hvert over. Nå skal alt tilbake til som det var før psykosen. Før barnet ble innlagt, før livet raknet og alt ble snudd på hodet. Hvordan skal det går til, hva er det som er normalt med å ha et barn som er sløvet og tregt på grunn av medisiner og ettervirkninger av en svært alvorlig tilstand som har herjet med den unge kroppen. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som ikke reagerer  som før og som er tung i kroppen og trett grunnet de sterke medisinene som holder sinnet nede og kroppen sølv.  Hva er det som er normalt med å få et barn hjem som ikke mestrer selv den enkleste konsentrasjonsoppgave og ikke klarer å gjøre noe skolearbeid lenger grunnet manglende eller reduserte kognitive evner. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som er full av framtidsfrykt og som ikke lenger klarer med sitt eget liv. Eller et barn som er gått tilbake aldersmessig og blitt hjelpesløs. Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som ikke lenger er som den bruker å være, men er en helt annen? Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som legger på seg 10 kg i full fart grunnet medisinen og som er ulykkeig  grunnet vekta. Hva er det  som er normalt med å få hjem en ungdom som har en kropp som er preget av bivirkninger grunnet de sterke medisinene?

Ikke vet jeg, men en ting er sikkert, tiden er ofte en venn som har tålmodighet og medfølelse.

Et dikt til oppsummering passer bra.

hpdpc,d

Depresjonens forledelse 

Et nakent fjes

En sliten rygg

Din tanke den er tom

du kjenner ikke dagens lys

Står fast i mørke rom

 

Et blikk i frykt som intet ser

Som hjelper deg på  dør

Som viser deg hvor dagen er

Som hjelper med din bør

 

Vi ser du står helt uten klær

vi ser du mangler ord

 Men vi vet den vil komme fram

Den kraft som i deg bor

gdæg

Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.
Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.

Den Bipolare Verden og jeg

I dag er det Verdens Bipolardag og i den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til bipolare. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og bipolare da jeg har levd i lag med bipolare i snart 30 år.

Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.
Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.

Det å leve i samliv med en bipolar oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre mennesker gir jo utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser man har eller ikke har. Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene er forskjellige avhengig av sinnstilstanden til partneren, såklart, og ikke minst min egen sinnstilstand.  Det som er viktigst, tror jeg, er å finne sin egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det å klare å stå i seg selv når det blåser som verst om ørene.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer, og akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så da trenger jeg å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er hypomane, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå.

Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.
Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.

 

Det er i alle fall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

Jeg har skrevet et dikt om Den bipolare verden og jeg  i forbindelse med dagen i dag-

 

Den Bipolare Verden og jeg

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

 

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting