Stikkordarkiv: Psykologi

Om samhørighet, Verdens Bipolardag og pårørendes ekspertise.

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.

Nå er det jo selvfølgelig slik at de utfordringer vi kan møte med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Ingen mennesker er bare sin egen sykdom, det er så mye mer i et menneske enn bare en eventuell diagnose, og dette er en svært viktig innsikt. De forskjellige utfordringene knyttet til å være i lag med en med bipolar lidelse, avhenger av sinnstilstanden til han eller henne, så klart, men ikke minst vår egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg, og mange med meg også antar jeg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene, det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg som jeg skrev for å markere  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er bra med å være i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er om det blir ufarliggjort og snakket om. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at våre barn får et normalisert bilde av hvordan psyke og sinn kan være, de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kan komme i kontakt med i løpet av et liv, en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag, er å ha stor toleranse for hverandre, og dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

Om psykoser, spenning, psykiske lidelser og Nordland Teater.

Vi var så utrolig heldige, min familie og jeg, å få være prøvepublikum da Nordland Teater hadde prøve til forestillingen DET EVENTYRLIGE DISSOSIA. Forestillingen tar, kort fortalt, for seg historien om Lisa og hennes psykoseopplevelse.

For et stykke og for en oppsetning, fantastiske skuespillere, flott musikk, regi, kulisser og kostymer. Ja, god energi over hele forestillingen, nydelig. Dette må bare oppleves, hører dere, oppleves!

fullsizeoutput_13c7
Nordland Teater setter opp et stykke som ikke er satt opp før i Skandinavia og som har fokus på psykiske lidelser, klapp på skuldrene for det.

Jeg er over gjennomsnittet interessert i psykiatri og psykiske lidelser, det må jeg få understreke. Selv er jeg tidvis plaget av depressive tendenser og har nok et snev av angst i meg. Jeg er også pårørende til familiemedlemmer som har bipolar lidelse og har derfor sett psykosens grep i virkeligheten. Den framstillinga som teateret presenterte av psykosens gang var virkelig skremmende, spennende, nifs og virkelighetstro og jeg reagerte med gru og frysninger flere ganger under forestillingen. Det var også mange hysterisk morsomme sekvenser med, noe som viser det mangfold av roller eller stemmer som er tilstede i oss når vi blir så psykisk syke. Det å få framstilt og spilt ut hvordan det kan være inne i et menneskes hode mens psykosen pågår, utviklingen over tid, samt de redsler den psykoserammede opplever gjør sitt til at vi får en litt bedre innsikt i hvordan det kan oppleves å gå inn i en psykose. Den virkelighetstro situasjonen som spilles ut gjør også sitt til at vi bedre fatter de opplevelsene som en psykoserammet forsøker å formidle når sykdommen pågår. Det blir også så innlysende for alle i løpet av forestillingen at et psykotisk menneske trenger hjelp, støtte og omsorg for å komme seg ut av psykosens grep.

I løpet av forestillingen får vi også et innblikk i dette med motsetninger mellom pårørendes ønsker og krav til den syke om medisinering og den motstand som kan ligge i den enkelte i mot de samme medisinene. Det er en kjent sak at det for enkelte kan være motstand mot å ta tunge medisiner mot psykiske lidelser, da jo kroppen kan reagere svært negativt på medisinene i form av bivirkninger som vektøkning, sløvhet og treghet mm. Denne problemstillingen er godt kjent for meg og det har jeg skrevet jeg om i dette innlegget, MødreMøte på psykiatrisk sykehus. Det er alltid vanskelig dette med hva som er rett når det gjelder medisinering. For noen mennesker virker medisinene uten at de blir sløve, dorske eller tunge i kroppen, mens andre igjen opplever en mye vanskeligere hverdag som følge av disse tunge antipsykotiske medikamentene. Hva som er rett vet ikke jeg, men jeg har opplevd at medisiner oftest må til når psykosen er kommet. Det er både uverdig og skremmende for et menneske å så totalt miste kontrollen over seg selv og sitt liv og gå inn i psykosens verden.

Takk til Nordland Teater for at dere har satt fokus på psykiske lidelser og for at dere har våget å sette opp denne forestillingen, den trengs og den er viktig.

Så da blir min oppfordring: våg å dra på Nordland Teaters forestilling «DEN EVENTYRLIGE DISSOSIA» og opplev en forestilling som garantert vil berøre deg sterkt, i tillegg blir du  både forskrekket og overrasket og ikke minst, du får deg noen herlige lattersalver.

fullsizeoutput_13ca
Opplevelser i kø for den som vil, her blir du både berørt og beveget.

Om intimkirurgi, pornopåvirkning og fitteskam

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som sikkert skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det kommer i tillegg fram i en fersk undersøkelse Norstat har gjort for Nrk Innafor at 1 av 8 unge jenter har vurdert intimkirurgi. Viser til denne artikkelen i Aftenposten 25. januar i år, der det skrives om skam, unge jenter og pornoindustrien.

Vedlagt video av noen av jentene fra Jentefronten og  8. marskomiteen i Oslo som jobber i mot ei fri fitte fjernt fra alt som har med intimkirurgi å gjøre, med slagordet og parolen  «La Fitta Flagre» som skal presenteres  på den internasjonale kvinnedagen under 8. marstoget i Oslo.

Fra venstre: Johanna Martinsen Brygfjeld, Oline Margrethe Rustad, Sara Luna Pålsdatter og Martine Forseth-Reichberg

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på våre jenters fitter og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Den billigste operasjonen jeg fant er kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tyeligvis. Ja, man kan kanskje begynne med fettsuginga og operere seg innover etterhvert som man får mer penger? Men om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å spørre dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også dreier seg om gutter/unge menn, og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter. En liten trøst er imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Ei fri, flagrende fitte er bedre enn ei kontrollert ei». Eventuellt «Foreldre for Frihet i Fitte og Penisuttrykk». Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforelde og oldeforeldre. Vi tar på oss en Pussyhat, en ide fra Pussyhat Project, lett å strikke er den og, og et sterkt symbol verden over, og forsøker å få med oss et eller annet 8. marstog for å markere den internasjonale kvinnedagen, gjerne under parolen «La Fitta Flagre». For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

img_0849
En forkjemper for det naturlige uttrykk, en bestemor, 76 år, i nystrikket Pussyhat, hun har opplevd et langt liv uten noen som helst form for intimkirurgi og har nok ikke engang hørt om ordet før nå nylig.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, tar dere en videreutdanning. Gå for utdanning innen Traumeterapi – IoPT, for eksempel, eller hopp på en videreutdanning til psykiater. For i det store og hele, i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.

Om frykt, fordommer, fremmede og fremmedfrykt.

Jeg har to hunder, de er 11 og 3 år, begge er tisper. De krangler ikke, lever i lag og er godt fornøyde med det, tror jeg. Jeg kan ikke si at de har noen stor relasjon seg i mellom, egentlig, men bor nå i samme hus, løper i lag etter katta av og til, tigger om mat og elsker å ligge i senga i lag med meg. Det er en slags gjensidig respekt og forståelse dem i mellom, virker det som. De tolererer hverandre og ser ut til å ha en slags overenstemmelse om at når de skal leve og bo i lag vil de gjøre det beste ut av situasjonen. Den ene er en puddel og den andre er en finsk lapphund, den eneste likheten er fargen på pelsen, den er lys på begge. Ellers er de så ulike som det går an å være, bortsett i fra at de begge er hunder, da.

IMG_3817
Ikke mye likheter mellom Michelle og Dina, bortsett fra fargen da.

Så en dag kom det en fremmed til oss. En fremmed som hadde opplevd å miste hjemmet sitt og som håpet å få bo hos oss for å komme til hektene igjen. Sosialister som vi er her i huset, åpnet vi vennlig døra for henne. Det skulle bare mangle at ho ikke skulle få husrom og hjerterom hos oss, vi hadde jo plass og ho var velkommen. Den fremmede var ung, nyskjerrig på livet og snill og ho var en svensk lapphund. Av og til var ho litt plagsom og maste på oss om å få ta del i de samme godene som de andre to hundene våre hadde. Ho ville også tigge mat, springe etter katta og sove i senga. Dette ble for mye for den ene lyshårede hunden vår. Ho begynte å blåse seg skikkelig opp og uttrykke misnøye over den nyinnkomne. Det gikk så langt at ho gikk fysisk til angrep på ho, antaglig for å bli kvitt ho, tipper jeg.

IMG_1870
Den fremmede, Fia, en svensk lapphund med glimt i øyet og ønske om et godt liv.

Den andre av våre to hunder, den lille puddelen Michelle, prøver seg som diplomat. Her er det ikke snakk om å gjemme seg til tross for en fysisk underlegenhet som er påtagende. Ho kjefter og smeller som bare en liten puddel kan gjøre og prøver å skille de to kamphanene, eller kanskje de må kalles kamphøner? Dette er jo så klart til liten eller ingen nytte. Den fremmede må ut, ikke snakk om annet sier den lyshårede hunden med ettertrykk til sin samboende puddel. Ho må ikke tro at ho kan komme hit og ta godene fra oss som bor her. Det er trangt nok i senga som det er  om ikke det skal ligge en svensk lapphund i lag med oss.

Den overnevnte sekvensen om hundene våre ligner ikke så rent lite på situasjonen omkring flyktningestrømmen som vi opplever i verden i dag. Rasisten Dina er verdens snilleste og hyggeligste hund, sånn til daglig. Ja, ho er elskelig og flott med oss som ho kjenner, men dukker det opp noen fremmede, da får vi se en annen side av ho. Sånn er det med mange av menneskene i verden også. Hyggelige og tilsynelatende snille mennesker som ikke vil noen noe ondt inntil det blir snakk om å hjelpe andre mennesker på flukt. Da kommer sinnet, mistroen, frykten og fordommene fram. For hvordan kan de tro at de bare kan komme hit og ligge i våre senger og spise av vår mat?

Jeg hadde håpet at vi som mennesker var kommet lengre enn dyrene når det gjelde å vise empati, omsorg og støtte med mennesker på flukt og mennesker i nød. Tenk om vi kunne gått sammen om å være best på omsorg for andre, vi som har det så godt og som lever i trygghet og overflod? Hvis vi kunne hatt litt mer fokus på medmenneskelighet og gitt litt mer av oss selv til de som trenger det, så hadde vi sett at det var både plass i senga og mat til alle om vi var villige til å dele litt mer. Ja, kanskje det til og med var muligheter for å få leke litt med katta for alle som ville også?

IMG_3110.JPG
Foffo, en yndet lekekamerat som alltid kommer seg i skjul når han blir jaktet på.

De introvertes dag.

I dag, 2. januar, er World Introvert Day leser jeg på nettet. De introvertes dag, altså. Introvert er et annet ord for å være innadvent og er altså det motsatte av å være ekstrovert eller utadvent. Å være introvert betyr bl.a at man:

  • Trives godt i eget selskap
  • Foretrekker samtaler med få framfor gruppesamtaler
  • Jobber helst alene framfor gruppearbeid
  • Uttrykker seg best skriftlig
  • Ikke liker konflikter
  • Foretrekker dype samtaler framfor småprat 
  • Beskrives som lavmælt eller rolig
  • Føles tom for energi etter å ha vært i lag med masse folk selv om det har vært hyggelig
  • Lar anrop ofte gå til telefonsvarer
IMG_2859
Som introvert trives jeg i mitt eget selskap og synes det er flott å treffe på sånne vakre trær.

Jeg tok en test for å sjekke om jeg var introvert og hvor introvert jeg eventuelt var og fikk 17 av 19 ja på denne testen. Det vil si at jeg er klart introvert i følge testsvaret. De to spørsmålene jeg ikke svarte ja på var om jeg blir beskrevet som lavmælt og rolig og om jeg pleier å tenke før jeg snakker. På disse to spørsmålene er jeg helt utenfor rammen for å være introvert. Jeg blir ikke akkurat beskrevet som en rolig og lavmælt person av andre og jeg sier ofte ting uten å tenke meg om.

Her er link til testen: 

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Ikke-trist-eller-sar_-bare-litt-stille-7675623.html

Så flott da, at det er en egen dag for oss introverte, for alle andre dager i året er visst de ekstrovertes dag. For det er jo de ekstroverte egenskapene som blir dyrket og sett på som de egenskapene som er mest nyttige, viktige og riktige å ha for mennesker i et samfunn? Jaja, det er ikke noe jeg kan gjøre ved det.

Nå passer det med et lite dikt om introverte og ekstroverte og de utfordringer og gleder som finnes ved å eksistere i lag, kanskje?

I lag

Sammen, i lag, vi kan leve og lære

Sammen, i lag, vi kan kjenne på det

ingenting farlig, om vi bare godtar

vi er forskjellige, men vi er med 

På skuldrene, om å ha ansvar, ta ansvar, eller om å bære på egne eller andres laster.

Skuldrene våre er symbolske for så mangt. Går du eller jeg med skuldrene høyt hevet er det ofte tegn på stress, angst og  anspenthet. Når vi går slik er vi i en situasjon der vi ikke makter å slappe av eller ta ting som de kommer. Vi er klare for reaksjon og handling og er også på vakt og klare for å forsvare oss mot de angrep som vi frykter kan komme. Dette er egenskaper som jo er viktig for mennesket å ha i gitte situasjoner, det er når disse egenskapene eller kroppsholdningene blir kroniske vi opplever det som et problem.

Et annet kroppslig uttrykk er å gå med bøyde skuldre. Et ønske om å gjemme seg, kanskje, når vi gjør slik mot oss selv. Så klart kan jo dette være ok å gjøre av og til, men ingen skulle gjemme seg et helt liv. 

Angst og bekymringer fører til et plaget sinn. Bekymringer over ting som oftest ikke sker.
Angst og bekymringer fører til et plaget sinn. Bekymringer over ting som oftest ikke skjer.

Så er det jo slik at vi av og til får andre menneskers problemer, utfordringer, sorg, smerte, o.l. på våre skuldre. Det er da vi må kjenne på hva som er vårt og hva  vi kanskje bærer på for andre eller hjelper andre med å bære på. Nå er det ikke slik at jeg mener at vi ikke skal hjelpe hverandre med problemer, utfordringer o.l. Jeg mener bare at vi ikke må ta fra andre deres eget ansvar for det som er deres. Eller la andre legge sine problemer over på våre skuldre uten at vi har bedt om det eller sier oss villige til å hjelpe eller bære i lag med dem. Vi må trene oss på å ikke bære mer for andre enn vi selv kan makte, klare eller synes er greit.

Vi trenger ikke å få skyldfølelse om vi prioriter våre egne følelser og tar ansvar for våre egne skuldre. Det som er viktig er at vi er enige med oss selv om hva vi vil gjøre og ikke gjøre. Da unngår vi kanskje å bli et offer for ubevisste handlinger og gamle mønster. I praksis kan det kanskje være nok å spørre oss selv om det som tynger oss virkelig er egne bekymringer, kanskje det faktisk er en annens? Ja, hva kan vi gjøre med andres bekymringer? Ikke vet jeg, annet enn at jeg ikke kan bære andres bekymringer alene uten å miste en del av meg selv.

Det kan være mye å bære på skuldrene våre av og til.
Det kan være mye å bære på skuldrene våre av og til.

Jeg har skrevet et dikt om det å ha noe eller noen på skuldra. Diktet er skrevet på dialekt.  Diktet heter «Om å bær på skuldran»

våpk

Om å bær på skuldran

kkko

Eg har deg på skuldra mi, alltid, bestandig

Du sett fast på meg og eg slit sånn med det

Sku ønsk det at eg kunn fått tatt deg i handæ

Ha løftæ deg varsomt og hjålpæ deg ne

foæ 

Du sett fast på skuldra mi, kan ikke annæ

Du sett der du sett og du slit der du e

Men kanskje du vell eg ska ta deg i hannæ

Ja, ta deg i hannæ så du får gå ned

vpko 

Vi sett sånn i lag vi har ikkje nå støtte

Førr arman, førr kroppen, førr sjel og førr sinn

Du veit det nok og at vi gjær ingen nøtte

Førr deg eller meg, ingen kjem tell å vinn

kvvk 

Eg har deg på skuldra mi, får ingen kvile

Du sett der du sett, og vi slit du og eg

Men frå i dag tar vi oss fri tell å leve

Vi skilles som vænna og ferdi me det

Humør-svikt på forsommeren

Humør-svikt på forsommeren, hva er nå det da? Er det ikke nå vi skal være glade og fornøyde over at sommeren er kommet? At den lange, mørke tida er forbi og vi overlevde enda en vinter? Egentlig er det vel det som forventes av oss. For nå skal vi glede oss over varme dager, ferie og feriepenger.

Det er dessverre ikke slik for alle mennesker at det oppleves som en glede når våren og sommeren kommer. Er man nedstemt, deprimert eller i dårlig form så kan det oppleves som en ekstra belastning det at det blir lysere ute og lettere i været. Når de andre menneskene omkring oss i tillegg begynner med vår-sysler og oppglødd snakker om fine og vakre opplevelser knyttet til sommer og uteliv, ja så kan det oppleves dobbelt tungt for en plaget sjel. Så får vi bare tenke på at alt til sin tid, også humør-svikt.

Det å studere ei maurtue på forsommeren er både og, alt etter humøret.
Det å studere ei maurtue på forsommeren er både og, alt etter humør og sinnsstemning, så klart. Begrepet «arbeidsmaur» blir i alle fall forstått ved en sånn studie.

På bakgrunn av dette har jeg skrevet et dikt om humør-svikt.

Diktet heter «Humør-svikt på forsommeren»

På bakgrunn av dette vil jeg presentere et dikt om nettopp humørsvikt, diktet heter «Humør-svikt på forsommeren».

Humør-svikt på forsommeren

Så er jeg igjen der, humøret på bånn

Forbanna er jeg  for at jeg har det sånn

Så lei av meg sjøl, opp og ned i humør

Sånn smådeppa er jeg, ja, har kjent det før

lpår

Ja, kunne jeg bare ha funnet min sti

Så skulle jeg trasket og lykkelig si

Jeg vet hvor jeg vil, jeg har planen min klar

Og jammen så har jeg i meg alle svar

vfæv

Men, veien er ikke rett, langt der i fra

Det mangler som regel en retning å ta

Jeg famler i villelse, hvor skal jeg gå

Tja, vet ikke riktig, spørs hva jeg skal nå

fkff

Så går jeg i ring, en dag sånn, en dag slik

Og opplever ofte de styggeste svik

I mot meg selv, fra meg selv, til og fra meg

Og venter på lyset skal komme min veg

cppd

Så vet jeg jo tiden, den er i grunn snill

Den kommer med dager som gjør som jeg vil

Får gnisten tilbake og enda en gang 

Ser ut over verden og nynner en sang