Stikkordarkiv: Psykologi

Folkeaksjon Mot Ensomhet

Ensomhet, Det usynlige folkehelseproblemet, leser jeg i Magasinet fra Dagbladet. Det kan være like dødelig som både fedme og røyking står det også. I tillegg lese jeg at dette er noe som rammer 1 million nordmenn. Litt av et tall, 1 million, det er mange mennesker det. Det vil jo i praksis si at jeg kjenner mange ensomme mennesker og det gjør sikkert du også. Det kan forresten være at jeg er i den statistikken, eller kanskje du er der for alt jeg vet. Dette er nemlig ikke noe vi  mennesker velger å snakke om. Eller kanskje vi ikke tør eller vil snakke om det? Hvis vi innrømmer vår ensomhet overfor andre er vi ikke helt vellykkede mennesker. Da viser vi at vi ikke mestrer livet som det skal mestres, der hovedfokus jo er på lykke, vellykkethet og status. Og vi viser fram vår egen sårbarhet, det er skummelt det.

vv@k@

Ensomhet eller samhold, tja, er vel opp til øyet som ser, men alle vil ligge godt.
Ensomhet eller samhold, tja, er vel opp til øyet som ser, men alle vil ligge godt.

ijiejfips

Så hvordan har det blitt slik her hos oss? Hva er det som gjør at ensomhet er blitt et sånt stort folkehelseproblem? Og ikke minst, hvorfor har det blitt slik?

Nå er ikke jeg den som har svar på disse vanskelige spørsmålene, såklart, men litt undring over de har jeg da. Er det sant at vi alle har nok med oss selv? er det sant at vi alle er oss selv nærmest? Er det sant at jeg ikke skal gjøre annet enn å passe mine egne saker? Tja, ikke vet jeg, men svarene våre på disse spørsmålene avgjør jo i stor grad hvordan vi vil ha samfunnet vårt. Hva vi vil vise fram til våre barn, hvilke verdier vil vi gi videre, hva er viktig for oss og hvordan vil vi ha livene våre?

løvf

Når dette er sagt så er det jo opp til alle å ta ansvar for hverandre. Det er ikke bestandig slik at det er den som bor alene som er den som er mest ensom. Det er ikke automatisk slik at den single vennen din er den som trenger mest omsorg fra deg. Vi har jo alle et ansvar for hverandre og dette gjelder de/oss ensomme også. Vi kan jo forsøke å ta kontakt med andre om vi føler oss ensomme og forlatte. Vi trenger ikke bestandig vente på at andre skal ta initiativ. Men her kommer det nok inn en del psykologiske sperrer som egenverd, selvbilde og selvtillit. For er det ikke det som nettopp er ensomhet i et nøtteskall, det å ikke ha noen å ta kontakt med?

Alle føler vi oss jo ensomme en gang i blant, men det er når følelsen blir grunnleggende og skadelig for deg selv, oss selv, at det er definert som et stort helseproblem.

Ensomhet som folkehelseproblem er iallefall et faktum og jeg vil med dette lage en «Folkeaksjon Mot Ensomhet». 

Her passer det med et lite ensomhetsdikt som er skrevet  til den som er i en svært vanskelig livssituasjon, preget av sorg, ensomhet og bitterhet, diktet heter Livstretthet med snev av håp.

kfå@fk

Livstretthet med snev av håp

ofkokå

Han sitter der, ensom, alene

som hunden din i det du går

han sa ikke tankene sine 

han dekket til, skjulte sitt sår

fepofpo

Et sår som var fullt opp av tiden

fra den gang da livet var ungt

så kom det i minner, ja siden

da livet ble vanskelig, tungt

pofopeæ

Jeg ønsket så veldig å si det

at livet er ikke i går

for livet er nå og du er med

ja, selv du som ruger på sår

Den bipolare verden og jeg, del to, depresjonens svøpe.

En depresjon kommer sjelden alene, eller var det ikke slik uttrykket var, kanskje? Nåja, min erfaring sier i allefall at depresjoner kan være smittsomme greier. Akkurat som virus. De dukker uventet opp, oftest uten grunn og selvfølgelig alltid ubedt. Ja, ikke er de velkommen inn i varmen heller når de kommer, nei, aldri. Det hindrer dem ikke fra å komme på besøk. De kommer når det passer dem og når vi minst aner det. De står bare plutselig innenfor døra vår og slår seg ned hjemme hos oss, i vårt eget hus. De nekter å gå og sier ikke hvor lenge de skal være på besøk heller. Overtar styringa over huset gjør de også og er fryktelig irriterende når de bosetter seg og nekter å røre seg fra godstolen som de har inntatt.

deokp¨

I lag med depresjonen kommer også ensomhet og sorg. Ikke til å undres over, så klart. For hver gang en depresjon går over tror man jo at dette var siste gangen.

Jaja, alt til sin tid, som noen har sagt, så klokt og velformulert.

Det skal sies at jeg synes det er nok med en depresjon i gangen da, og heldigvis er det oftest det som skjer. For når det kommer to eller flere depresjoner på besøk på en gang, ja, da er det litt slitsomt å være hjemme synes jeg.

Det passer godt med et lite depresjons-dikt nå for å illustrere depresjonens vesen, dens makt og tilbakevendende kraft. Her kommer diktet DEPRESJON.

koe

csl

DEPRESJON

Tristheten er uten lyter,

Er en evig følgesvenn

Kommer ofte nok tilbake

For å treffe meg igjen

kdkø

Treffe meg, skjønt jeg vil ikke

At den kommer, ber om fri!

Ber om nåde for å rikke

Ved dens makt, disharmoni

kæopdk

Om jeg bare kunne omgå

Denne venn som banker på

Ikke være inne, hjemme

Eller bare be ham gå!

Være sammen og i lag er botemiddel for ensomhet og depresjoner.
Være sammen og i lag er botemiddel for ensomhet og depresjoner.

MødreMøte på psykiatrisk sykehus

 

I tider som vi er inne i nå, med fokus på psykiatri og helse passer det med et lite tilbakeblikk.

 

image
Vakker og sterk, symbol på overlevelse og livets gang.

Møte med ei mor da jeg var på psykiatrisk sykehus på jobb for noen år siden.

hpod

For en følelse det var det å møte denne mora. Det slo rett i magen på meg og tårene presset på. En følelse av panikk på hennes sine vegne. Hennes hjelpeløshet og hennes frykt for sitt tenåringsbarn gjorde meg veldig urolig og svært, svært sorgfull.

Da ho spurte meg om hva jeg trodde, om han kom til å bli som før igjen, ja så visste jeg slett ikke hva jeg skulle si. Ho så på meg med håpefulle øyne, men hva skulle jeg svare? For noen er denne sykdommen alt, den dominerer livet totalt og tar over all styring og tar fullstendig kontroll over mennesket. For  andre igjen er den kontrollerbar og en del av dem, men ikke alt. Det er ikke slik at det er likt fra menneske til menneske. Det er heller ikke slik at vi kan si at sånn og sånn vil det bli for den som har fått denne diagnosen. Det eneste vi kan si er at det ikke er noe annet å gjøre enn at vi får ta tiden til hjelp og se hva som skjer etterhvert som årene går. Bipolar lidelse er en sykdom man må ha respekt for, på lik linje med alle sykdommer.

Mora er meg for en tid tilbake, det ser jeg så klart.  Hun er fortvilet, redd og på jakt etter svar. Hun ser ingen lyspunkter. Det er over det livet ho kjente og var trygg på. Nå er det hennes syke barn som tar all tid og krefter.

Ho tenker på alt som har gått galt, alt som kan gå galt i framtiden og på alt hun ikke greier å styre og gjøre noe med. I kroppen hennes er det full panikk. Ho vil bare gråte, legge seg under teppet og være der til alt det vonde er forsvunnet. Til det har gått over og barnet igjen er som før. Hva om barnet aldri blir som før? Hva skal ho da ta seg til? Hvordan skal ho klare å leve med det? Hva skal til for å klare å stå oppreist i det som skjer. Hvordan kan ho klare å overvinne den forferdelige angsten som har tatt over livet hennes? Vil den noen gang gå over, den store sorgen?

Å, hvor ho ønsker seg normale, dagligdagse tenåringsproblemer. Tenk om barnet hadde vært opptatt med kjæresterier og vært lei seg p.g.a en ulykkelig forelskelse.  Dette er noe hun har innsikt i, kjenner til og forstår. En slik depresjon kommer jo av noe og er av en slik art at hun har kontroll over hvorfor og hva som har utløst følelsen.

Eller barnet hennes kunne vært utagerende og frekk mot henne og virkelig satt hennes tålmodighet på prøve med å krangle, diskutere og argumentere om innetider, leggetider, data og tv-bruk, alkohol  eller andre ting foreldre og tenåringer er uenige om. Dette er temaer som  voksne forstår og kan sette seg inn i. Noe som man kan snakke med andre foreldre om og belyse. Alle foreldre opplever jo dette med sine ungdommer. Det er en del av livet. Det er så lett å snakke om disse tingene med andre.

Det som ikke er lett er når det kommer andre ting til. Når barnet blir sykt og livet ikke lenger dreier seg om skole, venner, småfesting, kjærester eller andre tenåringsting. Hvem skal foreldrene da snakke med? Det er vanskelig for foreldre som opplever at barnet blir alvorlig psykisk syk å snakke med andre foreldre som ikke har opplevd  noe av det samme. Det er vanskelig for ei mor eller en far som har et barn innlagt på psykiatrisk sykehus å høre om de ”små” problemene enkelte foreldre har med sine barn,  Det er nesten så man får lyst til å riste litt forstand inn i sånne foreldre. Vær glad at barnet ditt er ”normalt” og at dere har disse ”normale” problemene med deres barn. Hva hadde ikke vi som foreldre til ”syke” barn villet gitt for å bytte med dere, å ha slike ”enkle” ting å tenke på i hverdagen?

Tiden går og psykosen går etter hvert over. Nå skal alt tilbake til som det var før psykosen. Før barnet ble innlagt, før livet raknet og alt ble snudd på hodet. Hvordan skal det går til, hva er det som er normalt med å ha et barn som er sløvet og tregt på grunn av medisiner og ettervirkninger av en svært alvorlig tilstand som har herjet med den unge kroppen. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som ikke reagerer  som før og som er tung i kroppen og trett grunnet de sterke medisinene som holder sinnet nede og kroppen sølv.  Hva er det som er normalt med å få et barn hjem som ikke mestrer selv den enkleste konsentrasjonsoppgave og ikke klarer å gjøre noe skolearbeid lenger grunnet manglende eller reduserte kognitive evner. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som er full av framtidsfrykt og som ikke lenger klarer med sitt eget liv. Eller et barn som er gått tilbake aldersmessig og blitt hjelpesløs. Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som ikke lenger er som den bruker å være, men er en helt annen? Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som legger på seg 10 kg i full fart grunnet medisinen og som er ulykkeig  grunnet vekta. Hva er det  som er normalt med å få hjem en ungdom som har en kropp som er preget av bivirkninger grunnet de sterke medisinene?

Ikke vet jeg, men en ting er sikkert, tiden er ofte en venn som har tålmodighet og medfølelse.

Et dikt til oppsummering passer bra.

hpdpc,d

Depresjonens forledelse 

Et nakent fjes

En sliten rygg

Din tanke den er tom

du kjenner ikke dagens lys

Står fast i mørke rom

 

Et blikk i frykt som intet ser

Som hjelper deg på  dør

Som viser deg hvor dagen er

Som hjelper med din bør

 

Vi ser du står helt uten klær

vi ser du mangler ord

 Men vi vet den vil komme fram

Den kraft som i deg bor

gdæg

Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.
Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.

Den Bipolare Verden og jeg

I dag er det Verdens Bipolardag og i den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til bipolare. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og bipolare da jeg har levd i lag med bipolare i snart 30 år.

Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.
Et tre som vokser på en stein, symboliserer for meg menneskets evner til å overleve unsett kår.

Det å leve i samliv med en bipolar oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre mennesker gir jo utfordringer, uavhengig av hvilke diagnoser man har eller ikke har. Nå er det jo selvfølgelig slik at utfordringene er forskjellige avhengig av sinnstilstanden til partneren, såklart, og ikke minst min egen sinnstilstand.  Det som er viktigst, tror jeg, er å finne sin egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det å klare å stå i seg selv når det blåser som verst om ørene.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer, og akseptere våre ulikheter og forskjeller. Nå er det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg sliten og deprimert. Så da trenger jeg å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke skal bli så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne min egen begrensning og akseptere at andre i familien, spesielt når de er hypomane, eller i farta, har et annet aktivitetsnivå.

Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.
Ikke alle er bipolare i vår familie, her er et vell av diagnoser ute og går. Michelle foreksempel, hun er plaget av sterk angst.

 

Det er i alle fall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke.

Jeg har skrevet et dikt om Den bipolare verden og jeg  i forbindelse med dagen i dag-

 

Den Bipolare Verden og jeg

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å leve i hypomaniens berusende fest

Eller depresjonens knugende pest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

Å kjenne på depresjonens knugende pest

Eller hypomaniens berusende fest

Jeg vet ikke hva som er verst – eller best

 

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

Når tanken den raser omkring som på fest

Eller tanken som sinker og knuger, som pest

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest

 

Jeg vet bare hva som gleder meg så

At tiden er rolig og tanken er nå

At ting ikke stresses mens tiden får gå

Jeg vet bare hva som gleder meg så

 

Jeg vet bare det, depresjonen går lei

Jeg vet også det, at mani går sin vei

Jeg vet det, for jeg har sett begge i sving

Og opplevd de rareste, fineste ting

Terapeuten min og jeg

I dag sa terapeuten min til meg – du må forstå
At livet ikke er en konkurranse du skal nå
Slapp av – se smått på ting – vær litt fornøyd med den du er
Du trenger ikke lage alt så stort – en hindring svær

I dag sa terapeuten min til meg – hør litt på meg
Du trenger ikke være best i alt – vær heller deg
Slapp av – se mindre hinder – se på dagen som du har
Tenk godt om tiden du har fått – ja – takk for den du var

I dag så svarte jeg min terapeut – du er vel flott
Tenk at jeg er så heldig som har deg – det gjør meg godt
Få komme hit og snakke med deg – alt kan jeg få si
Ja – ønske gjør  jeg –  alle skulle fått litt terapi 

IMG_1183